Norge har noen få geologiske lokaliteter som angår vår grunnleggende forståelse av geologiske prosesser, og striden på 1800-tallet mellom neptunistene og plutonistene ble avgjort rett utenfor Oslo.
Tom V. Segalstad
Det viktigste geologiske spørsmålet for omtrent 200 år siden dreide seg om hvordan og når jordskorpen og bergartene ble dannet. Kampen mellom ”neptunisme” og ”plutonisme” hadde utviklet seg til en internasjonal strid mellom fagpersoner, og Grefsenåsen-Årvollåsen ble avgjørende for utfallet.
Neptunisme, lansert av tyskeren Abraham Gottlob Werner (1749-1817), betyr at de fleste bergarter, inkludert gneis, granitt og lavaer, var lagdelte og dannet ved avleiring i vann fra én enkelt, enorm oversvømmelse av Jorden.
Plutonisme (eller vulkanisme), fremsatt av James Hutton (1726-1797), fremholdt derimot at eruptive bergarter var dannet ved størkning av smeltemasser (magmaer). Hutton kalles grunnleggeren av moderne geologi.
Transmutasjon (omvandling) var en teori, publisert av den norske professoren Balthazar Mathias Keilhau (1797-1858), som bygget på neptunismen, men han mente at granitter og lavaer var dannet ved omvandling fra sedimentære bergarter ved lav temperatur.
Verken Werner eller Keilhau skjønte hvor energien som plutonismen trengte skulle komme fra. Werner mente imidlertid at yngre lavaer kunne dannes hvis det hadde tatt fyr i underliggende kull-lag. Keilhau fant det derimot umulig at granitter kunne få så høy temperatur at de ville kunne flyte og trenge inn i eldre bergarter.
To tyskere, Christian Leopold Freiherr von Buch (1774-1853) og Johann Hausmann (1782-1849), utdannet hos Werner, forsto tidlig på 1800-tallet, etter to reiser til Norge i 1806 og 1807, at Grefsenåsen-Årvollåsen har sedimentære bergarter (kambro-silur) som er eldre enn syenitt og granitt (perm). Dette var sensasjonelt, men umulig i henhold til deres geologi-professor.
Briten Sir Charles Lyell (1797-1875) ble betraktet som datidens fremste geolog. Lyell beskrev etter sitt besøk i åsen utenfor Oslo i 1837 at granitten er yngre enn sedimentene, at den sender årer inn i sedimentene, og at det langs kontakten foregår omvandling av bergartene (metamorfose).
Theodor Kjerulf (1825-1888) var Keilhaus student, og han spurte professoren til råds om hvordan han kunne skaffe seg en akademisk karriere. Keilhau anbefalte ham å reise, for på den måten å se mest mulig geologi, samt å studere kjemi for anvendelse innenfor geologi. Kjerulf fikk et stipend og reiste, først rundt i Norge i 1849, og så til Island i 1850. En av de mange tingene han skjønte, var at Island var dannet av størknede lavastrømmer. Det var dårlige nyheter for professoren hans, som holdt fast ved neptunismen.
Etter halvannet år i Tyskland i 1851-1852 som han tilbrakte sammen med Karl Gustav Bischof (1792-1870), tysk kjemiker og geolog, og Robert Wilhelm Bunsen (1811-1899), tysk kjemiker og oppfinner (bl.a. av bunsenbrenneren, som fortsatt benyttes på laboratorier verden over), forsto Kjerulf at heller ikke kjemien ga neptunismen rett.
Keilhaus siste arbeid om sin transmusjonsteori er fra 1838, og i 1855 publiserte Kjerulf de endelige kjemiske bevisene for at transmusjonsteorien var uten hold. Resultatet var at Keilhau nå forsøkte å stoppe Kjerulfs stipend, og attpåtil forbød ham å holde universitetsforelesninger samt å bruke universitetets samlinger.
Keilhau forsvarte sin transmutasjonsteori med at det finnes fossiler i lavaer og granitter i åsen. Lyell viste imidlertid at fossilene var i sedimentbruddstykker, som sammen med lavabruddstykker hadde falt inn i og blitt fastfrosset i smeltemassen. Striden mellom neptunisme og plutonisme var avsluttet, til fordel for plutonistene.
I ettertid kan vi si at Lyell vant debatten mellom neptunisme og plutonisme som en konsekvens av sitt Norgesbesøk i 1837. Keilhau ville allikevel ikke helt oppgi sin idé om transmutasjon fra 1838, men - som vi nå har hørt - Kjerulf endelig tilbakeviste den en gang for alle i 1855.
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 17.10.2011 12:51
av Alf Kvassheim
Christian Fr. Kierulf, 20.07.2011 21:15
Klikk for nedlasting
