Idas grav

Her, i dette 60 meter dype menneskeskapte ”krateret”, et resultat av nesten 100 år med utvinning av en rik oljeskifer, ble Ida funnet for mer enn 25 år siden. Du kan skue ut over hele det gamle dagbruddet fra en plattform som ligger helt på kanten. Her er det satt opp en rekke informative plakater som forteller historien om en av verdens flotteste fossillokaliteter: om vulkanisme i forbindelse med rifting, om hvordan en innsjø ble til i et vulkansk krater for 47 millioner år siden, om hvorfor døde organismer i denne innsjøen ble så godt oppbevart, om hvorfor dette var en geologisk ressurs som ble utnyttet helt frem til 1971, og – ikke minst – om det helt spesielle plante- og dyrelivet i den kratersjøen som bare lå her i mindre enn én million år. Tysktalende guider tar deg ned i bruddet og forteller hele historien med egne ord, og egne skisser, og til slutt viser de deg noen flotte eksemplarer fra utgravningene som stadig pågår. Du får også et glimt av forskerne som jobber her hver eneste sommer. Omtrent hver eneste dag finner de nye, flotte eksemplarer, og hvert femte år (i snitt) gjør de et funn av et stort fossil, for eksempel en krokodille eller en hest. Foto: Halfdan Carstens

Jeg har vært på pilegrimsreise. Ikke til mitt eget hellige sted, men til paleontologenes "mekka". Messel Grube i Tyskland. På kanten av Rhingrabenen.

Etter alt oppstyret på forsommeren, med Ida i alle medier, ble det rett og slett påtrengende å dra til denne bejublede fossillokaliteten, som vi har visst om så lenge, men som vi aldri har tatt oss tid til å besøke. Tiden var altså med ett inne, godt inspirert av Norgeshistoriens, om ikke mest omtalte (1), så i alle fall mest omstridte geologiske nyhet.

Vel, nyheten i seg selv var nok ikke så omstridt, det var den uvitenskapelige måten den ble presentert på som skapte debatt, selvsagt mer debatt en selve fossilfunnet, og hva det måtte bety for forståelsen av menneskenes utvikling gjennom millioner av år. Forskere som tar i bruk markedskreftene er selvsagt en vederstyggelighet. Forskere skal sitte på sitt nedstøvete kontor og fare stille frem med sine oppdagelser. Kunstnere derimot (herunder halvstuderte popartister med tvilsomt musikalsk talent), må gjerne bruke media for det de er verdt, og det gjør de, uten at noen reagerer på det.

(1) Vi minnes i alle fall vulkanutbruddet på Jan Mayen i 1971 som ble levende formidlet inn i menigmanns stuer ved hjelp av professor Christopher Oftedahls entusiastiske øyenvitenskildring.

Michael Kaufe er geolog fra universitetet i Darmstadt. Med fire ukers feltarbeid i krateret som ballast er han velkvalifisert for å vise turistene rundt. I tillegg har han gode formidlingsevner og bruker enkle redskaper for å fortelle både den geologiske og industrielle historien. Her viser han frem et bilde av Ida og forteller om hvordan tyskerne ble tatt på sengen da fossilet ble presentert for verdenspressen i mai. Foto: Halfdan Carstens

Med hud og hår

Messel Grube er det paleontologene kaller en lagerstätte. Noe godt norsk ord for dette begrepet finnes ikke. Det nærmeste jeg kommer er et "kjerneområde" der det finnes spesielt mange og usedvanlig godt oppbevarte fossiler. Begrepet ble innført i 1970 av den svært anerkjente tyske paleontologen Adolf Seilacher.

Få steder i verden, om noen, finnes så godt bevarte fossiler som i Messel Grube. De fineste fossilene er ikke bare fragmenter og enkle avtrykk i en grå og kjedelig skifer. Mer enn 90 prosent av fossilene er komplette med hele skjelettet i behold, for ikke å snakke om at både hud og hår er intakt. Og det er slett ikke hverdagskost for paleontologer som ofte må klare seg med en enkelt tann, noen bein, et knippe knokler, eller - i beste fall - en mengde beinpiper spredt vidt omkring, som i et ikke påbegynt puslespill, og der det etter lang og strevsom innsats vil vise seg at mange enkeltbrikker mangler. Fossilene i Grube Messel er faktisk så godt bevarte at paleontologene kan finne pattedyr med ufødte fostre og krypdyr med ulagte egg. I mange tilfeller er det til og med mulig å identifisere mageinnholdet fra det siste måltidet før dyret døde.

I de grå skiferlagene i Messel Grube er det gjennom mer enn 100 år med fossilleting funnet mange pattedyr, Ida inklusive, og i tillegg har det blitt påvist minst 50 plantearter, like mange fuglearter, foruten fisker, amfibier, krypdyr og 30 virvelløse dyr. Senckenberg Resarch Institute i Frankfurt har alene katalogisert mer enn 20 000 funn. Til sammen forteller de oss at klimaet var varmt og fuktig på den tiden da disse sedimentene - Messelformasjonen - ble avsatt for 47 millioner år siden i en liten innsjø. Store deler av Europa var på den tiden regnskog med et yrende liv.

Så lenge den svarte skiferen ligger under grunnvannsspeilet, er alt greit. Med en gang den kommer i friluft, vil den imidlertid tørke ut (den inneholder omtrent 40 prosent vann) og sprekke opp. Resultatet ser vi i veiskjæringene på vei ned mot bunnen av hullet. Her må du lete lenge etter friske bruddflater. Det eneste som er å se er oppfliset, grå skifer. Siden fossilene ligger inne i skiferlagene, vil de også sprekke opp og gå i oppløsning hvis de ikke umiddelbart blir tatt vare på etter at de er funnet. Teknikken for å bevare fossilene er derfor svært viktig. Foto: Halfdan Carstens

Det er denne usedvanlige mengden med godt bevarte fossiler som er årsaken til at UNESCO har gitt Messel Grube status som Verdensarv.

Den lille, tropiske innsjøen var også proppfull av alger. Ved hjelp av elektronmikroskop har geologene vist at det aller meste av det organiske materialet i skiferen kommer fra celleveggene i noen ørsmå grønne alger (Tetraedron). I sin opprinnelige tilstand, godt bevart under grunnvannsspeilet, hvor den ikke tørker ut, inneholder skiferen 40 prosent vann, 35 prosent leire og 25 prosent organisk materiale. Det er disse uvanlig store mengdene med organisk materiale som har gjort denne avsetningen til en skattet geologisk ressurs, en oljeskifer.

Begrepet oljeskifer forteller om bruken av skiferen. Men skiferen inneholder ikke olje. Det organiske materialet er forvandlet til såkalt kerogen som under oppvarming avgir hydrokarboner. Så selv om ikke olje finnes i flytende form, slik den gjør i et vanlig oljereservoar, kan olje fabrikkeres fra skiferen. Produksjonen fra fabrikken utenfor Messel var ikke stor. I løpet av 87 år ble det ikke produsert mer enn én million tonn olje fra 20 millioner tonn skifer, eller omtrent seks millioner fat. Det er mindre enn hva vi produserer på norsk sokkel i løpet av noen få dager.

Fossiler fra Messel er utstilt over hele verden, herunder Frankfurt, Darmstadt og Messel, som alle ligger i umiddelbar nærhet av Messel Grube. De beste fossilene fra Darmstadt (Hessisches Landesmuseum) er på verdensturne, og Naturhistorisk museum i Oslo var første stoppested sommeren 2008, lenge før funnet av Ida ble kjent i mai i år. Her ser vi en liten urhest nede i kassen sin. Foto: Halfdan Carstens

Se 3D-illustrasjon av Messel Grube

Fra pølsebod til besøkssenter

Messel Grube, slik den fremstår i dag, er ikke akkurat noen naturperle. Og det til tross for sin status som Verdensarv og Europeisk Geopark. Det som møter de besøkende som kommer kjørende i bil (og det gjør de aller fleste, ett av unntakene er den enslige vandreren fra Hamburg som var på vei til sitt mekka, Santiago de Compostela i Spania) er en enkel parkeringsplass med noen nylig oppsatte skilt. Deretter treffer du besøkssenteret som mest ligner på noen enkle Moleven-brakker i aluminium (dette er nok likevel bedre enn den pølseboden som ble brukt de første årene), før du kan glede deg over utsikten fra utkikksplattformen. Litt forstyrrende er støyen fra maskinene og lastebilene på nabotomten. Men det må vi være overbærende med, for her utnyttes Messelformasjonen som en geologisk ressurs for andre gang. Avfallet fra oljeproduksjonen blir benyttet som singel i haver, på tennisbaner og andre steder hvor den røde fargen gjør nytte for seg.

Her, endelig, etter et par måneder i spenning, kan vi med morgensolen i ryggen rette blikket ut over hullet i bakken som rommer alle de usedvanlig godt bevarte fossilene. Ingen stor åpenbaring, men dette er tidspunktet for undring, basert på den informasjonen som her legges til rette for oss.

Det er så ufattelig lenge siden at livet her florerte, landskapet var et annet, klimaet var forskjellig, og - ikke minst - plante- og dyrelivet var annerledes, men likevel på vei mot de livsformene vi kjenner i dag. Her ligger "våre forfedre" begravd i aller største detalj. Messelformasjonen har gitt et helt unikt innblikk i livet rundt en liten innsjø i en tropisk regnskog i tidlig eocen.

Fossilene får du ikke se i Messel Grube, da må du til et av museene, for eksempel sovebyen Messel bare noen minutter unna med bil, hvor frivillig innsats ligger bak en fin, liten utstilling med både originale fossiler og gode kopier.

Ved krateret blir i stedet hele historien fortalt, den geologiske, om de helt spesielle forholdene som har skapt denne fossilrikdommen, så vel som den menneskelige, om hvordan et gammelt skiferbrudd egentlig skulle bli en søppelplass, men i stedet ble en Verdensarv og en Europeisk Geopark. En rekke plakater tar deg med gjennom den geologiske historien fra tidlig tertiær til den moderne historien som starter sent på 1800-tallet. Tysktalende guider tar også grupper med på en rundtur ned i krateret, og de kan sitt fag, de har den faglige bakgrunnen som kreves for en slik jobb. De er geologer.

Men før vi forteller historien, skal vi bare kort nevne at de som velger å dra hit neste år vil dra fordel av det nye besøkssenteret som nå er under bygging. Det skulle blitt åpnet i 2008, det skjedde ikke, så i år bygges det intenst, og neste sommer vil senteret stå klart. Det ser ut til å bli et flott bygg, og med tysk grundighet er vi ganske overbevist om at Messel Grube blir en helt annen opplevelse når senteret angivelig står ferdig. Da regner vi med at du også på dette stedet vil kunne studere fossilene nærmere, samt kjøpe bøker, plansjer og forskjellige suvenirer som hører ethvert besøkssenter til. Antall besøkende vil helt sikkert stige fra de 6000 som nå dropper innom hvert år.

Paleontologene, herunder også mange studenter, som er så heldig å få anledning til å være med på utgravningene i Messel, er garantert å gjøre mange, fine oppdagelser. Det går nesten ikke en dag uten at de finner nye flotte eksemplarer, og på slutten av publikumsturene får alle som vil lov å snu og vende på blader, fisker og krypdyr. Det er mer enn du kan gjøre hvis du besøker et eller flere av de tre museene i nærheten hvor fossilene er utstilt. Her ser vi en slamfisk som går fra hånd til hånd. Foto: Halfdan Carstens

Historien bak fossilene

La oss for enkelhetsskyld hoppe over de første 4500 millioner år av Jordens historie. Vi starter i stedet et lite stykke inn i tertiær, nærmere bestemt 18 millioner år etter at dinosaurene døde ut i slutten av kritt.

I tidlig eocen begynte jordskorpen i det sørlige Tyskland å sprekke opp langs lange, smale forkastninger. Denne prosessen, som geologene kaller rifting, kan vi i dag studere i Øst-Afrika der Den østafrikanske riftdalen nå er i ferd med å bli dannet mens Afrika blir delt i to. Rifting betyr at jordskorpen revner, og at det dannes en graben som fylles igjen med sedimenter fra randområdene. I Tyskland strekker det seg derfor nå en graben, Rhingrabenen, fra Basel i Sør til Frankfurt i nord. Det er de samme geologiske prosessene som skapte både Vikinggrabenen i Nordsjøen og Oslograbenen som utgjør Oslofeltet.

Samtidig med oppsprekningen begynte glohet magma med temperatur på 1200 °C å trenge opp fra dypet langs forkastninger og sprekker. Små vulkankjegler, som spredte lava og aske, ble godt synlige i landskapet. Geologene har kartlagt restene fra mer enn 1200 slike vulkaner i nærheten av Messel.

Unntaksvis oppstod små kratre i stedet for vulkaner. Da lavaen traff grunnvannet eksploderte den øverste delen av jordskorpen. Sprengt stein, lava og aske ble kastet ut over landskapet, og da eksplosjonene endelig tok slutt, stod det igjen et lite krater, et hull i bakken som var mindre enn én kilometer i diameter, delvis fylt med oppknust stein. Nærmest en liten pytt altså. Omrent på størrelse med Sognsvann i Oslomarka.

Etter at den vulkanske aktiviteten tok slutt, etter bare et knapt år, begynte vann å renne inn i krateret. En liten innsjø oppstod, og dermed også et lite sedimentasjonsbasseng med et vanndyp på noen hundre meter. En ganske dyp sjø med tanke på hvor liten den var.

I det tropiske klimaet florerte plante- og dyrelivet. Og vannet var ikke minst rikt på alger som kontinuerlig ble avsatt på bunnen etter hvert som de døde. De helt spesielle forholdene betydde at vannet var stillestående under ca. 20 metter. Dermed ble de dype vannmassene tømt for oksygen, og organismene som falt ned på bunnen råtnet ikke opp. De ble bevart, for senere å bli omdannet til kerogen. Det skapte igjen grunnlaget for den oljeskiferen som etter hvert ble 190 meter tykk.

Det var på kanten av dette krateret at Ida for levde 47 millioner år siden. Skjebnen ville det slik at hun døde før hun ble voksen, kanskje pga. noen merkelige gasseksplosjoner i bunnen av innsjøen, og falt ned på den bløte bunnen. Men i stedet for å gå i oppløsning, ble hun raskt dekket av løv fra de samme trærne som hun bodde i, og senere av sedimenter som bestod av alger og leire. Og der, midt inne i en oljeskifer, har hun altså ligget i påvente av at en tysk amatørpaleontolog skulle finne henne på 1980-tallet.

Den geologiske forklaringen bak Messel-krateret var lenge en gåte, og det var først etter at det ble tatt kjerneprøver i en 433 meter dyp brønn i 2001 at geologene forstod fullt ut hva som hadde skjedd. Kjernene har blitt grundig analysert, og de viser at det under oljeskiferen ligger tykke lag med oppknust vulkansk materiale. Akkurat det var nøkkelen til å forstå dannelsen av krateret med den lille innsjøen.

Den nord-sør-gående forkastningen

Skissen viser den nord-sør-gående forkastningen som avgrenser Rhingrabenen mot øst. Vest for forkastningen ligger en flere tusen meter tykk pakke med sedimentære bergarter avsatt i tertiær (gul farge), og i vest ligger krystalline (røde farger) og sedimentære bergarter (brune farger) fra prekambrium og paleozoicum på en horst. Det er kartlagt over 100 vulkaner på østsiden av grabenen, og alle oppstod da Rhingrabenen ble dannet tidlig i tertiær. Messelformasjonen, som omfatter de skiferlagene som inneholder alle fossilene, ble derimot avsatt i en liten innsjø som lå inne et krater som også ble dannet på denne tiden. Vulkanisme er derfor den direkte foranledningen bak de godt bevarte fossilene i Messel Grube.

© Hessisches Landesmuseum

 

 

Klar for pilegrimer

Messel Grube var en geologisk ressurs gjennom 87 år (1884-1971). Oljeskifer ble brutt og brukt som råstoff for fabrikkering av parafin og olje. Men allerede i 1875 ble det første fossilfunnet gjort, og siden den tid har altså den gamle innsjøen blitt en enda viktigere ressurs for den geologiske forskningen, og det vil den fortsette å være, noe funnet av Ida demonstrerer til fulle.

Men det kunne gått riktig ille. Hadde det gamle dagbruddet blitt et avfallsdeponi, slik sterke krefter jobbet intenst for, ville fossilletingen vært ødelagt for all fremtid. Heldigvis gikk det ikke slik. En allianse mellom forskere, amatørgeologer, lokalbefolkningen og miljøvernere klarte å forhindre og stoppe planene.

Derfor hører Messel Grube i dag med til UNESCOs Verdensarv, og ett eneste lite fossil herfra - Ida - har gitt nyttig kunnskap om primatenes utvikling.

Vi gjetter på at det er mange som heretter, godt inspirert av forsommerens vitenskapelige nyhet, vil dra på en aldri så liten pilegrimsreise til Messel Grube. Neste år vil alt ligge til rette for storinnrykk.

Oppdatert: 18.10.2011 12:25
av Alf Kvassheim