En 465 millioner år gammel gravplass

Ved en ren tilfeldighet fant to fotballforeldre det som ekspertene nå kaller landets absolutt flotteste fossillokalitet. I arbeidet med å tilrettelegge en tribune avdekket de en stor flate som viste seg å være eldgammel havbunn. I ordovicium var den gravplass for tusenvis av blekkspruter og en mengde andre dyr som levde på bunnen og i vannmassene.

Jeg har kjent Anders i mange år. Han har kunnskap, ideer, og – ikke minst – en god porsjon entusiasme. Derfor er det morsomt å utveksle tanker med ham. Du vet at du får respons.

Så da jeg tidlig på sommeren i år klekket ut ideen om å bygge opp et nytt nettsted med geologiske godbiter (geofunn.no), basert på bruk av GPS og stedsangivelse med geografiske koordinater, tok jeg umiddelbart kontakt med min geologvenn. Han jobbet i et firma som lager programvare for tegning av kart (Geocap), så det falt helt naturlig.

Som forutsatt reagerte entusiasten positivt, og lovte å bistå i den videre utviklingen av nettstedet. ”Flott,” tenkte jeg, det var nettopp slik støtte jeg trengte for å fortsette.

Trekker inn ekspertisen

Det gikk noen uker. Så var Anders på tråden. Han hadde det så travelt at han ikke en gang rakk å presentere seg. Rett på sak. Ingen høflighetsfraser.

– Dette må du se, sprudler han, – jeg har kommet over en geologisk lokalitet som overgår det meste jeg har vært borti. Den egner seg ypperlig for det nye nettstedet ditt.

(For de uinnvidde kan jeg her opplyse om at en ”geologisk lokalitet” er et sted hvor du kan se stein, fossiler eller annet som har spesiell interesse for geologer.)

Anders forklarer så godt han kan, og jeg blir selvsagt smittet av gløden. Dette må jeg se med egne øyne, tenker jeg, en dag jeg er i Oslo.

En knapp uke senere, midt på blanke formiddagen, drar jeg ut til Slemmestad i Buskerud, en drøy halvtimes kjøring fra Oslo, og finner stedet. (Anders måtte ha meg unnskyldt, utålmodigheten var for stor til å vente på at han skulle bli ferdig på jobb). Jeg blir – mildt sagt – overrasket. Det jeg får se overgår langt de forventningene jeg hadde. Dette kan være sprengstoff i det geologiske miljøet. Og kanskje langt utenfor.

Foran meg ligger en 300 kvadratmeter stor flate med kalkstein, og når jeg kommer tett innpå, skjønner jeg at Anders ikke har fart med skrøner. Her er det stappfullt av fossiler. En gravplass jeg ikke har sett maken til.

Men så er jeg altså bare en alminnelig geolog. Jeg mangler spesialkunnskaper om både paleontologi generelt og geologien i det såkalte Oslofeltet spesielt. Her trengs ekspertise.

På et kontor inne i Oslo sitter Fredrik. Han jobber for oljeselskapet Sagex. Jeg kjenner ham fra langt tilbake som en dyktig geolog med spesialkunnskaper om både Oslofeltet og fossiler. Har han allerede vært her? Vet han om alle disse fossilene? Vel, det er bare en måte å få svar på. Jeg ringer. Og heldigvis er han på kontoret denne dagen. Saken blir lagt frem i saklige vendinger.

Fredrik er en nøktern mann. Han har sett mye stein og lar seg ikke vippe av pinnen så lett. Men han kan bekrefte at han ikke har vært på dette stedet. Han skjønner likevel godt hvor det er. For i følge hans egne kart, utarbeidet i skala 1:2000 (!), skal det være kalkstein her, avsatt på et spesielt tidspunkt i den geologiske historien, midt i ordovicium.

– Det er nok Orthocerkalken du står på, forteller han. Oversatt til alminnelig språk betyr det blekksprutkalken.

Men han har altså aldri sett akkurat denne flaten. Det er fordi den inntil ganske nylig har vært overdekket med lyng og skog. Godt skjult av vegetasjonen.

Fredrik blir selvsagt nysgjerrig. Samtalen avsluttes med at vi avtaler å treffes på stedet sammen med Anders etter kontortid samme dag.

Det blir noen spennende timer med venting. Det gir rom for refleksjon. Tvilen begynner å gnage. Kanskje dette ikke er så spesielt som jeg innbiller meg? Er det mine manglende kunnskaper om fossiler som gjør at jeg tar helt av? Jeg kan nesten ikke vente på at klokka skal bli seks. Derfor er jeg på stedet lenge før de to andre. For uansett, fossilene er et fascinerende syn, og jeg kikker og pirker i steinene, finner stadig nye spennende former, tar bilder og bare koser meg. Dette er moro.

Fossile blekkspruter har spilt en stor rolle i fortidens hav. Det er tre hovedgrupper av fossile blekkspruter, nautiloideer, ammonitter og belemnitter, de siste danner en overgang til nålevende blekkspruter. Nautiloideene er den eldste gruppen med representanter allerede i slutten av kambrium, Nautilus er den eneste nålevende slekten. Både nautiloideene og ammonittene hadde et ytre kalkskjelett, mens skjelettet hos belemnitter og andre typiske blekkspruter er sterkt redusert

Varmt hav så langt du ser

For 4-500 millioner år siden var det lille kontinentet Baltika, som Norge mye senere skulle bli en del av, dekket av et stort hav. Vannet var varmt, og mange rare og fargerike skapninger krøp rundt på bunnen eller svømte i vannmassene.

Vi er inne i den geologiske perioden som kalles ordovicium (488-444 millioner år siden). ”Norge” var ikke noe annet enn paddeflat havbunn. Det er først de siste to-tre millioner årene at turistlandet har fått den formen vi kjenner, med høye fjell og en kystlinje mot vest som er gjennomskåret av trange daler og dype fjorder. I ordovicium lå landområdet et stykke sør for ekvator, omtrent like langt sør som Madagaskar ligger i dag, så det er helt naturlig at klimaet var mye varmere enn det vi er vant med.

Bunnen av dette eldgamle havet ble en gravplass for planter og dyr som levde i det tropiske klimaet på den tiden. Gjennom tusener og millioner av år falt ”fantasillioner” av små dyr ned på bunnen. De ble til flere meter tykke lag fulle av kalkskall. Etter hvert som de ble dypere begravd, og nye lag ble overleiret oppå disse, ble de herdet til hard kalkstein som vi i dag gjenkjenner som metertykke kalkbenker.

Stein fra denne perioden er vanlig over store deler av landet, men det er bare i en smal stripe på Østlandet at kalksteinene ikke er omdannet til marmor og fossilene derfor ikke har blitt ødelagte.

Langs vestsiden av Oslofjorden, inkludert alle øyene innerst i fjorden, har geologene kartlagt skifre og kalksteiner fra denne tiden. Alle som har benyttet badestrendene vil dra kjensel på vekslende lag med mørk skifer og lys kalkstein. Skiferen er mykere enn kalksteinen, og derfor får overflaten et ujevnt relieff når lagene står på høykant. Her er det ikke klassiske svaberg slik som er vanlig på Sørlandet eller Hvaler hvor henholdsvis gneiser og granitter dominerer berggrunnen.

Alt dette er kjent kunnskap, og et resultat av mer enn 100 år med kartlegging og geologiske studier i felten og analyser i laboratoriet. Oslofeltets steiner fra kambrium, ordovicium og silur (geologene forkorter dette til ”kambrosilur”) er derfor godt kjent blant geologene, og mange studenter har fått sin første innføring i geologiens mysterier nettopp her. Geologer fra hele verden drar faktisk på tur langs fjorden eller ut til øyene for å lære om denne spennende tiden i vårt lands geologiske historie.

Så hva er nytt? Er det av interesse å finne enda en lokalitet som bare bekrefter det vi alle vet?

= blekkspruter

Blekkspruter er vanlige den dag i dag, og Orthoceras er en type blekksprut som levde fra kambrium til trias. Blekkspruten hadde et rett, kremmerhusformet skall, men det er også kjent slektninger med et sammenrullet skall. Det er slike skall vi i dag kan finne som fossiler. I Oslofeltet finnes Orthoceras og slektningen Endoceras (eller mer korrekt: Cycloendoceras) i en type kalkstein som kalles Orthocerkalk.

Orthocerkalk

Orthocerkalken (tilhørende Hukformasjonen) er et sammenhengende, opp til sju meter tykt lag som er dannet av kalkslam og fossilrester avsatt på havbunnen. Dette er kanskje det mest fossilrike laget i ordovicium. Kalksteinen er hard og står gjerne frem som rygger i terrenget. Fordi den er hard, har den blitt benyttet som bygningsstein. Vi finner den derfor for eksempel i murene på Akershus festning. Det er også denne kalksteinen som ble brukt i den første produksjonen av sement på Slemmestad. Badeengler kan finne Orthocerkalk på Hukodden. Stein herfra er brukt på Oscarsborg.

Slik tenker tegneren at det kan ha sett ut i det ordoviciske havet og sedimentene under. Legg merke til at vi ser både tverrsnitt og lengdesnitt av blekksprutene i og de øverste sedimentene.

Slik tenker tegneren at det kan ha sett ut i det ordoviciske havet og sedimentene under. Legg merke til at vi ser både tverrsnitt og lengdesnitt av blekksprutene i og de øverste sedimentene.

Først fotballbane – så tribune

Ja, akkurat det må vi spørre ekspertene om. Men la oss først gå et drøyt år tilbake i tid. For det var da historien om dette funnet startet.

Slemmestad idrettslag hadde bygget ny fotballbane, med kunstgress og det hele, og nå hadde det kommet et ønske om at 4. divisjonslaget trengte en tribune. Og det var lett å ordne, for langs den ene langsiden er det et naturlig amfi i form av en bratt skråning. Lederne i idrettslaget er handlekraftige menn. Derfor tok det ikke lang tid før skråningen var rensket for vegetasjon, og frem kom en gråhvit flate. Tribunen var for så vidt klar. Riktignok manglet benker, men inntil pengene var der, måtte det bli som det var.

Så går det et helt år. Pieter og Ragnar, som begge var pådrivere i arbeidet med fotballbanen, står på det naturlige amfiet og kikker ut over det flotte anlegget. Godt fornøyd med det de har skapt. Litt vel bratt denne skråningen, ja vel, men det er til å leve med, den gir jo godt overblikk. Da er det at Pieter kikker ned. Det var da noen merkelige former i denne steinen? Nysgjerrigheten tar overhånd, og straks kryper de begge rundt på alle fire. Såpass skjønner de, at det er fossiler, men så mange det er, og så rare former de har. Merkelig. Ikke rart at geologi er spennende, tenker de to.

Tilfellet vil at Anders, som vi ble kjent med tidlig i denne historien, var Ragnars forlover. Og, som vi også har hørt, Anders er geolog. Ragnar ringer Anders. Har du lyst til å se hva vi har funnet? Anders lar seg ikke be to ganger. Han kaster seg i bilen og kjører de tre milene ut til Slemmestad. La oss høre med hans egne ord hva han tenkte da fossilflaten åpenbarte seg foran ham.

– Det første som slo meg da jeg gransket lokaliteten var at den er svært rik på fossiler, og at de aller fleste er nautiloider av type endoceras (spydformede blekksprutskall) i varierende størrelse, forteller Anders.

– Innimellom alle spydene finnes det noen få eksemplarer av delvis krummede skall, og også noen som er helt oppkveilede med “ammonittliknende” design. Det er jo fantastisk å se at disse variantene levde side om side så tidlig i livets historie. De oppkveilte typene på Slemmestad var tidlige forløpere for dagens Nautilus.

Så da er vi der historien begynte. Anders ringer til meg, og jeg tar kontakt med ekspertisen for å få en vitenskapelig vurdering.

Et sensasjonelt funn

Anders, Fredrik og jeg møtes en kveld tidlig i august. Pieter og Ragnar er her også. De er selvsagt spente på hva eksperten sier. Kveldssola skinner, og kalksteinsflaten ønsker oss velkommen i all sin prakt.

Jeg har aldri sett maken, proklamerer Fredrik etter å ha krøpet på alle fire opp og ned i skråningen.

– Ikke noen steder her i landet finnes det en tilsvarende fossillokalitet. Dette er uten tvil den største sammenhengende flaten med Orthocerkalk i Norge så vel som i Nord-Europa. I tillegg har jeg allerede funnet en mengde fossiler som aldri har blitt beskrevet i Norge.

Spenningen er utløst. Fredriks ord er lov. Dette er et sensasjonelt funn. Det er det ikke lenger noen som helst tvil om.

Det Fredrik og vi andre står på er en stor kalksteinsbenk stappfull av fossiler fra den geologiske perioden ordovicium. Den kalksteinsbenken vi står på hører med til Hukformasjonen. Den kalles gjerne Orthocerkalken fordi blekkspruter (orthoceratitter) er de vanligste fossilene i dette laget. Ellers er også trilobitter (en utdødd dyregruppe), graptolitter (også en utdødd dyregruppe) og brachiopoder (ligner på muslinger) vanlige i de ordoviciske lagene. Andre fossilgrupper som er funnet er snegler, koraller, svamper og stromatoporoider (kalksvamper). Sammen med kalkalgene bygget korallene og svampene rev.

– Det som gjør denne nye fossillokaliteten så spennende er det store antallet blekkspruter. Det er mange typer, og de har mange forskjellige størrelser. Flere av dem kan være nye og ukjente arter. Dessuten er måten de er avsatt på av stor forskningsmessig interesse og vil gi oss helt ny informasjon. Det er uhyre sjelden å finne så store flater, og de gir oss et unikt innsyn av hvordan havbunnen så ut på et gitt tidspunkt, forklarer Fredrik.

Det betyr at det her er nok materiale til interessante forskningsoppgaver i mange år fremover. Veldig mange år.

Vi kan få svar på en rekke problemstillinger. Dette er et svært nyttig funn for forskerne, konstaterer den erfarne geologen som har ”gått mange turer” i ordovicium med lupe, hammer, kart, blyant og kompass, og brukt mye av sin fritid på å kartlegge disse eldgamle lagene innerst i Oslofjorden.

Sifodone

Snitt gjennom blekkspruten. Sifoen vises som en liten sirkel omgitt av skallet.

Arven må forvaltes

– Dette må bli tatt vare på, fastslår Fredrik.

Og med det mener han at ingen må komme og hamre ut fossiler, tråkke uvørent rundt eller på annen måte bidra til at lokaliteten i løpet av få år blir ødelagt, for all fremtid.

Altså må vi koble inn enda mer ekspertise, samt de som kjenner regelverket og vet hvordan man går frem for å sikre unike naturverdier.

Det blir ny tur til Slemmestad noen uker senere. Denne gangen har vi med oss Hans Arne fra Naturhistorisk museum i Oslo, han er paleontolog og ekspert på fossiler fra kambrosilur, og Sven, som er regiongeolog for de tre fylkene Vestfold, Telemark og Buskerud.

De to var heller ikke kjent med denne lokaliteten. Med øvede øyne bekrefter de raskt at det har blitt gjort et sensasjonelt funn.

– Dette er helt fantastisk, sier Hans Arne.

– Den er knallfin. Dette er et unikt naturminne, istemmer Sven umiddelbart.

Hans Arne har tråkket i ordoviciske bergarter i en årrekke, og i mer saklige vendinger utdyper han sine observasjoner slik:

– Orthocerkalken er synlig flere steder i Oslofeltet, ikke minst her i Slemmestad-området. Men som oftest ser vi bare tverrsnittet av laget. Et par store flater er kjent fra Slemmestad, men de er betraktelig fattigere på fossiler og tildels også mer overgrodd av lav og mose. Denne nye lokaliteten er både kvalitativt og kvantitativt veldig mye bedre enn noen av de andre lokalitetene jeg kjenner til.

Det tar derfor ikke lang tid før de to er enige om at det er nødvendig med en strategi for publisering og ivaretakelse. Men det må handles raskt. Både Fylkesmannen i Buskerud og Direktoratet for naturforvaltning må kobles inn for å sikre verdiene.

Hans Arne underviser i geologi og paleontologi ved Universitetet i Oslo, og han kan nesten ikke vente med å ta med seg studentene sine og vise frem lekkerbiskenene. Her er det også nok vitenskapelig materiale å ta fatt i for feltkurs, hovedfagsoppgaver og doktorgradsoppgaver. Som ved et trylleslag har professoren fått et nytt og velfylt laboratorium å boltre seg i. Selvfølgelig er han bare et stort smil.

– Det er ikke nok å sikre lokaliteten mot ødeleggelse, påpeker Sven, og er helt enig med Hans Arne. – Vi må også forvalte denne arven slik at studenter og geologer kan komme hit og lære.

– Men ikke nok med det. Vi må også tilrettelegge slik at menigmann kan komme hit ut og bli forundret over tidligere tiders liv, og på den måten bidra til å fremme interessen for naturvitenskap, mener Sven.

Så da har vi ekspertisens dom over fotballtrenernes heldige funn. Den nyoppdagede fossillokaliteten kan bil et skikkelig flott utstillingsvindu over livet i havet for 465 millioner siden, et øyeblikksbilde inn i en verden som få av oss har noe skikkelig begrep om.

I mitt stille sinn drømmer jeg om et besøkssenter hvor skoleungdom, studenter og andre naturinteresserte kan komme og se og ta på fossilene slik de ligger oppbevart på sin naturlige måte i steinen, men også et sted hvor de kan lære om livets utvikling på Jorden gjennom en uendelighet av tid. Her skal også profesjonelle geologer kunne møtes og utveksle kunnskap om geologi generelt og paleontologi spesielt. Det er jo hyggelig å kunne ha en inspirerende ramme under seminarer og konferanser.

I første omgang må de fleste likevel nøye seg med noen få minutter i fjernsynsprogrammet Naturlig helaften som blir vist 21. desember. I oktober var et team fra Naturredaksjonen og gjorde opptak.

Livet i ordovicium

I den geologiske tidsperioden ordovicium (488-444 millioner år siden) var havet fullt av planter og dyr. Dette skyldes bl.a. en dramatisk økning i antall arter. Geologene bruker å si at det skjedde en eksplosjon i livets utvikling.

Ordoviciske skifre og kalksteiner har derfor rike forekomster av trilobitter, graptolitter, koraller, pigghuder, brachiopoder og blekkspruter. I tillegg var andre bløtdyr (muslinger, snegler) og bryozoer (mosdyr) også ganske vanlige.

Det mest bemerkelsesvise trekket i livets utvikling i ordovicium er likevel at plantene nå kom opp på landjorden. Fram til nå var jordoverflaten livløs, kanskje bortsett fra alger som kunne leve i fuktige områder. Ekte landplanter begynte å utvikles en gang for omkring 465 millioner år siden.

Mot slutten av ordovicium skjedde det en dramatisk masseutdøing. Geologene antar at utdøingen skyldes en generell nedkjøling av klimaet på Jorden, noe som skapte istider på de sørlige kontinentene (Gondwana) og som endret strømningsmønsteret i oseanene.

Masseutdøingen i slutten av ordovicium, for 444 millioner år siden, var en av de mest omfattende Jorden har gjennomlevd, og står i kontrast til den kraftige oppblomstringen av livet som skjedde i begynnelsen av perioden.

Hans Arne Nakrem

Naturhistorisk museum

Et geofunn i særklasse

Anders sin opprinnelige tanke om at vi umiddelbart måtte legge ut opplysninger om fossilplassen på geofunn.no ble raskt lagt til side. I stedet ble vi sammen med Fredrik enige om å holde funnet hemmelig. Først måtte vi informere og koble inn de som hadde de nødvendige kvalifikasjoner for å kunne ta fatt på den omfattende prosessen med å sikre verdiene i fjellet. Som sagt så gjort. Naturhistorisk museum ved Universitet i Oslo og regiongeologen i Buskerud tok mer enn gjerne saken videre. Så får tiden vise hva det blir til med hensyn til fredning.

Denne lagflaten vil imidlertid ha uovertruffen formidlingsverdi om det legges til rette på en fornuftig måte. Her kan leg og lærd bruke øynene, føle seg frem med fingrene, undre seg og – ikke minst – stadig oppdage noe nytt.

Det vil overraske oss meget om ikke noen forskerspirer fatter interesse for geologi etter å ha tilbrakt noen timer hengende over den gråhvite kalkflaten og drømt seg tilbake til et tropisk klima der et asurblått hav var fullt av merkelige skapninger.

Velkommen til Norges flotteste geologiske utstillingsvindu!

Oslofeltet

Oslofeltet er en geologisk provins som strekker seg fra Langesundsfjorden i sør til Mjøsa i nord. Her finner vi sedimentære bergarter (avsetningsbergarter) fra Jordens tidlige oldtid (kambrium, ordovicium og silur, ofte forkortet kambrosilur) og magmatiske bergarter (størkningsbergarter) fra Jordens sene oldtid (perm).

Avsetningsbergartene fra kambrosilur består hovedskakelig av skifer og kalkstein som ble avsatt i et varmt hav den gang landet lå mye lengre sør enn det gjør i dag, og på en tid da klimaet på var mye varmere enn det vi er vant med nå.

Ordovicium i Oslofeltet er representert med opp mot 1000 meter med skifre og kalkstein i veksling, inklusive tykke skiferlag, massive kalksteinslag, kalkknoller og vulkanske askelag. De nederste lagene er graptolitt- og trilobittrike mørke skifre, mens de øverste lagene er kalksteiner med kalksvamper, koraller og brachiopoder i store mengder.

Oslofeltet er kjent langt utenfor landets grenser, og hvert eneste år kommer geologer fra hele verden for å studere de spesielle steinene vi finner her og lære mer om livet for mange hundre millioner år siden.

Kart side 16 riktig og done

Det viktigste fra de siste dagene

PGS to collect plastic

Sjødeponi bedre enn landdeponi

Kan ikke sprenges bort


geo365 Nyhetsbrev



0 Comments