Statoil har gjennom det ti år gamle prosjektet på Sleipner-feltet vist at selskapet er verdensledende når det gjelder lagring av CO2 i undergrunnen. Overingeniør Tore A. Torp ved forskningssenteret i Trondheim, er svært opptatt av å formidle at vi nå har vist at klimagassen kan lagres trygt i tusener av år.
Tore A. Torp utdannet sivilingeniør fra NTH og har vært i Statoil siden 1984, de siste årene med tittel "rådgiver CO2-lagring". Foruten å ta initiativ til og være med å lede en rekke europeiske og interkontinentale FoU-prosjekter om CO2, har han vært en av "Lead Authors" for IPCCs spesialrapport om CCS-CO2 Capture and Storage.
Det er nå ti år siden lagringen av CO2 på Sleipner-feltet tok til. Det er vel riktig å si at Statoil har fått mye og god anerkjennelse for dette prosjektet?
Statoil og Sleipner er kjent i regjeringskontorer og miljøkretser fra Canberra i Australia via Canada og USA til Europas hovedsteder. Fra å være en teknisk raritet, så er CO2-lagring blitt et tema på G8-møtet, altså på høyeste internasjonale politiske plan. Det har gått så fort at vi holder på å miste pusten. Vi klarer nesten ikke å henge med i antall forespørsler om å delta på konferanser og internasjonale fora hvor lagring er tema. Men vi holder ikke foredrag bare for å vise oss frem, vi gjør det faktisk for å forsikre oss om at alle skal forstå at dette er trygt. For Statoil og Norge tror vi det er viktig at CO2-lagring blir oppfattet som trygt verden rundt. Det må til hvis vi skal få lov å drive med det.
Kan du med hånden på hjertet si at gassen ikke er på full fart tilbake til atmosfæren?
Ja. Vi har testet ut vha. seismikk og gravimetri gjentatte ganger. Vi vet hvor den injiserte gassen er blitt av. Den er ikke på vei ut noen steder. Det er ingen kanaler eller sprekker som leder den vekk fra reservoaret. I så fall ville vi ha sett det. Injeksjonen på Sleipner skjer nederst i reservoaret, og CO2-gassen stiger opp. Etter hvert løses den i vann og synker til bunns i reservoaret. Så selv om det ble en utblåsning fra injeksjonsbrønnen, ville det ikke skje noe verre enn at ca. 200 tonn forsvant ut i løse luften.
Du er altså ikke i tvil om at skiferen over reservoaret er tett?
Over reservoaret ligg et 800 m tykt lag med duktil, altså ikke sprø, leire. Kjerneprøver fra denne takbergarten er undersøkt i både engelske, franske og danske laboratorier. De viser at vi har å gjøre med en leire med ekstremt lav permeabilitet. Hvis den blir utsatt for CO2-væske, tyder laboratorietestene på at den blir enda tettere fordi glaukonittmineralene sveller.
Når tror du vi kommer til å ta i bruk metoden i større skala for volumer som virkelig monner i norsk og internasjonal sammenheng?Jeg tror lagring i samme skala vil komme mange steder i Europa i løpet av ti år. Prosjekter er allerede planlagt i Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, Polen og Danmark. Foruten at vi har flere nye prosjekter planlagt i Norge. Før dette blir en realitet, må imidlertid både lovregler og økonomi på plass, og dette avhenger av internasjonale klimaforhandlinger.
Men da er det vel bare å pøse CO2-gass ned i undergrunnen så fort som mulig?
Lovregler, økonomi og tekniske utfordringer løser vi. Det som jeg opplever som mest kritisk er om publikum, mannen i gata, vil akseptere denne løsningen. Vi må legge mye energi i at vanlige folk virkelig forstår hva vi holder på med.
Men vet vi nok? Har vi den kunnskapen vi trenger?I dag foregår injeksjon på 4-5 steder. Men fordi de geologiske betingelsene varierer, trenger vi å teste mange flere steder. Vi har et behov for bredere erfaringsmateriale. Dessuten forsker vi på hva vi gjør hvis noe går galt, for eksempel hvis gassen skulle lekke opp gjennom havbunnen. Vi har også flere forskningsprosjekt, både i laboratoriet og ute i naturen (vulkanske områder med CO2-utslipp), for å se virkningene av CO2-gass på plante- og dyrelivet.
Utsiraformasjonen er beregnet til å kunne romme omtrent 600 Gt (milliarder tonn). I tillegg har vi antagelig minst like store lagringsmuligheter på midtnorsk og nordnorsk sokkel. Til sammenligning er de totale utslippene fra alle Europas kraftverk 1 Gt per år. Også utenfor norsk sokkel er det gode muligheter for lagring. Derfor er ikke lagringskapasitet noe problem for Europa i flere generasjoner fremover.
Selv om CO2 lagres like under havbunnen og danner hydratis, vil CO2 løses i vannet over tid. Dette er en teknisk fysisk gjennomførbar metode, men den er ikke akseptabel fordi lagringstiden på noen hundre år er for kort. I IPCC-rapporten sies det at vi må ha en lagringstid på minst 1000 år, og i denne perioden må det ikke lekke mer enn 0,01 % per år, hvilket tilsvarer en oppholdstid på 10.000 år.
Du er i det helt tatt ikke i tvil om at de menneskelige CO2-utslippene påvirker klimaet?
Som ansatt i et oljeselskap har jeg nok ingen troverdighet i debatten om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke.
Oppdatert: 08.12.2010 12:39
av Alf Kvassheim
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
