Ordovicium 488 – 444 millioner år

En ny eksplosjon i livets utvikling! Ordoviciske lag er karakterisert av rike forekomster av trilobitter, koraller, pigghuder, brachiopoder og blekkspruter. Totalt økte biodiversiteten fra ca. 200 marine familier i kambrium til rundt 500 i midtre ordovicium.

En ny eksplosjon i livets utvikling! Ordoviciske lag er karakterisert av rike forekomster av trilobitter, koraller, pigghuder, brachiopoder og blekkspruter. I tillegg er andre bløtdyr (muslinger, snegler) og bryozoer (mosdyr) også ganske vanlige. Totalt økte biodiversiteten fra ca. 200 marine familier i kambrium til rundt 500 i midtre ordovicium. Denne økningen omtales av mange forskere som “The Great Ordovician Biodiversification Event” og paleontologene mener at den var like omfattende som “Den kambriske eksplosjon”.

Men hva var det som utløste denne hendelsen?

I starten av ordovicium skjedde det en oppblomstring blant algene. Klimaet var generelt varmt og økningen av planktoniske alger som var mat for filtrerende dyr førte til en påtakelig evolusjon hos disse gruppene. Spesielt hos kalksvampene og korallene kan vi se denne trenden. Det er også påvist at mange bunnlevende dyr utviklet larver som kunne svømme langt, dermed kunne de kolonisere mer fjernliggende områder som ga dem best mulige livsvilkår der næring, oksygen og beskyttelse var best.
Trilobittene gjennomgikk en spektakulær utviklingsfase med en økning fra ca 150 slekter ved starten av ordovicium til ca 280 slekter midt i perioden. I slutten av perioden, ved overgangen til silur var det bare ca 50 slekter som overlevde masseutdøingen. Økningen i mangfoldet tidlig i ordovicium hadde kanskje sin årsak i endringer i platekonfigurasjonen og transgresjoner som økte arealet av middels dype sokkelområder der trilobittene trivdes best. Også graptolittene opplevde en betydelig diversitetsøkning.
Conodonter var kjeveløse fisker som gjennomgikk en betydelig evolusjon i ordovicium. Denne fossilgruppen er sammen med trilobitter og graptolitter de viktigste biostratigrafiske verktøyene vi har for ordovicium, og hele perioden er detaljert inndelt i biosoner basert på opptreden av disse fossilgruppene. Conodontene er stort sett bevart som enkeltstående tenner, ettersom de sannsynligvis ellers bare hadde brusk i skjelettet og ingen ytre harde skjell. Andre fiskegrupper i ordovicium utviklet beinpanser i huden og hadde skjell som dekket bakkroppen. Disse harde delene finner vi i dag som fossiler, og noen av de som ble først beskrevet ble funnet i 1972 i ordoviciske lag på Spitsbergen. Fisken fra Spitsbergen fikk det vitenskapelige navnet Anatolepis heintzi (se nærmere omtale i boka “Landet ble til – Norges geologi”, side 157).

Kanskje det mest bemerkelsesvise trekket i livets utvikling i ordovicium er at plantene kom opp på landjorden. Fram til nå var jordoverflata livløs, kanskje bortsett fra alger som kunne leve i fuktige områder. Sporer, som ser ut til å være dannet av høyere planter, er funnet så tidlig som i midtre ordovicium. Dette betyr at ekte landplanter begynte å utvikles en gang for omkring 470 millioner år siden. Også sopp, lav og moser er kjent fra ordovicium, men molekylærdata (DNA) tyder på at sopp kan ha etablert seg på landjorda allerede for 600 millioner år siden, dvs. i ediacaraperioden! De første makrofossilene av landplanter er riktignok først funnet i lag fra silur.

711x610_ID64_5

Trilobitten Peltocare fra Finnmark.

Ordovicium i Oslofeltet er representert med opp mot 1000 meter med skifre og kalk i veksling, inkl. tykke skiferlag, massive kalklag, kalkknoller og vulkanske askelag. De nederste lagene er graptolitt- og trilobittrike mørke skifre, mens de øverste lagene er grove kalker med kalksvamper, koraller og brachiopoder i store mengder.

Mot slutten av ordovicium skjedde det nok en dramatisk masseutdøing. Denne episoden påvirket sterkt trilobittene, og de tidlige revbyggende organismene. De vanligste revbyggerne var fortsatt alger og svamper (kalksvamper i form av stromatoporoider), men koraller og bryozoer satte etter hvert også sitt preg på dette økologiske habitatet. Geologene antar at denne utdøingen skyldes en generell nedkjøling av klimaet på jorda, noe som skapte istider på de sørlige kontinentene (Gondwana) og som endret strømningsmønsteret i oseanene. Magasinering av vann i isbreer fører til redusert mengde vann i havet, og havnivået synker dramatisk. Dermed blottlegges kontinentalsoklene og disse biologisk sett rike områdene tørrlegges, arealet reduseres og mange organismer dør ut.

Masseutdøingen i slutten av ordovicium, for 443 millioner år siden, var en av de mest omfattende jorda har gjennomlevd.

711x408_ID64_4

Diversitetskurve for graptolitter som viser at de hadde størst utbredelse i ordovicium, at de klarte å re-etablere seg i silur, men at de deretter hele tiden ble redusert i antall.

Det viktigste fra de siste dagene

Satser på nytt

Smelter bort

Dobler oljereservene


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments