Naturinteressert industribygger

Han begynte å studere ved NTH fordi han ville være med på å bygge industri, Knut Åm. Det lyktes han med. I løpet av karrieren har han sittet på nesten alle sider av bordet i norsk oljeindustri. Ingen annen nordmann har heller klatret høyere i internasjonal oljeindustri enn ham.

Det overrasker derfor ikke at CV-en hans er lang og innholdsrik. Denne mannen har forsket på petroleumsressursene, vært byråkrat, forvaltet de samme ressursene på statens vegne og hatt lederposisjoner i statens eget oljeselskap, Statoil. De siste 17 årene av sin yrkesaktive karriere brukte han i det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum. Der steg han raskt i gradene. Fra 1992 til 1996 var han administrerende direktør for Phillips i Norge. Deretter var han viseadministrerende direktør og sjef for leting og produksjon ved hovedkontoret i Bartlesville, Oklahoma, inntil han gikk av med pensjon i 1999. Professor har han vært på si, og styreoppgavene spenner over et stort spekter, fra tunge verv i Statoil-styret til en lang rekke lederverv i kunnskapsorganisasjoner og mindre industriselskap som driver med teknologiutvikling.

Noen CV har han likevel aldri hatt behov for å vise frem for seg.

– Jeg har bare søkt én jobb, og den fikk jeg ikke, konstaterer han nøkternt.

– Stillingen var nyopprettet og knyttet til ressursforvaltning i Miljøverndepartementet. Det virket interessant, men jeg var ikke tiltrukket av et liv i hovedstaden, så det var kanskje like greit at jeg ikke fikk den.

Åm har altså sluppet å se navnet sitt på søknadslister. I stedet har han vært ettertraktet på arbeidsmarkedet og stadig fått nye jobbtilbud. Faglige utfordringer og lederoppgaver av ulikt slag har alltid fristet denne mannen, som er utrustet med et skarpt hode, en betydelig arbeidskapasitet, og i utstrakt grad er drevet av å ville utrette noe. Det har oljeindustrien nytt godt av.

Først planter, så stein

Men det var slett ikke oljeindustrien han peilet seg inn på da han begynte å studere.

– Jeg var interessert i stein, malm og norsk natur, og jeg begynte på Norges Tekniske Høgskole (NTH) fordi jeg skulle bli malmgeolog. Frøet til den interessen ble sådd i barndommen. Jeg var glad i å være ute i naturen, og jeg samlet tidlig på både planter og fugleegg. Allerede før jeg var ferdig med folkeskolen hadde jeg derfor et svært herbarium og en ganske solid samling med fugleegg.

Kjenninger av ham fra barndomsårene i Oppdal forteller at det gikk gjetord om disse samlingene, og at lærersønnen, som tydeligvis hadde anlegg for nøyaktighet og systematikk, mer enn gjerne viste dem frem til andre.

– Interessen for stein ble tent av en av mine onkler som gikk på NTH og skulle bli bergingeniør. Han innviet meg i de karakteristiske egenskapene til forskjellige bergarter og mineraler og lærte meg å se forskjell på vanlige malmmineraler som hematitt, magnetitt, kobberkis, svovelkis og magnetkis.

Tiden sammen med onkelen i fjellet fascinerte unggutten og skjerpet observasjonsevnen.

– Jeg hadde to valg. Enten kunne jeg bli gårdbruker, eller så kunne jeg omsette naturinteressen til en yrkesutdanning. Jeg så ikke for meg at jeg kunne leve av botanikk eller fugleinteressen min. Det ville ført meg til universitetet og en forskertilværelse, eller kanskje en jobb som forstmann. Det fristet ikke.

– Jeg var mer tiltrukket av NTH og de mulighetene den målrettede utdanningen gav til å kombinere interessen for stein og malm med verdiskapning. Dessuten tilbød Bergavdelingen en ny linje i teknisk geologi som jeg søkte meg til. På dette studiet fikk studentene fordypning i ingeniørgeologi og malmgeologi, og dessuten kurs i blant annet anvendt geofysikk, gruvedrift og maskin- og bygningsfag. Alle disse fagene pekte mot industrien, og det var den jeg siktet meg inn mot.

Den unge mannen ble derfor bergingeniørstudent, og av det slaget som kullkamerater og lærere la merke til. Hans gode formuleringsevne var høyt skattet blant medstudenter, og forelesningssammendragene hans gull verd for dem som fikk låne dem. Karakterene han fikk på NTH imponerte også, og de fikk mer enn én professor til å gå på frierferd for å få ham til å velge andre og mer teoretiske fag. Men Åm lot seg ikke lokke. Han hadde tatt et valg og stod ved det. Malmgeologien var fortsatt hans fremste faglige lidenskap.

Men interessen kunne kanskje kombineres med de faglige utfordringene og industrielle mulighetene i Nordsjøen? Noen gjorde i alle fall det de kunne for å overbevise studentene om at fremtiden lå i oljen.

– På Bergavdelingen hadde jeg gleden av å ha Christoffer Oftedahl, eller Toffen som han ble kalt, som lærer. Han var en forkjemper for utforskning av kontinentalsokkelen og en entusiast i den tidlige fasen av norsk oljehistorie. Han inspirerte oss både på grunn av sin glød og de forventningene han hadde til det som var i ferd med å skje i Nordsjøen.

Feltarbeid og administrasjon i NGU

Det ble likevel diplomoppgave i malmgeologi, og eksamenspapirer som resulterte i Innstilling til Kongen og rift om den nye sivilingeniøren. Selv om han egentlig tenkte seg til industrien, var det i første omgang Norges geologiske undersøkelse (NGU) som sikret seg Åm.

– NGU tilbød utfordrende arbeidsoppgaver i skjæringsfeltet mellom geologi og geofysikk, og så disponerte de en leilighet i Trondheim som fulgte med jobben. Det fristet for en nyetablert familie. Geologisk kartlegging byr jo dessuten på feltarbeid, og jeg ønsket fremdeles å kombinere naturinteressen med faget mitt.

På NGU ble det likevel raskt mest kontorarbeid på ham. Åm ble satt til å analysere materiale fra ulike kartleggingsprosjekter, men kanskje særlig dataene fra de flymagnetiske målingene som NGU siden tidlig på 1960-tallet hadde samlet inn over kontinentalsokkelen. Men Åm er en mann som lett tar og får ansvar, og det tok ikke lang tid før forskerjobben ble kombinert med administrative oppgaver for NGUs administrerende direktør, og redaktøransvar for NGU vitenskapelige serie. Internbladet NGU-nytt redigerte han også. Åm underviste i tillegg i både malmgeologi, malmleting og geofysikk på NTH. Det overrasker derfor mildt sagt ikke at han husker tilbake på denne tiden som en dynamisk og produktiv start på yrkeskarrieren.

Fra forskning til forvaltning

Det er heller ingen tvil om at Åms systematiske og analytiske evner kunne åpnet for en forskerkarriere. Men han ville utrette noe utenfor de akademiske sirkler, og etter fem år ved NGU i Trondheim gikk ferden til Stavanger og en jobb i Oljedirektoratet.

– Det første oppdraget jeg fikk der var å behandle en søknad som NGU hadde vært med på å utforme før jeg drog fra Trondheim. Det handlet om grunne borhull som det amerikanske forskningsskipet Glomar Challanger hadde søkt om å få bore på Vøringplatået utenfor Nordlandskysten.

Søknaden ble avslått. I Oljedirektoratet var de mest opptatt av at skipet ikke hadde utstyr til å møte en eventuell situasjon med olje og gass under høyt trykk. Selv om dette var svært lite sannsynlig, ble det forlangt forsikringsgarantier for utgifter i tilfelle oljeforurensing.

– Det var Norsk Polarinstitutt som hadde ansvaret for å videreformidle avslaget fra norske myndigheter, men det kom ikke frem til adressaten før flere uker senere. Da det kom, ble det nemlig sendt videre til den amerikansk ledede vitenskapelige ekspedisjonen på billigste vis, det vil si med skip, og ikke med fly. Da brevet omsider ankom USA, var boringene derfor avsluttet for lengst. Spor etter olje fant de også.

Åm ler godt når han forteller denne historien. Det gjorde han neppe den gangen. Politikerne likte ikke at utlendinger tok seg til rette på norsk sokkel og fant olje i et område som ennå ikke var åpnet for letevirksomhet. Industriminister Ingvald Ulveseth måtte derfor stå skolerett for Stortinget og forklare hva som hadde skjedd. Åm hadde skrevet et fyldig notat som statsråden støttet seg til. I denne forsikret Ulveseth Stortinget om at boringene sett fra et vitenskapelig ståsted var vellykket, men at de sporene av olje som ble funnet var alt for små til å gi “noko grunnlag for ei vurdering av oljepotensialet i området”.

Notatet var skrevet på nynorsk. Det finnes flere rapporter av det slaget fra Åm, både i direktoratet og de andre steder han har jobbet. For en som har vokst opp med vestlandslærere med et grunnfesta norskdomstandpunkt som foreldre, har det aldri vært tvil om hvilket skriftspråk han foretrekker. Språket har utvilsomt bidratt til at han har skilt seg ut fra mange andre i det industrielle miljøet, og det var også en viktig grunn til at han tidlig på 1980-tallet fikk Målprisen fra Rogaland Mållag. Åm er stolt av den. Antakelig finner vi også noe av forklaringen på at han aldri har takket ja til attraktive jobbtilbud i hovedstaden nettopp i hans bakgrunn fra bygdemiljø i Oppdal og Ørsta. Stavanger ble i stedet hans base.

En ung og dynamisk bergingeniør Åm studerer geofysiske kart på NGU. Det var her han startet karrieren etter endt studium, og han tilbrakte fem år ved statsinstitusjonen før han valgte å gå over til oljeindustrien. Foto: Schrøderarkivet-Trøndelag Folkemuseum

En ung og dynamisk bergingeniør Åm studerer geofysiske kart på NGU. Det var her han startet karrieren etter endt studium, og han tilbrakte fem år ved statsinstitusjonen før han valgte å gå over til oljeindustrien.
Foto: Schrøderarkivet-Trøndelag Folkemuseum

Oljereserver og vanninnsprøyting

Åm kom til et Oljedirektorat under oppbygging og deltok i flere forvaltningsprosjekter som gav viktige resultater. Ett av dem handlet om det arbeidet direktoratet selv satte i gang for å skaffe seg uavhengige vurderinger av hvor store oljereserver som fantes i de feltene oljeselskapene opererte på.

– Jeg ble sjef for den reservegruppa direktoratet opprettet og fikk med meg flere flinke folk i arbeidet med å gå igjennom oljeselskapenes egne data fra feltene og å sammenholde disse med vår egen vurdering av dem. Direktoratet mistenkte nemlig at det var en viss avstand mellom størrelsen på de reservene selskapene selv oppgav og de reelle reservene.

– Slik viste det seg også å være. Det var ganske stor avstand mellom våre tall og de selskapene selv presenterte, bortsett fra de tilstedeværende reservene i Ekofiskfeltet der samsvaret med selskapenes tall var godt. Den umiddelbare konsekvensen av de nye tallene fra Oljedirektoratet var en negativ innvirkning på aksjeverdien til de berørte oljeselskapene, forklarer Åm.

Når det gjaldt forvaltning av olje- og gassressursene kunne det være et visst sprik mellom selskapenes ønske om høyt produksjonsvolum og rask inntjening, og Oljedirektoratets ønske om å få mest mulig olje ut av reservoarene. På lang sikt bidrog imidlertid Oljedirektoratets arbeid til at ny borteknologi ble utviklet og at den gjennomsnittlige utvinningsgraden ble betydelig høyere enn først antatt.

Åm fikk forresten selv smake konsekvensen av de kravene Oljedirektoratet stilte til operatørene på sokkelen. Det var da han fra 1982 begynte å arbeide for Phillips Petroleum Company, og etter kort tid deltok i opplegget av strategien for forhandlingene med Departementet og sin tidligere arbeidsgiver, Oljedirektoratet, om hvordan en skulle få vanninnsprøyting på Ekofisk til å lønne seg.

– Metoden med å sprøyte vann eller gass inn i et oljereservoar var brukbar i oljereservoarer funnet i sandstein. I krittlag, som Ekofisk-feltet, var usikkerheten derimot større, for i slike bergarter var metoden aldri prøvd før. Men Oljedirektoratet ivret sterkt for at vi skulle ta den i bruk, selv om investeringene ville bli høye.

– Det resulterte i krevende og interessante forhandlinger. Det var ikke vanskelig å skjønne at den norske staten ville kunne ha stor nytte av dette, men det var ikke like åpenbart at dette var gunstig for oljeselskapene. Forhandlingene handlet derfor om å finne en ordning som gjorde at selskapene i Phillips-gruppen fikk god økonomi ut av prosjektet. Og det greide vi til slutt, takket være at vi fikk gjennomslag for at investeringene kunne avskrives med én gang.

Avtalen ble inngått i 1984, og vanninnsprøytingen fremstår i ettertid som ett av de banebrytende prosjektene Åm har vært delaktig i. Da Phillips begynte med det, hadde produksjonen fra Ekofisk sunket siden starten, og den var midt på 1980-tallet nede i 80 000 fat daglig. Da prosjektet ble satt i verk, vokste produksjonen gradvis, og da Åm gikk av i 1999, lå den daglige produksjonen i gjennomsnitt på 270 000 fat daglig. Derfor var ikke dette bare lønnsomt for den norske stat. Phillips tjente også godt på det.

Fadder for teknologiavtalene

Phillips var altså fra tidlig på 1980-tallet Åms arbeidsgiver, men før den tid og før han forlot forvaltningen, hadde han også hatt ansvaret for Produksjons- og utviklingsseksjonen i direktoratet. De fikk blant annet ansvaret for å utrede behovet for forskning og utviklingsarbeid tilknyttet sikkerhetsarbeidet på sokkelen.

– I utredningen konkluderte vi med at det var et stort behov for forskning på dette feltet. Innstillingen ble levert på et meget gunstig tidspunkt, våren 1977. Det var rett etter Bravo-utblåsingen, og spørsmål om sikkerhetskontroller og beredskapsrutiner i oljesektoren var på alles lepper. Det var derfor ikke så vanskelig å få gjennomslag for det ambisiøse femårige forskningsprogrammet som vi foreslo, og som ble administrert fra Oljedirektoratet og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF).

Åm er tilfreds med å ha vært med på å initiere og lede dette arbeidet. Det er heller ingen tvil om at forsknings- og utviklingsarbeid innen det teknisk-naturvitenskapelige kunnskapsfeltet er noe han brenner for og i høy grad selv har vært med på å drive frem. Hans innsats på dette området var også en viktig grunn til at han i 1979 ble bedt om å bygge opp forsknings- og utviklingsavdelingen i Statoil.

– Det var ikke så lett, for det skjedde på et tidspunkt da Statoil ikke hadde operatøroppgaver, og det var i starten vanskelig å få ordentlig aksept for noen satsing på forskning og utvikling internt i selskapet. Men så ble teknologiavtalene introdusert. De krevde at halvparten av alt forsknings- og utviklingsarbeid som var knyttet til arbeidet i en lisens skulle skje i Norge, og skapte helt nye muligheter til en offensiv satsing på forskning og utvikling. Derfor er disse avtalene også et av de aller viktigste bidragene til oppbyggingen av petroleumskompetanse i de norske forskningsmiljøene.

Åm blir ivrig når han snakker om teknologiavtalene og de mulighetene de gav for å bidra til kompetanse- og teknologiutvikling. Tofaselaboratoriet i Trondheim er ett av de konkrete resultatene av innsatsen på dette feltet. Boreriggen Ullrigg på Rogalandsforskning og gasseksplosjonssenteret på Christian Michelsens Institutt (CMI) er to andre miljø som ble bygd opp takket være teknologiavtalene og som sikret en formidabel teknologiutvikling i Norge.

Den strategiske beslutningen om å etablere Statoils forskningssenter i Trondheim ble også fattet før Åm forlot Statoil til fordel for Phillips Petroleum Company.

Lederopplæring i Bartlesville

Fra det tidspunktet krevde ulike lederoppgaver i det amerikanske konsernet all hans tid. Dreiningen over mot lederoppgaver fremfor fordypning i fag hadde egentlig skjedd allerede da han begynte i Oljedirektoratet. Etter hvert ble det ikke mulig å ri begge hestene samtidig, selv om Åm kombinerte rollen som akademiker og industrimann lengre enn de fleste gjennom den bistillingen han hadde som professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen.

Lederopplæringen i Phillips begynte på selskapets hovedkontor i Bartlesville. Åm var tiltenkt lederoppgaver som dets øverste sjef i Norge, og måtte først lære organisasjonen å kjenne. Kulturen og folkene i selskapet tiltalte sivilingeniøren med røtter på Vestlandet.

– Jeg følte helt fra starten av et visst slektskap med Phillips og de verdiene det stod for. Selskapet var etablert i en liten landsby på prærien, midt i bibel- og tornadobeltet, og det var bygd opp av driftige og dyktige folk som var arbeidsomme, trodde på Gud og snudde på skillingen. Ledelsen la også vekt på at det skulle gjøres skikkelig arbeid, at satsingene skulle være forretningsmessig riktige og teknologisk solide. Størsteparten av de ansatte i konsernet var dessuten som meg, oppvokst på gård, de var vant til å arbeide, og så hadde de et jordnært forhold til virksomheten.

Åm fant seg derfor raskt til rette i det amerikanske selskapet. Etter ett år ved hovedkontoret i Bartlesville, der han var utplassert på så å si alle nivå i organisasjonen for å bli kjent med selskapet, fikk han ansvaret for budsjett og økonomisk planlegging ved selskapets avdeling i Stavanger. Deretter steg han raskt i gradene og vekslet mellom ulike arbeidsoppgaver og opphold i USA og Norge, inntil han i 1992 ble administrerende direktør for Phillips i Norge.

Interessante ingeniøroppgaver

Posisjonene i Phillips gav muligheter for å være med på mye interessant ingeniørarbeid. Prosjektet om vanninjisering er allerede nevnt. Problemet med at havbunnen over Ekofisk-feltet sank, og det ganske mye, var et annet. Innsynkningen skyldtes at krittsteinreservoaret ble presset sammen under produksjonen etter hvert som trykket i formasjonene avtok, og at de overliggende bergartslagene fulgte etter. En oppjekking av installasjonene ble resultatet.

– Da brøt vi nok en gang en barriere. Vi fant en løsning og våget å sette den ut i livet. Den endelige beslutningen om oppjekking ble tatt i 1986, og i løpet av knappe to år ble jekker, bjelker og hydraulisk løfteutstyr klargjort for den store operasjonen. En av plattformene ble jekket opp som en prøve på om teorien også holdt i praksis, sommeren 1987. Det fungerte, og det store prosjektet kunne gjennomføres.

– Oppjekkingen gikk så raskt og knirkefritt at det nesten ikke ble lagt merke til. I over ett år etter at jobben var gjort fikk vi forespørsler fra journalister som lurte på når oppjekkingen skulle skje, forteller han med et fornøyd smil.

Åm er overbevist om at de fant løsninger fordi selskapet hadde et kreativt miljø med ansvarsbevisste medarbeidere. Nettopp det har gjennom hele karrieren tiltrukket sivilingeniøren og industrilederen som nok trives aller best med store utfordringer. Og med selvstendige medarbeidere som kan sitt fag og er villige til å jobbe på tvers.

Begredelige forskningsdebatter

For Åm er egentlig en elitist. Han er i alle fall fremmed for masseuniversitetet, der middelmådigheten etter hans mening dyrkes, og det er for lite rom for de som virkelig kan og vil. I stedet skulle han gjerne sett at det ble opprettet flere sentre for framifrå forsking, som det heter på hans mål. Selv har han gleden av å følge ett av dem, Physics of Geological Processes ved Universietet i Oslo (GEO 6/2008), på nært hold. Åm er styreleder for dette senteret og meget fornøyd med det som utrettes der.

– Ved dette senteret dyrkes talentene og de forskerne som vil noe. Arbeid med problemstillinger på tvers av fysikk og geofag gir muligheter for nye og kreative løsninger. Derfor trekker det også skarpskodde fysikere og geologer fra utlandet til seg. De får tid og ressurser til å utvikle sine evner og leverer meget solid grunnforskning som blir lagt merke til.

Både organisasjonsformen og talentdyrkingen ved dette forskningsmiljøet appellerer til Knut Åm, som er overbevist om at slike satsinger er veien å gå for å utdanne flere og langt mer solide forskere enn det vi gjør i dag. Og akkurat det brenner Åm for.

– Målrettet anvendt forskning er bra og et viktig satsingsfelt både for samfunnet og industrien. Men grunnforskningen må ikke sultefores. Det er den som kan bidra til å gi nye og overraskende svar på noen av de utfordringer vi har. Dessverre satses det lite penger på det, og også på teknisk-naturvitenskapelig forskning som kan fungere som verdiskapningsmotor for Norge, sier Åm som innrømmer at deler av den forskningspolitiske debatten her hjemme gjør ham motløs.

– Den er alt for fokusert mot prosentmålet av BNP. Politikere og forskere burde i stedet ha en kritisk debatt om hvor stor andel av forskningspengene som burde brukes til verdiskapende forskning. Det bevilges det alt for lite penger til her til lands.

Fra sin posisjon som styreleder for det ene senteret for fremragende forskning og formann i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Akademis industrielle råd, agiterer han altså for at bevilgningene til så vel grunnforskning som anvendt forskning skal økes. Slik taler en industrimann som gjennom hele sin karriere har ivret for forskning og for samvirke mellom forskningsmiljøene og industrien, og som definitivt har lyktes i sin ambisjon om å delta i verdiskapingen.

Den deltar han for øvrig fortsatt i, men fra et annet utkikkspunkt enn tidligere. Som styreleder i utviklingsselskaper som Badger Explorer og EnVision tar han nok en gang del i kreative ingeniørmiljø der ny teknologi skapes og nye muligheter til å lete etter og produsere olje skapes. Det stimulerer og engasjerer denne mannen som altså slett ikke har sluppet taket i yrkeslivet, selv om han ble pensjonist for flere år siden.

Kontinentaldrift

Tidlig på 70-tallet var kontinentaldrift, havbunnsspredning og platetektonikk etablert vitenskap. Som redaktør av NGU-nytt tok Knut Åm seg likevel den frihet å være litt uvitenskapelig. Ved å kombinere kunnskaper innen geologi og biologi lanserte han en helt ny “hypotese” for hvordan enkelte trekkfugler har valgt en eiendommelig rute på sin ferd fra sør mot nord.

“Det har no kome eit vektig, kanskje avgjerande, bidrag som styrkar teorien om kontinentaldrift. I uminnelege tider har flyttefuglen Oceanites erraticus kvart einaste år lagt ut på reise frå Antarktis til Svalbard. Figuren viser den ruta han følgjer i dag, og vi ser korleis han kryssar seg fram frå kontinent til kontinent. Dersom vi legg kontinenta inntil kvarandre, blir reiseruta derimot ei rett linje. Det er altså tydeleg at vår flygande venn må ha opplevd kontinentaldrifta gjennom generasjonar og såleis visst om denne lenge før geologane tok til å tenkje i slike banar. Figuren kan også tolkast slik at ein gong for enda lenger sidan, låg Svalbard og Antarktis inntil kvarandre, slik at fuglen kunne sitte i ro og slapp å vere flyttfugl.”

”Hypotesen” svikter selvsagt fordi Atlanterhavet begynte å åpne seg lenge før trekkfuglene begynte på sine lange ferder. NGU-nytt, nr. 1, mars 1974

”Hypotesen” svikter selvsagt fordi Atlanterhavet begynte å åpne seg lenge før trekkfuglene begynte på sine lange ferder.
NGU-nytt, nr. 1, mars 1974

Det viktigste fra de siste dagene

Korpfjell spuddet

Nedtellingen har begynt

Modererer synet på gruvedrift


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments