Kolsåstoppen: Urbant turmål

En geologisk ekskursjon til Kolsåstoppen like utenfor Oslo er som å lese en lærebok i geologi. Opp gjennom årene det er mange som har ”lest” denne boken, enten de har vært med som studenter eller som menigmann med interesse for naturen.

Kolsåstoppen ligger i Bærum kommune, og denne nabokommunen til Oslo har kalkovnen som symbol i kommunevåpenet. Hvorfor? Jo, det får du svar på ved Stopp 2 langs Geologistien opp til Kolsåstoppen (Stoppene vi her refererer til er omtalt i boka Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser (1996) med Johannes A. Dons som hovedforfatter.).

Til sammen har det blitt satt opp ti informasjonsplakater (alle tekstene er lagt ut på abguiden.no), med start fra Gjettum stasjon på den gamle Kolsåsbanen, og videre langs den svingete traseen opp de bratte bakkene, før du til slutt kommer til turens endepunkt, Kolsåstoppen. Skiltene er satt opp av Bekkestua Rotary Klubb, med god assistanse av kyndige geologer og skoletjenesten ved Naturhistorisk museum på Tøyen. Ta deg god tid til å studere naturen og lese plakatene, for husk, at på denne turen så er veien målet.

Geologisti og klatrerute

Med 342 meter o.h. lengst fremme, og 370 meter på det høyeste lengre nord, er Kolsåstoppen med de vulkanske bergartene synlig fra nesten alle deler av Bærum, og kommunens fremste landemerke.

Stien opp er et mye benyttet turmål for befolkningen i kommunen. Fra foten av fjellet er det bare et par kilometers gange, og langs den godt opparbeidete stien, som senest i år har blitt renovert med nye trapper, rekkverk og benker, er det flere informasjonsplakater som forteller om den geologiske utviklingen i Oslofeltet gjennom flere hundre millioner år. Tekstene er i all hovedsak skrevet av Johan Naterstad.

Men det er også en annen rute som går til topps, på yttersiden, opp langs den loddrette fjellsiden. I kort avstand fra byen er den et eldorado for klatrere.

Den første kjente bestigningen av veggene på Kolsås var i 1904. Den åpnet Kolsås som et klatreområde, og i tiårene som fulgte ble de stupbratte veggene av basalt og rombeporfyr den viktigste arenaen for utviklingen av klatresporten her i landet.

Kolsås har en egen klatreklubb, Kolsås Klatreklubb, som har et senter med flere klatrevegger. Vulkan Klatresenter er navnet. Klatremiljøet har skjønt hva slags bergarter de driver sporten sin i.

Inge Bryhni har en lang karriere bak seg som geolog, men også som formidler av geologisk kunnskap til allmennheten. Som førstekonservator ved Naturhistorisk museum var begge deler viktige oppgaver. Pensjonisttilværelsen har han bl.a. fylt som medredaktør av Landet blir til (Norsk Geologisk Forening, 2006) og som fast skribent for Store Norske Leksikon. Han har også skrevet sitt eget oppslagsverk på internett, GeoLeksi, hvor du kan finne forklaringer på geologiske ord og uttrykk. Foto: Halfdan Carstens

Inge Bryhni har en lang karriere bak seg som geolog, men også som formidler av geologisk kunnskap til allmennheten. Som førstekonservator ved Naturhistorisk museum var begge deler viktige oppgaver. Pensjonisttilværelsen har han bl.a. fylt som medredaktør av Landet blir til (Norsk Geologisk Forening, 2006) og som fast skribent for Store Norske Leksikon. Han har også skrevet sitt eget oppslagsverk på internett, GeoLeksi, hvor du kan finne forklaringer på geologiske ord og uttrykk.
Foto: Halfdan Carstens

Steinen forteller historien

Plakater med velformulerte tekster og fine tegninger er vel og bra, men det er enda morsommere å bli fortalt historien av profesjonelle geologer som gjennom et langt liv har formidlet kunnskap til leg og lærd.

Inge Bryhni, tidligere førstekonservator ved Naturhistorisk museum, nå pensjonist, er ”lettspurt”, og sa seg straks villig til å være vår guide da vi spurte om assistanse. Den erfarne geologen har mange kartblad på samvittigheten etter utallige feltsesonger i norsk natur, og han har også lang erfaring som guide for fagfolk, studenter og folk flest i Oslofeltet og andre steder.

Vi møter ham ved foten av fjellet ikledd sin røde turanorakk, og i sekken ligger hammer (som han selvfølgelig ikke bruker på denne turen, for disse lokalitetene skal det ikke bankes på), lupe og kompass. Ja, også fotoapparatet, selvfølgelig.

Da er vi klar for en vandring fra silurtil perm (se tidsskala side 9), gjennom kalksteiner, sandsteiner, skifre og lavastrømmer; steiner som forteller en historie om grunne havområder, brede sletter med forgrenede elver, fjellkjedefoldninger og langvarige vulkanutbrudd, men også om lange tidsbrudd i den geologiske lagrekken.

En lærebok i geologi

Turen vår starter med det store overblikket.

– Se deg rundt, sier guiden vår med sin rolige stemme, slik som han har gjort utallige ganger, akkurat her, med studenter og interesserte fra foreninger og lag.

– Få steder rundt omkring i Norges land er det så mye geologi å se på ett sted, hevder han med styrke.

Og vi tror ham så gjerne, for få norske geologer har sett og studert så mye av landets stein som ham.

Mot sør ser vi det karakteristiske landskapet med skifre og kalksteiner fra kambrosilur. Dette er de vanligste bergartene i lavlandet i Oslo, Bærum, Asker og på øyene i Indre Oslofjord. Steinene forvitrer lett og gir et næringsrikt jordsmonn. Den markerte topografien med rygger og sund skyldes foldningene av lagene, der ryggene består av kalkstein, mens det er leirskifer i forsenkningene.

På den andre siden av fjorden ligger det prekambriske grunnfjellet, og hvis du en annen dag tar en båttur på innsiden av Nesodden, kan du på nært hold studere forkastningen som avgrenser Oslofeltet i øst.

Snur vi oss, og kikker mot nord, ser vi selve Kolsåstoppen, hvor skifre og sandsteiner fra karbon overlagres av flere lavastrømmer som rant ut fra sprekker i jordskorpen og vulkaner i perm.

I fjellsiden skimter vi også noen rød, blå og gule ”marihøner”, klatrere som sitter som klistret til den loddrette veggen. De harde bergartene med enkelte sprekker egner seg utmerket til klatring.

Samtidig som vi snur oss og flytter blikket, flytter vi oss også over 100 millioner år i tid. Det er et langt tidsbrudd mellom lagene fra kambrosilur og lagene fra karbon-perm.

– En tur til Kolsås er som en lærebok i geologi, der hver stein og hvert lag er en side i boken, sier Inge, rent andektig. De lagene som mangler, må vi tolke slik at noen sider av boken har falt ut. Vi mangler kunnskap om hva som skjedde gjennom det tidsintervallet.

– Det som vi her ser, er så lett å forstå, og nettopp derfor er dette en god lokalitet for alle som har lyst på en enkel innføring i geologi.

Det er visst ingen tvil. Kolsåstoppen er verdig til å innlemmes i Vår geologiske nasjonalarv.

Kalkstein som geologisk ressurs

Tallrike spor etter gamle kalkovner og kalksteinsbrudd viser at kalkstein lenge har vært en viktig ressurs i Bærum. Derfor er kalkovnen blitt et symbol i kommunevåpenet. Den tradisjonsrike bergverksbedriften Franzefoss Minerals AS er tuftet på kalksteinsressursene i kommunen. Møllen som malte den første steinen, basert på kraft fra Franzefossen, ligger fortsatt langs Sandvikselva og er lett synlig for bilistene langs den gamle riksveien (GEO 05, 1999).

Skifre og konglomerater

Ved Stopp 4, etter at vi er godt i gang på den bratte stien mot toppen, ligger de silurske sandsteinene på skrå, mens de røde skifrene fra karbon, som vi ser bak skiltet, ligger flatt. Her er vi så tett innpå tidsbruddet som vi kan komme.

Sandsteinen ble vi kjent med allerede i Dælibekken ved Stopp 3. Denne er rester av sand som ble avsatt under fjellkjedefoldningen i silur, og til sammen er de grå og røde sandsteinslagene blitt 1000 meter tykke.

– Vi må se for oss brede elver som i slutten av silur kom fra nordvest og flommet over etter voldsomme regnskyll, forklarer Inge.

Litt lenger opp, ved Stopp 5, finner vi et flott konglomerat med strukturer – kryssjikt – som er typisk for sand og grus avsatt i elver. Nøye studier av mineralene antyder at elvene kom fra sørvest på den tiden. Sannsynligvis stammer byggeklossene for denne sandsteinen fra områder langt utenfor det vi i dag kaller Oslofeltet. Også konglomeratet ble avsatt i karbon.

Osloriften dannes

Inge fortsetter i spenstig gange opp den steile og kronglete stien. Hvem skulle trodd han har fylt 77 år? Lange somre med feltarbeid på Vestlandet betaler seg nå. Han kan dette med å gå i fjellet, i ulendt terreng. Kolsåstoppen er ingen utfordring for denne mannen. Vi kommer raskt til undergrensen av den første lavastrømmen.

I slutten av karbon sprakk jordskorpen opp i lange revner, og lava fløt i strie strømmer ut over det flate landskapet. Dannelsen av det – blant geologer – verdenskjente Oslofeltet hadde begynt. De gråsvarte, tykke lavabenkene av basalt ved Stopp 6 vitner om denne dramatiske endringen i historien om hvordan landet vårt ble til. Lagene er til sammen 20-30 meter tykke.

Plakaten gir oss forklaringen på hvorfor Kolsåstoppen er en topp. Den harde basalten er mye tyngre å erodere enn sandsteiner og skifre. Den har klart å stå i mot naturens ytre krefter – før, under og etter istiden.

Litt lenger opp kommer vi til toppen av basaltlagene ved Stopp 7.

– Se her, legg merke til de små blærene på toppflaten, dette er hulrom etter gassbobler som ble igjen da basalten størknet. Derfor tror vi dette er toppen av basaltstrømmen, forklarer Inge.

Basalten er homogen, grå og litt kjedelig. Det samme kan vi ikke si om rombeporfyren som ligger rett over, ved Stopp 8. Bergarten er svært karakteristisk og ganske unik for Oslofeltet. Bare to andre steder i verden finnes lignende stein.

– De store, lyse feltspatkrystallene, som her tegner seg med rombeformede snitt i steinen, kan opprinnelig ha flytt i lavaen som tømmerstokker i en elv. Den foretrukne orienteringen av dem viser hvilken vei lavamassene strømmet etter at de vellet opp fra lange spalter i undergrunnen, forteller Inge.

– Rombeporfyrlavaen vi har på Kolsås, er mer enn hundre meter tykk. Den er den nederste av minst 22 strømmer med samlet tykkelse på omkring 800 meter, blir vi fortalt.

Langt sør i Oslofeltet, rundt Larvik, finner vi en nær slektning av rombeporfyren. Den heter larvikitt, og GEOs lesere vil vite at denne helt spesielle steinen, som er mye benyttet i alt fra gravstein til fasader langt utenfor landets grenser, er kåret til Norges nasjonalstein. Forskjellen på de to er at rombeporfyren størknet på overflaten, mens larvikitten størknet langt nede i dypet.

Istiden ga god jord

Da er det bare det siste lille stykket mot toppen som står igjen. Men nå er det ikke selve steinen som fanger oppmerksomheten. Det er utsikten som fascinerer. Vi minnes Inges ord ved begynnelsen av turen, at få steder i landet er det så mye geologi å se som her, og sannelig tror vi han har rett.

Mot sør ligger det harde grunnfjellet som danner bergrunnen øst for Oslofeltet. Det ble slitt ned til et peneplan lenge før kambrium, og fortsatt finner vi et flatt landskap i Østfold.

Under oss, mot vest, ser vi det frodige lavlandet som ligger på silurske sandsteiner, et lavland som omkranses av åser bestående av hard basalt og rombeporfyr, den samme steinen som vi står på.

Vi går videre bortover toppflaten og kikker ned på de rike jordbruksarealene. De består av leire som ligger over de harde og næringsfattige sandsteinene fra silur. Leirlagene vitner om mye yngre hendelser i landets geologiske historie. De forteller om istiden og avsmeltingshistorien da leirpartikler ble avsatt i tykke lag utenfor kysten og i de mange fjordene.

– Se innover Lommedalen, og tenk deg at havet en gang dannet en liten fjordarm her, sier Inge Bryhni, geolog med en genuin interesse for å fortelle landets geologiske historie.

Veien er målet

Den geologiske ekskursjonen gjennom noen hundre millioner år er slutt. Nå er det bare nedturen som står igjen. Men vi kan ikke dy oss. Vi må ta en ekstra titt på den helt spesielle rombeporfyren, bergarten som kun finnes i Norge og et par andre steder i verden.

På noen få timer har vi vandret gjennom flere hundre millioner år og mange forskjellige geologiske hendelser, noen store, noen små, men alle har betydning for det geologiske landskapet som vi denne etterdagen har tråkket gjennom.

Og det er ingen tvil, veien var målet denne gangen.

Stopp 2: Kalkstein er et viktig råstoff

Ved Stopp 2 står vi ved et av de tallrike gamle kalkbruddene i Bærum. Kalkstein har vært tatt ut for brenning og produksjon av murkalk til byggeformål. Brenning av kalk begynte på 1100-tallet og var i over 700 år en viktig attåtnæring for mange gårder. Heldige var de som hadde enten kalkstein eller skog, eller begge deler på gården. Følger en kalkryggen mot sørvest, vil en se flere større og mindre brudd, og i området skal det være mulig å se rester av kalkovner. Knust kalk brukes nå også til jordforbedring. Uvanlig rik flora i kalksteinsområdene rundt Oslofjorden forteller om den verdien.

Fra skiltserien som er satt opp langsmed traseen

Det viktigste fra de siste dagene

Gruveingeniør & Geolog/Gruvegeolog

Bergmannstaven til Roar Sandøy

Seismikk-leveranse til Rogfast


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments