Overvåker norske investeringer

Halfdan Carstens

Pia A. Gaarder og Erik Hagen utgjør hele redaksjonen i Norwatch. Jobben er å være ”vaktbikkje” og snuse opp tvilsomme investeringer i utlandet der norske interesser er involvert. Foto: Halfdan Carstens

- Jobben vår er å grave frem nyheter og sette søkelys på ureglementert virksomhet der norsk næringsliv er involvert, samt få frem hva som egentlig skjer i fattige land hvor effektive tilsynsmyndigheter er fraværende, og hvor fagforeninger og en uavhengig presse er svakt utviklet , sier Pia A. Gaarder, redaktør i Norwatch, en nyhetstjeneste som Framtiden i våre hender driver.

Mange norske bedrifter har virksomhet i utlandet. Og oljefondet kjøper aksjer i internasjonale selskaper som samlet er engasjert over det meste av verden. Ikke alt som foregår i disse bedriftene tåler dagens lys. Det er her Norwatch har sitt arbeidsfelt og mener at de har en viktig rolle.

- Kort sagt er vi en nyhetstjeneste som overvåker norske investeringer og norsk næringsliv i utviklingsland og lavkostland, forteller Erik Hagen, journalist med spesielt ansvar for investeringer i gruvedrift.

Pia presiserer at Framtiden i våre hender er alene om å finansiere to uavhengige journalister til å grave i norske interesser i utviklingsland, og Norwatch har jobbet seg frem til å bli spesialister på området. De bestemmer selv hvilke saker de skal ta opp. Og noen ganger lykkes de ikke bare med å få ukjente forhold frem i lyset, men også å skape en konkret endring.

- Vi kan si at vi har hatt suksess de gangene et selskap endrer politikk etter at vi har gjort omverdenen oppmerksom på hva som foregår. For oss er det selvfølgelig en seier hvis bedriften tar etiske valg og gir nye etiske retningslinjer for virksomheten sin, sier Pia.

Erik har interessert seg spesielt for selskaper som leter etter og utvinner metaller og mineraler. Og hvis norske interesser er involvert, ja da er Norwatch på stedet.

Og Erik mener det er grunn til å uroe seg. For han har med selvsyn erfart at gruveindustrien ikke alltid farer varsomt fram. For selv om gruvedriften foregår på en ordentlig måte i Norge i dag, vet alle som følger med at mange gruveselskaper i utlandet har svin på skogen. Vi har lest, hørt og sett det i media og har egentlig god grunn til å være skeptiske til gruvedrift i utviklingsland. Derfor bør vi også være positive til virksomheten som Norwatch driver.

Lokale protester mot gruvedrift

Intex sin virksomhet på Filippinene har fått spesiell oppmerksomhet. Kort fortalt dreier det seg om en stor nikkelforekomst som det norske børsnoterte selskapet har funnet og vil starte produksjon på. Men så viser det seg at lokalbefolkningen ikke er særlig velvillig innstilt.

- Vi har fulgt selskapet over lang tid, helt siden det het Mindex. Vi besøkte området i 2007, intervjuet innbyggerne og samlet sammen dokumentasjon. Da NRK ble kontaktet, fattet de interesse og sendte selv et reportasjeteam i våre fotspor, forteller Erik.

I henhold til fjernsynsinnslaget er det massiv motstand mot å starte gruvedrift på jordbruksarealer i et av de aller fattigste områdene av Filippinene. Befolkningen er redd for vannforsyningen, miljøproblemer og overgrep. Etter hvert ble også bistandsminister Erik Solheim involvert, og ambassaden satte seg grundig inn i saken. Resultatet var en rapport der de konkluderer med at ”størstedelen av befolkningen på øya Mindoro er imot gruvedrift”.

- Det er et gjennomgangsproblem i utviklingsland at sentralmyndighetene kjører over lokalmyndighetene. Vi erfarer ofte at sentrale myndigheter ikke har respekt for lokale interesser, påpeker Pia.

Saken er på ingen måte avgjort, men det blir neppe gruvedrift med det første, for det er mange og sterke interesser som har involvert seg på lokalbefolkningenes side.

- Dette er bare ett eksempel på hvordan Norwatch jobber, sier Pia.

Følger lokalpressen

Vi finner de to journalistene i lokalene hvor Framtiden i våre hender holder til midt i Oslo sentrum. Her har de hver sin lille hule og skiller seg i utgangspunktet ikke ut fra andre journalister. Mobiltelefonen kimer til stadighet, og alle slags aviser og tidsskrifter har bred plass. Men arbeidsområdet skiller seg skarpt fra de fleste andre redaksjoner. Det er bare utlandet som er av interesse. Og så må det være en norsk komponent for at de to skal bestemme seg for å forfølge en sak.

- Vi passer på norske bedrifter med virksomhet i utlandet, leverandørkjeden bak en rekke produkter som selges i Norge, men også fondsforsvaltning og selskaper som oljefondet har investert i, uavhengig av beløpets størrelse, forklarer Pia.

Erik forklarer at de følger med i lokalpressen verden rundt, får tips fra bistandsfolk, samt innspill fra mennesker med et internasjonalt engasjement.

- Gjennom vårt nettverk med andre organisasjoner favner vi på denne måten ganske bredt, forteller Erik som behersker både fransk, spansk og portugisk i tillegg til engelsk.

Som journalister må Norwatch-redaksjonen ut i felten for å snakke med berørte mennesker, skaffe fakta og etterprøve andres påstander. Det holder ikke å sitte på kontoret og stole på mobiltelefonen som viktigste redskap. Den som driver med oppsøkende journalistikk må oppsøke. De har begge vært mye rundt og selv snakket med mennesker som er berørt av norske interesser på ulik måte.

- Det er krevende å reise på slike oppdrag, gjerne langt utenfor allfarvei, men vi har et sterkt krav om dokumentasjon, så derfor er reisevirksomhet helt nødvendig for å drive seriøst, påpeker Erik.

Oljefondet – en suksesshistorie

Ivrige avislesere kan ikke ha unngått å legge merke til at oljefondet følges med argusøyne. Og at mange investeringer i internasjonale selskap har fått skarp kritikk fra flere hold. Det er ikke sikkert at avisene nevner det, men det er godt mulig at Norwatch har kikket fondet i kortene og funnet selskaper som ikke har rent mel i posen, når nyheten når avisene.

- Vi har vært med på prosessen som førte til at oljefondet fikk etiske retningslinjer, sier Pia,

Akkurat det er langt fra selvsagt. For bare ti år siden ble det sett på som en umulighet at oljefondet skulle ta slike hensyn. ”Helt utopisk”, ble det sagt, i følge Pia. Vår nåværende statsminister var etter hva hun forteller en av dem som hadde den holdningen. Han tok altså grundig feil. Det vet vi nå.

- Såkalte etiske investeringer er på denne korte tiden blitt en kjempesuksess. Ingen er lenger i tvil om at det er mulig, og vi følger med på nettopp denne utviklingen. Selskapenes garantier er ikke gode nok for oss.

Oljefondets endrede praksis er derfor en suksesshistorie for Norwatch. De har med denne saken tydelig vist at de kan gjøre en forskjell. De har vist sin berettigelse.

Det samme kan sies etter flere års aktivt engasjement i Vest-Sahara, og her er Erik eksperten. Ikke bare innenfor Norwatch sine fire vegger, men i internasjonal sammenheng. Kunnskapen hans om utenlandske investeringer i dette landet er etterspurt langt utenfor landets grenser.

I korte trekk handler det om at Vest-Sahara er okkupert av Marokko. Men Marokko oppfører seg som om området tilhører dem. Det er galt i seg selv, og det blir ikke bedre av at landets ikke-fornybare geologisk ressurser blir tappet og inntektene havner i gale lommer. Og norske selskaper hjelper til. Ikke med selve gruvedriften, men i utskipningen.

Taper omdømme

Norwatch jobber ufortrødent med å avdekke uheldige forhold i utlandet med hensyn til miljø, lokalbefolkning og menneskerettigheter der norske interesser er involvert, enten vi snakker om bedrifter eller oljefondet. Men det kan bety mye jobbing og ta lang tid før de to journalistene kan slå seg på brystet og si at de har hatt suksess med en sak.

- Utviklingen det siste tiåret har gått i en retning: Bedrifter er i økende grad opptatt av eget omdømme og vil nødig bli stemplet som”versting”. Omdømmetapet kan bli stort. Derfor er det en viktig signaleffekt når oljefondet trekker seg ut, selv om de bare er inne i et selskap med noen få prosent eller enda mindre, sier redaktør Pia A. Gaarder, godt fornøyd med at langsiktig arbeid lønner seg og Norwatch kan utgjøre en forskjell.

Oppdatert: 17.10.2011 17:24
av Alf Kvassheim