Blåbredhornet

by Johannes Vik Seljebotn

Blåbredhornet ligger i Den vestre gneisregion mellom Bjørke og Hornindal på Sunnmøre, et område dominert av alpine glasiale landformer. Topografien preges av trange dalfører og botner mellom kvasse tinder og egger. I tillegg til smellvakker og vill natur har også Blåbredhornet en unik samling av ultramafiske og høymetamorfe bergarter som kan varme et hvert geo-hjerte, selv millioner av år etter nedkjøling. Uvanlig mange magmatiske og høymetamorfe godbiter er samlet på et godt eksponert og lite areal, krydret med vakre mineraler og strukturer.

Geologisk forklaring av lokaliteten

I en nylig eksponert bergflate langs Blåbredens front finnes et stort antall eklogittlinser som viser stor høymetamorf diversitet. Linsene har varierende tekstur, ligger i duktilt foldet grunnmasse av gneis og varierer i størrelse fra 0,1 m til ca. 7-8 m i strekkretning. Den blankskurte bergflaten er som et nyvasket vindu inn i et øyeblikk av stedets geologiske evolusjon, og det kuperte terrenget gir en god tredimensjonal forståelse. Snitt gjennom linsene synliggjør gradvis omdanning fra kjerne til kontakt og reaksjonssone mot gneisen. Man kan lett se for seg skjærbevegelser og duktil folding av gneisene, mens eklogittenes reologiske egenskaper gir høyere resistens mot deformasjon. Pegmatitter, breksjer og sprø forkastninger viser senere deformasjon og inneholder en rekke mineraliseringer.

Langs Blåbredens sørvestlige randsone er gneisen rik på kyanittkrystaller, funnet i størrelser opp til ca. 7 cm i tverrsnitt. Flotte prøver kan finnes i morenematerialet og stedvis kan deres opptreden i matriks beundres. Mer utilgjengelige områder ovenfor breen i nordøst inneholder også mye kyanitt. Kanskje kommer elven, dalens, fjellets og breens navn fra de vakre blå krystallene som finnes her. I dette området finner man også enkelte pegmatittganger med illustrative pølsestrukturer.

Videre i retning Blåbrehornets topp ligger en godt eksponert og breskurt peridotittkropp. Postglasial forvitring har også krydret området med magnetittsand. Peridotitten er dominert av harzburgitt med mindre partier lherzolitt. Disse bergartene består av hovedkomponentene olivin, klinopyroksen (diopsid) og orthopyroksen (enstatitt). Høyt krominnhold gir vakkert sonerte diopsidkrystaller en kraftig grønn farge. Enstatitt er krystallisert både som gulbrune radierende nåler og som porfyroblaster i en dunitt dominert grunnmasse. Stedvis opptrer disse som tilnærmet udeformerte tvillinger og grupper av porfyroblaster. Kroppen viser tegn til serpentinisering langs ytterranden og gradvis lavere grad av hydrering mot kjernen.

Langs peridotittens nordlige kontaktsone forekommer en del rutilrike kvartsårer knyttet til eklogitt. Eklogittene er dekket av morene, har ukjent utstrekning, de er svært titanrike og fører rutilkrystaller opp til ca.10 cm i tverrsnitt. Her finnes også tydelige spor etter antropogen motebakketransport da steinsekken på dette tidspunkt ofte allerede er full av mineralprøver, som delvis byttes ut med Rutil.

Turbeskrivelse

Lokaliteten er kun eksponert senhøstes og kun anbefalt ved lav vannføring. Turens lengde er ca. ti km tur-retur og høydeforskjellen er ca. 7-800 meter. Ta av fra Fv60 (som går mellom Hellesylt og Grodås) øst for Grodås mot Hjortedalssætra, fortsett forbi seteren og parker ved krafttunellinnslaget i Hjortedalen. Gå inn Blåbreddalen langs østlig elvebredd av Blåbredøla og kryss elven før siste stigning mot Blåbreden.