|
|
Klikk for nedlasting
Forskning og forskningsformidling ble i sommer kombinert på en ekspedisjon til Øst-Grønland. Resultatet ble både fjernsynsprogrammer og bok.
Ebbe Hartz
To åtteåringer på turÅtteåringene Torjus fra Norge og Miro fra Holland fikk være med på en geologisk ekspedisjon i Arktis. De reiste nesten 800 kilometer i gummibåt fra Grønlands innlandsis, og ut gjennom verdens største fjord til Atlanterhavet. Her får du et glimt av historien bak det som ble til barneboken Reisen til istiden og om den forskningen som foregikk på turen. Mer om prosjektet finnes på www.reisentilistiden.no |
Hvorfor ta med barn til et av verdens mest isolerte områder? Hva om noe går galt? Reaksjonene på våre planer om å ta med våre eldste sønner på en geologisk ekspedisjon til Nordøst Grønland var mildt sakt delte. Hva lå bak våre ønsker?
Jeg har selv drevet med feltgeologi på Grønland nærmest hver eneste sommer siden 1992. Den ville naturen har slått rot i hjertet, og drømmen om å dele både den og det vitenskapelige arbeidet med barn vokste seg stor og sterk. I 2007 fant vi støtte til drømmen via Det Internasjonale Polaråret og oljeselskapet Aker Exploration. Drømmen ble til en ekspedisjon med barn. Formålet var å formidle arktisk ekspedisjonsliv, naturglede, naturvitenskap og kulturvitenskap til andre barn.
Deltagerne på ekspedisjonen var foruten meg selv og Torjus, Torjus sin mor (Trude), min kollega geomorfologen Niels Hovius ved Cambridge University, hans sønn Miro, Miro’s mor, samt skribenten Susanne. Den anerkjente, sveitsiske naturfotografen Thomas Ulrich ble også villig med på eventyret for å dokumentere opplevelsene.
Det ble et sammensatt lag, med alt fra ingen til lang arktisk erfaring. Alle hadde likevel en viktig rolle, enten mht. sikkerhet, geologisk forskning eller formidling. Var vi gale? Nei, ekspedisjonen var nøye planlagt, og det som ikke kan planlegges var det tatt høyde for. Alle logistiske elementer av ekspedisjonen var kjente, og tidsplanen hadde en god balanse av hvile og jobb. Det skulle ikke bare være sikkert, men også moro for barna. Slik ble det også. Det var verken uhell eller nesten-uhell på turen.
I dag ligger resultatet der. Guttenes ekspedisjonsopplevelser og det vitenskapelige arbeidet de deltok i er formidlet på TV og i bok. Gjennom høsten har barn og voksne kunnet følge ekspedisjonen på NRKs NEWTON. I september kom boken Reisen til istiden - to gutter på arktisk ekspedisjon. Den har truffet sitt publikum og kjøpt inn til alle landets biblioteker, bokhandlere og vært hovedbok i barnas bokklubb. Boken holder på å bli oversatt til Engelsk og Hollandsk.
Hvordan tok barna denne geologiske reisen, hva tente de på, og hva var kjedelig? Svaret er enkelt. Barna tente på det de kunne delta på selv, og det som var rett foran nesen på dem. Lange forlesninger fra entusiastiske fedre fungerte like dårlig der oppe som alle andre steder.
Ekspedisjonen fikk både vitenskapelig og formidlingsmessig en pangstart. Vi ble fløyet inn i bunnen av verdens største fjordsystem, Scoresby Sund, som strekker seg fra Atlanterhavet til innlandsisen og 2/3 deler opp østkysten av Grønland. I dette området er de sedimentære bergartene nøye studert, men det har vært lite fokus på prosessene bak bassengenes geometrier og dannelse, samt landskapene som har ligget utenfor bassengene, og deres historie. Dette var vårt fokus.
De utbrette inkonformitetene i området viser oss både pre-kaledonske og devonske/karbonske landskap, men det er først i perm at landskapet begynte å ta den form som skulle vare ut mesozoikum. Mange av disse mer enn 250 millioner år gamle landskapene har til og med styrt dagens istidslandskap.
På Øst-Grønland hagler det med fjelltopper over 2500 m. For å kunne datere landskapets utvikling må vi ha steinprøver fra topp til tå av fjellene. Vi har tidligere samlet inn prøver på de unge fjellene ytterst i fjordene. Nå var det de gamle toppene som ligger omkranset av innlandsisen som var målet. Å hoppe rundt med helikopter krever et en god pilot, planlegning og flaks med været. I praksis henger helikopteret over toppene mens vi hopper ut og tar prøver. Da bør det ikke blåse mye rundt ørene.
Været smilte, vi fikk prøvene og filmopptak til NRK. På slike turer er det lett å forestille seg hvordan Norge så ut for 20 000 år siden. Vi hadde reist tilbake til istiden. Guttene elsket det. Selvfølgelig.
De vitenskaplige innslagene som skulle inngå på TV og i boken var nøye planlagt på forhånd. Med helikopterturen var første episode i boks.
Det neste planlagte innslaget var også et av de vitenskaplige høydepunktene på turen, et svært permisk basseng som ligger innerst i Scoresby Sund. Bassenget er lite studert fra før, så dette var en virkelig lekkerbisken for både forskning og formidling. Vi hadde forberedt oss godt, tatt med illustrasjoner av den geologiske tidsskalaen, samt paleogeografiske kart som viste at vi nå var i hjertet av Pangea. Pangea var et superkontinent som inkluderte det meste av jordens landmasser for 270 millioner år siden. Her skulle vi formidle avsettingsmønstre, inkonformiteter, kontinentenes vandring, forsteining av konglomerater og mye, mye mer.
Vi ankom stedet etter endeløs slalom mellom isfjell i gummibåten. Særlig Miro var bunnfrosen. Han hadde fått våte føtter i sin entusiasme over de digre røyene vi hadde fanget, rett før han fikk overlevelsesdrakten på.
De neste dagene hadde vi ”arktisk” ruskevær og mye tid i teltene. Der hvor geologene så kontinentenes dans og fjordenes 270 millioner år gamle røtter, så ungene bare forsteinet rød grus, moskusokser, Gameboy og Donald Duck. I ettertid måtte vi droppe de flotte planene. TV-innslaget fra stedet fokuserte i stedet på moskusokser og reinsdyrgevirene som har ligget i 200 år fra den gang reinsdyret døde ut på slutten av Den lille istiden (fra ca. 1400-tallet til midt ut på 1800-tallet).
Andre ganger kom entusiasmen for geologien av seg selv.
Guttenes favoritt var å leke med en boomerang. På de store slettene hvor vi teltet var det nok av plass. Etter hvert begynte vi å oppdage svære steiner og skjell i leiren. Da var vi i gang. Hvor kom dette fra? Kunne en fugl ha mistet skjellene? Kunne en flodbølge fra kalvende isfjell rett bak ha skylt steinene opp på land. Vent nå litt. Denne leiren må vært dannet på fjordbunnen. Hvordan kom den opp hit?
Denne ”forskningen” var topp for barna. De var med på å grave ut skjell og ”dropstein”, samtidig som de kunne se svære steinblokker ligge i isfjellene som seilte forbi i fjorden. Da var det lett for geologene å forklare at breene må ha vært mye større under istiden, og da denne byrden av is forsvant, så ble landet hevet med rundt en 1/4 av isens tykkelse.
Denne kunnskapen kom godt med i de neste stoppene. Geologer har i mange år jobbet med hva som styrer avsetningen i jura tid på Øst-Grønland. Bak denne forskningen ligger det åpenlyse spørsmål om hvorfor jurassiske marine avsetninger nå står som kilometerhøye fjell. Derved var vi i kjernen i et av forskningsprosjektene ved forskningssenteret Physics of Geological Processes (PGP): Hvordan erosjon skaper oppløft.
Prosessene bak bassengdannelse og oppløft er også et viktig bidrag i leting etter olje og gass på norsk sokkel. For ungene var det kult å kunne gå ned i et ”Troll-felt”, særlig ettersom de hadde hørt at man kunne finne fossiler av svaneøgler her. Svaneøgler fant vi ikke, men ammonitter lå strødd omkring, og for en liten fossiljeger er det stort i seg selv.
Kontrasten mellom det jurassiske subtropiske øglehavet og selenes lek i det isfyllte havet var stort, men den arktiske riviera på Øst-Grønland kunne også by på overraskelser. Vår ekspedisjon startet ut i snøvær og full storm, men de fleste andre dager bød på vindstille og bakende sol. På slike dager våget guttene å ta seg en frisk dukkert blant isfjellene.
Det skiftende været har alltid vært et tema i Arktis. Det skiftende klimaet er også blitt et hett tema. Barna deltok i prøvetakningen av vann fra elvene. Dette er en del av forskningen på naturens egen CO2 kontroll og samspillet mellom erosjon av fjellene og jordens klima. Sterkt forenklet kan vi si at nedknust og kjemisk oppløst stein i havvannet bindes til CO2 fra atmosfæren og blir til kalkslam og siden kalkstein. Denne prosessen har alltid pågått, og er en del av den overordnede styring av jordens naturlige klimavariasjoner. Men erosjon på jorden er ikke konstant over tid, og særlig i Arktis er den ikke kvantifisert. Niels sine mange vannprøver er derfor med på å få styr på denne ”jokeren” i vår klimaforståelse. For barna medførte dette lange turer opp elveløp både på fjell og langs innlandsisen. De kunne delta i å hente vann, noe som gjorde turene meningsfylte.
At klimaet skifter blir tydelig også for barn i et slikt område.
Et eksempel på dette er de enorme randmorenene som ligger langt fremme i dalene i forhold til dages breistunger. Disse tegnene fra Den lille istiden fungerte bra som kobling til variasjoner i klimaet. Med runde steiner som illustrerte sol og jord illustrerte vi solsystemets sykliske klimapåvirkning som er med å skape istider og mellomistider. Morenene fra den lille istiden illustrerte hvordan solens aktivitet styrer klimaet på kortere sikt, og de tropiske avsetninger i fjellene rundt oss viste hvordan klimaet også styres av platetektonikken over millioner av år.
Det siste eksempelet vi så kom fra biologien. Storfiskeren Miro jublet over sitt funn av en vaker blå fisk. I Norge er en rognkjeks ikke noe uvanlig syn, men denne karen hadde svømt nesten 1000 km lengre nord enn der arten normalt befinner seg. Miros funn ledet samtalen over på klimaet i dag, om hvor utsatte menneskene i Arktis er for raske endringer.
Thuleinuittene er et slående eksempel på dette. De kom til Grønland fra Canada kort tid før nordboerne forsvant og på Nordvest-Grønland snublet de over en diger jernmeteoritt som holdt dem med det livsviktige råmaterialet i lang tid. Derfra vandret de langs kysten. Noen gikk mot sørvest, hvor de forlatte nordboernes bygder var en ny kilde for jern.
Dette folket er forfedrene til dagens grønlendere. Andre gikk langs nordkysten, og så ned langs østkysten. Boplassene etter disse menneskene viser at de må ha vært mange og at de trivdes, men langs østkysten var det ikke noe jern. Thuleinuittene måtte igjen begynne å bruke stein og bein til redskaper, slik som deres forfedre, og døde etter hvert ut. Årsakene kan ha vært mange. Selv for disse hardføre menneskene kan Den lille istiden ha blitt for barsk.
Boplassenes plassering viser også det nære samspillet mellom mennesker og natur. En av de store boplassene lå på den nordlige side av munningen av Scoresby Sund. Dette område er isfritt året rundt og byr på enda en ressurs: varme kilder. Året rundt bobler det ca. 80 grader varmt vann ut av bakken. Tenk hvilken rikdom det har vært i en frossen verden. Thuleinuittene fikk riktignok noe varme fra de forbausende effektive tranlampene. Likevel, dette var ikke akkurat noe redskap til å koke en hvalross med.
Men i kildene var det ubegrenset med varmt vann. Vi tok prøver av vannet for å finne ut av hvor det kommer fra og hva det kan fortelle om bergartene under. For barna var de grønne bakteriematter fasinerende. Kanskje det var ved slike kilder at livet først oppstod på jorden?
Ved kildene var vi nesten ved reisens ende. En kort seilas derfra ligger bygden Scoresby Sund, en klynge hus som rommer ca. 450 mennesker. Dette isolerte tettstedet (ca. 800 km til naboene mot sør) er fortsatt et aktivt fangstsamfunn.
For barna var besøket i bygden et eventyr. Etter nesten 800 km i gummibåt, og lange dager med vitenskapelig jobbing, samt barnas mange oppgaver i leiren, var vi alle utkjørt ved båtturens slutt. Vi hadde hatt det fint, men det var også slitsomt med fire språk, samt å leve og bo så tett på hverandre. Det var på tide å treffe andre mennesker.
I bygden var det mye rart og morsomt å se på, og ikke minst tilgang til dusj og seng, for ikke å snakke om iskrem og epler. Ved de fargerike husene hang isbjørnskinn til tørk, og rundt dem stod hundespann og ventet på vinteren. For Miro ble lekeplassen en sikker vinner. De lokale barna var gode i engelsk og de fant fort tonen. For Torjus var de mange sledehundene et av turens høydepunkter. Guttene på hans alder starter med fire erfarne hunder foran små sleder. Det hadde vært noe for Torjus. Her var det mye nytt å lære, for eksempel at isbjørn smaker pyton, og moskus smaker himmelsk.
Glade barn, hylende hunder og imøtekommende fangstmenn ble en flott avslutning på reisen. Da vi reiste vinket barna fra kaien, og Torjus sin favorittvalp stod og hylte. I båtene satt to gutter med tårer i øynene.
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 21.12.2009 15:53
av Alf Kvassheim
Elkem
