|
|
Klikk for nedlasting
For en som har fulgt norsk tunnelbygging gjennom snart 50 år viser diskusjonen med tittel "verdensmestre" bransjens høye sigarføring gjennom lang tid. Les geolog Arne W. Grønhaug sitt innlegg.
For en som har fulgt norsk tunnelbygging gjennom snart 50 år viser diskusjonen med tittel "verdensmestre" bransjens høye sigarføring gjennom lang tid. Senest i Vegen og Vi for 28. juni kan en forskningsleder ved SINTEF fortelle at vi er verdensledende innen undergrunnsteknologi.
Har så norsk tunnelindustri bidratt internasjonalt? David Martin, redaktøren av "Tunnels and Tunnelling", kom årlig til Norge i en periode for å publisere mange dristige prosjekter: utslag under stort vanndyp, drift av trykktunneler med opptil 1000 m høydeforskjell, undersjøiske vegtunneler, og ikke minst bolting som permanent sikring. Videre fikk han se nye maskiner i drift, hvordan de ble forbedret og effektivisert av driftige mannskaper. Her kunne han, som det eneste sted i verden, få åpenhjertige kommentarer om fordeler og mangler.
Hovedvekten har imidlertid ligget på billige byggeprosesser, med liten fokus på planlegging, kvalitetssikring og totale kostnader, vedlikehold inkludert. Med hensyn til forundersøkelser var temaet ofte: "dårlig fjell må vi gjennom uansett". Bjørlykke og Olesens hevder i GEO 04/2007 at bransjen bør vise ydmykhet mht erfaringene. Det faller ikke vanskelig å støtte dem i dette.
En forutsetning for å utrede berggrunnsforholdene for tunnelprosjekter er detaljert geologisk kartlegging og er fremdeles grunnleggende for all utforskning av berggrunnen.. Det er etter hvert kommet mange hjelpemidler til å tolke undergrunnen, og det finnes sikkert et stort potensial for utvikling slik Bjørlykke og Olesen påpeker. Men geofysiske metoder må tolkes på grunnlag av den geologiske modellen som er funnet.
Det er etter min mening ikke bare mangel på forskning som er avgjørende. Problemet er at eksisterende kunnskap ikke utnyttes. Det er mange eksempler på at et bedre valg av trase, bl.a. Asker/Lier-, Rendals-tunnelene og Romeriksporten, kunne vært klarlagt ved feltundersøkelser og oppfølging. At ikke erfaringene etter misèren ved Rendalskrafts tunneler for over 40 år siden fikk konsekvenser for undervisningen i ingeniørgeologi og kvalitetssikring av planprosess er en katastrofe. Tvert imot har vi fått høre at geologene driver kartlegging av prosjekter for sin egen nysgjerrighet skyld, og at de burde komme på stuff for å få begrep om hva det dreier seg om.
I min tid i bransjen har jeg funnet minst ti milliarder nominelle kroner i overskridelser på tunnelprosjekter forårsaket av uventede grunnforhold, og da er vannkrafttunneler lite representert på listen. Dette burde være meget "lukrativt" å markedsføre, synd ikke ingeniørgeologene har innsett dette. Selv ikke etter erfaringen fra Romeriksporten erkjennes det, slik jeg ser det, at forundersøkelsene må bli bedre. Og i eksisterende retningslinjer er det ingen krav til en kvalitetsmessig utførelse og kvalitetssikring av geologiske forundersøkelser.
Etter hvert ble begrepet "Norsk tunnelmetode" lansert, formodentlig som et svar på "Den nye østerrikske tunnelmetoden". Det var imidlertid uklart hva som skulle skille den fra annen tunneldrift, så lanseringen snublet allerede i starten. Dersom det er noen prinsipper som er utviklet i Norge på tunnelsiden, burde det være innen vannsikring av tunneler.
Mens utenlandsk praksis går ut på å sikre trafikktunneler med en vanntett utstøpning, ville dette i Norge føre til betydelig reduksjon i bygging av vegtunneler fordi trafikkgrunnlaget er for lite til å rettferdiggjøre så store kostnader. Betydelige innsparinger ble oppnådd ved å løse bergsikring og vannsikring hver for seg. På 1960-tallet ble bolting med nett for permanent bergsikring innført og benyttet for den overveiende del av tunnelstrekningene. For vannsikringen ble det utviklet hvelv for avskjerming av vann og frost. Det var dette som ble markedsført ved symposiet "Low Cost Road Tunnels" i 1984. Metoden krever imidlertid fagmessig kontroll med sikringen, noe som det er lagt mindre vekt på etter effektivisering og bruk av automatiske tunnelrigger. Jeg forstår ikke hva Palmstrøm mener med at "Norges holdning" her ble avslørt. Deltagerne, han selv inkludert, hadde full anledning til å yte konstruktive bidrag.
Vanlig praksis ved tetting av berggrunnen ved injeksjon er å presse inn tynne injeksjonsmasser med lave trykk. Denne praksis førte i Romerikstunnelen til at giftig og kostbar injeksjonsmasse ble spredt ut i landskapet. Et gjennombrudd i injeksjonsteknikken skjedde da styring av høye trykk og tyktflytende masse førte til at den ble plassert der den gjør nytte, rundt tunnelrøret. Høy grad av tetthet ble på denne måten oppnådd ved Storhaug i Stavanger og Hagan ved Oslo, selv der bergoverdekning var liten.
Etter omfattende studier av sikringsmetodenes tilstand ble det funnet at sprøytebetong i normal utførelse ikke er egnet som generell sikring, også der det er vannlekkasjer. Dessuten ble den kostbar, fordi mye unødvendig sikring ble utført. Dette faktum har vært kontroversielt helt frem til de nylige rashendelsene. Da funnene ble presentert nasjonalt og internasjonalt tidlig på 1990-tallet, var det ingen støtte å få i bransjen, ingeniørgeologene inkludert.
Påstandene om at geologene må komme på stuff for å lære er grunnløse. Totalbildet av geologi og potensiale for rasutvikling oppnås med en grundig studie både av overflaten og forholdene på stuff. Driften av Svelgentunnelen, som måtte ledes ut av en komplisert bruddsone, viste dette.
Den sikring som nå foregår på rasstrekningene i vegtunneler er lettvintest mulig. Vann- og frostsikring av partiene krever en kontrollert, kontinuerlig, helsveiset membran, og dette lar seg nå ikke gjennomføre, med fare for vannlekkasjer som konsekvens.
Det er min påstand at norsk tunnelbransje har mange utfordringer for å komme på høyde med mange miljøer i utlandet. Forbedret teknikk for geologiske forundersøkelser, samt ikke minst utvikling av sikringsmetoder tilpasset våre lavtrafikk vegtunneler, er ønskelig. Når det gjelder retningslinjer, organisering av prosjekter, geologiske forundersøkelser og kvalitetssikring ligger vi også tilbake å ønske. Undervisningen i ingeniørgeologi må også inkludere geologisk feltarbeid og praktisk undervisning.
Arne W. Grønhaug,
cand. real, geolog
Oppdatert: 29.08.2007 21:17
av Alf
LUNDHS
