Sandstein er funn

Visjonen er å gjøre Svalbard-samfunnet CO₂-fritt innen 2025. Da er det først og fremst nødvendig å kvitte seg med klimagassen som produseres i kullkraftverket som Longyearbyen får elektrisitet fra. Men da er det også nødvendig å finne et reservoar hvor den forhatte klimagassen kan deponeres i et tidsperspektiv som er like langt som evigheten.

Brønnen bores rett langs veien ut til flyplassen rett utenfor sentrum av Longyearbyen. I bakgrunnen ser vi pipen på kullkraftverket. Om tidligst 5-6 år kan det være snakk om å skille ut CO2 og deponere i et sandsteinsreservoar under 800 m. Foto: Stefanie Hartel.

- I slutten av september startet vi boringen av en brønn som skal bli 1000 m dyp. Vi er på jakt etter sandsteiner med gode reservoaregenskaper som ligger under tette skifre som kan fungere som takbergart, forteller professor Alvar Braathen ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Alvar koordinerer boreprosjektet som UNIS står ved bak ved hjelp av finansiering fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani, Gassnova og ConocoPhillips.

- Vår regionalgeologiske forståelse gir oss grunn til å tro at vi skal treffe en 300 meter mektig pakke med trias sandsteiner under ca. 800 meter.

Nå har det gått litt tregere enn planlagt for den entusiastiske gjengen. Den første brønnen støtte på problemer før den var halvveis nede.

- Mellom 450 og 470 m boret vi gjennom en forkastning og brønnen ble ustabil, og ved 517 m måtte den oppgis. En ny brønn ble påbegynt bare 15 m unna, og i denne er hensikten å forsegle den vanskelige sonen ved å bruke borestrengen som foringsrør.

- De gode nyhetene er at vi har 517 m med kjerner som vi nå skal studere i detalj, kommenterer Alvar.

Kjernene blir logget av studenter som også måler lydhastigheten gjennom hele lengden. Senere vil flere eksperter gjøre detaljerte beskrivelser av hele kjernematerialet.

I begynnelsen av november var den nye brønnen kommet ned til 550 m og forbi den vanskelige sonen.

- Vi begynner snart å bore videre, og med borehastighet stipulert til ca. 25 m per dag regner vi med å være nede om ca. tre uker, sier Alvar.

Boringen er bare første fase i eksperimentet, og neste år planlegges en ny boring i Adventdalen. Hvis det blir funnet et reservoar, blir neste steg å starte forsøk med injiseringen av CO₂. I beste fall kan det bli snakk om å injisere gass ned i undergrunnen en gang mellom 2012 og 2015.

Tanken om å gjøre Svalbard-samfunnet CO₂-fritt har fått mye publisitet. Første gangen var i desember i fjor, da Gunnar Sand, direktør ved Universitetssenteret på Svalbard, lanserte ideen i Søndagsrevyen på NRK. Senere har en rekke andre medier jevnlig kommet tilbake til temaet. Sistemann ut var VG som spanderte mange sider og flotte oppslag på boringen i slutten av oktober. Fordi det er så spennende å reise til Svalbard, vil det nok også fremover bli mange journalister med CO₂-kvote som vil skrive om dette.

Geologien på Svalbard er godt kjent fordi det meste av lagrekken er blottet i fjellsider uten vegetasjon. Her ser vi Bravaisberget i Van Keulenfjorden hvor trias er eksponert. Klippene nederst i bildet er den permiske Kapp Starostinformasjonen, etterfulgt av skifer og deretter sandstein i Vardebuktaformasjonen av trias alder. Deretter følger vekslende skifer og sandlag i Tvillingoddenformasjonen, så svarte skifere og deretter sandstein i Bravaisbergetformasjonen, før en finer sandsteiner i den sen-triassiske Kapp Toscanagruppen. Foto: Alvar Braathen

Oppdatert: 17.10.2011 20:10
av Alf Kvassheim