Overhengende skredfare – tar risikoen på alvor

Fjellmassivet på vestsiden av Romsdalen med Mannen og Børa har aldri vært noe godt besøkt turområde. Det er derfor geologene ikke har vært klar over at fjellet er gjennomskåret av åpne og brede sprekker som gjør fjellsidene utrygge. Tipset om de spesielle forholdene kom fra lokalbefolkningen i Romsdalen for drøyt ti år siden. De ansvarlige skjønte raskt alvoret, og nå er et stort program i gang for å kartlegge faren for skred og mulige konsekvenser.

Fjellmassivet på vestsiden av Romsdalen med Mannen og Børa har aldri vært noe godt besøkt turområde. Det er derfor geologene ikke har vært klar over at fjellet er gjennomskåret av åpne og brede sprekker som gjør fjellsidene utrygge. Tipset om de spesielle forholdene kom fra lokalbefolkningen i Romsdalen for drøyt ti år siden. De ansvarlige skjønte raskt alvoret, og nå er et stort program i gang for å kartlegge faren for skred og mulige konsekvenser.

–        Det mest sannsynlige scenarioet er at fjellet faller ned i mindre biter uten å gjøre skade. Vi kan likevel ikke se bort fra at det kan komme et stort skred hvor flere millioner kubikkmeter faller ned og rammer vei, jernbane og bebyggelse, samt at elva kan demmes opp, sier fylkesgeolog Einar Anda i Møre og Romsdal.

Vi er på utflukt til en av Norges mest spektakulære geologiske lokaliteter. Foruten primus motor Einar Anda er vi sammen med ingeniørgeolog Halgeir Dahle og geolog Aline Saintot. Halgeir er engasjert av fylkeskommunen i to år for å følge opp skredprogramet FylkesROS – fjellskred (ROS = Risiko og Sårbarhetsanalyse), mens Aline representerer Norges geologiske undersøkelse i det samme prosjektet som institusjonen er med og finansierer.

Atkomsten er tung og vanskelig fra bilveien nede i dalen, og fra Trollstigen innover Alnesdalen er det langt og uveisomt, så her er det oftest helikopter som gjelder. Slik transport gir i tillegg faglig utbytte. Vi får en fin anledning til å se sprekkene i fugleperspektiv. Fascinerende, men skremmende. Det er liten tvil om at vi har å gjøre med et aktivt sprekkesystem som, før eller siden, fører til at fjellsiden rives ned, enten bit for bit, eller i et eneste stort gigantskred.

Romsdalen betyr ”Raumas dal”, etter den strie elva som renner gjennom dette helnorske landskapet. Det trange dalføret, som strekker seg fra Åndalsnes i nord til Lesjaskogsvatnet i sør, er viden kjent for de majestetiske toppene Trolltindene og Romsdalshorn, samt Trollveggen hvor det stadig løsner små skred (GEO 02/1998). Trollveggen har oppnådd internasjonal berømmelse fordi vi her finner Europas høyeste overhengende stup med et loddrett fall på mer enn 1000 m, men også fordi den nettopp derfor blir oppsøkt av både base- og fallskjermhoppere som setter livet til på sin jakt etter spenning. Rett sør for disse berømte fjellene, litt lenger inn i dalen, er det enda mer spenning, for her lurer skredfaren. Gapende sprekker i fjellsiden og brede rasvifter i dalbunnen vitner om ustabile fjellmasser. Mens lokalbefolkningen er godt kjent med små hyppige skred, sier geologene nå at store biter av fjellene like sør for Trolltindene kan gli ut. De små utrasningene kan være et forvarsel, en påminnelse om at større skred kan være på gang. Foto: Halfdan Carstens

Romsdalen betyr ”Raumas dal”, etter den strie elva som renner gjennom dette helnorske landskapet. Det trange dalføret, som strekker seg fra Åndalsnes i nord til Lesjaskogsvatnet i sør, er viden kjent for de majestetiske toppene Trolltindene og Romsdalshorn, samt Trollveggen hvor det stadig løsner små skred (GEO 02/1998). Trollveggen har oppnådd internasjonal berømmelse fordi vi her finner Europas høyeste overhengende stup med et loddrett fall på mer enn 1000 m, men også fordi den nettopp derfor blir oppsøkt av både base- og fallskjermhoppere som setter livet til på sin jakt etter spenning. Rett sør for disse berømte fjellene, litt lenger inn i dalen, er det enda mer spenning, for her lurer skredfaren. Gapende sprekker i fjellsiden og brede rasvifter i dalbunnen vitner om ustabile fjellmasser. Mens lokalbefolkningen er godt kjent med små hyppige skred, sier geologene nå at store biter av fjellene like sør for Trolltindene kan gli ut. De små utrasningene kan være et forvarsel, en påminnelse om at større skred kan være på gang.
Foto: Halfdan Carstens

Tett skredkonsentrasjon

– Der ville jeg helst ikke bodd, sier Einar og peker på gårdene vi skimter nede i dalbunnen, men legger raskt til at han ikke ville hatt betenkeligheter hvis fjellsiden ble nøye overvåket. Derfor er nå overvåkning under vurdering.

Vi står på fjelltoppen Mannen, navnet har den fått pga. den karakteristiske kampesteinen som isen har lagt igjen, og ser 1200 meter rett ned i bunnen av Romsdalen.

– Dette er det vi kaller et risikoobjekt, og selv om det er mindre sannsynlig at det kommer ett stort skred, kan det når som helst falle ut løsmasser, stein og blokker av fjellet som kan være svært ødeleggende.

I verste fall kan så mye som 10-15 millioner m3 reise av gårde, mener Einar. Målinger av beveeteslene i fjellet bekrefter at vi snakker om en reell fare. Det er derfor all grunn til å ta skredfaren på alvor. Det har han som fylkesgeolog også gjort, og snart kommer rapporten som beskriver mulige skredscenarier fra dette fjellpartiet. På bakgrunn av rapporten vil det bli tatt initiativ til videre oppfølging. Skulle det nemlig komme et skred her, vil konsekvensene være store. Overvåking synes uunngåelig.

Historien bekrefter også at fjellskred er en reell trussel. Statistikken forteller nemlig at det skjer 2-3 store fjellskredulykker hvert århundre i Norge. Og ingen steder på fastlandet i Norge har større tetthet av fjellskred enn nettopp Romsdalen.

– Vi må også huske på at vi nå er langt mer sårbar enn vi var tidligere. Det bor flere mennesker i bygdene, og i tillegg har mange slått seg ned i strandsonen.

Det hersker derfor liten tvil om at det kan gå nye skred, et eller annet sted, men det er ikke lett å vite hvor. Derfor må det måles og om mulig varsles. I Alpene, hvor det også er høye fjell og bratte dalsider, har de drevet med overvåking i mer enn 30 år, og det måles på ca. 30 forskjellige steder. På tre av disse stedene har det i perioden gått ras, og alle har blitt varslet i forkant, fra ett døgn og opp til et par uker i forkant. Mange av de store skredene som har gått i Norge ble også varslet. Men da var det naturen selv som stod for jobben.

– Både i Loen og Tafjord gikk det mange små skred i forkant av de katastrofene vi forbinder med disse navnene (GEO 04/2005), og i Tafjord ble utviklingen observert av lokalbefolkningen gjennom 60 år. Så alle var klar over at noe var i ferd med å skje. En familie tok varslene på alvor og valgte å flytte før skredet kom, forteller Einar.

ROS – om å være føre var

I et forprosjekt på slutten av 90-tallet ble det dokumentert at fjellskred utgjør en alvorlig risiko for befolkningen på gitte steder i Møre og Romsdal.

I prosjektet “Risiko og sårbarhetsanalyse for fjellskred i Møre og Romsdal” (ROS) defineres tre hovedoppgaver.

  • Kartlegge objekter som kan utvikle fjellskred
  • Risikoanalyse av objektene som blir funnet, vurdere sannsynlighet for at det skal komme et skred, og hvilke konsekvenser det kan ha
  • Initiere beredskapstiltak for høyrisikoobjektene

Halgeir Dahle er engasjert som prosjektleder og faglig bistand hentes hos samarbeidspartneren NGU. Halgeir begynte 1. april i år og skal levere sin sluttrapport 1. april 2010.

Mye av arbeidet består i geologisk kartlegging basert på flybilder og befaringer med helikopter og til fots. Målet med dette er å finne nye mulige fjellskredobjekter.

711x474_romsdalen11

Foto: Halfdan Carstens

Investering i kunnskap

Det har skjedd før, og det vil skje igjen. Historiske data forteller oss i utvetydige ordelag at skred er en normal geologisk prosess som gjentar seg med jevne mellomrom, og på Nordvestlandet vet de veldig godt at fjellskred skjer om og om igjen.

Nå begynner vi etter hvert å få geologisk kunnskap som kan fortelle oss hvor det kan komme til å gå skred, samt hvilke fjellsider som er mest utsatt i overskuelig fremtid. Ved å investere i kunnskap, er vi nå altså i stand til å prioritere hvilke objekter som skal overvåkes.

Det er gode nyheter, og vi får nok en gang bekreftet at ny kunnskap har verdi for kommende generasjoner. Det må være godt å vite for de som kjemper om midler til det brede utdanningstilbudet vårt.

“Trollhogget”

Vi kaller det ”Trollhogget”, får assosiasjoner til Jutulhogget i Østerdalen, og håper at navnet kan sette fantasien i sving. Denne fryktinngytende revnen i fjellet er lett å se fra luften, og den som kommer nordfra kan gå flere kilometer gjennom hele sprekken, fra den starter som en liten forsenkning i terrenget (bilde 1), og frem til at den ender som en dyp kløft over Romsdalen (bilde 7). Til og med øksa som trollet brukte finner du på din vandring. Den står igjen etter det siste store hogget (bilde 4 og 5). Det var tydeligvis ikke kraftig nok, for fjellsiden står trygt og godt ennå. Men når tidens tann får hjelpe til, ja da vil forvitringen en dag føre til at fjellsiden falle ut. Men det skjer neppe i vår tid, for akkurat her er det ennå bare små bevegelser.

Litt om volumer

Skred på noen tusen kubikkmeter løsner ganske ofte, og har bare i sjeldne tilfeller alvorlige konsekvenser for lokalbefolkningen. Skredet fra Børa i Romsdalen i fjor høst (se denne reportasjen), og som nådde ned til dalbunnen, er anslått til ca. 50.000 m3.

For de virkelig store skredene snakker vi om volumer på flere millioner kubikkmeter. Norges aller største historiske fjellskred gikk for drøyt 250 år siden ved Tjelle, øst for Molde (Tjellefonna) (www.geoportalen.no/skredkart/), er anslått til ca. 15 millioner m3.

Skredet like nord for Zermatt (Sveits) på 1990-tallet, og som sperret nesten hele dalen, målte 30 millioner m3. Og et mulig skred ved Åknes kan være så stort som 50-100 millioner m3. Så store skred kan være ødeleggende langt utover nedslagsfeltet. Utløper skredmassene i vann, kan det oppstå en katastrofal flodbølge. Faller de ned i dalbunnen, kan de ødelegge infrastruktur, demme opp elver og flyte langt av gårde.

Det aller største skredet vi kjenner til gikk i førhistorisk tid. Mellom Stranda og Åknes er det kartlagt masser under vann som viser at det falt ut hele 400 millioner m3. Og i fjellsiden er arret fortsatt godt synlig. Faller derimot hele Børa-Mannen-komplekset ut, snakker vi om bortimot en milliard m3.

Det viktigste fra de siste dagene

-Skandaløst av pressen

VNG vurderer exit

Borekampanjen fortsetter


geo365 Nyhetsbrev

2 Comments

  1. Om det er slik at de samfunnsmessige konsekvenser av et ras er så omfattende og katastrofale som angitt og at følgene vil være like omfattende, hvorfor utløser man da ikke forsøksvis kontrollerte ras via sprengning?

    Fordelen med sistnevnte er at man slipper å vente i årevis på en varslet katastrofe, og noe som skjer likevel, med muligens gjentatt behov for evakuering med de økonomiske kostander dette har.

    Kostnader knyttet til angstdannelse for folk i berørt område bør også vurderes opp mot kostander ved ødeleggelser knyttet til sprengning. I Norge finnes det meget lang erfaring med sprengning av fjell, i motsetning til erfaring med ras-forutsigelse som selvsagt er komplisert og «ikke lineær» dvs mange forhold virker inn og er vanskelige å forutsi, og fjell beveger seg i «rykk og napp».

    Onde tunger vil muligens hevde at de involverte ønsker først og fremst et langvarig prosjekt, jfr at medisiner utprøvd og godkjent i Danmark (feks antibiotika mot infeksjoner i ryggen) ikke kan benyttes i Norge uten at norske leger har hatt sitt forskningsprosjekt først?

    Uansett, med det medieoppbud som dette med «Mannen» har bør saken finne sin løsning, selv om det også bør komme frem at fjordstrøkene som både nordmenn og turister beundrer og elsker faktisk er dannet ved naturlige prosesser som dette.

    Det er vel også i noen grad i dag en faktor at folk bor på steder der folk ikke ville bosatt seg tidligere, og man ser det samme hvert år vdr flom, dvs at hus og byggefelt er anlagt nede i drenerings- og avsettningsområdet i elvedaler.
    Med mesteparten av myrer (naturlige svamper) drenert gjennom de siste 300 år og mye av naturlige infiltreringsarealer under asfalt og betong med null infilteringsegenskaper, vel – så er vel dette «man made disaster» og «accident waiting to happen», mer enn konsekvenser av ekstremvær og klimakatastrofe.

    Dag A Karlsen,