Espen Torgersen på en blotning med Tørdalsgranitt ovenfor Treungen i Telemark. Hammeren er et viktig verktøy. Slik den har vært i flere hundre år. Men felt-PC-en er ny, og den gjør feltarbeidet både enklere, morsommere og mer effektivt. Foto: Halfdan Carstens

“Jeg elsker å kartlegge”

De hvite flekkene på kartet skal fylles med fine farger. Kunnskapen om landets geologiske historie skal bli bedre. Fordi samfunnet trenger det.

– Vi drives av nysgjerrighet. Ønsket vårt er å forstå den geologiske historien, kommer det fra en ung mann, med karakteristisk egersundsdialekt.

Gleden – begeistringen – over en ny dag er til å ta og føle på. Klokka har bare så vidt passert sju. I en privat hytte i det indre av Telemark er én kvinne og tre menn allerede på beina. Om ikke lenge er kaffen ferdigtraktet og frokosten på bordet. Under måltidet blir dagens plan diskutert og ferdigspikret. Samtidig smøres nistepakken. Lunsjen blir spist i det fri.

– Vi setter farger på en hvit flekk, der fargene står for kunnskap som er nyttig for samfunnet, hører vi, mens sekken snøres. Humøret er på topp. Nye overraskelser er i vente.

Vi har blitt med fire geologer fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) på feltarbeid. I to uker skal Katia Svendby, Iain Henderson, Bernard Bingen og Espen Torgersen tråle omegnen på jakt etter blotninger som kan hjelpe dem å sette sammen en liten bit av det store puslespillet som heter “Norges berggrunnsgeologi”. De jobber to og to sammen, og bytter partner hver dag. På den måten sørger de for kontinuerlig kunnskapsoverføring.

I leid privathytte går kveldene med til middag og etterarbeid. Diskusjonene etter dagens feltøkt, mens problemstillingene og spørsmålene er ferske, er viktige. Her ser vi (f.v.) Bernard Bingen, Iain Henderson, Katia Svendby og Espen Torgersen.
Foto: Halfdan Carstens

De fire feltgeologene har blitt plukket fra øverste hylle. Det er nødvendig med spesialkompetanse på mange fagfelt. Dette er ikke en oppgave for én enkelt geolog. Det er den kollektive kunnskapen som teller.

Setter navn på gråstein
– Har dere funnet gull?

Spørsmålet kommer fra en eldre turgåer på vei opp mot en av de lokale toppene. Det er mange som undrer seg over naturen, og spørsmålene til en feltgeolog kan være mange. Men dette er det vanligste. Og gjerne stilt med et glimt i øyet.

– Vi treffer mange mennesker ute i marka. Da er det vår plikt å svare. Det er en del av jobben. Det er innbakt i etikken, sier Iain Henderson

– Heldigvis blir vi møtt med respekt. Folk er vitebegjærlige, så vi får mange spørsmål om stein. Ofte ender vi opp med å fortelle om hvordan den har blitt dannet, fortsetter Espen Torgersen, ung representant for den nye generasjonen av geologer i felt.

Ingen som møter feltgeologene skal være i tvil om hvem de representerer. Derfor har de et tydelig skilt på bilen, og ikke minst er de uniformert med sine gul-grønne jakker med NGU-logo. Det står i sterk kontrast til gårsdagens slitere som alle stilte i sine private turklær, og hvor mange – med sine loslitte anorakker – ikke la igjen et inntrykk av at de representerte en offentlig etat. En viss kompensasjon for utgiftene fikk de gjennom et “gangtillegget” på kr. 1.- per km. I dag blir geologene i stedet “kledd opp” før de får lov til å vise seg som offentlige tjenestemenn.

Vi har tidligere blitt fortalt at det kun er 4 kartleggere igjen på NGU (GEO 02/2017; “Norge trenger kartleggere”). I så fall har vi denne dagen truffet alle sammen. Det høres likevel lite ut når vi vet at den samme institusjonen er tuftet på nettopp kartlegging av landet. Det var jo der det startet for nesten 160 år siden. Den første direktøren, Theodor Kjerulf (1825-1888), gikk foran med et godt eksempel. Dessuten var han opptatt av den geologiske kartleggingens betydning for industri og landbruk. Noe som er helt i tråd med dagens tankegang.

– Dette med 4 geologer er nok en spissformulering, for mange av geologene ved NGU jobber på prosjekter som er relatert til lokale formål, for eksempel mineralressurser, hvor kartlegging er innbakt i prosjektet, sier Espen, men medgir samtidig at færre geologer er fokusert på kartlegging i felt i dag enn for 20 år siden.

– Til gjengjeld er vi mer effektive. Arbeidsflyten har endret seg radikalt. Det har vært en revolusjon innen det faget vi kaller kartlegging, påpeker han.

Espen hører ikke med blant nestorene. Han representerer den nye generasjonen kartleggere. Til NGU kom han etter mastergrad i Bergen for å ta en doktorgrad ved NTNU. I dag jobber han som forsker ved NGU. Samtidig foreleser han videregående strukturgeologi på Gløshaugen. Som utearbeidende geolog, på evig jakt etter naturens hemmeligheter, får han tilfredsstilt sin barndoms drøm.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig. Som barn og ungdom kastet jeg meg over faktabøker. Dessuten er jeg glad i naturen, og da jeg skulle begynne å studere var geologi et naturlig valg.

Tidlig kartlegging

«Sammen med vennen og assistenten Tellef Dahll (1825-1893) tok Kjerulf fatt på oppgaven med å kartlegge Norge. Det var et imponerende arbeid de gjorde, og de startet med kartene i målestokk 1: 400.000 over Christiania, Hamar og Christiansands amt. I 1865 var kartet ferdig, og det ble prisbelønnet både på den skandinaviske utstillingen i Stockholm i 1866 og på verdensutstillingen i Paris i 1867.»

GEO 07/2015: «Den moderne geologiens far».

I samfunnets tjeneste

Prosjektet de fire geologene jobber på har akronymet BITE («Berggrunnsinfrastruktur i Telemark»). Det er delfinansiert gjennom Regiongeologen i Buskerud, Telemark og Vestfold, noe som har sammenheng med at prosjektet dreier seg om langt mer enn tradisjonell berggrunnskartlegging.

– Området vi jobber innenfor er en «hvit flekk» på kartet. Berggrunnen i Nissedal-Drangedals-området er faktisk et av de dårligst undersøkte områdene i Norge, sier Espen. Han er ung prosjektleder for tre garvede geologer.

– Flekken er imidlertid ikke kritthvit, vi snakker vel egentlig om nyanser i hvitt, for enkelte steder foreligger detaljerte studier av for eksempel pegmatitter, modererer Bernard Bingen.

Skien-kartet i skala 1: 250 000 kom ut i 1978 – for 40 år siden – og var det første i sitt slag. I ettertid gir de 4 feltgeologene ros til de to som i sin tid trålte det kronglete skogsterrenget langt inne i Telemark. Men i dag har geologene mye bedre verktøy i kassen. Ett av disse er høyoppløselig flygeofysikk som ble samlet inn for kun tre-fire år siden. De har også et mye bedre geologisk kunnskapsfundament å bygge på.

– I tillegg til at Nissedal-Drangedal er dårlig kartlagt, er også regionen interessert i mer kunnskap om undergrunnen. Én motivasjon er kjennskap til pegmatitter som kan inneholde både scandium, sjeldne jordartsmetaller og molybden. Vi vet også om jernmineraliseringer med apatitt, ikke ulik malmen i Kiruna, som vi ønsker å se på.

– Du ser at vi har ambisjoner om å gjøre langt mer enn å sett farger på kartet, påpeker Katia Svendby.

Med det mener hun at folk flest – brukerne av geologiske kart – ikke alltid klarer å ta ut all den informasjonen som ligger i et kart. De klarer ikke å ta ut essensen som er nyttig for deres eget formål. Derfor må vi hjelpe med å forstå hva fargene kan brukes til.

For evigheten

Grunnsteinen i arbeidet er å framstille klassiske berggrunnsgeologiske kart i skala 1: 100 000.

– Den kunnskapen vi opparbeider om stratigrafi og tektonikk hjelper oss å snekre sammen den geologiske historien. Kombinasjonen av kartlegging og forskning er kritisk for å kunne lage gode kart på en effektiv måte, forteller Espen.

Neste steg er å utarbeide en rekke nye, avledete tematiske kart som samfunnet er sterkt interessert i.

– Det dreier seg om sikkerhet (radonfarekart), mineralressurser (mineralressurspotensialkart), og ikke minst svakhetssoner, for å vise hvor fjellet kan bli et problem ved utbygging av infrastruktur.

– Vedrørende mineralressurser er, i denne sammenheng, pukk vel så viktig som gull, smiler Espen, med referanse til legfolks mange spørsmål om prosjektet.

Derfor er dette arbeidet interessant for både kommunene og fylket i denne delen av landet.

– Dette kan vi, men hva trenger dere? spør vi kommunene. I siste instans er det jo dem, sammen med konsulenter og entreprenører, som realiserer samfunnsnytten av vår kunnskap.

BITE-prosjektet går over fire år. I 2020 skal det foreligge en mengde ny geologisk kunnskap om det indre av Telemark. Det er likevel ikke sikkert at brukerne står i kø for å ta de nye kartene i bruk.

– Kunnskapen kan brukes i 100 år. Vi må tåle og evne å ha et langsiktig perspektiv. Samfunnsnytten av kartlegging er bortimot evig, fremholder Espen.

– Den dagen det for eksempel skal bygges vei eller jernbane med lange tunneler, er kjennskap til svakhetssoner av stor betydning. Disse er den store x-faktoren i mange samferdselsprosjekter. De gir stor usikkerhet i prisingen. Så det er store beløp å spare med god planlegging. Det er her det arbeidet vi gjør kommer inn i bildet.

Det berggrunnsgeologiske kartet i skala 1:250 000 har ingen “hvite flekker” når vi leter oss fram til Telemark på ngu.no. Men det ser ikke ut til at det er helt til å stole på. Bergartsgrensen midt i bildet, eller “kartbladforkastningen” som geologene gjerne kaller det – der Tørdalsgranitten midt i bildet blir kuttet tvert av, er neppe reell. Eksemplet viser med all tydelighet at det er behov for regional berggrunnskartlegging.
Illustrasjon: NGU.no

En harmonisk familie

Det er mange som i dag med full rett kan kalle seg geolog. Men feltgeologer er en egen rase. Den tittelen er ikke for hvem som helst.

Den aller viktigste kvalifikasjonen er at du setter pris på å være ute i frisk luft. At du tåler en regnbyge. For ikke å si snøbyge. Nettene i telt er nok likevel færre i dag enn de var tidligere. Godt husvære med tilgang til strøm og internett hjelper også på effektiviteten. Det samme gjør 4-hjulsdrevne kjøretøy og et uendelig antall kilometer med skogsbilveier.

Du må også godta å være borte fra familie og venner i noen uker hver sommer og høst. I «gamle dager» kunne geologene forsvinne inn i ødemarka tidlig på sommeren, for så å dukke opp på kontoret sammen med de første høstfargene. Slik er det ikke lenger. Det avsettes tid til ferie, og en feltarbeidsbolk er gjerne begrenset til 14 dager av gangen. Til gjengjeld går det da i ett. Tiden må utnyttes effektivt.

Da vi treffer de 4 geologene på jobb i Telemark er de inne i sin første uke. Rutinene har kommet på plass. Vi får inntrykk av at vi har kommet til en harmonisk familie der alle nødvendige gjøremål er likelig fordelt. Arbeidet blir som en lek.

En digital felthverdag

– Den viktigste egenskapen for en feltgeolog er evnen til å observere. Bruke øynene. Vi må hele tiden ha på oss de geologiske brillene, sier Espen.

Han påpeker at fantasi og intuisjon er viktige egenskaper. Det siste krever god kunnskap, legger vi til.

– Feltgeologi er et detektivarbeid. Vi gjør hele tiden nye oppdagelser som skal passe inn i et puslespill som vi ikke kjenner resultatet av. Det endelige bildet har vi bare en svak formening om, og underveis kan det bli nødvendig å endre oppfatning om det forventede.

Alle triks er tillatt. Det betyr at alle mulige hjelpemidler tas i bruk. Verktøykassen er full.

I sekken ligger hammer, kompass, lupe, magnet, magnetometer, prøveposer, saltsyre og – PC. Dessuten alt som er nødvendig for å holde kroppen i gang, ha nok energi til å holde ut i 10-12 timer, så som vann, kaffe, matpakke, samt en nødrasjon i tilfelle noe uventet skulle skje, og selvfølgelig klær som tåler det meste av vær.

– Vi jobber i all slags vær. Utstyret gjør det mulig. Er det regnvær leter vi etter blotninger langs veien, når det er godvær forsvinner vi inn i skogen, sier Bernard.

– Dagens høydepunkt er lunsjen, fortsetter han.

Espen avbryter. Et godt lunsjsted er, forteller han, en rolig plass ved en elv eller på et svaberg, helst en interessant blotning, der han kan legge seg flatt ned, hvile ut, uten å bli forstyrret av insekter. Kafeene i Treungen eller Nissedal frister ikke.

– Dette er et av de store privilegiene ved å drive med kartlegging. Å kunne være ute hele dagen. Være sin egen herre. Jeg elsker å kartlegge, sier Espen entusiastisk.

Så var det denne PC-en da. PC i felt?

– Den største forskjellen fra forrige generasjon feltgeologer er at vi har tatt i bruk datateknologien for det den er verdt. Like viktig som hammeren er derfor nå den bærbare felt-PC-en.

På denne ligger alle dataene som de utearbeidende geologene kan få bruk for, både i felt på dagtid og under etterarbeidet på kveldstid, så som NGUs samlede kartdatabase: berggrunnskart, kvartærgeologiske kart, geofysiske kart, tidligere prøvepunkt, osv. Det sier seg selv at effektiviteten øker. Det er helt slutt på å fomle med regnvåte papirkart. For ikke å si skrive i dagboken med stive fingre.

Tilbake på NGU er alle data klar for analyse. Tidkrevende bearbeiding er unnagjort. Det er bare å starte på det interessante arbeidet. Analysene. Tolkningene.

– Neste steg er å ta i bruk drone med kamera. Da har vi mulighet til å lage detaljerte 3D-modeller av blotninger som er spesielt viktige for å forstå den geologiske historien. Dette gjør det mulig for oss å fortsette feltanalysene når vi kommer tilbake på kontoret, forteller Iain.

Lyden av en feltgeologs tunge hammerslag kan høres på lang avstand. Spesielt når det dreier seg om krystallinske bergarter i det norske grunnfjellet.
Foto: Halfdan Carstens

Tidlig kveld

Målet er å være tilbake i leiren ca. halv-sju om kvelden.

– Det er alltid et kappløp om å bli ferdig med planen før kvelden, så tidsskjemaet sprekker ofte, sier Katia.

– Vel inne i hus er middag første gjøremål. Ansvaret roterer. Alle må ta sin tørn. På den måten blir variasjonen større, vi får smake på retter som vi ikke kjenner, og alle lærer litt av hverandre.

Men dagen er ikke slutt fordi oppvaskmaskinen har blitt fylt opp. Etterarbeidet gjenstår. Og de gode diskusjonene.

– Selvsagt er det fristende å gi etter og slukne i en god stol, men vi må legge inn bilder på PC-en, ta sikkerhetskopier og altså gå inn i de interessante samtalene basert på det vi har sett og tenkt i løpet av dagen, sier Espen.

– Vi har alle sammen forskjellige briller på. Her er det spisskompetanse på strukturgeologi, sedimentologi og geokronologi. Derfor er vi ikke alltid enige. Det er heller ikke poenget. Bare gjennom å dele observasjoner, kunnskap og erfaringer kommer vi nærmere en forståelse. Sagt på en annen måte, vi hjelper hverandre.

Den lyse sommernatten senker seg over det kuperte telemarkslandskapet. Snart er det en ny dag. Flere kilometer og enda flere hammerslag venter. Til beste for samfunnet. Til glede for 4 ivrige geologer.

Det viktigste fra de siste dagene

Equinor holder tett

Lovende funn i paleocene sandsteiner

GEOKALENDER 2014


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments