En van(n)vittig karriere

Gjennom hele yrkeskarrieren har han lett etter grunnvann. Og funnet nok til at tusenvis av mennesker i fattige land har blitt hjulpet til en bedre tilværelse. Med sitt eget liv som innsats.

SUBMARINT GRUNNVANN: I FREMTIDEN KAN MYE AV DRIKKEVANNET TIL JORDENS BEFOLKNING KOMME FRA GIGANTISKE GRUNNVANNSRESERVOARER SOM LIGGER UNDER HAVET. FRIDTJOV RUDEN JOBBER NÅ MED SITT LIVS PROSJEKT SOM KAN GI DRIKKEVANN TIL MILLIONER AV MENNESKER. HVIS HAN LYKKES, ER DET FORDI HAN KOMBINERER TEORETISK VITEN MED LANG ERFARING OG PRAKTISK KUNNSKAP.

– Jeg har havarert med fly, slitt ut flere motorsykler, blitt ranet, tatt til fange, truet på livet, skutt etter, og nesten henrettet, samt opplevd mye elendighet.

Fridtjov Ruden er en dedikert vannleter. Og en ekte idealist, hvor egen vinning har kommet i annen rekke. Samt en uforfalsket eventyrer som ser muligheter der andre viker unna. Derfor har han opplevd mye, og det er selvsagt årsaken til at kortversjonen av en nesten 30 år lang yrkeskarriere (så langt) ikke er særlig romantisk. Vi må vel heller kalle den brutal. Det er nesten et under at han fortsatt er blant oss.

For kortversjonen forteller en god del om at arbeidet med å finne vann for noen av verdens fattigste mennesker i noen av verdens fattigste land krever robuste nerver og god helse. Og at han ikke går av veien for hårete utfordringer av både vitenskapelig og menneskelig art.

Å finne grunnvann i den tredje verden kan, som vi skjønner, være direkte farlig. Det er selvfølgelig fordi det er mange og sterke interesser knyttet til denne ressursen i land som preges av konflikter og korrupsjon. Dessverre er det slik at personlige og lokale økonomiske interesser kan bli truet av godt og billig vann.

– Spesielt miljøet rundt flyktningleirer kan være hyperkorrupt, påpeker Fridtjov.

– Her finner vi et juridisk vakuum hvor mange ønsker å sko seg på en svært kynisk måte. Grådigheten finner vi både på giver- og mottakersiden.

Derfor kan den bereiste hydrogeologen vise til mange eksempler på teknisk vellykkete prosjekter, fordi det har blitt funnet grunnvann, men som økonomisk sett har vært en katastrofe. Men han har også eksempler på situasjoner der han har blitt tryglet om ikke å finne vann. Rett og slett fordi menneskene som var tiltenkt vannet ikke ønsker å bli værende. Rent vann vil binde dem til en plass de ikke hører hjemme. De vil i stedet leve i håpet om å bli flyttet tilbake til sine hjemsteder.

– Vanskelighetene jeg har kommet opp i opp gjennom årene er likevel langt på vei selvforskyldt. Alt for ofte har jeg sagt ja til oppdrag på steder hvor jeg vet det er konflikter, og hvor jeg nesten ikke kan unngå å komme i en situasjon der det er kryssende interesser. På slike steder blir jeg bare en liten brikke i et stort spill.

Praktisk akademiker

Interessen for grunnvann fikk Fridtjov i Jordan. Som tolv år gammel fortalte hans far om vann som kom opp fra et hull i sanden. Det rare var at vannet kom fra et reservoar som lå under havet, en såkalt undersjøisk kilde. Men det skal vi komme tilbake til senere.

– Dette vannet fascinerte meg, og tanken på det forfulgte meg i hele oppveksten. Det endte med at jeg som geografistudent på Blindern tok hovedfag i hydrogeologi på en underjordisk esker. Med Kjell Nordseth og Johan Ludvig Solli som veiledere, med god assistanse fra legendariske Steinar Skjeseth på Ås, satte jeg i gang. Vi gikk opp en løype den gangen.

– Det var ingen ende på eskeren. Den lå under et lag med leire og var stappfull av vann, forteller Fridtjov, og ler godt med tanke på den møysommelige jobben han hadde med å avgrense forekomsten.

– Det stod ikke på innsatsen. For å løse oppgaven hadde jeg anskaffet min egen borerigg, og til sammen boret jeg mer enn 2000 meter før jeg måtte gi meg. Da var eskeren blitt mer enn fire km lang. Etter hvert ble den store vannkilden også tatt i bruk av kommunale myndigheter. Oppgaven hadde altså et praktisk resultat, minnes han.

Det passet nok Fridtjov godt. For vi skjønner at det er den endelige bruksverdien som langt på vei er inspirasjonen for den nevenyttige karen. Den vitenskapelige interessen er der selvsagt også, og med sin cand.real. fra 1978 var han den aller første med hovedfag dedikert til hydrogeologi i Norge. Vi begynner å ane at vi har å gjøre med en innovatør, og en som tør der andre ikke har tiltrekkelig “guts”. Fortsettelsen på historien bekrefter mistanken.

Sent på 1970-tallet begynte den livsglade Blindern-studenten å bli voksen. Men ungdomstiden med “kvinner, vin og gamle biler”, slik han selv uttrykker det, hadde vært nyttig. For det er ikke mulig å drive som grunnvannsborer i U-land uten grundig forståelse for motorer og mekanikk. Det er langt til nærmeste verksted, og enda lenger til reservedeler.

– Under hovedfagsstudiet lærte jeg meg å bore etter vann. Jeg kjøpte borerigger, lastebiler og utstyr, dro til Russland og handlet militærbiler, sveiset og reparerte.

– Teori har det selvsagt også blitt. Det er helt nødvendig å forstå de hydrogeologiske prinsippene for å lete på en fornuftig måte. Ønskekvisten holder ikke. Ikke minst er analyse av brønntesting viktig, for i en krisesituasjon er det tvingende nødvendig å vite hvor mye vann man har til disposisjon. Derfor betrakter jeg meg som en praktisk akademiker, slår Fridtjov fast.

Svært praktisk, legger vi til, og tenker at det er slike typer vi trenger flere av når vi som nasjon skal “redde verden” med vår kunnskap.

Fridtjov har boret mer enn 1000 vannbrønner. Noen få i Norge. De aller fleste i bortgjemte strøk av verden, i eksotiske land som vi helst forbinder med elendighet, matmangel, borgerkrig og en uendelighet av korrupsjon.

– Utenlandskarrieren startet rett etter studiet. Jeg ville til steder hvor vannbehovet var større enn her hjemme. Etter Egypt ble det et omflakkende liv med planlegging og gjennomføring av vannbrønner i fire verdensdeler.

Etter en ti års tid som ansatt i NOTEBY og NORCONSULT etablerte Fridtjov eget firma med adresse på Kypros. Oppdragene har vært for alle mulige organisasjoner, både kristelige og humanitære, jungeltelegrafen hjalp ham med nye oppdrag. Nedslagsfeltet har han funnet i land som Malawi, Tanzania, Egypt, Etiopia, Sudan, Rwanda, Mozambique, Nicaragua, …

Runddansen har gitt ham stor språkferdighet. Det er de færreste av oss som klarer å komme oss frem på 7-8 forskjellige språk, men skal du klare deg i Afrika, Latin-Amerika og Midt-Østen, hjelper det godt å ha grunnleggende kunnskaper i både engelsk, fransk, litt swahili og arabisk. Andre steder kan tysk og spansk gjøre susen når det skal akkederes og sosialiseres med lokale størrelser.

Drivkraften

Fridtjov ser med glede tilbake på sine mange og lange opphold i land som bare de færreste av oss andre kan tenke oss å reise til. Med spesiell glede minnes han de turene hvor han tok med seg datteren Helene, mens hun ennå var et barn. Ikke alltid kom hun tilbake til skolen i rett tid. Forrådet av unnskyldninger for forsinkelsene vokste i takt med interessen for å oppleve den virkelige verden utenfor skolebygningen.

Så det har ikke bare vært elendighet. Mange morsomme opplevelser har det selvsagt også blitt. Ikke minst den gangen i 1989 da de stod i sentrum for verdenspressen, og fikk en hel side i det amerikanske ukemagasinet Newsweek.

– En kongressmann hadde kommet bort i fly over Etiopia, og det var selvsagt stor ståhei. Vi satt i leiren og hørte på BBC. Så viste det seg at nødpeilesenderen fra det forulykkede flyet sendte på omtrent samme frekvens som vårt prospekteringsutsyr, og etter en stund kom det et støyende Herkules-fly i lav høyde over leiren. Like etterpå kunne BBC fortelle at søket hadde vært skuffende. De hadde ikke funnet det de var ute etter. Men for oss var det morsomt at verdens oppmerksomhet var rettet mot en liten leir i Ogaden, om enn i bare noen få timer.

Likevel er det nok de tøffere episodene som sitter dypest i sjelen hos Fridtjov. Å bli tatt til fange, bli bundet til et tre, og så få pistolmunningen rettet mot tinningen, og deretter høre “klikk – klikk – klikk”, må ha vært en sterk opplevelse. Så hvorfor? Hvorfor utsette seg selv for slike farer?

– Det som driver meg er å kunne skaffe meg et levebrød av at folk trenger vann. Tilfredsstillelsen av å kunne hjelpe der utfordringene er størst kan likevel ikke måles i penger. Derfor har det vært litt smalhans inn i mellom. Det er nok ikke de samme ratene i vann som i olje, sukker geologen og tenker på sine jevnaldrende oljegeologer som har valgt en annen og langt mer lukrativ karriere, målt i kontanter.

Vi undrer på hva hans møte med verdens elendighet har gjort med ham. Hvordan har flere tiår i telt, med død og fordervelse påvirket mennesket Fridtjov?

– Jeg er veldig fornøyd med å ha et lite småbruk i Engelsviken i Østfold, svarer han nøkternt.  Men mest av alt er jeg svært glad i kona mi.

Litt enkel livsfilosofi kan vi alle ha godt av å ta med oss hjem.

Utfordringer som drivkraft

Med en slik bakgrunn er det ikke rart om mange vil forbinde Fridtjov med fattige land, rustne borerigger og mye “mekking” for å få maskineriet til å svive rundt. Vi har imidlertid fått brakt på det rene at han er i ferd med å levere inn sin avhandling til en doktorgrad. For det å finne vann er mer enn å bore en brønn. Å finne vann tar utgangspunkt i et vitenskapelig fag. Hydrogeologi heter det. Og det er hydrogeolog Fridtjov først og fremst er. Noe han har bevist flerfoldige ganger. En liten historie fra Øst-Afrika illustrerer poenget.

– I Tanzania hadde den japanske utviklingshjelpen gitt Mitsubishi i oppdrag å vurdere mulige grunnvannsforekomster. Prosjektet kartla området meget grundig, ned til 140 meter, med negativt resultat. Men vi hadde lokal kunnskap og kunne påvise et kjempemessig reservoar ved å bore dypere.

Historien er senere blitt publisert, den er blitt fortalt i beste sendetid på fjernsyn, og Fridtjov har selv berettet om det dype og store grunnvannsreservoaret på Norsk Geologisk Forenings vintermøte i 2007. I skrivende stund er forekomsten under utvikling som vannkilde til fem millioner mennesker i millionbyen Dar Es Salaam.

– Det er nettopp denne faglige utfordringen som tiltrekker meg. Det er morsomt å få til noe der andre har mislykkes. Da kommer økonomien i annen rekke. Prisen du må betale er at det kommer en del fiender med på kjøpet.

Det er altså is stor grad den vitenskapelige innsikten som driver ham når det er snakk om fremtidens (grunn)vannsressurser. Bare så det er sagt.

Grunnvann fra havet

– Verdens største grunnvannsreservoarer finns uten tvil under havet, og det er dette submarine grunnvannet som i fremtiden kan komme til å løse problemene med verdens ferskvannsforsyning, fremholder Fridtjov.

Det krever en forklaring. For under havet kan det vel bare være saltvann?

– Ferskvann under sjøen er nok regelen snarere enn unntaket, mener Fridtjov.

– Det dreier seg om et område som i liten grad har vært vurdert med tanke på vann. Saltvann har tradisjonelt ikke tiltrukket hydrogeologer, og undergrunnen ned til 1000 meter er som regel for lite for oljegeologene. Dermed har denne sonen blitt liggende urørt, bortsett fra spredte undersøkelser.

La oss se på noen tørre tall og eksempler. Utenfor Long Island ligger det et reservoar med minst 500 km3 grunnvann. Med et årlig forbruk på 1,6 km3 kan dette reservoaret alene forsyne New York med vann flere århundrer inn i fremtiden. At vannet stammer fra istiden, og er ca. 12.000 år gammelt, burde ikke skremme noen fra å ta det i bruk. Litt lenger nord ligger det et enda større grunnvannsreservoar utenfor kysten av Canada. Under Grand Banks kan det være så mye som 150.000 km3 ferskt grunnvann for hver 500 meter mektighet. Når vi samtidig vet at verdens største grunnvannsreservoar på land inneholder 375.000 km3 (Den nubiske akvifer i Nord Afrika), skjønner vi at det dreier seg om enorme mengder med vann som kan befinne seg under havet. Nå spekuleres det også på om det kan finnes et enda større grunnvannsreservoar utenfor Antarktis.

– Hydrogeologer burde samarbeide mer med oljegeologer, dele kunnskap og erfaringer, noe som kanskje kunne komme begge leirene til gode. Imidlertid jobber oljegeologene innenfor trange nisjer, få av dem ser helheten, og ikke minst er vann så billig at det ikke er lett å bygge broer. Derfor blir vi nok nødt til å utvikle submarin hydrogeologi som eget fagfelt i fremtiden.

Fridtjov legger til at grunnvann på store dyp i liten grad er regnet med i FN’s overslag over verdens tilgjengelige ferskvannsressurser, og mye tyder på at vi etter hvert kan snu opp-ned på en del forestillinger om verdens vannbalanse.

Dedikert til grunnvann

Hydrogeologen har, etter en lang og innholdsrik karriere, mye vann på samvittigheten. Det er selvsagt fordi de fleste av prosjektene han har vært med på har vært vellykkete. Vellykket betyr at borekronen har truffet vann, og at vanskeligstilte mennesker har fått en bekymring mindre. Da har det vanket atskillig belønning i form av stekt geit, hummer, slange, rotte, eller hjemmelaget øl, i tropenatten, avhengig av hvor jobben har vært.

Men selvsagt har det gått galt også.

– Det er ikke spesielt festlig når brønnen er tørr og 30.000 fortvilte mennesker sitter på en åskam og følger med. Det blir å legge hodet på blokken, gang på gang, konstaterer den sympatiske vannleteren.

Fridtjov Ruden er dedikert til grunnvann. Vi kan med en viss rett si at han har viet livet sitt til denne livsviktige ressursen, og – bokstavelig talt – gitt liv til tusener på tusener av mennesker i land der nøden er størst.

Nå gjenstår det største prosjektet av alle: Å finne submarint grunnvann til millioner av mennesker.

I mellomtiden skal Fridtjov ta doktorgraden. Vi kan røpe at det har noe med grunnvann å gjøre.

Det viktigste fra de siste dagene

Satser på nytt

Smelter bort

Dobler oljereservene


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments