Det er mange som tror de har funnet øya som vi ikke en gang vet om eksisterte. Ved å trekke inn moderne geologisk kunnskap er det imidlertid mye som taler for at Atlantis kan ha ligget utenfor sørkysten av Spania.
Jørn Berle Christiansen
Legenden om Atlantis hører med til historiens aller best kjente myter. Den handler om en rik og dominerende sivilisasjon som eksisterte for flere tusen år siden, men som ble utryddet da en voldsom naturkatastrofe rammet nådeløst.
Opp gjennom historien har forskere og historieinteresserte med jevne mellomrom påstått at de har funnet Atlantis, men ingen har noen sinne vært i stand til å legge frem ugjendrivelige bevis for hvor byen, som i følge fortellingen forsvant i havet, kan ha ligget. Det skorter imidlertid ikke på forslag. De fleste knytter Atlantis til Middelhavet eller Atlanterhavet, men fjerne steder, som for eksempel Antarktis og Sør-Kinahavet, har også vært foreslått. Hendelsen er omtalt og forsøkt forklart i tusenvis av bøker og artikler, men ofte med store avvik fra det opprinnelige kildematerialet, eller fra naturlovene, for den saks skyld.
Likevel, eller kanskje nettopp derfor, lever legenden i beste velgående.
Det var den greske filosofen og matematikeren Platon som skrev ned beretningen 360 f. Kr. Et par generasjoner før ham var det den greske lovgiveren og poeten Solon som hadde fått fortellingen overlevert av en egyptisk prest basert på eldgamle, skrevne kilder. At de forelå i en skriftlig form var ikke så rart, for egypterne behersket tidlig skrivekunsten. Kunnskap om verden utenfor fikk de gjennom havgående fartøy som gjorde det gamle kulturfolket, i likhet med andre kulturer fra Midt-Østen, i stand til å drive handel langt utenfor Middelhavet.
Det kom et voldsomt jordskjelv, deretter en flodbølge; og i løpet av en eneste forferdelig dag og natt sank alle menn i en masse ned i jorda, øya Atlantis forsvant på samme måte i havets dyp, og området ble til en ugjennomtrengelig barriere av mudder for sjøfarere som seiler i den delen av havet.
Platon gir her en kort og dramatisk fremstilling med tragisk utgang. I første omgang kan fortellingen virke som ren fantasi, men vi kan i stedet se på den som en god beskrivelse av et sammentreff av naturfenomener som med stor sannsynlighet kan ha skjedd. Med vår tids geologiske kunnskap vet vi at store jordskjelv inntreffer på helt spesielle steder på Jorden, i grensen mellom de tektoniske platene, og jordskjelv kan igjen utløse en tsunami. Vi vet også at jordskjelv kan forårsake utbrudd fra en leirvulkan. Alle disse tre fenomenene er alminnelig hendelser opp gjennom den geologiske og menneskelige historien.
At jordskjelv kan legge store byer i ruiner har vi fersk kunnskap om etter skjelvet på Haiti i januar i år.
Vi trenger heller ikke gå mer enn fem år tilbake i tid for å forstå hvordan naturkatastrofer legger store samfunn øde. Da tsunamien rammet Sørøst-Asia julen 2004 forsvant små og store landsbyer i løpet av sekunder og minutter (GEO 01, 2005). Bildene fra den gang forteller sitt tydelige språk om naturens enorme krefter.
Leirvulkanisme er også et alminnelig fenomen flere steder i verden. I Azerbaijan, ved Det kaspiske hav, ligger det en mengde leirvulkaner, både over og under vann, og i Indonesia utløste et jordskjelv for noen få år siden et utbrudd fra en leirvulkan som fortsatt pågår (GEO 08, 2007). Massene med leire som trenger opp fra undergrunnen er så store at de har gjort en hel by ubeboelig. Også i Norskehavet finnes store leirvulkaner som vitner om at havbunnen og lagene under rører på seg (GEO 04, 1999).
Ved å akseptere Platons fortelling, slik han har gjenfortalt den, kan katastrofen derfor ha sin helt naturlige geologiske forklaring. Men ikke nok med det, ved å trekke inn geologisk viten ervervet gjennom senere år, kan Atlantis også knyttes til et konkret sted og en helt bestemt geologisk struktur.
Platon er ganske presis på hvor øya Atlantis lå. Han skriver at den lå utenfor ”Herkules Pilarer” som var datidens navn på Gibraltar.
Filosofen forteller om et stort landområde i vest, men også om en mindre øy, et handelssentrum, der herskerne over Atlantis bodde med storslåtte byggverk, gedigen kunst og skatter av gull, sølv og kopper. Med vår kjennskap til kulturen langt sør i Spania, i førhistorisk tid, kan kilden til disse skattene ha ligget ganske nært.
Øya lå angivelig rett utenfor ”Gades” som var datidens navn på byen Cadiz sørvest i Spania. Gades ble anlagt av fønikerne ca. 1100 f. Kr., og de livnærte seg av handel i området. Arkeologiske funn verden over viser at sjøfarere fra Europa og Midt-Østen hersket over verdenshavene og drev handel over store deler av verden allerede mer enn 4000 år f. Kr.
Handelen med fønikere, sumeere, minoere og egyptere var utstrakt, og den er omtalt flere steder i Bibelen. Der står det bl.a. at handelsfolkene kom hjem fra ”Tarsish” (Tartessos) med gull, sølv, elfenben og papegøyer, noe som viser at handelen også foregikk langs kysten av Afrika.
Metallene kom bl.a. fra de rike feltene sør i Spania (Rio Tinto). Her finner vi en av verdens eldste gruver, og det har blitt utvunnet kopper, gull og sølv i mer enn 6000 år, senere også jern.
I følge Platon skal Atlantis undergang ha funnet sted 9000 år før legenden ble nedtegnet, dvs. for mer enn 11.000 år siden. I lys av Platons øvrige beskrivelse av handel og bruk av metaller, er denne dateringen naturlig nok et problem. For 11.000 år siden befant menneskeheten seg i eldre steinalder. Omstendigheter i forbindelse med nedtegningen av historien, og feil oversettelse, har vært påpekt som grunn for at tidspunktet kan være altfor langt tilbake i tid.
Av resonnementet ovenfor og historiske beretninger vet vi at handelssenteret Tartessos eksisterte på den tiden da fønikerne og kartagerne drev handel og hersket over dette området. Men ingen har heller funnet spor etter Tartessos. Var Atlantis og Tartessos samme sted?
Langs kysten er alle spor etter tidigere sivilisasjoner forsvunnet pga. av naturkreftenes herjinger og stigende havnivå som en følge av nedsmelting av isen etter siste istid. Drar man imidlertid 30 km inn i slettelandet øst for Cadizbukten, finnes tydelige spor fra denne sivilisasjonen. De eldste grunnvollene av borgen i byen Niebla, ved Rio Tinto-elven, kan dateres mer enn 6000 år tilbake. Borgen ble bygget for å beskytte den utgravde innlandshavn som var forbundet med en kanal til havet. Her ble rikdommene fra gruvene rundt Rio Tinto fraktet ned til handelssenteret Tartessos.
Andre byggverk er bevart gjennom den megalittiske kulturen, som hadde sitt utspring nettopp her sør i Spania, der de eldste byggverkene dateres til 4800 f. Kr. Dette var en avansert jordbrukskultur som oppsto langs Atlanterhavskysten. Stonehenge i Sørvest England tilhører den samme kulturen. Kulturen bærer i tillegg vitnesbyrd om avansert kunnskap om matematikk, geometri, astronomi, navigasjon og sjøfart.
Forklaringen på hvordan Atlantis kunne synke i havet er nær knyttet til den platetektoniske forståelsen av Atlanterhavet. I tillegg kan vi nyttiggjøre oss informasjon fra moderne seismikk og andre vitenskaplige data. De gir oss kunnskap om den geologiske utviklingen gjennom millioner av år og helt frem til i dag.
Cadizbukten befinner seg på grensen mellom Den afrikanske og Den eurasiske platen. Det er langs denne grensen at Afrika kolliderer med Europa på sin vei nordover.
Bevegelsene langs plategrensen var størst i tidlig tertiær, men det bygges fremdeles opp spenninger langs denne grensen utenfor Spania og Nord-Afrika, og store jordskjelv har skjedd med intervaller på omtrent 2000 år, sist i 1755. Jordskjelvet den gang rammet særlig Portugal. Basert på beretninger om de materielle skadene er det senere beregnet til å ha hatt en styrke på 9.0 på Richters skala.
Mens Afrika drev nordover i tidig tertiær, ble store mengder med ukonsoliderte sedimenter samtidig presset sammen. Prosessen resulterte i at sedimentene ble mobilisert i en serie voldsomme skred vestover i Atlanterhavet. De seismiske dataene viser at avsetningene mangler intern lagdeling og for det meste består av leire, silt og sand i en eneste stor kaotisk masse. En slik avsetning kalles en olistostrom. På det mektigste er den 2-3 kilometer tykk, og den strekker seg så langt som 400 km i retning Kanariøyene.
Den langsomme driften av Afrika mot nord fram til i dag har reaktivert sedimentene i olistostromen sammen med det underliggende saltet som ble avsatt mye tidligere, i trias. Folder og domer av salt har også formet de overliggende leirmassene. Disse strukturene virker som linser og leder også gass og væske mot overflaten. Dette er drivmekanismen for leirvulkanene. Det bygger seg opp trykk som de overliggende bergartene ikke er i stand til å holde på.
Cadizbukten har Europas største samling av leirevulkaner. Seismiske data viser at trykkavlastningen av disse fra tid til annen fører til utbrudd.
Det er naturlig å tenke seg at de kraftige jordskjelvene i området er en utløsende faktor for utbruddene fra leirvulkaner. Men i tiden etter siste istid var det også en annen faktor som gjorde at leirvulkaner som stakk opp over havet ble ustabile. Som en følge av is-smeltingen steg havnivået med mer enn 100 m. Øyene ble delvis oversvømmet, og dette bidro til å minske styrken til massene over leirvulkanene, og den innestengte gassen og leiren kunne lettere slippe ut.
Noen få kilometer utenfor Cadiz, der Platon sa Atlantis lå, på 30-40 m dyp, viser seismiske data nettopp restene av en slik stor leirvulkan. I tillegg viser havbunnen utenfor spor av en erosjonsrenne ned mot dypet.
Kanskje var det nettopp her katastrofen skjedde?
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 17.10.2011 18:09
av Alf Kvassheim
Ona, 23.01.2012 22:53
Klikk for nedlasting
