Polarentusiast og oljepioner

Det var eventyrlysten som gjorde ham til fangstmann på Grønland. Det var også eventyrlysten som gjorde ham til oljeleter på Svalbard. Ivar Ytreland hører med til en liten kjerne av dristige menn som stod bak de aller første letebrønnene på norsk territorium.

”Kan du reise til Svalbard på søndag?”

Vi skriver sommeren 1962, og Gunnar Sverre Pedersen, en av de to brødrene som stiftet Norsk Polar Navigasjon fire år tidligere(Se artikkelen Med eventyret som drivkraft – og dugnad som kapital i denne utgaven av GEO), kommer løpende bortover kaia. Ivar Ytreland er allerede om bord i Fru Inger på vei til Hitra. Skuta er fullastet med verktøy og byggematerialer for en arbeidssommer ute i havgapet.

”Ja, hvis Gerd får være med,” roper 36-åringen tilbake.

Og slik ble det. Ivar og Gerd dro til Svalbard den søndagen. Først til Bodø, deretter videre med kullbåt til Ny-Ålesund. For dette var 13 år før flyplassen utenfor Longyearbyen ble bygget. På fastlandet satt de tre guttene tilbake, omplassert for et par måneder hos venner og familie. Men, de skulle få sin sjanse senere.

Svalbard-eventyret for Ivar Ytreland var dermed i gang. Men ikke bare det. Avreisen var også innledningen til en epoke i Svalbards historie med boringen av hele elleve borehull som Norsk Polar Navigasjon enten var operatør for eller partner i. Den praktisk anlagte mannen spilte en vesentlig rolle både ved basen i Trondheim i det lange vinterhalvåret og i felten på Svalbard noen korte sommermåneder.

Detaljene sitter spikret

Intermessoet på kaia i Trondheim fant sted fire år etter at Norges geologiske undersøkelse hadde avskrevet mulighetene for at det skulle finnes hydrokarboner på norsk sokkel (GEO 02, 2010). Ivars første møte med Arktis skjedde imidlertid i 1946. Bare 20 år gammel dro han fra hjembyen Ålesund med Polarbjørn for en to år lang periode som fangsmann på Øst-Grønland. Deretter fulgte tre sommersesonger med laksefiske i de samme traktene.

– Far, som selv hadde seilt på Grønland, var skipper med mange bekjentskaper, og det var en jevn strøm av sjømenn og ishavsfolk innom huset vårt. Som de fleste nysgjerrige guttevalper satt jeg under bordet og lyttet, så eventyrlysten kom nok sakte, men sikkert krypende gjennom barne- og ungdomsårene, forteller Ivar på sin nøkterne måte, uten bruk av store ord og kraftige superlativer.

– Jeg var imidlertid fast bestemt på å ta ingeniørutdannelse, men uten Statens lånekasse i bakhånd var det nødvendig å skaffe kapital. En overvintring på Grønland skulle bli løsningen for meg.

Med storslagen utsikt over Oslofjorden sitter Ivar i stua i Drøbak og forteller saklig og underholdende om disse årene som la grunnlaget for hele hans livslange karriere i polare strøk. Detaljene fra denne tiden sitter spikret i hukommelsen.

Ved siden av sitter kona Gerd. Hun har helhjertet støttet opp om hans engasjement, selvsagt på hjemmefronten, men ikke minst som ivrig deltager på en rekke ekspedisjoner til Svalbard på 1960-tallet. Uten henne hadde det ikke vært så lett, og det er også hun som med et av de tidlige hånddrevne åttemillimeter-kameraene dokumenterte arbeid og leveforhold disse somrene under det vi i dag vil kalle svært primitive kår. Sirlige skrevne dagbøker og nøyaktige proviantlister hører også med til dokumentasjonen. Her er det mye å ta i for interesserte polarhistorikere.

Bitt av polarbasillen

Innenfor stua har Ivar sitt romslige arbeidsværelse hvor kveldssolen titter inn på fine dager. På gulvet ligger skinnet fra en rugg av en isbjørn (akkurat denne har han kjøpt, men han har ikke tallet på alle han har skutt som fangstmann), på veggene henger kart over Grønland og Svalbard, i alle målestokker, og i bokhyllene finner vi polarlitteratur som kunne fylt flere år med morsom lesing, for de av oss som lar oss fascinere av de mange bragdene nordmenn har utført mellom snø og is, langt fra sivilisasjonen. Flere av bokforfatterne er eller har vært nære venner av ekteparet Ytreland. Helge Ingstad var én av dem. På det trivelige kontoret er det også datautstyr nok for et lite firma. Ingenting mangler for å kunne kommunisere med utenverdenen, heller ikke for å skrive tykke manus om alle eventyrene han har vært med på.

– Livet som fangstmann ble ikke så lukrativt som planlagt, minnes Ivar der han sitter i sofakroken og forteller, for prisene på skinn falt dramatisk etter krigen.

– Men jeg ble bitt av polarbasillen, og Grønland er et fenomenalt interessant land. Derfor har det vært en stor glede for både meg og Gerd å komme tilbake gjennom deltakelsen i flere sommerekspedisjoner.

Seks turer til Grønland har det blitt etter 1996. Hensikten har vært å restaurere og gjenoppbygge de gamle fangsthyttene. Selvsagt var han leder for flere av ekspedisjonene, og i 2002 ble hytta på Kap Herschell, som han selv bodde i, restaurert (interesserte henvises til nettstedet www.xsirius.dk/nanok.html).

Livet som jeger og fisker på Grønland ble avsluttet i 1951, og det skulle gå elleve år før Ivar Ytreland igjen dro til Arktis. Denne gangen var det Svalbard som stod for tur. Og jakten på isbjørn, moskus, rev og annet vilt ble erstattet av jakten på olje og gass.

Men årene på Grønland var særdeles viktige for Svalbard-årene. For, som han selv sier, ”det var her jeg lærte å løse problemer”.

Fangstmannen – som senere ble oljeleter – konstaterer mer enn 60 år senere at sokkelen utenfor Nordøst-Grønland blir vurdert som en mulig oljeprovins. Geologiske analyser peker på at det under det delvis islagte farvannet kan befinne seg titalls fat milliarder olje. Den gamle jegeren skulle nok gjerne vært noen år yngre og vært med på dette eventyret også.

Boret tørt

Sommeren 1962 på Svalbard levde opp til forventningene for Ivar og Gerd Ytreland. For første gang fikk de erfare den arktiske naturen sammen.

Oppgaven var å fortsette å bore det hullet som var påbegynt sommeren før på Kvadehuken vest for Ny-Ålesund. Det borehullet som altså utgjorde det aller første forsøket på å finne olje på norsk territorium. Til formålet hadde de en såkalt cable-tool rigg. Teknologien er nå foreldet, men den var mye benyttet til landboring på den tiden.

– En erfaren svensk borer stod for opplæringen, og snart gikk vi hvert vårt skift, forklarer Ivar.

– Som “conducterpipe” gjennom løsmassene brukte vi tomme oljefat. Sakte men sikkert dunket vi oss ned over i fjellet, og av hvert slampumpeopptak tok vi prøver som ble lagt i plastposer og sendt til analyse.

Ekspedisjonslederen manglet nok geologisk innsikt den gangen, fersk som han var innen oljeleting, men ingeniørfaget behersket han til fulle. Derfor lærte han seg raskt å håndtere riggen og maskineriet. Og med et godt praktisk håndlag, samt en ukuelig vilje til å løse alle problemer, gikk det fremover med boringen.

Den geologiske kunnskapen som boringen skaffet ble imidlertid tatt vare på. Borekakset ble pakket i poser og merket, og mange prøver endte opp hos BP i London som tok på seg ansvaret med å gjøre de nødvendige geologiske analysene.

Under boringen ble det med hjelp av aceton undersøkt om steinprøvene inneholdt olje. Dessverre kom det ingen fargeustlag på de oppknuste bergartsprøvene denne første sommeren. Brønnen var ”tørr”.

Men interessen for å lete etter olje og gass i Arktis var født. Allerede neste år var Norsk Polar Navigasjon tilbake på Kvadehuken, og boringen fortsatte både dette og neste år (1963-64). Nå var også Ivars bror Svein med som borer. Han gjorde senere en internasjonal karriere i oljebransjen, etter å ha tatt den aller første diplomoppgaven på NTH med boring som tema.

Med Amundsen som forbilde

Fire ”mann” var de på Kvadehuken denne sommeren, inklusive Gerd, og mens borerne gikk på skift tolv timer hver, hadde kokka kun ett skift, på 24 timer, for arbeidsfolkene måtte ha mat og stell, døgnet rundt. Husmorskolen, som hun hadde tatt i ung alder, kom godt med.

– Kvadehuken betyr den forbannede odden, og den henter nok navnet sitt fordi den ligger så utsatt til for vær og vind. Men på fine netter med vakker midnattssol er det en fantastisk utsikt over fjellene på Prins Karls Forland, forteller Gerd.

Selv om arbeidet – boringen – var altoppslukende, ble det tid til å glede seg over naturen. Både flora og fauna ble nysgjerrig iakttatt. Ikke minst av friluftsinteresserte Gerd som i ledige stunder fant frem kameraet og gikk turer i omegnen. Geologiske fenomener ble også studert. Den særegne polygonmarken har fått stor oppmerksomhet på filmen hun tok opp, og på sine vandringer utenfor leiren fant hun også fossiler.

– Svalbard er et snaut land, med stadige overraskelser i form av vakre blomster, kommenterer hun, og sender samtidig en varm tanke til polarreven som lever på den karrige naturen og samler forråd om sommeren som forberedelse til vinteren, akkurat slik som menneskene må i disse værharde strøkene.

Ekspedisjonen, for det var det Norsk Polar Navigasjon kalte det sommerlige arbeidet på Svalbard, gikk under navnet Geopol 1962, og undertittelen var ”Roald Amundsens Institutt for Polarteknologi”. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem som utgjorde forbildet for denne gjengen. Det ble etter hvert mange Geopol-ekspedisjoner i regi av Norsk Polar Navigasjon, for både Ivar og Gerd, de kommende årene.

I 1963 startet selskapet også boringen av en letebrønn i Grønfjorden. Ivar Ytreland var ekspedisjonsleder, boreleder og altmuligmann, og samtidig tok han styringen over det geologiske arbeidet som var nødvendig for å sikre selskapet enda flere utmål (enerett til bergverksdrift eller oljeleting på et avgrenset område). Norsk Polar Navigasjon var så visst på hugget lenge før boringen i Nordsjøen kom i gang.

Fortellinger fra et glemt yrke

Årene på Grønland har blitt til bok som ble trykket i mai. I Polarminner – fortellinger fra et glemt land og yrke foreligger en førstehånds beretning om fangstmannens tid og liv. Her finner vi et vell av interessante historier, men fremfor alt får vi innblikk i en liten verden som er en del av Norges historie, fra en som er en levende legende på Nordøst-Grønland.

For polarentusiaster er dette underholdende lesning. Den gir god innsikt i fangstmannens hverdag, og forfatteren forteller med sitt enkle språk, uten overdrivelser, om jakt, hunder, sledeturer, mennesker og hytter, men også om hendelser der han var nær ved å sette livet på spill. To ganger kaller han det ren flaks at han og jaktkameraten overlevde, tredje gangen – da han sammen med hundespannet gikk gjennom isen – hadde det nok mer å gjøre med rå kraft og utholdenhet.

I boka kan vi også lese om hans første møte med de geologiske kreftene. Da han ankom sensommeren 1946, lå fangsthytta bare noen meter fra sjøen, og de to jegerne som skulle ha den som base i to år kunne ikke unngå å legge merke til at bølgene eroderte brinken, og at havet spiste seg stadig nærmere innpå. Hytta ble derfor flyttet 50-60 meter innenfor, i god avstand fra havets evige krefter.

Det andre hullet – og flere utmål

– I 1963 lyktes det Norsk Polar Navigasjon, til tross for trang økonomi, å kjøpe en helt ny rotasjonsrigg som kunne ta kjerneprøver helt ned til 900 meter, forteller Ivar.

Dette ble da Norges andre oljerboringsrigg, og den ble plassert innerst i Grønfjorden hvor brødrene Pedersen mente det kunne være en lukning basert på geologiske studier av overflaten. På den tiden var det slett ikke uvanlig å bore basert på slike tolkninger. I dag vet de fleste at det er helt nødvendig med seismikk for oljeleting til havs. Det som nok var litt uvanlig var at kokka tok med seg borekrona da hun dro nordover, og i redsel for at den skulle ta skade under overfarten hadde den trygt forankret ved siden av seg i køya.

-Riggen, mannskap, camp og utstyr ankom ”location” etter en svært komplisert transport på grunn av både forlis og vanskelige isforhold, forteller Ivar tørt.

Filmen, som Gerd har redigert fra den tiden, avslører imidlertid en svært dramatisk historie som inneholder både forlis og en komplisert redningsaksjon. De fleste ville nok ha gitt opp med slik motgang, men den tanken streifet neppe denne gjengen. Derfor ble alt berget, også den livsnødvendige beltetraktoren som de med meget møye hadde skaffet, og som ble benyttet både under boringen og på utmålsekspedisjonene.

– Traktoren gikk igjen bare to timer etter at vi hadde trukket den på land fra elleve meters dyp, forteller Ivar.

Forliset kostet likevel ekspedisjonen to døgns forsinkelse, kan loggboken fortelle. Det står ingenting om at vi her har å gjøre med en betydelig ingeniørbragd fra menn som hadde en ukuelig vilje og et sjeldent stå-på humør.

– Boreutstyret ble transportert inn med hundespann, og det tok ikke mange timene før boringen var i gang. Arbeidet pågikk døgnet rundt, noe som også var en dyd av nødvendighet, ettersom borevæsken ville fryse hvis den ikke sirkulerte i hullet.

Samtidig som boringen pågikk var det nødvendig å sikre ytterligere utmål. Derfor dro flere av mannskapet hvert eneste år på lange utflukter med beltetraktoren, lettbåt og slede. Breer ble forsert med traktoren, og lettbåten gjorde nytte for å komme over til bl.a. Akseløya, ikke uten risiko i det dårlige været de hadde.

– Der andre stod stille, kom vi frem, kommenterer Ivar.

Ettertiden skal vite at viljen til å løse oppgavene var der i fullt monn.

Familieforening på 79 grader nord

Ivar og Gerd gjorde et dristig valg da de skrinla alle planer tidlig på sommeren i 1962 og i stedet satset på oljeboring langt i nord. Og sommeren 1964, den tredje i rekken for ekteparet, ble spesiell.

– Da hadde vi med de tre guttene våre, Knut, Bjørn og Geir, i alderen 8 til 13 år. Det var nok av tid til lek og moro, og de greide seg godt selv, men de bidro også til vedsaging og brødbaking i mellom slagene. Jakt ble det også tid til, og eldstegutten skjøt sin første sel mens han smøg seg frem mellom isflakene.

– Vi glemmer aldri den sommeren, sier Gerd, men jeg tror ikke Geir helt har tilgitt meg at han ble etterlatt to år tidligere da vi dro av gårde i all hast. Han var på speiderleir, og dermed var det andre som måtte gi beskjed om hvor han skulle tilbringe resten av sommeren når han kom hjem.

Men det har blitt skikk på både Geir og de to brødrene. I dag kan foreldrene glede seg over at Geir utdannet seg til geolog, tok hovedfag på Svalbard og gjennom mange jobber i oljeindustrien har vært med og finne olje i mange land (GEO ExPro, No. 4, 2009).

Etterord

– et liv med kronisk polarfeber og aktivt oljeengasjement som rød tråd

Historien om Ivar Ytreland er så visst mye lengre enn det vi her har fortalt. Det som her er nevnt er bare den spede begynnelsen på et engasjement innen oljeleting som varte helt til han gikk av som fylkesordfører i Sør-Trøndelag i 1992.

Han kan ikke påberope seg å ha funnet verken olje eller gass på Svalbard. Han kan derimot skilte med mange hederlige forsøk, i konkurranse med noen av verdens største oljeselskaper, og det står det respekt av. Han har også vist engasjement og interesse for å bygge opp levedyktige oljemiljøer, og han var således en av initiativtakerne til Norsk Petroleumsforening i 1972.

Vår historie slutter da letingen etter olje begynte i Nordsjøen, det som var begynnelsen på en årelang kamp for at Norsk Polar Navigasjon skulle få innpass på den norske kontinentalsokkelen. Og hadde myndighetene tillatt norske selskaper, utover Statoil, Hydro og Saga, i å delta på norsk sokkel, tror vi historien hadde sett helt annerledes ut. Da kunne Norsk Vikingolje vært en faktor på norsk sokkel gjennom mange år. Slik gikk det imidlertid ikke. Politikerne hindret den muligheten.

Vi har heller ikke fortalt historien om Norminol, det nordnorske selskapet med base på Andøya som Ivar Ytreland var med på å stifte, og som boret fire letebrønner i Ramsåfeltet på østsiden av øya.

Hans øvrige engasjement i norsk oljevirksomhet er heller ikke berørt. Både som entreprenør og politiker har han satt varige spor. Den lange CV-en forteller litt om hvorfor han har fått Kongens fortjenestemedalje i gull.

I bunn for oljeinteressen lå Norsk Polar Navigasjons engasjement på Svalbard. Vi må ikke glemme at Norsk Polar Navigasjon var det første norske oljeselskapet, og vi må heller ikke glemme at det var genuin interesse og et kraftig angrep av polarfeber som lå bak.

Vi avslutter med Ivar Ytrelands egne ord:

– Det som klart skilte Norsk Polar Navigasjon fra de store oljeselskapene var mangelen på store tekniske og økonomiske ressurser. Norsk Polar Navigasjon satset på frivillige, polarkompetente og innsatsvillige enkeltpersoner som var raske, handlekraftige og fleksible. Vi brukte ski, hundespann, tok oss frem til fots og klatret i fjell. Vi bar og trakk med oss alt vårt utstyr, og ble ikke heftet av å bygge baser samt legge opp store depoter av forsyninger og drivstoff. Derfor ble vi heller ikke hindret av dårlige værforhold som stoppet fly og helikoptre.

Ivar Ytreland hørte i sannhet med til en gjeng med modige og fryktløse menn hvis hovedtanke var å få jobben gjort. Og takket være han og mange andre som jobbet for Norsk Polar Navigasjon, har vi fått mye god kunnskap om Svalbards geologi og mulighetene for å finne olje og gass på og utenfor øygruppen.


geo365 Nyhetsbrev



1 Comment