Vårt egentlige nasjonalfjell

by Halfdan Carstens
Snøhetta (2286 m o.h.) i Dovre kommune, Oppland, troner majestetisk over Dovreplatået, og – hvis været samarbeider – er toppen lett synlig fra både bilveien og jernbanen like nord for Hjerkinn. De fleste av oss forbinder Snøhetta med én enkelt fjelltopp, men den er egentlig en lang, skarp rygg med fire topper som alle rager mer enn 2000 m o.h. Høyest av dem alle er Stortoppen, og det er også den som er lettest å bestige. Foto: Halfdan Carstens

Snøhetta (2286 m o.h.) i Dovre kommune, Oppland, troner majestetisk over Dovreplatået, og – hvis været samarbeider – er toppen lett synlig fra både bilveien og jernbanen like nord for Hjerkinn. De fleste av oss forbinder Snøhetta med én enkelt fjelltopp, men den er egentlig en lang, skarp rygg med fire topper som alle rager mer enn 2000 m o.h. Høyest av dem alle er Stortoppen, og det er også den som er lettest å bestige.
Foto: Halfdan Carstens

“Enige og troe, indtil Dovre falder”. Uttrykket stammer fra eidsvollsmennenes ed i 1814, og etter feiringen av 200-årsjubileet for Grunnloven er de i dag på folkemunne. Det skyldes også at vi forbinder noe solid med Dovre, dette golde høyfjellsplatået nord for Rondane, det vil alltid være der.

Det er derfor ikke rart at mange ønsket seg nettopp Snøhetta som vårt nasjonalfjell, og på nettsidene til Dovre kommune har de likegodt valgt uttrykket «Nasjonalfjellet Snøhetta».

For farende langs Dovreplatået dekkes horisonten i vest av en mengde fjell. Høyest av dem alle er de fire 2000-metertoppene som utgjør kronen på det velkjente Snøhetta-massivet. Sammen danner de en fin bue over en storslått botn der glasiale prosesser er svært tydelige.

Geologisk forklaring av lokaliteten

Berggrunn

Snøhetta er bygget av veldig gammel stein. Den stammer fra urtiden (prekambrium), men ble skjøvet inn over landet vårt under Den kaledonske fjellkjedefoldningen.

Det begynte med lyse sandstrender i kanten av et blå-grønt hav for ca. 900-600 millioner år siden. Sanden bestod for det aller meste av hvite kvartskorn. Presis slik vi finner på badestrender både i Norge og i «syden». Noe av sanden stammer også fra forgreinete elver som spylte sand ut over store områder på et ganske flatt kontinent i slutten av urtiden.

Sanden ble senere overlagret av andre bergarter, den herdet, ble hardere, og etter hvert som den ble begravd dypere og dypere ble den til sandstein.

Mye senere, under Den kaledonske fjellkjedefoldningen for ca. 400 millioner år siden, ble sandsteinen utsatt for hardt press og høy temperatur, og den ble omdannet til en bergart geologene kaller kvartsitt. Det betyr at den for det aller meste består av mineralet kvarts, og bare mindre mengder av for eksempel feltspat.

Kvartsitt

Kvartsitt er en hard, omdannet sandstein som består av over 90 prosent kvarts. Den er dannet ved at sandstein bestående av små kvartskorn er omkrystallisert under høyt trykk og høy temperatur.

Landformer

Fra sørøst (E6 og jernbanen) kan vi se rett ned i den mektige botnen som gir Snøhetta sitt helt spesielle særpreg. Det er lett å forestille seg hvordan fjellet har blitt sprengt i stykker på grunn av frostforvitring, gitt slipp på små og store steiner og over en uendelighet av tid skapt den markante Kjelen (den konkave formen som vender mot øst) og de skarpe eggene som utgjør Vesttoppen, Hestpiggen og Midttoppen.

I de gamle lærebøkene stod det gjerne at det var breene som «gravde» seg ned og skapte disse botnene. Dagens geologer ser litt annerledes på det. Frostforvitringen lager sprekker i fjellet og sprenger løs små og store stein. Tyngdekraften sørger for at steinene faller ned. Is- og snøskred rasker nok også med seg en god del løs stein. Ura under de steile fjellsidene minner oss om at fjellet ved hjelp av tyngdekraften gjennom millioner av år skal «jevnes med jorden». For selv Dovrefjell skal til slutt «falle». Med geologisk tid til hjelp. Breenes rolle er for det meste å flytte nedfallssteinen videre nedover. De rydder opp etter «rotekoppene» oppe i fjellsiden.

Turbeskrivelse

Fra DNT-hytta Snøheim, ved foten av fjellet, må det regnes to-tre timer for å nå Vesttoppen eller Stortoppen. Hestpiggen og Midttoppen krever klatreferdigheter. Den oppsprukne berggrunnen du går på under oppstigningen, omdannet sandstein (kvartsitt) fra urtiden, har imidlertid gjort turen litt ekstra vanskelig. Underlaget består av blokkmark, fast fjell som har frostforvitret og sprukket opp i til dels ganske store blokker. Det blir å danse fra stein til stein. Under oss til venstre er det fin utsikt til en sjelden stor botn som omkranses av de fire toppene. Kjelen sier de lokalt, Gryta står det på kartet.

Lenker

GEO 04/2014: Snøhetta – vårt egentlige nasjonalfjell

Da Dovre falt