Det er bare et goldt månelandskap og dype kratre tilbake, restene etter 6000 år med uttak av jern, kobber, sølv og gull. Samt minnene om ressursgrunnlaget for det som i dag er et av verdens største gruveselskaper.
Halfdan Carstens
Vi er i Spania. Nærmere bestemt Andalucía. Regionen som strekker seg langs hele solkysten fra Portugal i vest til Middelhavet i øst. Det er hit nordmenn valfarter i tusentall for å slikke sol, bade i varmt vann og glemme trøstesløse regnværsdager på høyere breddegrader. Men det er de færreste som tar turen inn i landet. Til for eksempel den lille byen Minas de Rio Tinto. Til den gamle gruvebyen hvor det har blitt utvunnet metaller i tusener av år. Til et kulturlandskap som minner litt om det du kan finne inne på Rørosvidda. Men som har en mye, mye lengre historie.
Den geologiske historien er også lang. Den strekker seg tilbake til karbontiden (300-350 mill. år siden). Væsker og gasser strømmet den gang ut på havbunnen, og da de ble avkjølt i det kalde vannt ble det umiddelbart avsatt en rekke forskjellige metaller. De totale ressursene er større enn 1,7 milliarder tonn og er blant verdens største sulfidmalmavsetninger. Mineralrikdommen strekker seg over et stort område mellom Sevilla og Atlanterhavet som går under navnet Det iberiske pyrittbeltet. Rio Tinto er således bare ett av åtte steder hvor det har vært storstilt gruvedrift. I tillegg har det vært en rekke mindre. Enkelte kilder oppgir så mye som 90 forekomster. I Rio Tinto alene kan det ha vært 250 millioner tonn malm tilgjengelig.
Og selv om gruvedriften i Rio Tinto er nedlagt, er det fortsatt betydelig virksomhet innenfor pyrittbeltet. Her finner vi bl.a. Europas rikeste kobbergruve (Neves Corvo i Portugal, operert av Lundin Mining) som ble funnet i 1977 og satt i drift i 1984. Det norske gruveselskapet Metallica Mining har en letelisens i Portugal som ligger innenfor pyrittbeltet. Dette er en av de største i området, og selskapet vil i begynnelsen av 2010 starte et boreprogram på totalt 1500 meter.
Navnet Rio Tinto klinger godt i øret på en malmgeolog. Det gir assosiasjoner til eldgammel gruvedrift, og det forteller om et av verdens største gruveselskaper.
La oss ta det siste først. Rio Tinto er i dag et engelsk/australsk firma som produserer gull, sølv, kobber, aluminium, molybden, jernmalm, kull, uran, diamanter og flere typer industrimineraler. Virksomheten er konsentrert til Australia og Nord-Amerika, men det blir også tatt ut geologiske ressurser i Sør-Amerika, Europa og Asia. Selskapet er også til stede i Norge gjennom Sør-Norge Aluminium (Søral) som eies med like store andeler av Rio Tinto og Hydro. Søral er Norges fjerde største aluminiumsprodusent med en fabrikk ytterst i Hardangerfjorden. Rio Tinto er også medeier i en aluminiumsfabrikk på Island, og etter oppkjøpet av det canadiske selskapet Alcan er Rio Tinto blitt verdens største produsent av aluminium. Selskapet har imidlertid ingen virksomhet i Sverige eller Finland.
Rio Tinto assosieres derfor med et gigantisk industrielt foretak med verdensomspennende operasjoner (omsetningen i 2008 var omtrent 350 milliarder kroner). Men firmanavnet kommer fra Spania, fra et lite sted nordvest for byen Sevilla, noen timers kjøring fra feriebyen Malaga på Solkysten, fra stedet der den lille elva Rio Tinto (”Den røde elven”) har sitt utspring. Og elvas navn er slett ikke tilfeldig. Det henger nøye sammen med de svære metallforekomstene som finnes i dette området. Rødfargen skyldes jern som er oppløst i vannet, men samtidig er det også oppløst mange tungmetaller som skaper miljøproblemer. Rio Tinto er derfor for mange også et symbol på den forurensningen som gruveindustrien har stått for opp gjennom historien, og fortsatt står for i mange deler av verden.
Vi har valgt noen tidlige desemberdager for å besøke de gamle gruvene. Hjemme har den første snøen lagt seg, her nede er det norske sommertemperaturer. Riktig behagelig for en uhøytydelig ekskursjon til dagbruddene og de historiske minnesmerkene i nærheten. Det skal vise seg at dette også blir et lite innblikk i spanjolenes (manglende) evne til å legge til rett for utenlandske turister.
Så la det derfor være sagt med en gang. Vi er slett ikke imponert over spanjolenes evne til å blidgjøre utlendinger på besøk. At hotell- og restaurantkapasiteten er ganske begrenset er så sin sak, og må kanskje tas som et tegn på liten interesse for området, men at informasjonen med skilt, plakater og brosjyrer langt på vei virker å være en salderingspost er lite tilfredsstillende. Det topper seg med at det aller meste av informasjonen vi kommer over kun er skrevet på spansk. Det samme gjelder selvsagt det som er lagt ut på nettet. Med en enkel parlør gir ikke det noen lett inngang til severdighetenes mange mysterier. Vi må derfor stole på det lille vi har lest på forhånd, plukke opp noen spredte setninger på engelsk her og der, utforske på egen hånd, og suge inn inntrykkene som de forlatte dagbruddene gir.
Men du er i alle fall ikke i tvil om hvor du er når du kommer hit. Hovedveien går tvers gjennom de gamle dagbruddene, og i timevis, for ikke å si dagevis, kan du kjøre på kryss og tvers og foreta små ekskursjoner til ”kratre”, slagghauger og rester fra virksomheten. Forfallet er imidlertid alt for synlig. Det er ganske tydelig at det ikke er noen storstilt plan for å ta vare på minnesmerkene. Synd, for her er det et potensial for både temareiser og geoturisme.
Høyt over byen, i det gamle sykehuset, ligger gruvemuseet. Her finner du gamle lokomotiver og arkeologiske funn som har lite med gruvedriften å gjøre, men fremfor alt er det her en butikk med alskens suvenirer. Derfor er heller ikke dette noe egentlig høydepunkt for turister. Forventingene var for så vidt ikke så store etter at vi på forhånd hadde besøk to forsjellige geoparker i Sør-Spania.
Til tross for sin rike historie og store betydning i tidlig gruvedrift har derfor Rio Tinto lite å tilby, i alle fall for de turistene som ikke er spansktalende. Det kunne vært gjort så uendelig mye mer ut av det.
Gruvehistorien i denne delen av Spania strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Sannsynligvis startet den allerede 3000 f.Kr., noe som betyr at det har vært virksomhet her i minst 5000 år. Hovedproduktene var kobber, jern og mangan.
Virksomheten ble oppgitt i middelalderen, men ble så gjenopptatt i liten skal i 1724. Den moderne historien startet i 1871, da et britisk selskap kjøpte seg inn og satte i gang storstilt drift. Gruvene ble ganske raskt verdens viktigste kilde for kopper og svovel. Produksjonen nådde en topp i 1930. Kobbergruvene ble stengt i 1986, mens sølv- og gullgruvene ble nedlagt i 1996.
Siden da har det derfor ikke vært virksomhet i Rio Tinto-gruvene. Og selv om det altså er et museum her, forfaller minnesmerkene raskt.
Minas de Rio Tinto ligger noen mil inne i landet, noe som gjorde det nødvendig å transportere malmen ned til Huelva hvor den ble lastet over på skip for transport til bestemmelsesstedene. Både landeveien og elva hadde vært tatt i bruk, men i 1873 skjedde det en kraftig modernisering av transporten etter at det britiske selskapet Matheson & Co overtok driften. Nå kom jernbanen med sine dampdrevne lokomotiver. Arbeidet tok omtrent to år og omfattet åtte broer og fem tunneler. En rekke stasjoner ble også bygd for å ivareta godstransporten. I Huelva ble det bygd en havn, og denne var virksom helt opp til 1975.
Den siste transporten med jernbane skjedde i 1984. Minnene er der imidlertid fortsatt. Toglinjen er i dag en turistattraksjon med daglige ”rundturer” langs en tolv kilometer strekning langs elva Rio Tinto i retning kysten. Her er det om å gjøre å bestille på forhånd for å være sikker på å bli med. Å sykle langs linjen er også populært.
Sør-Spania er mye mer enn sol og lange badestrender. Med noen enkle undersøkelser på forhånd, samt en liten iPhone i bagasjen (med lett tilgang til internett), har den interesserte geoturist store muligheter som et alternativ til latmannslivet ved kysten.
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 17.10.2011 17:24
av Alf Kvassheim
Klikk for nedlasting
