Den første salven

Christiania Spigerverk nølte ikke da beslutningen om å starte gruvedrift på Stjernøy var tatt. En ung bergingeniør ble betrodd den ansvarsfulle oppgaven med å lede oppbyggingen, og på rekordtid stod anlegget ferdig.

En mørk novemberdag la jeg av sted med liten båt fra Hakkstabben på Seiland. Etter noen timer nådde jeg Lillebukt på Stjernøy, gikk i land, klatret opp gjennom den bratte ura og kom til slutt helt opp til toppen av fjellet Nabbaren.

Bergingeniør Ole Nordsteien forteller nøkternt om den – etter dagens standard – ganske hasardiøse ekspedisjonen mot slutten av 1958. Vinteren hadde kommet, men mørke og kulde hindret ham ikke i å legge av sted for å ta noen helt nødvendige steinprøver. Det var tross alt snakk om et “være eller ikke være” for fremtidig bergverksdrift ytterst på Finnmarkskysten.

4-5 kg stein

Nordsteien hadde på slutten av 1950-tallet arbeidsplassen sin ved Rødsand Gruber i Møre og Romsdal. Gruven hørte som en av flere inn under Christiania Spigerverk, og Spigerverkets geologi- og gruveekspertise befant seg der. Det var derfor naturlig at både Olav Øverlie, sjefen på Rødsand, og Nordsteien ble trukket inn i mineralletingen i Finnmark.

Bakgrunnen var at Spigerverket hadde sikret seg mineralrettighetene på Stjernøy og Seiland, og i 1958 begynte de første undersøkelsene. Resultatene på Seiland var imidlertid skuffende. Kjerneboringer viste ganske fort at rågodset ikke var godt nok. Som en siste mulighet foreslo Øverlie at Nordsteien tok noen prøver på Stjernøy til oppredningsforsøk. Forekomsten av nefelinsyenitt var godt kjent ettersom Norges geologiske undersøkelse (NGU) hadde kartlagt den som en del av Nord-Norge-programmet noen år tidligere. Av forskjellige grunner hadde imidlertid Seiland tatt all oppmerksomhet.

Nå stod den unge mannen på toppen av fjellet, mutters alene, det gikk mot kveld, og han måtte belage seg på overnatting ute i det fri. Men først måtte ærendet utføres.

– Jeg tok med meg 4-5 kg stein, og på verket i Rødsand kunne vi senere slå fast at vi hadde funnet et fenomenalt flott råstoff, forteller Nordsteien.

Dette var det endelige dødsstøtet for Seiland. Det måtte bli Stjernøy. Men det var nødvendig med enda flere prøver. Nordsteien hadde blitt kjent med kjøpmannen på Hakkstabben, og på forespørsel hyret han inn to lokalkjente. Noen fotografier som Nordsteien hadde tatt ble benyttet som stedsanvisning. I mars 1959 dro far og sønn Monsen av sted for å hente flere steinprøver. Nye oppredningsforsøk bekreftet at rågodset hadde utmerket kvalitet.

– Bare noen måneder senere ble det ny tur til Stjernøy. Vi trengte enda mer prøvemateriale, og endte opp med å løfte 15 tonn med helikopter fra toppen av den drøyt 700 meter høye Nabbaren og ned til sjøen.

– Vi følte oss allerede da ganske sikre på forekomstens kvalitet. Vel så viktig var det nå å gjøre forsøk med knusing og separering for å finne en prosess som ga et riktig råstoff for glassindustrien. Noe ble derfor sendt til NTH, mens resten gikk til Rødsand.

Neste oppgave var detaljert kartlegging av forekomsten, og den påfølgende sommeren ble benyttet til feltarbeid. Spigerverket hyret inn både Tom Barth, professor ved Universitetet i Oslo, og Knut Heier som senere ble adm. direktør ved NGU.

Kjernesunn bedrift

Spiren til gruvedriften på Stjernøy ble lagt allerede i 1927 da Barth gjorde sitt doktorgradsarbeid på nefelinsyenitten. Det tok likevel mer enn 20 år før den ble kommersielt interessant. Årsaken var først og fremst at nefelinsyenitt i en tilvarende forekomst i Canada en tid hadde blitt benyttet som tilsetningsstoff i glassproduksjon.

Da regjeringen opprettet Nord-Norge-programmet på begynnelsen av 1950-tallet, i håp om å avdekke drivverdige forekomster av mineraler og metaller, besluttet NGU ganske raskt å konsentrere seg om nefelinsyenitten som lå på Stjernøy, Seiland og fastlandet.

I ettertid står det frem som en klok beslutning. For i år feirer Sibelco Nordic, avdeling Stjernøy, 50 år. Det er en kjernesunn bergverksbedrift som i mer enn 40 år har levert overskudd til forskjellige eiere og råstoffer til produksjon av glass, porselen og maling (GEO 06/2011; “I glassindustriens tjeneste”).

Det skal ikke underslås at de første årene var svært vanskelige. Det var ikke nok å ha et godt råstoff. De bratte fjellsidene gjorde for eksempel at arbeidsplassene ble rammet av snøskred flere ganger. Ødeleggelsene var store, men ren flaks bidro til at ingen omkom. Det oppstod problemer i foredlingen slik at produktene ikke ble som spesifisert, og dette hadde selvsagt konsekvenser i markedet. Regnskapstallene var derfor røde de første åtte årene.

Heldigvis ble vanskelighetene ryddet av veien, steg for steg, og i dag sysselsetter bedriften rundt 100 personer. Med arbeidsplasser og innkjøp er den en faktor i Alta og andre små lokalsamfunn i Vest-Finnmark.

En merkedag

Allerede før den endelige beslutningen om utbygging var tatt i Christiania Spigerverks styre, begynte arbeidet med å tegne et anlegg med gruve, oppredningsverk og utskipning. Derfor stod Nordsteien i Øksfjord 1. november 1959 med beskjed fra Spigerverket om å forberede oppstarten på ny gruvedrift. Ansvaret lå nå i hans hender. Seks dager senere gjorde han landgang på Stjernøy sammen med en gruppe anleggsfolk fra Molde..

Flere år med hardt slit og en uendelighet av vanskeligheter lå foran ham. Bare knapt 15 år etter krigen var Finnmark noe helt annet enn i dag. Bare å komme dit opp fra Sør-Norge vare en krevende øvelse med mange flybytter og mye venting. Kommunikasjonen med omverdenen var heller ikke prima. En av de første oppgavene var derfor å skaffe telefonforbindelse. At den ikke var særlig pålitelig, er en annen sak. Og selv om skyssbåten i dag bare bruker en knapp time fra Alta, var det den gang brakkeliv med få og korte hjemturer.

Likevel, arbeidet gikk fremover, og på rekordtid ble anlegget reist under den truende Nabbaren.

– Vi må ha vært fantastisk heldige. Førjulsvinteren 1959 var nemlig usedvanlig fin, og etter kort tid hadde vi fått på land bulldoser, moelvenbrakker, kompressor, aggregat, sprengstoff, mat, pumper og ellers alt som var nødvendig på en utpost som dette.

– Første prioriterte oppgave var å bygge en kai. Deretter tok vi fatt på arbeidet med å lage vei til den planlagte grunnstollen ved kote 100. Arbeidet pågikk gjennom vinteren, og igjen var vi heldige med været.

Påhugget til gruva skjedde allerede 1. juni 1960, og Nordsteien husker den første salven godt. Det ble en merkedag både for ham og bedriften, og det var da den virkelige spenningen begynte. Det var utført en grundig overflatekartlegging, men det hadde ikke blitt undersøkt mot dypet med boringer. Alle var derfor spente på når de traff på “malmen” (rågods), og hvor god kvalitet den hadde.

I seks måneder holdt anleggssluskene det gående før de fant fin nefelinsyenitt 30. november 1960. Da var de kommet 452 meter inn i fjellet.

Vi stoppet der og gjorde klart for masseuttak. Det var ikke aktuelt å lagre rågods før siloene i verket var ferdigbygget. Videre brytning måtte derfor vente til oppredningsverket var klart.

Bergingeniør Ole Nordsteien ledet kartleggingen og prøvetakingen på Seiland i 1958 og på Stjernøy 1959. Han var også lokalt ansvarlig for utbyggingen fra november 1959 og frem til produksjonsstart februar 1961. Nordsteien var driftsbestyrer frem til sommeren 1963. Neste stoppested ble Løkken Verk.

Bergingeniør Ole Nordsteien ledet kartleggingen og prøvetakingen på Seiland i 1958 og på Stjernøy 1959. Han var også lokalt ansvarlig for utbyggingen fra november 1959 og frem til produksjonsstart februar 1961. Nordsteien var driftsbestyrer frem til sommeren 1963. Neste stoppested ble Løkken Verk.

En spesiell bursdag

Monteringen av verket ble påbegynt 15. juli, og nå gikk det fort unna, for rett etter nyttår 1961 stod det ferdig. Gruvedriften kunne begynne.

– Første lass fra gruva gikk 28. januar 1961. Dermed startet innkjøringen av alle prosessene i verket. Siste prosesstrinn var magnetseparasjonen, og det første konsentratet, som var et fantastisk godt produkt, ble produsert på kvelden den 10. februar 1961.

Den dagen står spikret i minnet til Nordsteien. Ikke minst fordi dette ble måten han feiret sin egen 31-årsdag.

– Bare åtte dager senere, den 18. februar, lastet vi et prøveparti på tolv tonn på M/S Uranus som ble levert til Moss Glassverk. Den første større leveransen, 222 tonn, ble levert 13. mars. Ikke lenge etter kunne vi også levere et råstoff som kunne gå inn i porselensproduksjon.

Enkel hoderegning viser at det kun gikk et drøyt år fra utbyggingen begynte til de første produktene ble skipet ut. Det viser gjennomføringsevne. Nordsteien hadde klart “svenneprøven”. Han hadde vist seg tilliten verdig, og som “takk for strevet” ble han utnevnt til driftsbestyrer på Stjernøy. Familien flyttet til Alta.

Strenge kvalitetskrav

Andre utfordringer stod nå på rad og rekke. Innkjøringsperioden mot markedet ga bekymring, erindrer Nordsteien.

– Vi hadde et ufravikelig krav om at produktene skulle ha mindre enn 0,07 prosent Fe2O3. På grunn av variasjoner både i råstoffet og prosessen var dette svært vanskelig og ble en mare. Tidvis måtte deler av produksjonen separeres på nytt, noe som var dyrt og skapte masse trøbbel.

– Vi mente at 0,1 prosent burde være en naturlig verdi i forhold til utvinning og kostnad, men salgsavdelingen var av en annen oppfatning. Den holdt fast på strategien om at vårt produkt skulle være overlegent bedre enn konkurrentenes, og at reklamasjoner var utålelige. Kanskje var dette den riktige strategien for at Stjernøy skulle komme inn på markedet. Men det kostet.

Det aller verste som kunne skje var reklamasjoner fra kunder som mottok leveranser for utprøving i produksjonen.

– Da var helvete løs, forteller Ole Nordsteien med et smil, det kan ha koste på seg 50 år etter, for det gikk jo bra til slutt.

Problemer er som kjent til for å løses. Det er viljen til å ta tak i de største utfordringene som kjennetegner ekte pionerer. Ole Nordsteien var en slik pioner.

Bergverksbedriften på Stjernøy ble presentert i GEO 06/2011.

Det viktigste fra de siste dagene

-Skandaløst av pressen

VNG vurderer exit

Borekampanjen fortsetter


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments