Møte med en annen kultur

Med kompetanse ervervet på Svalbard og i Finnmark har en nysgjerrig bergingeniør fått bryne seg på et smellvarmt klima, fremmede kulturer og utfordrende arbeidsoppgaver.
Vinteren 1903 møttes gründeren Sam Eyde og forskeren Kristian Birkeland i en middag hos stortingsrepresentant Gunnar Knudsen. Birkeland fikk Eyde interessert i sine ideer om hvordan han kunne trekke nitrogen ut av luften og fremstille salpeter (kaliumnitrat; KNO3). Allerede neste dag fortsatte de to diskusjonen på Birkelands professorkontor, og etter få dager ble de enige om å utvikle og kommersialisere teknologien.

Kimen til Norsk Hydro (i dag Yara) og den storstilte utbyggingen på Rjukan kan derfor spores tilbake til fredag 13. februar 1903.

Bakgrunnen for beslutningen om å slå seg sammen lå egentlig fem år tilbake i tid. Den britiske kjemikeren William Crookes redegjorde da for at det i fremtiden ville bli mangel på korn. Jordbruksarealene var begrenset. Hungersnød ville være resultatet etter hvert som befolkningen økte. Han krisemaksimerte, men han kom også med løsningen. Han mente at kornproduksjonen kunne økes betydelig hvis nitrogen kunne tilføres jorda, og nitrogen finnes i uendelige mengder i luften.

Problemet var å finne en metode til å binde nitrogenet. Birkeland mente han kunne klare det. Men han visste at den trengte store mengder billig elektrisk kraft. Den kunne Eyde tilby fordi han hadde sikret seg rettighetene til fossekraften i bl.a. Rjukanfossen.

Birkeland lyktes til slutt i sine bestrebelser, og i 1905 ble Norsk Hydro (eg. Norsk hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab) stiftet for å kunne forsyne verden med kunstgjødsel.

Den videre historien handler om hvordan Norsk Hydro ble en ledende norsk industribedrift med mange ben å stå på. I 2004 ble gjødselvirksomheten skilt ut i Yara, mens Hydro fortsatte med aluminiumsproduksjon. Yara er i dag en av verdens største kunstgjødselprodusenter.

Etiopia ferdig redigert

Danakilidepresjonen med Danakiliørkenen dekker det nordøstlige Etiopia, det sørlige Eritrea og Djibouti (Afartrianglet med Afarfolket). Området har av National Geographic blitt kalt “the Cruelest Place on Earth”. Ørkenen ligger for en stor del 100 meter under havnivået. Det stedet der Yara driver utforskning, Dallol, ligger 120 meter under havet. Saltutvinning er den viktigste industrien i området. Kartografi: Wikimedia

“Hot spot”

Luften dirrer. Sola står rett over hodet. Temperaturen har krøpet over 40 grader. Det er hva vi på godt norsk kaller “kokvarmt”.

For Jørgen Stenvold er det imidlertid arbeidsdag, ikke en helt alminnelig sådan, for det siste året har han tilbrakt mange uker på de paddeflate slettene i Etiopia, nærmere bestemt i Dallol i Afarregionen.

Følelsen av at det er varmt er i høyeste grad reell. Han befinner seg på det varmeste stedet på Jorden. Ingen andre plasser er det målt høyere gjennomsnittstemperatur – året sett under ett – enn her. Det er så varmt at det meste av fuktighet forsvinner “som dugg for solen”.

– Det er grunnstoffet kalium vi leter etter, og kalium finner vi som kaliumklorid (sylvitt, KCl) og kaliumsulfat i evaporitter, forteller Stenvold.

Kalium inngår som ett av tre grunnstoffer i fullgjødsel, i fagkretser omtalt som NPK (Nitrogen, Fosfor, Kalium), og er derfor et helt nødvendig råstoff for gjødselprodusenten Yara. Yara har imidlertid ingen egenproduksjon av kalium. Kalium kjøpes i stedet fra tre store leverandører. Ambisjonen er å produsere fra egne gruver og bli selvforsynt. Forekomsten i Etiopia er ett steg i den retningen.

– Målet er å produsere én million tonn i året fra denne forekomsten, opplyser Stenvold. Men først må reservene kartlegges og beregnes, og derfor har det blitt boret mange brønner.

Et indisk selskap er operatør. Yara er foreløpig bare partner i prosjektet. Selskapet vil likevel ha full kontroll med alt som foregår, så med jevne mellomrom sender de ned sin norske ekspert for å se til at operasjonene går etter planen. For Yara er det helt nødvendig. For en nysgjerrig geolog er det krydder i hverdagen. Og slitsomme dager.

Fullgjødsel – NPK

Fullgjødsel består av nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K). Fullgjødsel brukes synonymt med begrepet mineralsk NPK-gjødsel. Norsk Hydros produksjon startet opp ved fullgjødselfabrikken på Herøya i 1936-1938. I Norge produserer Yara fullgjødsel i Glomfjord og i Porsgrunn. De fleste fabrikkene er likevel i utlandet.

En globetrotter

Stenvold er utdannet bergingeniør fra NTNU og har mange års erfaring fra Store Norskes virksomhet på Svalbard og i Finnmark. Han har lett etter kull, gull og andre metaller. Men i juni i fjor var det på tide å skifte beite. Han var nysgjerrig på å utforske nye jaktmarker. En nyopprettet stilling i Yara med fokus på forretningsutvikling fristet. Seilbåten skiftet havn fra Longyearbyen til Oslo, og en leilighet like ved Yaras hovedkontor på Solli Plass ble neste krypinn.

– Overgangen fra det frie livet på Svalbard til det urbane livet i Oslo har stor sett gått greit. Men det er klart, av og til savner jeg lyset og den uendelige naturen.

Yaras mål er å etablere storskala produksjon av kalium og fosfat for å oppnå målsettingen om å være selvforsynt. Jørgens jobb består derfor i å følge opp prosjekter som allerede var i gang da han begynte, samt evaluere nye prosjektforslag som stadig kommer inn døren fra såkalte juniorselskaper.

– Det meste som vi får til vurdering er bare tøys, men det kan også dukke opp godbiter. Alle forslag får en sjanse. Det er nemlig ikke uten grunn at juniorselskapene har opparbeidet seg en viktig posisjon i mineralindustrien. Det er nok av eksempler på at de store gruveselskapene har kjøpt opp prosjekter som er utviklet av små firmaer med dyktige geologer.

Yara jobber også proaktivt. Intern kunnskap blir utnyttet, men selskapet er fortsatt i en læreprosess, og sakte men sikkert økes staben med erfarne gruvefolk.

– Vi har mye på gang, også noe i Norge. Det er ingen mangel på verken ideer eller prosjekter. Som en hovedregel går vi imidlertid ikke inn på idestadiet. Vi foretrekker å gå inn i etablerte prosjekter, påpeker Stenvold.

Derfor består jobben i en god kombinasjon av kontorarbeid og reiser til fjerne strøk. Fine ord på papir er ikke godt nok. “Seeing is believing”. Konsekvensen er mange reisedager.

Yara

Yara er verdens største leverandør av plantenæring med salg til over 150 land. Det er også det eneste globale gjødselselskap med virksomhet i alle større regioner. I 2010 var driftsinntektene 65 milliarder kroner.

Den østafrikanske riftdalen dannes fordi Afrika er i ferd med å dele seg i to. Afartrianglet er en såkalt “triple junction” hvor tre plater (den afrikanske, den indiske og den arabiske) beveger seg fra hverandre langs tre spredningsrygger (Den østafrikanske riften, Rødehavet og Adenbukta). Resultatet er fortynnet skorpe og innsynkning. Afartrianglet er ett av to steder på Jorden der den midtoseaniske ryggen kommer på land. Kartografi: geology.com

Den østafrikanske riftdalen dannes fordi Afrika er i ferd med å dele seg i to. Afartrianglet er en såkalt “triple junction” hvor tre plater (den afrikanske, den indiske og den arabiske) beveger seg fra hverandre langs tre spredningsrygger (Den østafrikanske riften, Rødehavet og Adenbukta). Resultatet er fortynnet skorpe og innsynkning. Afartrianglet er ett av to steder på Jorden der den midtoseaniske ryggen kommer på land. Kartografi: geology.com

Utvinning med utvanning

Ingen av prosjektene Stenvold jobber med er mer eksotisk enn det som skjer på verdens varmeste sted, midt inne i Den afrikanske riftdalen der Afrika deles i to. Stedet, folket, kulturen og operasjonene bidrar selvsagt sterkt, men selve prosjektet er også fascinerende.

– Dette er foreløpig et leteprosjekt med kartlegging, diskusjoner om plassering av brønner og påfølgende boring og logging. Vi er nå i ferd med å sluttføre letearbeidet. Det endelige mulighetsstudiet står for tur. Først når det er ferdig kan det tas en beslutning om det blir ny gruvedrift her.

Vi presiserer ny, for saltproduksjon har gjennom tusener av år vært en næringsvei på disse trakter.

Forekomsten som Yara undersøker ligger 100 til 900 meter under bakken, og alle brønnene bekrefter at det er snakk om en stor forekomst som har potensial til å være kommersiell. Den store utfordringen er å finne en brytningsmetode. Ett alternativ er å benytte metoder og teknologi som er utviklet for kullproduksjon. Et annet alternativ, og det er mer sannsynlig, er å pumpe ned vann som løser opp saltet, deretter pumpe det opp igjen og over i store dammer. Der kan solen gjøre jobben med å fortykke løsningen som til slutt blir sendt inn i et oppredningsverk.

Det bores gjennom en blanding av klastiske sedimenter og salter av forskjellig kjemisk sammensetning, bl.a. halitt (NaCl) og sylvitt (KCl), hvor halitt-lagene kan være flere hundre meter tykke. Akkurat slik vi kjenner til fra Nordsjøen, der oljeselskapene er fortrolig med å bore gjennom flere hundre meter tykke lag med permiske evaporitter.

– Produksjonsprosessen krever både vann og energi, og de ferdige produktene skal fraktes gjennom svært ugjestmilde strøk, helt ned til kysten. Hvordan det skal skje, er langt fra avklart, og uansett er det langt til nærmeste havn, fra et Etiopia som er “landlocked”. Vei- og jernbanenettet er selvsagt ikke helt etter den standarden vi er vant til.

Det siste er et understatement. Fra nærmeste by, Mekelle, er det fire og en halv times kjøring med terrengbil, ned bratte fjellveier fra høylandet til depresjonens dypeste punkt hvor leiren ligger. Denne ruten vil derfor ikke være egnet for transport av saltet til havn. Før produksjonen kommer i gang, må det derfor bygges ny vei for å knytte gruven til utskipningshavnen i Djibouti, en strekning på 600 km. Utfordringene står i kø, og de har en litt annen karakter enn det vi er vant med hjemmefra.

Vannet med svovel og jernrike utfellinger tilhører den varme kilden på toppen av Mount Dallol. I bakgrunnen ser vi det etiopiske høylandet som ligger utenfor riftdalen. Foto: Jørgen Stenvold

Vannet med svovel og jernrike utfellinger tilhører den varme kilden på toppen av Mount Dallol. I bakgrunnen ser vi det etiopiske høylandet som ligger utenfor riftdalen. Foto: Jørgen Stenvold

Kulturkollisjonen

Det er langt fra Longyearbyen til Dallol. I kilometer selvsagt, men også kulturmessig sett. Det har Stenvold fått erfare til gagns. Han kan berette om mange rare episoder. Mest interessant for industrien her hjemme er likevel forskjellen i hvordan fremmede kulturer stiller seg til helse og sikkerhet. Det vi tar som en selvfølge kan være en fjern drøm på steder der livet har mindre verdi enn her hjemme.

– Inderne har et helt annet forhold enn oss til verneutstyr, boforhold og rettigheter generelt, og de behandler folk forskjellig etter hvor de står på rangstigen.

– Vi må derimot innestå for at alt foregår på skikkelig vis, men vi kan ikke innføre norsk standard over natten, det sier seg selv. Det positive er at det blir bedre for hver gang jeg kommer ned.

At ideen om verneutstyr ble tatt på alvor fikk Stenvold bekreftet da 50 arbeidere en dag stod utenfor brakken hans og banket på.

– De klaget over at de ikke hadde verneutstyr, noe de hadde rett til å få og plikt til å bruke. Det var bare det at alle hadde fått allerede. For å tjene noen ekstra slanter hadde de solgt det videre på bygda.

– En annen gang klaget en mann over lønna. Min respons var at de burde stifte fagforening. Neste morgen stod han der igjen, nå med en liste på fire tillitsvalgte som alle arbeiderne hadde signert. Den gangen vinket de hjertelig da jeg dro. De likte å bli tatt på alvor.

Naturressursenes muligheter

Kristian Birkeland hadde en visjon om å binde nitrogen fra luft, mens Sam Eyde ville utnytte fossekraften industrielt. Sammen skapte de en mulighet slik at vi ett århundre senere finner Yara over hele kloden.

Hvor de andre nødvendige råstoffene skulle komme fra, for å fremstille kunstgjødsel, var ikke Birkeland og Eydes problem.

Den utfordringen har Norsk Hydro måttet ta. Og i dag søker Yara etter kalium og fosfor over det meste av verden. Til det arbeidet trengs blant annet geologer. Jørgen Stenvold har vært heldig og fått anledning til å se nye land, oppleve andre kulturer, være i felt og lære mer om gruveindustrien. Det er derfor ikke til å underslå at det går en linje fra professorkontoret ved Universitetet i Oslo for 108 år siden til feltarbeidet under ekvatorsolen i Etiopia.

Birkeland er likevel ikke i den unge geologens tanker der han svetter under ekvatorsolen i Etiopia. Langt derifra. Han har nok å tenke på, enten det gjelder faglige problemer eller kulturelle utfordringer, eller noe så prosaisk som hvordan han skal få i seg en ny porsjon av den sterkt krydrete indiske maten.

Med sitt verdensomspennende engasjement har Norsk Hydro og Yara et umerket eksempel på hvordan vi har utnyttet menneskers kompetanse og landets naturressurser.

Fra rik til fattig

På begynnelsen av 1900-tallet var Norge lutfattig. I dag er vi et av verdens rikeste land. Det er mange grunner til at en slik positiv utvikling har funnet sted. Én er at vi har klart å utnytte forskningsbasert kunnskap med kommersiell kunnskap. Sam Eyde ledet an.

Det viktigste fra de siste dagene

Satser på nytt

Smelter bort

Dobler oljereservene


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments