De tre skuffelsene

Borekampanjen i Hoop-området i sommer har gitt svært magre resultater. Statoil har gjort to ørsmå gassfunn (Atlantis; 7325/1-1 og Mercury; 7324/9-1, «Stor sjanse for funn»), og én tørr brønn (Apollo; 7324/2-1). Dette står i skarp kontrast til de to oljefunnene OMV tidligere har gjort på Wisting (2013) og Hanssen (2014; «Forventet funn på Hanssen»).

Hvordan var det mulig å bomme så fundamentalt?

Fabelaktig god korrelasjon

Det har lenge vært kjent at det er en klar sammenheng mellom responsen fra elektromagnetiske målinger og fluidinnholdet i reservoaret (GEO 03/2013; «Økt interesse for omstridt teknologi»). Ingen steder er dette bedre demonstrert enn i Barentshavet. Jonny Hesthammer, adm. direktør i Atlantic Petroleum Norge og professor ved Universitetet i Bergen, viser at det er en nærmest entydig korrelasjon mellom størrelsen på EM-anomaliene (NAR= Normalisert Amplitude-Respons) og volumet av hydrokarboner i reservoaret (GEO 02/2014; «Overbevisende data letter oljeletingen»).

Boringen av Byrkje (7218/8-1 ) tidligere i år var nok et datapunkt som bekreftet at manglende anomali betyr tørr brønn («Professor tror ikke på funn av betydning»). Hanssen-brønnen (7324/7-2), som OMV boret tidlig i sommer («Forventet funn på Hanssen»), viste derimot at en CSEM-anomali var assosiert med et lite tilleggsfunn til hovedfunnet på Wisting.

–        Resultatene er oppsiktsvekkende, sier Hesthammer.

–        Jeg har sett på emgs sine inversjonsresultater av multiklient EM-data fra Hoop-området, og det er rett og slett en usedvanlig god korrelasjon mellom styrke og utstrekning av observerte EM-anomalier og volumer av hydrokarboner. Den største EM-anomalien i området er knyttet til Wisting som er antatt å ha påvist 132 millioner fat o.e. Den nest største anomalien i området er knyttet til Hanssen-funnet hvor 18-56 millioner fat o.e. ble påvist. Denne anomalien er ca. ¼ av størrelsen til Wisting, noe som passer godt med påviste reserver. Og så må vi ikke glemme Wisting Alternative. Den ble boret utenfor EM-anomalien knyttet til Hanssen-funnet. Brønnen hadde hydrokarboner i Kobbeformasjonen som mål, men var altså tørr, igjen i god overensstemmelse med det EM-data viser, utdyper Hesthammer.

På grunn av funnene Wisting og Hanssen har det vært knyttet ekstra stor interesse til de tre boringene Statoil har gjort i Barentshavet i sommer. Alle tre var en skuffelse. For selv om det ble funnet små mengder gass i to av brønnene, var det langt fra kommersielle mengder. De to kan i høyden kalles tekniske funn (Atlantis og Mercury).

–        Selv om det er en tydelig EM-anomali assosiert med Mercury-funnet, så er utstrekningen liten, bare ca. 1/3 av det som observeres for Hanssen-funnet. Igjen passer det meget godt med de små gassvolumene som er oppgitt (6-12 millioner fat o.e.).

–        Det er rett og slett en fabelaktig god korrelasjon mellom observert EM-anomali og funn av og mengde hydrokarboner i dette området.

Hva så med Apollo- og Atlantisbrønnene lengre nord? Disse brønnene er beggen boret i et område med vesentlig høyere bakgrunnsresistivitet enn det som observeres for brønnene lengre sør. Men EM-dataene er likefullt overbevisende, i henhold til Hesthammer.

–        Apollo-brønnen er boret like utenfor et tydelig resistivt lineament, og det er ikke knyttet noen klar anomali til Apollo-prospektet. Det burde derfor ikke være noen overraskelse at denne brønnen var tørr.

For Atlantis-brønnen er bildet noe mer nyansert. Det er ingen tydelig anomali assosiert med dette prospektet heller, men EM data indikerer noe forhøyet resistivitet, og det henger fint sammen med observasjonen av små mengder gass i brønnen, sier Hesthammer.

Kan vi neglisjere data?

Og da er bildet komplett. For mens de tre funnbrønnene lengre sør alle er assosiert med EM-anomalier som passer med de hydrokarbonvolumene som har blitt påvist, så er de skuffende resultatene fra Apollo og Atlantis også greit forklart med EM-data uten noen tydelig assosiert anomali.

–        I tillegg viser resultatene fra Atlantis og Mercury at EM har sensitivitet til forkastningsblokker med størrelse ned til 1×1 km og hydrokarbonkolonner som er under ti meter, påpeker geologen med brede geofysikk-kunnskaper.

Det betyr i all enkelhet – vil nok mange hevde – at det er svært risikabelt å lete i denne del av verden uten å bruke EM-data.

–        Dataene fra Hoop-området er noe av det flotteste jeg har sett når det gjelder dokumentasjon på at EM-teknologien fungerer, konkluderer Jonny Hesthammer.

Vi på sidelinjen sitter likevel igjen med spørsmålet om resultatene vil bli brukt i framtidige borebeslutninger. Hvor mange datapunkter må det til før letegeologene tror på en sammenheng mellom EM og hydrokarboner? Hvor mange tørre brønner skal den norske staten subsidiere før den konservative oljeindustrien innser hva ny teknologi kan bidra med?