Nordryggen: Rotfestet i norsk navnetradisjon

Gjennom en landsomfattende avstemning har fjellkjeden endelig fått sitt eget navn. Heretter bør vi referere til Nordryggen når vi omtaler den 1700 km lange rekken av vidder, topper og tinder.

Nordryggen. Smatt litt på det. Bruk ordet i setninger. La det synke inn.

– Jeg er godt fornøyd med dette navnet, sier Henrik Svensen, geologen som først gjorde oss oppmerksomme på at vi manglet et offisielt navn på den fjellkjeden som strekker seg gjennom landet vårt.

Manglet den et navn? Til tross for at den er Europas lengste? Det kan da umulig stemme?

– Jo, merkelig nok, jeg har gått gjennom en mengde litteratur for å finne ut om det foreligger et navn over hele den lange rekken med fjell, men jeg fant ikke et eneste som brukes av folk flest og som omfattet hele fjellkjeden.

Svensen var fullt ut oppmerksom på at The Scandinavian Mountains, Skandesfjellene, Skanderna og Scandes har blitt brukt i vitenskapelig litteratur, men ingen av disse navnene har blitt tatt opp i norsk dagligtale, norske kart eller internasjonale atlas. Dessuten var han på jakt etter ett navn, ikke fire. Referansen til Skandinavia blir også gal, etter som fjellkjeden kun går gjennom Norge og Sverige.

– Konklusjonen var derfor rett og slett at den ikke hadde et offisielt navn, sier Svensen.

Det stemte også med oppfatningen til både Norsk Geologisk Forening (NGF) og Den Norske Turistforening (DNT). På NGFs invitasjon ble DNT med på en prosess som skulle lede frem til et navn. DNT har vært gjennom tilsvarende prosesser tidligere. Sist da Skarvheimen – «området mellom Finse og Filefjell» – ble døpt i 1995. Før det hadde Trollheimen, Breheimen, Reinheimen, Skrymtheimen og Stølsheimen fått sine navn på lignende måte.

Rotfestet i norsk navnetradisjon

Knapt to år etter at Svensen i boka Bergtatt gjorde folk oppmerksomme det faktum at fjellkjeden mangler et navn, heter den nå Nordryggen. Det skjedde gjennom en landsomfattende avstemning på nettstedet UT.no som NRK og Den Norske Turistforening driver sammen. På Geologiens Dag, 14. september, ble avstemningsresultatet kjent på radioprogrammet Friluftsmagasinet.

– Nordryggen var et godt valg, mener også navneforsker Tor Erik Jenstad ved NTNU. Sammen med Svensen var han blant de sju som satt i juryen og plukket ut de sju navnene som gikk til avstemning.

– Selv om det er nylaget, kunne det like gjerne vært et gammelt, tradisjonelt navn, sier han.

Jenstad mener derfor Nordryggen står trygt rotfestet i norsk navnetradisjon.

– Førsteleddet – nord – viser både til at fjellkjeden ligger langt mot nord og at den peker i retning nordover. Sisteleddet – ryggen – forteller hva slags lokalitet det er snakk om. I stedsnavn er rygg brukt metaforisk om natur- eller terrengformasjon som minner om ryggen på et menneske eller dyr, ofte om langstrakte fjellformasjoner, forteller Tor Erik Jenstad.

Henrik Svensen er ingen fjellgeit, det innrømmer han gjerne, men like fullt interesserer han seg for fjell: hvordan de ble dannet, og hvor gamle de er.

– Det riktigste navnet hadde nok vært Mysteriefjellene, spøker den anerkjente forskeren, for han har ingen god forklaring på hvordan de norske fjellene har blitt til.

Svensen forteller at opprinnelsen til Nordryggen skiller seg fra hvordan mange andre, kjente fjellkjeder har blitt dannet, som for eksempel Alpene, Himalaya og Andesfjellene. Mens de siste er eksempler på aktive marginer som skaper fjell der to plater kolliderer, befinner Nordryggen seg langt fra noen plategrense. Derfor må andre mekanismer ha skapt fjellrekken vår. Men hvilke, nei det kan ikke geologen gi et skikkelig svar på.

– Geologen Hans Reusch (1852-1922) prøvde å forklare de brede viddene i de norske fjellene ved at Den kaledonske fjellkjeden først ble blitt slitt helt ned til havoverflaten, og at landet senere hevet seg vertikalt. Derfor ligger viddene i dag høyt oppe, gjerne 1000 meter over havet. Reusch kalte dette den paleiske flaten – den gamle flaten.

Men det gjenstår likevel å forklare hvorfor landhevingen startet – og når.

– Det vi er sikre på er at fjellene er hevet til værs og meislet av breer, konkluderer Henrik Svensen, på sin egen poetiske måte.

Norsk geologis vekst

Svensen er langt fra den første som har vært interessert i gåten om fjellenes dannelse. Temaet har selvsagt fascinert forskere helt siden geologi begynte å bli et vitenskapelig fag på 1700-tallet.

– Interessen for fjellene strekker seg imidlertid ennå lengre tilbake i tid. Da isen smeltet for omtrent 10.000 år siden, var det mange av våre forfedre som hadde forventinger til hva som dukket opp. Men det som kom til syne var ikke annet enn en stor stein, og «nordvegen» ble veien rundt denne steinen, forteller professor Geir Hestmark ved Universitetet i Oslo, på sin humoristiske måte.

Hestmark er biolog og vitenskapshistoriker, men har markert seg i geologimiljøet ved sin store interesse for norske geologer og hva de har utrettet, både for vitenskapen og samfunnet.

– Med opplysningstiden og Bergens pietistiske biskop Erik Pontoppidan (1698-1764) fikk vi Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie (1752-3) med detaljer om norsk natur, inkludert biskopens ferd over Filefjell i 1749. Biskopen inspirerte flere av sine sogneprester til lignende studier, for eksempel Hans Strøm på Sunnmøre.

Jens Esmark (1762-1839) startet sin geologiske utdannelse ved Bergseminaret på Kongsberg, og i 1814 ble han den første professor i bergvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Han ble pioneren i å høydemåle mange av våre høyeste fjelltopper, som Snøhetta i 1801 og Gausta i 1810. Det siste i samarbeid med botanikeren Christen Smith, inspirert av Alexander von Humboldts arbeid på søramerikanske vulkaner.

Etter Pontoppidan og Esmark har kunnskapen om norsk geologi gjort enorme fremskritt gjennom noen markante geologer. Hestmark trekker frem Baltazar Mathias Keilhau, Theodor Kjerulf, Waldemar Brøgger og Reusch som noen av dem som har satt sterkest spor etter seg, og det var Reusch – slik vi har hørt – som lanserte ideen om «den paleiske flaten» som preger flere av våre fjellheimer.

Vi kan legge til at Jens Esmark var den som første forstod at hele Skandinavia har vært nediset. Det har mindre med dannelsen av fjellene å gjøre, men desto mer med hvordan de blir brutt ned. Esmarks observasjoner i og utenfor fjellet ledet ham til å tro at det var isbreene som formet landskapet til dagens former, både løsmassene som tapetserer terrenget og de skarpe formene i det faste fjellet.

Stien som kulturbærer

Men fjell er så mye mer enn geologi og geologers undring. Fjellene har skapt en kultur, og de er grunnlaget for storskala turisme.

– For meg er fjellkultur først og fremst stien, personene som går på den, og hytten i den andre enden. Dette er kjente og kjære verdier, sier Anne Mari Aamelfot Hjelle, assisterende generalsekretær i DNT.

Hjelle dveler litt ved «stien» som har blitt et begrep i landets største friluftsorganisasjon: «s» for spennende, «t» for troverdig, «i» for inkluderende, «e» for enkelt og «n» for naturvennlig.

– Men fjellkultur er i høyeste grad også alle turisthyttene, og det enkle livet de representerer ved å gå mellom dem, enten det er de store og prangende eller de er små og beskjedne, poengterer Hjelle.

Den erfarne DNT-kvinnen trekker selvsagt også frem vardene og de velkjente, røde T-ene som en viktig del av den moderne fjellkulturen.

Geologene må derfor innse at kunnskap om underlaget som fjellturistene går på – det faste fjellet og løsmassene – ennå ikke har blitt en del av norsk fjellkultur.

– De aller fleste snakker om det som er oppå, aktivitetene og kulturlandskapet, men DNT er interessert i å videreføre samarbeidet med NGF for å øke forståelsen for fjellene, sier Anne Mari Aamelfot Hjelle.

Det er en mulighet som foreningen bør benytte. Nå er den servert på et fat.

Fjellene er et klart fortrinn

– Det er fjell vi selger, proklamerer Per Arne Tuftin i Innovasjon Norge, han er også opptatt av fjellkultur, men på en litt annen måte. Tuftin selger Norge som turistdestinasjon til utlandet, og han var derfor selvsagt som medlem i juryen.

– Vi må huske på at mange av turistene fra utlandet er vant med å oppholde seg i millionbyer der det alltid vrimler av mennesker. Da kan det bli skremmende å gå mutters alene inne i norske fjell. Derfor kreves det en annen tilrettelegging for utenlandske turister.

Tuftin er reiselivsdirektør i Innovasjon Norge og har derfor fokus på hva som skal til for at utenlandske turister skal velge å ta veien nordover.

– Norge forbindes med fjell og fjorder. Utenlandske turister kommer til Norge fordi de vil oppleve norsk natur på sitt beste. Mange er fornøyd med å se fjordlandskapet fra et cruiseskip. Andre må prøve ut egne grenser i fjellet. De som vil oppleve både fjord og fjell kan ta hurtigruten fra Bergen til Kirkenes.

– At vi har fjell, fjorder, midnattssol og nordlys er et stort fortrinn, slår Tuftin fast.

Interessen for Norge øker ute i verden. Det vet Innovasjon Norge gjennom sitt statistiske materiale. Tuftin opplyser at vi i år likevel har hatt en liten nedgang i antall utlendinger som kommer til Norge, men samtidig var det gledelig å registrere at vi har hatt en oppgang i fjellturisme. Nå kan han også selge en hel fjellkjede, i stedet for bare enkeltfjell.

– Målgruppen er fra de naturinteresserte til utforskerne. Andre igjen vil høre de gode historiene. Men alle vil ha sin egen historie å fortelle når de kommer hjem.

– Derfor må vi være tydelige på hvordan vi skal selge produktet, sier Tuftin.

Navnet må innarbeides

– Dette er en stor dag, og det har vært en lang prosess, oppsummerte Henrik Svensen da Norsk Geologisk Forening den 14. september kombinerte åpningen av Geologiens Dag på Fløyen – på ett av de sju fjell som omkranser Bergen – med et seminar om fjellenes betydning i norsk geologi, i vår egen kultur og for turisme.

– Alle har et forhold til fjell. Bare tenk på alle ordene i det norske språket som henviser til fjell: topp, tind, egg, knaus, sva, kolle, pigg, nut og ryggen, bare for å nevne de mest kjente.

Nå har vi i tillegg et navn på hele fjellkjeden: Nordryggen. Det er opp til oss selv å ta dette navnet i bruk – få det innarbeidet.

I henhold til Kartverket og Kulturdepartementet finnes det ikke regler for hvem som kan avgjøre hva en naturlokalitet skal hete. Navnet vokser frem gjennom bruken Derfor kan vi ikke vedta at fjellkjeden skal hete Nordryggen, men hvis mange nok tar navnet i bruk, ja da blir den hetende Nordryggen, gjennom hevd, og «for all fremtid».

Det viktigste fra de siste dagene

Oil and Gas are Here to Stay

Faroe with technical discovery

Found up to 50MMboe


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments