Hurrungbresten i Jotunheimen

by Dag Sletten

I Uradalen i Jotunheimen, ikke langt fra Skogadalsbøen, ligger en lite påaktet, men likevel spektakulær ur som dekker hele dalbunnen.

Geologisk forklaring av lokaliteten

Selv om Storura er høyst spesiell, er den på kartet i NGOs nasjonale berggrunnsdatabase ikke markert annerledes enn omgivelsene. Uren nevnes nesten knapt i bøker om Jotunheimen, bygdebøker for Luster og Årdal, i turguider eller på Internettet.

I et nettoppslag om Utladalens kulturhistorie står: “Segna fortel at fjellet på sørsida av Uradalen ramla ned og laga ei ur i inngangen til Uradalen. Denne ura gjorde at det vart lett å stengja krøtera inne i dalen.” I DNTs årbøker har jeg ikke funnet noe om Storura, ikke engang i boken fra 1986 med Jotunheimen som hovedemne. At den nokså lange T-ruten gjennom Uradalen blir lite brukt av turgåere, kan være årsaken til dette.

Storura dekker om lag 1,5 kvadratkilometer. Den har et sadelpunkt som ligger ca. 150 m nordvest for Hurrungbrestvatnet og om lag ti meter høyere enn vannflaten. Nordover fra sadelpunktet er steinmasser fra skredet skjøvet 400 horisontalmeter inn mot fjellet Uranosi. Her ligger urens øvre kant 20−30 vertikalmeter høyere enn sadelpunktet. Det er ikke vanlig at steinrøyser går i motbakke.

Østkanten av røysen går gjennom vatnet, som synes å være demmet opp av skredet. Fra vatnet renner Uradøla inne i uren nesten helt ned til broen på T-ruten Skogadalsbøen−Vetti. Sett fra stien her nede ser Storura ut som en steinfyllingsdam tvers over Uradalen.

I både størrelse og form skiller røysen seg klart fra andre røyser omkring Storura og ellers i Vest-Jotunheimen. De fleste andre skredene i området ser vi på finn.no sitt flyfoto som lyse felt og striper. Vandrer vi på dette flyfotoet, kan vi nok finne større urer i Norge, men disse er gjerne sammenhengende urer under langstrakte fjellsider. Noe som ligner Storura, finner vi knapt.

Hele skredsåret er dekt av steiner og løsmasse. På noen felter er det gras. Flyfotoet viser bekkeløp, leirestrømmer og linjer i steinmassene som diffuse striper i vifteform. Skredets øvre bruddkant oppe på Hurrungbresten ligger ved kote 1380 m. Høydeforskjellen herfra og ned til urens sadelpunkt i dalbunnen vest for vatnet er ca. 330 m. Den tilsvarende horisontale avstanden er ca 850 m. Dette gir et midlere fall i skredsåret på om lag 20º. Men i den øvre, steilere delen av skredsåret er fallet ca 30º. I forhold til andre fjellsider i Uradalen og dalene omkring, er skredsåret heller slakt, men lien kan ha vært steilere før skredet gikk.

Flyfotoet viser tydelig den øvre bruddkantens buete linjer. Om en er her oppe, får en ikke et like godt overblikk over disse bueformene. Langs kanten står noen svarte, krakelerte bergblokker. To av dem er store nok til å få egne koter på kartet. Nabbene synes ustabile, men er likevel opptil 10-15 meter høye. Fra stien i Uradalen ser de ut som en tanngard mot himmelen. Feltet like ovenfor bruddkanten skiller seg klart fra grunnen videre sørover mot Friken. Nærmest kanten er et 100 m breit og en knapp kilometer langt, nokså flatt område med et krummet forløp av bølger som går parallelt med bruddkanten. Videre sørover mot Frikens topp består grunnen for det meste av fast og noenlunde jevnt fjell, men også av smårøyser og noe løsmasse i grunne søkk.

På vestsiden av skredsåret går en bratt, markert fjellnakke ned mot Uradalens utløp mot Utladalen. Fra øverst på skredets bruddkant og ca. 500 m nedover langs denne ryggen ligger høye, langstrakte “bølger” av grov røys. Disse har samme lengderetning som den buete bruddkanten. De går litt på skrå av fallinjen. Røysene, som kommer godt fram på flyfotoet, kan ikke ha kommet ned langs fallinjen på ryggens nordside; de synes å ha blitt kastet ut til siden. Men hva kan ha bevirket noe slikt oppå en fjellrygg? Jeg har ikke fått undersøkt om noe tilsvarende fins langs den østre kanten av skredsåret.

 

Stedsnavn nord i Utladalen

Navnet Utladalen knyttes til ordet usle, som i Sogn uttales utle. Det betyr ‘kolstøv, smågrus, avfall av kol’, men også ‘svart røyk, særs mørke skyer’. En annen betydning er ‘stor hop, mengde’. Verbet usle betyr ‘fyke’ eller ‘gjøre skade’.

Hurrungane er et område på vestsiden av øvre Utladalen, rett vest for Friken. Her er det flere fjell med topper på over 2300 moh. Navnet Hurrungane består av substantivet hurr, som betyr ‘støy’; og avledningen -ung, som ikke er betydningsbærende. Hurr kan i Sogn oså bety ‘dump, knurrende lyd’; ‘hvirvle’, eller ‘buldre; gi en dump lyd’. Det kan òg ha andre, lignende betydninger. Ordet hurring betyr ‘dundrende lyd’.

At Hurrungane og Hurrungbresten ligger nær hverandre, gjør at navnene kan ha en felles historie. Grunnordet brest har flere betydninger. Blant disse er ‘brist, revne, sprekk’; ‘lyd av noe som brister’; samt ‘brøst, mangel’ og ‘skavank’. Navnet Hurrungbresten kan ut fra dette ha betydd ‘buldrende fjellrevne’. Men om betydningen har vært ‘revnen i Hurrungane’, må navnet Hurrungane opphavlig ha dekket hele øvre Utladalen og ikke bare vestsiden.

Fjellnavnet Friken kan stå til det gammelnorske freka, som betyr ‘strihet, hardhet’. Adjektivet frekr bety bl.a. ‘grådig’ eller ‘skarp, sterk’, og da helst i forbindelse med lukt. Til adjektivet fri står substantivet frikar, som i norske dialekter har hatt betydningen ‘mester’ eller ‘uovervinnelig person’. Det engelske to freak kan bety ‘forandre, fordreie’. Substantivet freak betyr ‘misfoster’, ‘monster’, men også ‘en uvanlig hendelse’ eller ‘en abnormt formet organisme’. Ordet freki i gammelnorsk betød ‘den grådige’ og har gitt navn til ulv, ild og skip. Det nærskylte uttrykket fra Sogn å freka seg betyr ‘å gjøre seg sterkt gjeldende’, ‘bruke store ord’. Disse betydningene frister til å forklare navnet Friken som ‘det brautende, ødelagte eller fordreide fjellet’.

Maradalen heter tre av de fem største “hengende” sidedalene vest for Utladalen (Støls-Maradalen, Midt-Maradalen og Hole-Maradalen). I førsteleddet kan vi her ha substantivet marr, som kan bety ‘hest’ og ‘hav’. Men det kan òg være forvansket av mor, en eldre form av mord, som i tillegg til vår tids mening har betydd ‘ødeleggelse’.

Oppe i Utladalen har vi altså fem godt kjente stedsnavn med betydninger som kan ha å gjøre med røyk, bulder, ild eller ødeleggelse. Selv om navnene kan ha flere betydninger enn de som er nevnt her, er dette påfallende. De kan indikere at det en gang har skjedd noe her inne som har skaket opp folk i bygdene omkring.

Turbeskrivelse

Fra Årdal i Sogn og Fjordane går den tretti kilometer lange Utladalen opp til Sognefjellet. Øst for dalen ligger fjellet Friken med Uradalen i nord og Fleskedalen i sør. Brotet på nordenden av Friken heter Hurrungbresten. Herfra har det gått et stort skred ned i Uradalen, en sidedal mot øst like sør for turisthytten Skogadalsbøen. Storura dekker her hele dalbunnen over en strekning på over en kilometer. Ovenfor urens nordside går en T-sti mot Tyinholmen. De som går her, må undre seg over den enorme røysen.

Oversikt over Hurrungbresten og Storura gir nettsiden http://kart.finn.no/. Her er kart, flyfoto og 3D-satellittbilde over Norge. Finn Øvre Årdal på kartet og følg Utladalen mot nordøst.

Lenker

Hurrungbresten på ut.no


 
 

Geofunn i nærheten