Et ikonisk bilde. Mangfoldige fat med olje ble i 1970 hentet opp fra brønn 25/8-1, transportert til land og raffinert ved laboratoriet på Essos raffineri på Slagentangen utenfor Tønsberg. Den 26. august 1970 kunne daværende industriminister Sverre Walter Rostoft fylle Nordsjø-bensin på sin Mercedes. 25/8-1 var den andre brønnen på prospektet (det vi nå kjenner som feltet Balder) og ble boret oppflanks for 25/11-1, der det tre år tidligere ble påvist «spor av olje». Hensikten vår å finne gode sandsteiner av samme type som i funnbrønnen 25/11-1.  Denne gang var imidlertid reservoaret godt nok til å gjøre en skikkelig test, og i juli måned 1970 var optimismen derfor tilbake i selskapet.  Det ble umiddelbart boret ytterligere 5 avgrensningsbrønner. Etter det – mindre enn et halvt år senere – var optimismen duftet bort. Illustrasjon: Esso

Den første oljen

Allerede i det andre forsøket ble det påvist olje på norsk sokkel. Det tok imidlertid svært lang tid og mange brønner før funnet ble erklært kommersielt.

Det må ha vært et magisk øyeblikk. Forsterket av at tåken lå tjukk ute i havet. Rett vest av Haugesund boret Esso (Exploration Norway Inc., i dag ExxonMobil Exploration and Production Norway AS) den andre brønnen på norsk sokkel.

Etter et større uhell med riggen – og mange måneders forsinkelse – var borekronen endelig kommet ned til knapt 1700 meter under havoverflaten. De siste 700 meterne hadde ikke geologen sett annet enn «clay, brown-gray» og «shale, gray-greenish gray» iblandet noen tynne kalksteinsstrenger i borkakset. Det amerikanerne kalte «cuttings». Beskrivelsene er temmelig sparsommelige, så vi må regne med at akkurat denne sekvensen var ganske monoton, nærmest søvndyssende.

Men så, en sen vårdag, dukker det opp noen sandkorn i borkakset – de oppknuste bergartsprøvene. Ikke nok med det. Det luktet olje, og fargen var umiskjennelig brunlig, eller som den amerikanske geologen skrev i loggen: «gd. uniform brn oil stain, gd flr & cut». Oversatt til norsk betød de mange forkortelsene at borekronen hadde trengt gjennom sandsteiner fulle av olje.

«HOLY SMOKE!»

Almanakken viste onsdag 24. mai 1967. Det var med ett all grunn til å tro at vi stod ved innledningen til et norsk oljeeventyr. Mer enn to år før Ekofisk-funnet.

Et komplekst reservoar

– Vi har gått gjennom borkaksbeskrivelsene fra 25/11-1, og «live oil» – de aller første sporene av olje på norsk kontinentalsokkel – ble rapportert denne dagen i mai da borekronen gikk gjennom intervallet 5394-5653 fot (1644 m-1722 m), forteller Dag Bergslien.

Bergslien har jobbet i Esso (nå ExxonMobil) gjennom hele karrieren og kjenner historien fra innsiden.

– Dette var såpass interessant at geologene fikk aksept for å ta først én kjerne ved 5665 fot (1726 m), og deretter to til. For hvis man virkelig hadde boret inn i en oljefylt sandstein, var det viktig å få god informasjon om reservoaregenskapene, fortsetter han.

I kjernebeskrivelsen kan vi lese følgende: «Recovery for the 63 foot interval (5665-5728 feet) represented by cores 4,5, and 6 was 41 feet or 65%.  The recovered core was a predominantly shale section containing interbedded tuffaceous siltstone and sandstone. The shale bled gas throughout and developed a film of oil along fractured surfaces.  The siltstone, though tight, bled oil at the base of most beds.  The sandstone, whether ½ inch or three feet thick, was saturated with live oil which gave a yellow fluorescence and a streaming yellow-white or blue-white cut.”

– Det var skuffende lite sand i kjernene, men de bekreftet til fulle at det var olje i undergrunnen.

Lite visste geologene den gang om at Esso var på sporet av nesten 500 millioner fat utvinnbar olje. Det amerikanerne kaller et gigantfelt. Den andre brønnen på norsk sokkel fant altså Balder-feltet. Men – som vi skal se – det tok mange år før Esso skjønte det.

Svært få – om noen – har i dag et forhold til den historiske hendelsen som er datert 24. mai 1967.

– Grunnen til at funndatoen ikke er godt kjent henger nok sammen med at hydrokarbonene i 25/11-1 kun ble sett på som «spor av olje», og at Esso i mange år betraktet 25/11-5 fra 1974 som Balder-feltets funnbrønn. I den påviste amerikanerne en 25 meter høy oljekolonne og testet 4000 fat per dag.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene.

Oppmuntret av resultatene fra 25/11-1 i 1967 boret Esso innen utgangen av 1970 ytterligere 6 brønner på Balder-strukturen. Den de amerikanske geologene hadde gitt navnet Granddad. Det førte til mange dårlige nyheter.

– Det startet bra. 25/8-1 ble påbegynt i april og hadde godt med sand, og testresultatene fra brønnen var gode. Optimismen var nok derfor stor på dette tidspunktet, fremholder den erfarne geologen.

– Men i de neste 5 brønnene som Esso boret utover sommeren og høsten 1970 fant selskapet bare irriterende tynne lag med sandstein, og kun små mengder hydrokarboner. Hver brønn ga nye geologiske overraskelser. Stratigrafien var forskjellig fra prognosene, og det samme var tykkelsen på reservoarsandsteinen, forklarer Bergslien.

De tynne sandsteinslagene med olje har senere vist seg å være en del av et usedvanlig komplekst reservoar bestående av både turbiditt- og injeksjonssander.

Optimismen ble formodentlig avløst av pessimisme, og det tok hele fire år før Esso boret neste avgrensningsbrønn.

I ettertid kan vi likevel fastslå at Esso gjorde et helhjertet forsøk på å avgrense funnet fra 1967, mindre enn ett år etter at Ekofisk-feltet var funnet med 2/4-1 (GEO 07/2009; «Nesten en utblåsning – deretter et gigantfunn»).

Det så altså lenge ut til at funnet ikke var stort nok til å bli bygget ut. Men Esso ga ikke opp. Den 8. brønnen på strukturen (25/11-5) var – som vi har hørt – en opptur, og i 1978 boret selskapet 25/11-6, beliggende kun 700 meter vest for 25/11-1. Den påtraff en oljekolonne på 68 meter, samt 63 meter med sand under olje/vann-kontakten på 1760 meter.

– Nå vet vi at Balder-feltets tykkeste oljekolonne er i nettopp denne brønnen, sier Bergslien.

Også i de neste 2 brønnene kunne operatøren glede seg over massive reservoarsandsteiner og høye oljekolonner, 35 m og 63 m i hhv. 25/11-7 og 25/11-8.

Etter disse brønnene, samt mer og bedre seismikk, ble det klart at operatøren sto overfor et komplekst, men trolig drivverdig funn. Da var det gått mer enn ti år etter den første brønnen. Likevel måtte det hele 18 avgrensningsbrønner, samt nesten fem måneders testproduksjon i 25/11-T-14 S med Petrojarl 1, for å erklære feltet kommersielt i 1996. Det er imidlertid en annen historie, og den handler i stor grad om et komplekst reservoar bestående av både turbiditt- og injeksjonssander (GEO 07/2009: «Med sunt bondevett»).

Produksjonen fra Balder startet i 1999. 32 år etter funnet.

Oljeshows

I Oljedirektoratets oppsummering av brønnen kan vi lese at ”first show in the well was reported in thin siltstone and sandstone bands at ca. 1690 m. Gas and live oil were found in Paleocene clastic sediments (Balder Formation). The sandstone was saturated with live oil which gave a yellow fluorescence and a streaming yellow-white or blue-white cut.” Noe olje ble tatt opp til overflaten gjennom formasjonstester, men de tynne oljeførende sandsteinslagene forhindret en produksjonstest. Slik ble 25/11-1, den andre letebrønnen som ble boret på norsk sokkel, den aller første funnbrønnen.

Essos sammensatte logg med beskrivelser fra funnintervallet i 25/11-1. Illustrasjon: Esso

Dramatisk begynnelse

La oss prøve å sette oss inn i situasjonen noen hektiske vårdager for ganske nøyaktig 50 år siden. Da hadde det bare gått et par år siden utlysningen av den første konsesjonsrunden på norsk sokkel (GEO 02/2015; «Begynnelsen på det norske oljeeventyret»).

I juli 1966 begynte Esso å bore 8/3-1. Den første brønnen på norsk sokkel. Dessverre var den tørr. Men den hadde vist at området rundt Utsirahøyden hadde de rette forutsetningene for dannelse, migrasjon og akkumulasjon av olje. Slik sett var det en svært god begynnelse for både Esso og de andre oljeselskapene (GEO 04/2016; «En god start»).

Både i dansk og engelsk sektor var det allerede påvist hydrokarboner. Men funnene lå mye lengre sør, så den første brønnen på norsk kontinentalsokkel var definitivt det amerikanerne kaller en «wildcat» i et jomfruelig område.

Oppmuntret av resultatene fortsatte Esso umiddelbart med undersøkelsesbrønn 25/11-1. Den ble påbegynt 18. oktober 1966. Også denne ble boret med Ocean Traveler.

Under forberedelsene til konsesjonsrunden, og senere under evalueringen av prospektet før boringen startet, fantes ikke relevante brønndata. Geologene var fullstendig avhengige av seismikk. Sett med dagens øyne var både datamengden og datakvaliteten usedvanlig dårlig. Uten blotninger på land (det norske fastlandet består nesten utelukkende av krystallinske («harde») bergarter) hadde de også få holdepunkter for å sette alder på reflektorene, enn si kunne forutsi hva slags bergarter som lå mellom reflektorene med alle de gilde fargene.

Etter boringen av 8/3-1 var fagfolkene selvsagt blitt ganske mye klokere, og geologene hadde nå visshet om at Nordsjøen kunne fremvise de nødvendige betingelsene for å gjøre et funn. Optimismen var nok derfor stor.

Operasjonelt ble 25/11-1 imidlertid en ulykke[1]. Allerede etter tre uker slo et forsyningsskip hull i en av bæresøylene. Vannet strømmet inn, og det tok ikke lang tid før fartøyet fikk slagside. Mannskapet måtte evakueres. Noen kastet seg i sjøen.

[1] Hendelsen er utførlig beskrevet i boka TIME IS MONEY (2015).

Det er et understatement å si at sikkerhetstiltakene ikke var så gode som i dag. Etter hvert stabiliserte mannskapet riggen ved å pumpe vann inn i pontongene på motsatt side. Den begynnende kantringen var forhindret. Slepetau kom om bord, og en lang ferd mot verksted i Stavanger var i gang. Først 14. april fortsatte boringen.

Bergslien var på denne tiden en vilter guttunge på 10-11 år, men han husker hendelsen godt, av helt spesielle årsaker.

– Dirigenten i skolekorpset vårt var én av dem som hoppet i sjøen da uhellet inntraff, minnes han.

Noen dager senere viste Nordsjøen seg fra sin verste side, og mellom 17. april og 10. mai stod det ikke annet på telexmeldingene fra drilling superintendent enn «WOW» (waiting on weather). Ved én anledning var været så ille at ankrene slet seg og riggen drev «av lokasjon».

Ocean Traveler ble reparert i Stavanger etter den ulykksalige hendelsen ute i Nordsjøen. Foto: Esso

Lisens 001

Esso Exploration Norway Inc. ble som eneste selskap tildelt lisens (PL) 001 med blokkene 16/1, 16/2, 16/7 og 25/11. Arealet var på i overkant av 2000 km2. ExxonMobil sitter i dag igjen med 100 km2 i blokk 25/11 som dekker Balder-feltet og litt av både Grane og Ringhorne Øst. Det aller meste av det opprinnelig arealet er tilbakelevert og tildelt andre selskaper. Dagens kart over blokker, lisenser og felt på norsk sokkel viser at Esso gikk glipp av flere felt mens selskapet satt med 100 prosent i PL 001: Grane, Edvard Grieg, Ivar Aasen og – ikke minst – Johan Sverdrup. Esso var senere – i en ny lisens – pådriver for å bore prospektet Grane. Da med Norsk Hydro som operatør.

Blokkene 25/11-1, 16/1 og 16/2 utgjorde 3 av 4 blokker i lisens 001. Funnbrønnen på Balder er tegnet med rød ring.

Øyenvitne til historisk øyeblikk

Stavangergutten Arvid Bærheim hadde som ufaglært student fått hyre som roustabout («den som gjør alle drittjobbene»). I løpet av to uker tjente han svimlende 1865 kroner, nok (og vel så det) til å kjøpe seg et stereoanlegg. «Det var svære greier,» mintes han da han for noen år siden fortalte om sine opplevelser til studenter og andre interesserte (GEO 07/2011; «Norsk oljehistorie – ved 5 av dem»).

Bærheim fikk senere fast jobb i Esso, og i mange år var han redaktør i det samme selskapet som han møtte det røffe oljemiljøet første gang. Etter sin offshore-erfaring satt han med førstehånds kunnskap om en tid da sikkerheten på sokkelen bare var så som så. Hatt var mer vanlig enn hjelm, «synkevest» var ifølge ham mer beskrivende enn redningsvest, og – dessverre – helt unødvendige ulykker med fatal utgang skjedde litt for ofte.

Møtet med det amerikanske arbeidsspråket var også ganske sjokkerende for en med oppvekst på det mørke Sør-Vestlandet. Han fikk seng på dykkerlugaren, og det var der han lærte noen av de beste uttrykkene, eller skal vi si «de verste». Her er ett av dem: «that fucking fucker has fucked up the whole fuck again». Men man vender seg til alt, og Bærheim fikk inntrykk av at nordmennene om bord, mange av dem var fiskere og bønder, var tilpasningsdyktige og klarte å omgås amerikanerne på riggen like godt som torsk og sau i hjembygdene.

De hektiske dagene da Esso traff olje i tertiære sandsteiner var han om bord. Men geologer, boremannskap og de som visste noe, var alle hemmelighetsfulle. Det var ikke lett å få tak i hva som faktisk skjedde.

Slik var kulturen den gang. Amerikanerne ville holde den dyrekjøpte kunnskapen for seg selv. Den var et konkurransefortrinn på en tid da noen få store selskaper kjempet om å få de antatt beste lisensene. Og slik er det fortsatt. Men hovedresultatene fra en boring blir alltid kjent rett etter at en boreoperasjon er ferdig gjennom en pressemelding fra Oljedirektoratet.

Bærheims roustabout-karriere ble kort. Men han rakk å få med seg et historisk øyeblikk.

To flasker med olje

Bildet av industriminister Sverre Walter Rostoft som fyller bensin på bilen er ikonisk. Råstoffet kom fra Nordsjøen, og Essos raffineri på Slagentangen foredlet oljen til bensin.

– De som ønsker å se nærmere på den historiske oljen kan gjøre det på Norsk Oljemuseum i Stavanger. Der er det fortsatt oppbevart en god skvett i en borekrone av krystall, forteller Bergslien.

Noe av oljen fra 25/11-1 ble fylt på flasker og gitt bort som gaver. Flaskene var formet som borekroner. Foto: Esso

Det eksiterer også noen få centiliter på forskjellige flasker som har blitt gitt bort ved ulike anledninger. Et par av dem har en spesiell historie.

– Rett før tusenårsskiftet hadde jeg på vegne av Esso ansvaret for å bygge en oljeutstilling for Teknisk museum i Oslo, og ingen ringere enn kronprinsen skulle innvie den, minnes Bergslien

– Hedersgjesten måtte selvfølgelig få en gave, og hva var mer naturlig enn «den første olje»? Etter leting i arkivet fant vi 2 gaveflasker formet som borekroner. Det ble én til ham og én til meg, smiler geologen, som i parentes bemerket fikk æren av å overrekke de edle dråpene til kronprinsen.

Men selv om oljen fra 25/11-1 nesten er borte, har det blitt produsert mye olje fra dette aller første funnet på norsk sokkel. Ganske nøyaktig 415 millioner fat opp til 50-årsdagen. De opprinnelige reservene var per 31.12.2015 467 millioner fat (http://www.norskolje.museum.no/balder/).

En drøy måned etter funnet sendte Esso fire liter med olje fra Norge til laboroatoriet i Houston for analyse. Foto: Esso

Oppmuntrende resultater

25/11-1 ble plugget og forlatt 9. juli 1967 etter å ha tatt kjerne i basement. Brønnen ble boret til 2432 m.  Dette skriver Esso om resultatet av boringen, kort og konsist: “Encouraging but noncommercial gas and oil shows were found in the Tertiary Eocene clastic sedimentary rocks.  The prospective reservoir rocks were too thin to justify further tests”.

Til tross for denne nøkterne konklusjonen må det være lov å si – i etterpåklokskapens klare lys – at brønnen var usedvanlig oppmuntrende for norsk sokkels vedkommende.

Brønnrapport (faksimile av resultater)

– Brønn 25/11-1 var den første klare indikasjonen på at det kunne finnes kommersielle forekomster av olje i norsk sektor av Nordsjøen, påpeker Dag Bergslien.

Injeksjonssander

Dag Bergslien mener Balder-feltet trolig er det første feltet i verden der det ble forstått og dokumentert at sandinjeksjoner (injektitter) utgjør en vesentlig del av reservoaret, og at de er ansvarlige for kommunikasjon og felles kontakt i klusteret av mange mindre akkumulasjoner som feltet består av.  Det var Bergslien som først benyttet begrepet «sandinjeksjon». Senere fikk han bekreftet at dette var en riktig tolkning gjennom testproduksjonsbrønnen 25/11-14.   Ideen om «liquifaction» og tilhørende sandinjeksjoner ble til da tradisjonelle avsetningsmodeller ikke kunne forklare observasjoner mht. fordelingen av sandstein i reservoaret.  I litteraturen var injeksjonssander omtalt som «dyke» og «sill». Bergslien påpeker av vi i ettertid kan si at sandsteinene som ble kjernetatt i 25/11-1 var injeksjonssander. Han viser til at det i kjernebeskrivelsen står følgende: «Dips near the top of the core averaged 8° whereas at the base the dips increased to 20-35°.  The shale, siltstone, and sandstone beds generally exhibited sharp contacts and occasionally size gradation within a bed». Alt sammen karakteristisk for denne type «avsetninger».

Det viktigste fra de siste dagene

Exit Horstad

Klimaløgn

Vil bore nær Knarr


geo365 Nyhetsbrev

6 Comments