Et kart uten grenser, slik havområdet må ha fortonet seg tidlig på 1960-tallet, før de tilgrensende landene hadde blitt enige om hvor grenselinjene skulle gå. Foto: "NASA NorthSea1". Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons.

Opptakten til oljeeventyret

Det er i år 50 år siden den første lisensrunden på norsk sokkel. Noen få byråkrater og geologer spilte en avgjørende rolle under forberedelsene.

Den 13. april 1965 annonserte regjeringen den aller første konsesjonsrunden på norsk sokkel. Det ble utlyst 278 blokker sør for 62. breddegrad. Søknadsfristen var bare drøyt tre måneder senere, og det kom inn 11 søknader da fristen gikk ut den 15. juni.

Til sammen 78 blokker ble tilbudt oljeselskapene. Den første konsesjonsrunden er derfor den største noensinne, målt i areal. Knapt to uker etter at søknadsfristen løp ut ble oljeselskapene presentert for et tilbud om blokker og tilhørende arbeidsbetingelser. Departementet hadde som vi skjønner effektive saksbehandlere.

Vi kan altså med god rett kan si at den norske oljehistorien i år runder sine første 50 år.

Men historien starter egentlig mange år tidligere. Den handler for en stor del om de internasjonale oljeselskapenes økende interesse for å lete etter olje og gass i Nordsjøen. Den dreier seg om enkeltpersoners innsats for å fremme den geologiske kunnskapen om norsk sokkel. Men den handler i høyeste grad også om noen få, kloke byråkrater i Utenriksdepartementet som gjorde en formidabel innsats for å sikre norsk råderett over det som senere skulle vise seg å være svært verdifulle ressurser.

Håndfarget kart over lisenstildelingene i den første konsesjonsrunde på norsk sokkel. Ekofisk-feltet ligger i blokk 2/4. Legg merke til at blokk 16/2, 3 og 5, hvor Johan Sverdrup senere ble funnet, ble tildelt Esso og Petronord-gruppen, sistnevnte med Norsk Hydro. Det er også verdt å legge merke til at det ikke ble tildelt noen blokker i de områdene der Statfjord, Gullfaks, Snorre, Oseberg og Troll senere ble funnet.

Håndfarget kart over lisenstildelingene i den første konsesjonsrunde på norsk sokkel. Ekofisk-feltet ligger i blokk 2/4. Legg merke til at blokk 16/2, 3 og 5, hvor Johan Sverdrup senere ble funnet, ble tildelt Esso og Petronord-gruppen, sistnevnte med Norsk Hydro. Det er også verdt å legge merke til at det ikke ble tildelt noen blokker i de områdene der Statfjord, Gullfaks, Snorre, Oseberg og Troll senere ble funnet.

1958: En treg start

Vi kan velge å si at den norske oljehistorien begynner med FNs første havrettskonferanse i 1958 som begynte den 24. februar. Formålet var å utarbeide en grunnlov for verdenshavene.

Genève-konferansen vedtok en internasjonal konvensjon («Genévekonvensjonen») om kontinentalsoklene som gjorde det mulig for kyststatene å kreve eksklusiv utnyttelse og utforskning av havbunnen. Råderetten gjaldt til havbunnsdyp på 200 meter, eller så langt ut som det var mulig å utnytte naturforekomster, og til midtlinjen mot andre lands sokler, med mindre annet ble avtalt.

I forkant av konferansen ba Utenriksdepartementet (UD) om en redegjørelse fra Norges geologiske undersøkelse (NGU). UD ville vite om «… i hvilken grad Norge kan antas å ha aktuelle eller potensielle næringsinteresser når de gjelder de undersjøiske områder utenfor norskekysten».

Svaret kom i et brev datert den 25. februar 1958 (GEO 02/2010; «Et mye omtalt brev»). Etter kun ett døgns arbeid.

NGUs svar var entydig: «Man kan regne med at kontinentalsokkelen utenfor den norske kyst består av de samme bergartsformasjoner som på land i tilsvarende områder. Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst».

Det er mange som har moret seg over denne uttalelsen i etterkant, og i 2010 innledet til og med statsminister Jens Stoltenberg sin nyttårstale med dette sitatet. NGU har fått berettiget kritikk for det hastverksarbeidet som da ble foretatt, og det står som et grelt eksempel på at ingen bør komme med bastante geofaglige vurderinger uten kunnskap og erfaring.

Vi registrerer imidlertid at NGU har tatt seg pent inn. Gjennom 50 år har statsinstitusjonen vært en pådriver for og viktig leverandør av geofysiske data som oljeindustrien bruker til å få bredere regionalgeologiske kunnskaper om norsk sokkel.

Christopher Oftedahl
Christopher Oftedahl (1917-1982) tok utdannelse som geolog ved Universitetet i Oslo og var statsgeolog ved NGU fra 1952 til 1957, hvoretter han ble professor i geologi ved NTH. Oftedahl gjorde en prisverdig innsats som pådriver for forskning på kontinentalsokkelen i norsk regi, og han hadde ideen til en kontinentalsokkelkomite som ble opprettet under NAVF allerede i 1965. Han bør derfor bli husket som en nøkkelperson i den tidlige akademiske utforskningen av norsk sokkel. Norsk Geologisk Forening innstiftet Toffenprisen til minne om hans unike formidlingsevne.

711x952 Opptaken_3

Faksimile av brevet som NGU sendte den norske delegasjonen på Genève-konferansen i 1958. Svaret et basert på ett døgns arbeid, og NGU vektlegger at brevet «ikke gir noen gjennomarbeidet utredning av de kompliserte problemer vedrørende kontinentalsokkelens geologi og mulige råstoffkilder langs Norges kyst». Likevel ble det – underlignok – trukket en bastant konklusjon.

1959: Groningen – et gjennombrudd

Samme år som NGU skrev det mye omtalte brevet, var oljeletingen godt i gang i landområder som grenser opp til Nordsjøen (GEO 01/2010; «150 år med oljeproduksjon – og vel så det»).

I Tyskland ble det funnet olje allerede i 1859, og Tyskland var den største produsenten av olje og gass i Nordvest-Europa frem til at Nederland og senere de andre Nordsjø-landene overtok hegemoniet på 1960-tallet.

I Danmark hadde det mellom 1935 og 1959 blitt boret 35 undersøkelsesbrønner. De ga selvsagt mye geologisk informasjon om undergrunnen, men ingen av dem påviste olje eller gass i nevneverdige mengder. Senere boringer på land i Danmark har heller ikke påvist kommersielle mengder med hydrokarboner.

I Nederland hadde det allerede før andre verdenskrig blitt boret 12 tørre brønner. Det første oljefunnet ble gjort i 1943, og et stykke ut på 1950-tallet hadde Nederland 9 produserende olje- og gassfelt. Den første brønnen som testet nedre perm sandsteiner ble boret i 1952, men det var først i 1959 at gjennombruddet kom.

Den avtalen som Shell og Esso inngikk i 1943 om felles oljeleting i Nederland, gjennom selskapet Nederlandse Aardolie Maatschappij (NAM,) skulle vise seg å bli kimen til utforskningen av Nordsjøen.

Etter en rekke tørre brønner og tekniske funn boret NAM Schlochteren-1, og den 22. juli 1959 kom borkronen inn i et reservoar med både god porøsitet og mye gass. Men det måtte bores ytterligere to brønner før operatøren forstod at det hadde blitt gjort et gigantfunn. Årsaken var at geologene og geofysikerne slet med dårlig seismikk. Nøkkelen til erkjennelsen lå i at gass/vann-kontakten hadde samme nivå i alle de tre brønnene.

Gassen ligger i hovedsak i eoliske sandsteiner tilhørende Rotliegendesformasjonen av tidlig perm alder (GEO ExPro, No. 4, 2009; The Groningen Gas Field). Kull avsatt i karbon er kildebergart.

I dag vet vi at de opprinnelige gassreservene i Groningen var 2 800 milliarder m3 (99TCF). Til sammenligning var de opprinnelige gassreservene i Troll 1 325 milliarder m3. Groningen er derfor det aller største gassfeltet i Europa og blant de aller største i verden.

Groningen ligger på land, men grenser til Nordsjøen, så det er lett å forstå at oljeselskapene nå kastet seg over de mulighetene som plutselig åpnet seg. Funnet kunne nemlig indikere en petroleumsprovins som strakk seg ut i Nordsjøen, og videre opp langs Norge. Geografien tilsier imidlertid at det først og fremst var nederlandsk og britisk sokkel som ble omsvermet. Norge lå fortsatt langt unna, og ingen selskaper så i den retningen på det tidspunkt.

 “… the size of Groningen is not its primary significance. More important is the significance of the discovery to the oil industry and to Europe at the time”
Jane Whaley, GEO ExPro 04/2009

1961: Den glemte begynnelsen

Underlig nok startet letingen etter olje og gass på norsk territorium på Svalbard (GEO 04/2010; «Med eventyret som drivkraft – og dugnad som kapital»).

Den var imidlertid ikke motivert av gassfunnet i Nederland. Det var helt andre krefter som drev noen få pionerer til å satse tid og penger på det som i ettertid står frem som intet mindre enn et eventyr.

På sensommeren 1961 ble «det første spadetaket tatt», og i 1962 fortsatte boringen av Kvadehuken #1. Den ble avsluttet på ca. 111 meter, men ga ingen indikasjoner på olje. Ingen ville imidlertid gi opp av den grunn, og det ble bestemt at boringen skulle fortsette året etter. I tillegg startet Norsk Polar Navigasjon boringen av enda en brønn i 1963 (Grønfjorden #1). Pågangsmot var ingen mangelvare.

Det var Einar Sverre Pedersen (1919-2008), Gunnar Sverre Pedersen (1922-2008) og Ivar Ytreland (1926-2012; GEO 04/2010; «Polarentusiast og oljepioner») som i første rekke var pådrivere, og det er lett å tro at disse modige mennene hadde eventyret som drivkraft. Jo da, de ville selvfølgelig finne olje, men gleden de fant gjennom de tekniske utfordringene og det frie livet de levde på Svalbard kan ha vært en god kompensasjon for manglende kommersiell suksess.

Mange internasjonale selskaper hadde i flere år vist interesse for Svalbard ved å investere i geologiske ekspedisjoner, men det var først i 1965 at Caltex, som første utenlandske oljeselskap, påbegynte en undersøkelsesbrønn. Amerikanerne boret året etter ned til 3304 meter, og dette er fortsatt den dypeste brønnen som har blitt boret på Svalbard. Caltex fant gass, men funnet ble ikke vurdert til å være kommersielt. Brønnen er også kjent for å ha lekket gass, og Industridepartementet (den tids PTIL) påla operatøren, etter en inspeksjon, å stoppe lekkasjen. Interessant nok ble Caltex sin brønn avsluttet bare noen måneder før Esso var først ute med å bore en letebrønn på norsk sokkel. Brønn 8/3-1 ble påbegynt 19. juli 1966.

Det har aldri blitt funnet kommersielle mengder med olje på Svalbard, men russerne gjorde i 1993 et lite oljefunn i nærheten av Pyramiden da de boret etter kull. Gass har også blitt påvist i små mengder i noen få brønner på øygruppen.

 “Lenge før noe oljeselskap, enn si norske myndigheter, hadde tenkt på at det på norsk sokkel kunne finnes olje og gass, satte brødrene Einar Sverre og Gunnar Sverre Pedersen i gang oljeleting på Svalbard. Så å si med egne hender, og med et minimum av kapital, hadde de to ideen til å sikre seg utmål og begynne å bore”
Anne Kristine Børresen, GEO 04/2010
711x474 Opptaken_6

Kvadehuken # 1 som ble operert av Norsk Polar Navigasjon var den aller første letebrønnen på norsk territorium. Brønnen ble så vidt påbegynt i 1961, men det ble kun boret to meter, fordi operatøren måtte tilbake til studiene på NTH. Året etter ble brønnen boret ned til 111 meter. Kvadehuken ligger bare drøyt ti km fra Ny-Ålesund med den nedlagte kullgruven Kings Bay. Illustrasjon: Norsk Polar Navigasjon

1962: De første geofysiske dataene

Vårsemesteret 1959 benyttet Markvard Sellevoll, senere professor ved Universitetet i Bergen og den første vinneren av NGFs Brøggerprisen, et NAVF-stipendiat til et forskningsopphold ved Institutt for Erdbenforschung i Stuttgart. Den vitenskapelige oppgaven bestod i å finne en metode til å skille mellom underjordiske prøvesprengninger og naturlige jordskjelv.

Men Sellevoll hadde utforskning av den norske kontinentalsokkelen langt fremme i pannebrasken.

Som geofysiker så han muligheten til å benytte ny teknologi til å lære mer om geologien i Nordsjøen. For mens Sør-Norge består av prekambriske, krystallinske bergarter, finner vi i Danmark sedimentære bergarter under et dekke av kvartære sedimenter. Derfor måtte det «et eller annet sted i Skagerrak gå en geologisk grense mellom unge sedimentære bergarter på dansk side og gamle krystallinske bergarter på norsk side» (GEO 04/2013; «Nye data ga overraskende kunnskap»). Så hvor i Skagerrak gikk denne grensen mellom disse to bergartsgruppene?

Det var bare en måte å finne det ut på, det var nødvendig med geofysiske data, og Sellevoll tok initiativet til et samarbeid med det tekniske universitetet i Clausthal-Zellerfeld som utviklet instrumenter for marinseismiske undersøkelser.

Resultatet var at det allerede i 1962, etter et testtokt i Sørfjorden i 1961 (Sørfjorden ble valgt fordi den var forgiftet og fisketom, dynamitteksplosjonene kunne derfor ikke være til noen skade), ble skutt refraksjonsseismikk i et samarbeid mellom Geodetisk institutt i København, Universitetet i Hamburg og Universitetet i Bergen, og to år senere en refleksjonsseismisk linje. De levnet ingen tvil om at det under hele Skagerrak lå en tykk pakke med sedimentære bergarter.

I løpet av 1962 og 1963 ble det for aller første gang også samlet inn flymagnetiske data på den norske kontinentalsokkelen. Til sammen ble det målt 3500 km. NGU stod for jobben, men initiativet kom fra Sellevoll. De magnetiske dataene bekreftet til fulle det de seismiske dataene viste. Prosjektet markerer også starten på NGUs engasjement på den norske kontinentalsokkelen, og nå er institusjonen aktiv i den tidlige utforskningen av Barentshavet Sørøst.

Markvard Sellevoll stod altså i fremste rekke i den tidlige utforskningen av Nordsjøen, men arbeidet han satte i gang ble også starten på utviklingen av seismisk datainnsamling og dataprosessering i norske miljøer. Jordskjelvstasjonen ble deretter en svært viktig leverandør av kandidater til oljeindustrien, og seismikkselskapet Geco (senere WesternGeco) har sine røtter nettopp i dette bergensmiljøet.

Markvard Sellevoll
Markvard Sellevoll (f. 1923, kvaleGEO 01/2003; «Ærverdig prisvinner») har en lang karriere fra Jordskjelvstasjonen i Bergen å vise til. Han var bestyrer fra 1968 til 1974 og professor i den faste jords fysikk ved Universitetet i Bergen fra 1975 til 1990. Sellevoll sier selv at hans viktigste bidrag til petroleumsindustrien er utdanningen av kandidater som har og har hatt fremtredende jobber både i oljeselskaper og serviceselskaper, samt innen forskning.

«Resultatene var oppsiktsvekkende. Vi påviste sedimentære bergarter like oppunder fjæresteinene langs Sørlandskysten, og vi demonstrerte også at det var 3,3 km ned til basement”
Markvard Sellevol, GEO 04/2013

711x490 Opptaken_9

Den refraksjonseimiske linjen («Grimstadprofilet») fra 1962 viser at det er en flere km tykk pakke med sedimentære bergarter i Skagerrak. Ingen kunne lenger være i tvil om det lå et sedimentbasseng rett utenfor de norske fjæresteinene.

1962: Forespørsel om enerett

Mange vil nok hevde at den norske oljehistorien hadde sin spede begynnelse i 1962. Phillips Petroleum spilte hovedrollen, og historien fortelles utfyllende i boka Funn. Historien om Ekofisks første 20 år (Phillips Petroleum, 1991).

Historien begynte med at Paul Endacott, adm. direktør i Phillips Petroleum, var på ferie i Europa sommeren 1962. I Groningen oppdager han en borerigg, og nysgjerrigheten pirres, for på den tiden var størrelsen på feltet som ble oppdaget i 1959 fortsatt ikke godt kjent. Hva var det som foregikk? Var det noe han hadde gått glipp av?

Endacott involverte ledelsen i Bartlesville i USA, og resultatet var at Ward W. Dunn, mannen som ledet Paris-kontoret, satte i gang undersøkelser. Samme høst foretok han, sammen med blant annet sjefsgeologen ved Paris-kontoret, en rundreise til flere av landene som grenser opp til Nordsjøen.

Men Phillips var sent ute for å få en god posisjon i Nordsjøen. A.P. Møller var allerede på god vei til å sikre seg enerett til å lete i hele Danmark, først på land (1962), deretter på sokkelen (1963), i Tyskland var alle blokkene tildelt tyske selskaper, og i Nederland hadde Esso og Shell et betydelig forsprang, blant annet på grunn av funnet av Groningen. Utsiktene i England var imidlertid noe bedre, etter som britene planla en konsesjonsrunde.

Den 10.oktober 1962 deltok Phillips-delegasjonen på en konferanse i Karlsruhe, og her fikk de vite at den sørlige delen av Nordsjøen hadde en tykk lagpakke med sedimentære bergarter, noe som var påvist gjennom seismiske undersøkelser i regi av Bundesanstalt für Bodenforschung. De forstod at sedimentbassenget fortsatte nordover, og derfor vendte de blikket mot Norge.

For oljeselskapene var Norge var på det tidspunktet en hvit flekk på kartet.

Dunn henvendte seg så til handelsråden ved den norske ambassaden i Bonn, Bue Brun, som igjen henviste til Trygve Lie, tidligere generalsekretær i FN, da leder for Industrifinansieringsutvalget. Formålet for dette var å skaffe utenlandsk kapital til Norge. Phillips ba om et møte i Oslo der hensikten var å diskutere oljeleting i norsk sektor av Nordsjøen. Det gikk da opp for de tre herrene at Norge overhodet ikke hadde vurdert muligheten for å lete etter olje og gass utenfor fastlandet.

I møtet med Lie ble Phillips bedt om å presisere sine ønsker, og i et brev datert 29. oktober 1962 mottok norske myndigheter en anmodning fra Phillips om å få konsesjon til å lete etter olje «… beneath … the continental shelf lying beneath the North Sea which may now or in the future belong to or be under the jurisdiction of Norway».

Phillips gjorde det helt klart i sitt brev at gassfunnet Groningen var en viktig motivasjonsfaktor for å interessere seg for norsk sokkel. De ga klart uttrykk for at sedimentbassenget i den sørlige delen Nordsjøen «… may be extended northward into the Norwegian portion of the North Sea».

I ettertid har det blitt spekulert i om Phillips prøvde å sikre seg enerett til norsk sokkel. I så fall ville ikke det vært overraskende, i lys av hva som hadde skjedd i Danmark, i kombinasjon med hvordan oljeselskapene likte å operere.

Norske myndigheter hadde imidlertid ikke hastverk. Dette var upløyd mark. UD ble involvert, og der slo de fast at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for å ta stilling til «søknaden» fra Phillips. Vi kan derfor trygt slå fast at det aldri kom på tale å gi amerikanerne enerett til å utforske norsk sokkel.

Phillips måtte pent stille seg i køen sammen med de selskapene som bare kort tid senere begynte å interesse seg for norsk sokkel. Men innsatsen betalte seg antakelig likevel, gjennom at selskapet senere ble tildelt 11 blokker. Én av disse var blokk 2/4 hvor Ekofisk ble funnet i 1969.

– I ettertid hadde ledelsen i Phillips Petroleum mye moro med departementet fordi selskapet aldri fikk et konkret svar på spørsmålet om rettigheter på norsk sokkel. Oljedepartementet bestemte seg for å ta fra dem den gleden. Så i 1986 ble svaret endelig skrevet, og der het det at «Oljedepartementet beklageligvis måtte meddele selskapet at den nevnte søknaden var endelig avslått», forteller Fredrik Hagemann, den første direktøren i Oljedirektoratet.

Så herved avlives myten om at departementsbyråkratene er noen tørrpinner.

En viktig grunn til at Utenriksdepartementet vegret seg i forhold til forespørselen fra Phillips var at man i 1962 mente at sokkelen ikke var under norsk jurisdiksjon (adgang til å utøve myndighet), og at tildeling av lisenser derfor var prematurt.

Trygve Lie opptrådte likevel svært høflig overfor Phillips da han i et brev et halvt år senere, i mai 1963, gjorde oppmerksom på at Utenriksdepartementet hadde innvilget flere søknader om å gjøre seismiske undersøkelser. Oljeletingen kunne begynne i det små.

Lies brev var foranlediget av at Norge i mars/april 1963 mottok en rekke henvendelser fra utenlandske oljeselskaper

I slutten av mai ble en viktig milepæl i norsk oljehistorie nådd. Og det var interessen som Phillips hadde vist et drøyt halvår tidligere som hadde fått snøballen til å rulle.

711x933 Opptaken_11

Brevet som Ward Dunn i Phillips Petroleum sendte Trygve Lie den 29. oktober 1962. Her skriver han at selskapet har «reasons for believing that the geological basin in which large reserves of natural gas have been discovered in Holland may be extended northward into the Norwegian portion of the North Sea». Brevet ble arkivert uten at det ble gitt et umiddelbart svar. Norske myndigheter hadde på det tidspunktet ikke et regelverk som taklet utfordringen. Det skulle ta 24 år før Oljedepartementet til slutt svarte, og da i en humoristisk form.

1963: Sokkelen blir norsk

Interessen for ressurser i (og under) havene hadde økt kraftig i løpet 1950-årene, og dette var bakgrunnen for Genéve-konferansen om havets folkerett som ble avholdt i 1958, og som altså var foranledningen til det mye omtalte brevet fra NGU.

Konferansen utarbeidet en konvensjon om kontinentalsokkelen. Med overveldende flertall ga denne kyststatene en eksklusiv råderett over sokkelen vedrørende utforskning og utnyttelse av havbunnen. Det ble også vedtatt at midtlinjeprinsippet skulle gjelde som rettesnor vedrørende avgrensningen av soklene mot andre land. Nå – fem år etter – kom konvensjonen Norge til nytte, og det til tross for at vi ikke hadde ratifisert avtalen. Bare 13 land hadde gjort det ved utgangen av 1962.

Den mer enn 200 meter dype Norskerenna var én viktig årsak til at Norge nølte med å ratifisere avtalen. Det kunne nemlig reises spørsmål om Norge faktisk hadde en bred sokkel. For drøyt 50 år siden, da vi ikke engang var sikre på om det lå en tykk sedimentær lagpakke under sjøbunnen, kunne man risikere at noen ville hevde at norsk sokkel endte opp ved Norskerennas østgrense. Genéveavtalens ordlyd var nemlig slik at kyststatens råderett kun gjaldt ut til 200 meter, eller så langt som dybden tillot utnyttelse av naturforekomster.

Oljeindustrien opererte på den tiden helst på dyp under 100 meter. Norskerenna var en uoverstigelig teknisk hindring. Det siste illustreres av at renna ikke ble krysset med noen rørledning før Statpipe ble lagt i 1985. Norskerenna som teknologisk hindring var også en viktig årsak til at Stortinget i 1973 besluttet å sende oljen og gassen fra Ekofisk til henholdsvis Teesside i England og Emden i Vest-Tyskland.

Ordet «kontinentalsokkel» ble derfor ikke benyttet av norske myndigheter. Det ble behørig unngått for ikke å komme opp i vanskeligheter.

I kgl. resolusjon av 31. mai 1963 ble kontinentalsokkelen erklært norsk. Det ble imidlertid ikke sagt noe om hvor langt ut myndighetsutøvelsen skulle gå. Internt i departementet ble det hevdet at det ikke var nødvendig å si hvor langt rettighetene gikk. For å fastsette grensene mot Danmark og Storbritannia var det nødvendig med bilaterale forhandlinger.

Den 31. mai presenterte UD for regjeringen et lovutkast (med seks paragrafer) gjeldende for norsk sokkel («Lov om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster»), og den ble vedtatt 21. juni 1963. Det fremgår av loven at Staten har retten til undersjøiske forekomster, men at både norske og utenlandske personer og selskaper kan gis adgang til både utforskning og utnyttelse (§ 2).

– Loven slo fast at den oljen som eventuelt måtte bli funnet tilhørte den norske stat – dvs. oss alle, påpeker Leif Terje Løddesøl, nå pensjonist, men den gangen jurist i Utenriksdepartementet.

Slik praktiseres det fortsatt. Oljeselskapene tildeles lisenser med rett til både utforskning og utvinning. De kalles for øvrig utvinningstillatelser. (Dette er for øvrig det eneste lovutkastet som UD noen gang har fremmet).

Dermed var en milepæl nådd. Utforskningen av norsk sokkel kunne begynne.

Byråsjef Einar-Fredrik Ofstad og konsulent Carl August Fleischer i Utenriksdepartementet har begge fått mye ære for den innsatsen de la ned i forkant av både resolusjonen og lovverket. De er således begge gode eksempler på den betydningsfulle rollen som noen få enkeltpersoner spilte i opptakten til utnyttelsen av olje- og gassressursene på norsk sokkel.

– Fleischer har i etterkant sagt at loven fra 1963 er en av de viktigste – økonomisk sett – som Stortinget noensinne har vedtatt, forteller Hagemann, og gir ham samtidig mye rett i det.

I dag er det helt andre regler som gjelder for kyststatenes rettigheter. Disse er nedfestet i Havrettstraktaten som trådte i kraft i 1994, etter at 60 land hadde ratifisert den (GEO 02/2007; «Nye yttergrenser», GEO 03/2009; «Den juridiske sokkelen»). Resultatet er at norsk «sokkel» i dag utgjør to millioner kvadratkilometer («Norges kontinentalsokkel er i juridisk forstand havbunnen fra territorialgrensen ved Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen og ut til yttergrensen for Norges sokkel, eller avtalt avgrensningslinje mot annen stat»).

Carl August Fleischer

Carl August Fleischer (f. 1936) var utdannet jurist, og i 1960 ble han ansatt i Utenriksdepartementet. Han hadde en finger med i spillet da lovverket for petroleumsvirksomheten ble lagt i 1963, og han spilte også en viktig rolle under forhandlingene om delingen av kontinentalsokkelen mellom Norge, Danmark og Storbritannia i 1964 og 1965. Fleischer ble professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1969.

Norskerenna

Norskerenna kan følges fra Oslofjorden, rundt Sørlandet, oppover langs Vestlandet og helt til den ender opp i Nordsjøviften nord for Stad. Nordsjøviften er ett av flere mektige viftekompleks langs randen av den nordvest-europeiske kontinentalsokkelen. Norskerenna er en undersjøisk fordypning som er opptil 100 km bred og opp til 725 meter dyp (utenfor Arendal) på det meste. Dybden er 250–300 m utenfor Rogaland og 300–400 m langs Vestlandet. Sett i et havrettsperspektiv, med Genévekonvensjonen friskt i minne, kunne Norskerenna av den grunn blitt betraktet som den vestlige begrensningen av norsk sokkel. Forklaringen er at konvensjonen tilla landene rettigheter ut til 200 meter, eller så langt ut som det var teknisk mulig å utnytte naturressursene. Norskerenna ble dannet gjennom iserosjon fra Skagerrakbreen. Sedimentene endte opp i den ovenfor omtalte Nordsjøvifta.

fig3-1

Konsekvensene av en gruveulykke

Det forundrer at Utenriksdepartementet i årene 1962-65 var så sterkt involvert i prosessen med Phillips Petroleum spesielt og oljepolitikk på sokkelen generelt. Forklaringen er imidlertid like enkel som bakgrunnen er komplisert.

De som er gamle nok vil huske den dramatiske Kings Bay-saken. I november 1962 omkom 21 personer i gruva Kings Bay på Svalbard som følge av en gasseksplosjon. Det var den fjerde ulykken på 14 år, og i de tre foregående hadde hele 43 mennesker måttet bøte med livet.

Det ble avdekket grove brudd på sikkerhetsforskriftene, og byråsjef Harry Lindstrøm ved Bergverkskontoret i Industridepartementet ble fire år senere dømt til 2,5 års ubetinget fengsel for grov utroskap mot Staten, samt fradømt stillingen sin. I ettertid har mange hevdet at han ble gjort til syndebukk.

Gruveulykken medførte også Gerhardsen-regjeringens fall, hvorpå Norge fikk en mindretallsregjering ledet av John Lyng (H). Lyng-regjeringen satt imidlertid bare i noen få uker. Einar Gerhardsen (Ap) ble igjen statsminister.

– Industridepartementet var sterkt preget av alt dette, Trygve Lie-kontoret hadde egentlig ikke de nødvendig menneskelige ressursene, men UD så at ressurser og rettigheter kunne skusles bort hvis ikke grep ble tatt, sier Leif Terje Løddesøl, som var ansatt i Utenriksdepartementet den gang og kunne følge hendelsene tett på.

– Jens Evensen med sin politiske og faglige tyngde tok de nødvendige initiativene, og han er den personen som fortjener hovedæren for det som ble gjort. Nils B. Gulnes og jeg kom «utenfra», uten «byråkratisk belastning», og fikk stort handlingsrom, gir Løddesøl som forklaring på effektiv saksbehandling.

1963: Starten på kommersiell seismikk

De aller første seismiske dataene utenfor kysten av Norge ble samlet inn av Lamont Geological Observatory (senere omdøpt til Lamont–Doherty Earth Observatory) på 1950-tallet. Noen få refraksjonslinjer ble skutt utenfor Midt-Norge, og resultatene ble publisert i 1959. På samme tidspunkt tok altså Markvard Sellevoll – uvitende om de amerikanske undersøkelsene – initiativet til å samle inn seismikk i Skagerrak.

De første kommersielle seismiske undersøkelsene utenfor Storbritannia og Tyskland ble antakelig gjort i 1962. GSI stod for operasjonene utenfor England og Skottland, mens Prakla gjorde jobben på tysk sokkel. Et franske selskap utførte flymagnetiske målinger langt nord i Nordsjøen.

Med bakgrunn i den nye loven om undersjøiske naturforekomster som kom i 1963, ble det gitt tillatelser til seismiske undersøkelser i Nordsjøen.

– Vi kunne vanskelig nekte selskapene å skyte seismikk i internasjonalt farvann, kommenterer Løddesøl.

Oljeselskapene tok raskt over hegemoniet fra økonomisk ressurssvake universiteter. Den gangen eksisterte ikke multiklient seismikk, så all innsamlingen i åpne områder foregikk i regi av de enkelte oljeselskapene.

Shell var angivelig først ute. Allerede i april 1963 informerte selskapet norske myndigheter om at det var i gang med undersøkelser i et bestemt område.

Sommeren 1963 stod flere grupperinger bak en omfattende innsamling av seismikk, samt magnetiske og gravimetriske data fra fly. De siste ble samlet inn av Aero Service og ble de aller første multiklient geofysiske dataene som ble tilbudt oljeselskaper på norsk sokkel.

Tolkningen av dataene ga oljeselskapene oppmuntring til å fortsette med innsamlingen av seismikk. Så i 1964 var minst 6 seismikkselskaper på kontrakt (GSI, Western Geophysical, Ray Geophysical, SSL, CGG og Prakla). Oljeselskapene begynte dermed å få et godt grunnlag for å gjøre seg opp en mening om de rette betingelsene var til stede for at olje og gass kunne ha blitt dannet i kildebergarter og ansamlet i reservoarer på norsk sokkel.

I årene 1963 til 1965 ble det skutt opp imot 20 000 km seismikk på norsk sokkel. I all hovedsak var Stavanger base for denne virksomheten.

Sent i 1964 så vi også den spede begynnelsen på norsk seismikkindustri. Fiskebåter ble leid inn til innsamlingen i Nordsjøen, og seismikkutstyr montert. M/S Havbraut kan i 1965 ha vært den første, norske fiskebåten som ble konvertert til seismikkskip og begynte med innsamling i Nordsjøen.

711x474 Opptaken_12

Seismikkskipet Sonic var i 1963 blant de første fartøyene som opererte på norsk sokkel for innsamling av industriell seismikk. Senere ble norske fiskefartøyer leid inn og påsatt utstyr for innsamling av seismikk. Foto: www.ti.com

1963: Flere ber om enerett

Med bakgrunn i at Norge nå hadde sikret seg jurisdiksjon over sokkelen, kom flere av de store internasjonale selskapene med søknader om eksklusive rettigheter til norsk sokkel. Phillips var tidlig ute som vi har hørte, i og med selskapet allerede i oktober 1962 anmodet om leterettigheter. Nå minnet de myndighetene om sin interesse. Ut på sommeren 1963 søkte så både Shell og BP om eksklusive rettigheter. Caltex (California Texas Oil Company, en gruppering bestående av Texaco og Chevron) påpekte behovet for å avklare grensen mot nabostatene Danmark og England. Esso påpekte det samme overfor myndighetene.

1963: Kontinentalsokkelutvalget

Interessen for norsk sokkel frembragte nå behovet for et regelverk. Det var nødvendig å få på plass de betingelsene som skulle stilles til de selskapene som fikk tillatelse til undersøkelser og utvinning.

Den 8. november 1963 ble det nedsatt et utvalg («Kontinentalsokkelutvalget») «til å foreslå regler om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster». Jens Evensen ble oppnevnt som formann i utvalget, og Leif Terje Løddesøl ble sekretær. Begge to jobbet i UD. Blant de 5 andre medlemmene finner vi professor Anders Kvale ved Universitetet i Bergen og direktør Harald Bjørlykke ved NGU. NGU var altså invitert inn i varmen, til tross for den konklusjonen som ble trukket i brevet fra 1958, men nå med ny direktør. Verken politikere eller representanter for norsk industri var representert i utvalget.

Jens Evensen – Olje-Norges far

Juristen Jens Evensen (1917-2004) hadde en mangfoldig karriere som jurist, høyesterettsadvokat, byråkrat, diplomat, folkerettsdommer og politiker. Som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet bidro Evensen sterkt til det første rammeverket for petroleumsvirksomheten. Evensen har i ettertid fått mye av æren for at den vellykkete norske oljepolitikken.

Leif Terje Løddesøl

Leif Terje Løddesøl (f. 1935) er utdannet jurist og var fullmektig i Utenriksdepartementets rettsavdeling fra 1962 til 1966. Løddesøl gjorde senere karriere i næringslivet og var formann i bedriftsforsamling og senere styreleder i Statoil.

1963/64: Ønsket om uavhengig kunnskap

En av de første sakene utvalget måtte ta stilling til var en søknad fra Christopher Oftedahl. Kuriøst nok var dette den samme Oftedahl som, sammen med NGUs direktør Sven Føyn, hadde underskrevet det omtalte brevet til UD. Oftedahl hadde tydeligvis kommet på bedre tanker.

Oftedahl hadde imidlertid forlatt NGU og var nå ved Geologisk institutt på NTH. Han ba om midler til å gjøre omfattende geologiske undersøkelser på sokkelen. Han så blant annet for seg fem år med geofysiske undersøkelser. Denne historien er fortalt i større detalj i boka Kartleggerne (2008).

Utvalgets sekretær argumenterte mot en slik bevilgning, formannen var i tvil, mens de to geologene argumenterte for. De hevdet med stryke at Norge var best tjent med å bygge opp egen kunnskap om norsk sokkel for å sikre en best mulig utnyttelse av ressursene, og ikke være avhengig av å støtte seg fullt og helt på det arbeidet som oljeselskapene gjorde.

Løddesøl vant imidlertid frem med sin argumentasjon, og forslaget ble videresendt til Industridepartementet.

– Vi som jobbet med oljesaken i denne perioden var svært opptatt av å holde tempoet oppe. Det var viktig at vi først fikk avklart norske rettigheter. Når det var gjort, kunne vi drive med forskning og andre undersøkelser, sier Løddesøl i en kommentar, mer enn 50 år etter.

Kvale var tydelig indignert over dette utfallet, så han skrev et brev der han påpekte at manglende norsk involvering ville medføre at «… norske geologer ville være henvist til å lese hva andre hadde gjort på norsk område». Slikt var å sette «… husmannsstempel på norsk geofysisk forskning».

Kvale påpekte også at ville være en fordel å ha et minimum av geologisk kunnskap når senere konsesjonssøknader skulle behandles.

Oftedahl, Kvale og Bjørlykke var i denne saken fremsynte. Det tok nemlig ikke mange år før et annet syn på norsk deltakelse i forvaltningen av ressursene ble fremherskende, og i 1972 ble Oljedirektoratet opprettet. Dette var som ledd i en ny politikk der ansvaret for norsk oljepolitikk, dvs. ressursforvaltning, sikkerhet og kommersiell virksomhet, ble delt mellom Industridepartementet (i dag Olje- og energidepartementet), Oljedirektoratet og Statoil.

I dag er norske forskere sterkt involvert i å bedre kunnskapen om norsk sokkel. Norges forskningsråd bidrar med bevilgninger, men det gjør også oljeselskapene.

Vi har sett at Universitet i Bergen var spesielt tidlig ute med forskning på sokkelen, i og med Sellevolls geofysiske målinger i Skagerrak, men etter hvert kom også NTH i Trondheim og Universitetet i Oslo med i dette viktige arbeidet. NTH engasjerte seg som vi har hørt gjennom Oftedahl, og det var hans initiativ som i 1965 ledet til frem kontinentalsokkelkomiteen under NAVF, og som var forløperen til NTNFK (1969), IKU (1975) OG SINTEF Petroleumsforskning (1999), i dag kjent som SINTEF Petroleum.

Kontinentalsokkelutvalget ble 9. april 1965 avløst av Statens oljeråd som ble utskilt fra Bergverkskontoret. Jens Evensen ble formann og Nils B. Gulnes sekretær. Oppgaven var å bistå Industridepartementet i utformingen av oljesaker. I første konsesjonsrunde var Industridepartementet konsesjonsgivende myndighet. Anders Kvale satt i denne komiteen.

På grunn av en stor økning i saksmengden ble det i 1966 opprettet et Oljekontor i Industridepartementet.

1964: Første norske oljeselskap

Etter at de internasjonale oljeselskapene i 1963-64 begynte å interessere seg for norsk sokkel, kom også spørsmålet om norsk deltakelse i oljevirksomheten opp.

Norsk Hydro, som var 35 prosent franskeid, fikk tidlig et tilbud om «carried interest» fra franske selskaper, og i januar 1964 ble det inngått en avtale. I ettertid vet vi at dette ga Norsk Hydro en liten andel i Ekofisk-feltet (GEO 07/2009; «Nesten en utblåsning – deretter et gigantfunn»). Samtidig ga noen få utenlandske oljeselskaper uttrykk for at de ønsket seg norske partnere. Andre, som for eksempel Shell og Esso, var mer skeptiske.

Evensen, som var leder av Kontinentalsokkelutvalget, var imidlertid ikke bare positiv til norsk deltakelse med «carried interest». Dette ble formidlet til oljeselskapene som derfor inntok en mer reservert holdning til et samarbeid med norske selskaper.

På initiativ fra Elektrokemisk A/S (senere Elkem) ble det likevel startet et norsk oljeselskap i februar 1964. Norwegian Oil Consortium – NOCO – var en sammenslutning av de største industribedriftene i landet. NOCO fikk en avtale med Amoco om 15 prosent «carried interest» frem til første letebrønn. På denne bakgrunn fikk norske industriselskaper nyte godt av funnene Valhall og Hod vest for Ekofisk. Veien frem til funnet av Valhall (1975) var imidlertid langt mer komplisert enn funnet av Ekofisk (GEO ExPro 05/2009; «The Valhall story»). Årsaken var gasslekkasjer fra reservoaret og inn i overliggende tertiære leirsteiner som gjorde det vanskelig å tolke de seismiske dataene.

Vi kan derfor slå fast at det var industrien selv som tok initiativ til norsk deltakelse på et tidlig tidspunkt av den norske oljevirksomheten. Norske myndigheter representert ved Kontinentalsokkelutvalget (og særlig

Evensen) var i beste fall lunkne. Ett av selskapene som led under dette var Norsk Polar Navigasjon.

1964: Tilbakeslag og oppmuntringer

Den første brønnen på tysk sokkel ble påbegynt i 1964 med et oppjekkbart borefartøy. På omtrent 3000 meters dyp ble det påtruffet gass, men den stod under trykk, og det endte med en utblåsning. Katastrofen ble avverget ved at Red Adair (senere kjent fra Bravo-utblåsningen på norsk sokkel i 1977) boret en avlastningsbrønn. Konsekvensen av ulykken var at ytterligere leteboring ble utsatt i påvente av et mer omfattende lovverk.

I England gikk det imidlertid raskt fremover, og den 17. september 1964 ble det utenfor Storbritannia tildelt 346 blokker. Disse er mindre enn de norske (ca. halvparten). Mens en norsk kvadrant (1 breddegrad x 1 lengdegrad) er inndelt i 12 blokker, er de på britisk side inndelt i 30. Hele 56 oljeselskaper fikk konsesjon, og allerede i desember samme år ble den første undersøkelsesbrønnen påbegynt.

Det første funnet av hydrokarboner ble gjort i 1965 da BP påviste gassfeltet West Sole i den sørlige delen av Nordsjøen («Permbassenget»), og i 1966 fant Shell Leman-feltet i det samme området. Reservoaret i disse feltene er det samme som i Groningen-feltet.

1964/65: Nordsjøen deles opp

Etter at Phillips Petroleum høsten 1962 henvendte seg til norske myndigheter, kom en mengde andre oljeselskaper raskt etter, og i løpet av 1963 var det – som vi har sett – stor interesse for å øke kunnskapen om norsk sokkel gjennom innsamling og tolkning av geofysiske data.

Norske myndigheter – representert ved UD og Kontinentalsokkelutvalget – fulgte opp, og tidlig i 1964 ble det avholdt et møte hvor 15 oljeselskaper var til stede, med Hydro og Elkem som norske deltakere. I møtet ble de bedt om å gi råd om både konsesjonslovgivningen og skattesystemet.

Oppdelingen av Nordsjøen gjenstod imidlertid. For selv om både Danmark og Storbritannia var kommet langt i sine forberedelser til å lete etter olje og gass, ville ikke Norge dele ut konsesjoner før grensene mot disse to landene var avklart.

Den første norske henvendelsen om å avklare en felles grense med nabolandene ble gjort mot Danmark den 14. november 1963. Danskene hadde imidlertid ikke hastverk. Forklaringen var ganske enkelt at de lå i forhandlinger med Tyskland, og at de var redd for at en avtale med Norge kunne skape forviklinger. Tyskland anerkjente ikke, i motsetning til både Norge og Danmark, den viktige presiseringen om midtlinjeprinsippet i Genévekonvensjonen. Årsaken var selvsagt at den ville gi Tyskland en svært liten sokkel. Det ble derfor ikke – til tross for vårt gode naboskap – noen rask avklaring med danskene.

I stedet kunne de norske byråkratene, med Jens Evensen i spissen, glede seg over at britene den 14. februar 1964 fremførte et klart ønske (i brevs form) om en rask avklaring i grensespørsmålet. Og ikke nok med det, britene gjorde det helt klart at de ville forholde seg til midtlinjeprinsippet, samt at oppmålingen skulle starte ved de ytterste skjærene, presis i henhold til Genève-konvensjonen av 29.april 1958. Dette var gode nyheter for Norge som begynte å få hastverk med å komme i gang med oljeletingen. Det tok likevel et helt år før den endelige avtalen mellom Norge og Storbritannia ble undertegnet (februar 1965).

– Engelskmennene ville betrakte Norskerenna som en geologisk anomali, forteller Hagemann.

Dermed var problemet med Norskerenna løst. Den skulle ikke lenger utgjøre noen bekymring. De norske byråkratene kunne puste lettet ut.

Forhandlingene med Danmark kom endelig i gang i september 1964, men det tok langt over et år å bli enige. Avtalen ble først undertegnet 8. desember 1965. Også denne gangen ble midtlinjeprinsippet lagt til grunn.

Begge avtalene ble altså ferdigforhandlet i god tid før den første letebrønnen på norsk sokkel ble påbegynt sommeren 1966.

711x474 Opptaken_7

Norge var av den oppfatning at oljeletingen ikke skulle starte før Nordsjøen var delt opp mellom kyststatene. Det var likevel bare avtalen med Storbritannia som var undertegnet da det ble utlyst blokker for første gang. Avtalen med Danmark kom først senere på året. Bilde: Norsk Oljemuseum

1965: Kgl. resolusjon og første lisensrunde

Året startet med ansettelsen av Nils B. Gulnes som sekretær i Industridepartementets Bergverkskontor (1965-1973). Ganske snart overtok han vervet som sekretær i Kontinentalsokkelutvalget og fikk dermed en avgjørende innflytelse på norsk sokkelpolitikk.

Det er mange måter et land kan gi oljeselskapene lisens til å lete. Amerikanerne praktiserer for eksempel lukkede budrunder, ikke ulikt den måten vi kjøper hus på, og da er det ekstremt viktig å gjøre hjemmeleksen. Risikoen for å bomme på prospektenes funnsannsynlighet, størrelser, produksjonskapasitet og utbyggingskostnader må minimaliseres gjennom grundige analyser. Norge valgte imidlertid en ordning der lisenser ble tildelt basert på en subjektiv vurdering av søkerne. Denne ordningen praktiseres fortsatt, om enn i en litt modifisert utgave.

Et viktig resultat av Kontinentalsokkelutvalgets arbeid var kgl. resolusjon av 9. april 1965. Den ga tre prinsipper for den kommende lisensrunden: Staten eier ressursene, lisenser skulle tildeles for begrensete områder og over begrenset tid, og lisenser skulle tildeles etter konsesjonssystem der søkernes kvaliteter ble vurdert. Det ble også satt som et krav at de delene av en lisens som ikke inneholder hydrokarboner skulle bli levert tilbake etter en tid. Systemet opprettholdes den dag i dag.

Tidlig i 1965 lå derfor det meste klart for å invitere oljeselskapene inn på norsk sokkel, og den 13. april 1965 ble altså 278 blokker utlyst.

Søknadsfristen i den første konsesjonsrunden utløp den 15. juni 1965. Det ble levert 11 søknader. I bunken lå søknader fra blant annet Esso Exploration Norway (som søkte om 30 blokker), Amoco-gruppen (hvor norske Norwegian Oil Consortium var med, 40 blokker), Petronord-gruppen med Norsk Hydro (20), Shell (15) og Phillipsgruppen (28).

1965: Tildelingene

Det lå til Jens Evensen og Nils B. Gulnes å vurdere søknadene. Ingen av disse to hadde grunnleggende petroleumsgeologisk erfaring, så bedømmelsene av søkerne og de omsøkte blokkene tok ikke utgangspunkt i den faglige kvaliteten på den geologiske informasjonen som måtte ha ligget ved, slik det gjøres nå. I stedet dreide kriteriene seg om finansiell styrke, praktisk erfaring fra offshoreoperasjoner, bidrag til norsk økonomi og norske interesser i søkergruppen.

De fleste selskapene var mest interessert i den sørlige delen av norsk sektor. Det gjaldt Amoco-gruppen, Phillips-gruppen og Petronord. Esso var mer interessert i blokker lengre nord, mens Shell hadde stor spredning.

Industridepartementet ga Statens oljeråd i oppgave å forhandle med søkerne og legge frem et forslag til tildeling. Gulnes kom derfor sammen med Evensen til å spille en nøkkelrolle i fordelingen av blokkene.

– Jens Evensen og jeg gjorde jobben alene, og vi hadde alle selskapene som søkte til intervju, forteller Gulnes

– Nyansatte Gulnes tok saken på en imponerende måte, kommenterer Løddesøl, som da hadde skiftet beite og jobbet i Norges Rederiforbund.

I boka Norsk oljehistorie forteller forfatterne om hvordan fordeling av lisenser og blokker foregikk. «Gulnes anskaffet et kart der blokkene sør for 62. breddegrad var inntegnet. Så tok han små lapper som symboliserte selskapene og la dem ut på de blokkene selskapene hadde søkt om. Lappene var nummerert etter hvilken preferanse den enkelte blokk hadde hos vedkommende selskap.»

Det skulle vise seg at ingen av de seks foretrukne søkerne hadde samme blokk på førsteplass. Det er jo interessant nok i seg selv, etter som det til fulle demonstrerer at geologi ikke er en eksakt vitenskap. Det gjorde jobben enkel for Gulnes og Statens oljeråd.

Gulnes presiserer at selskapene ikke forsøkte seg på korrupsjon.

– Evensen hadde riktig nok én episode der sønnene ble tilbudt gratis utdannelse i USA, så etter det var vi alltid to til stede i møter med selskapenes representanter, erindrer Gulnes, som legger til at korrupsjon aldri ble noe tema senere, kanskje nettopp på grunn av Evensens klare avvisning.

Allerede den 28. juni, knappe 14 dager etter søknadsfristen, mottok selskapene Oljerådets tilbud om blokker. En kort periode med forhandlinger fulgte, og den 17. august kunne Industridepartementet tildele utvinningstillatelse til 8 selskapsgrupperinger for til sammen 74 blokker (PL 001 til PL 022). I Oljedirektoratets oppstillinger står det at lisensene var gyldige fra 1.9. 1965.

Til lisensene hørte det også avtaler om arbeidsprogram. Norge hadde valgt denne ordningen i stedet for at selskapene skulle betale et visst beløp for retten til å lete. Nasjonen hadde nemlig – på et tidspunkt da vi knapt nok visste om det var sedimentære bergarter på sokkelen – et sterkt behov og et uttalt ønske om å skaffe til veie mye kunnskap om de geologiske forholdene.

Et besøk i England hadde også stor betydning for at dette systemet ble innført.

– Vi hadde et møte med Angus Beckett, undersecretary i Ministry of Power, og han frarådet oss på det sterkeste å innføre en ordning hvor oljeselskapene forpliktet seg til å bruke en gitt pengesum på leting. Årsaken var at boringene alltid ble mye dyrere enn planlagt. Pengene forsvant på «no time», fordi man ikke hadde utstyr som egnet seg for Nordsjøen, forteller Gulnes.

– Becket talte derfor i stedet varmt for at oljeselskapene måtte forplikte seg til å bore til et visst dyp. Slik ble det også, og slik er det fortsatt i Norge.

Sett i det lyset er det interessant at to av søkerne valgte å avslå tilbudet om lisens da det gikk opp for dem at det var nødvendig å gjennomføre leteboringer for å oppfylle arbeidsforpliktelsene.

Betydningen av ordningen med arbeidsforpliktelser ble klarest demonstrert da Phillips Petroleum tidlig i 1969 hadde gitt opp norsk sokkel og ønsket å trekke seg ut. Men det gjensto én letebrønn på arbeidsprogrammet, og i stedet for å betale det en slik brønn ville koste, valgte selskapet å gjennomføre boringen. Resultatet var funnet av Ekofisk.

Den 19. juli 1966 startet Esso Exploration and Production Norway boringen av brønn 8/3-1 i lisens 003. Jakten på olje og gass i norsk sektor av Nordsjøen var endelig i gang. På ramme alvor.

Nils B. Gulnes

Nils B. Gulnes (f. 1935), med jus-eksamen fra 1964, har aldri lagt skjul på at han totalt manglet erfaring da han begynte i Industridepartementet og umiddelbart ble satt til å arbeide med oljespørsmål. Men sammen med Jens Evensen la han grunnlaget for en vellykket oljepolitikk i årene fremover.

Gammel ordning – kombinert med ny

Ordningen med nummererte lisensrunder er 50 år gammel. I dag omfatter de imidlertid kun blokker i Norskehavet og Barentshavet som ligger i områder som er lite utforsket («umodne»). Begrensningen skyldes at, med unntak av Skagerrak hvor det ikke er åpnet for oljeleting, hele Nordsjøen regnes som «moden».

I januar i år ble den 23. konsesjonsrunden lyst ut. Interessen knytter seg denne gang i all hovedsak til Barentshavet.

Sent på 1990-tallet innførte myndighetene en ny ordning for modne områder, de såkalte Nordsjørundene, hvor oljeselskapene kan søke på hvilket som helst areal innen et forhåndsdefinert område. Hensikten var å gjøre det enklere for selskapene å undersøke nye prospekter rundt etablert infrastruktur.

Disse var forløperen til dagens TFO-ordning («Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder») som har pågått siden 2003.

En ubetinget suksess

Det er en gjengs oppfatning at norsk oljepolitikk har vært en suksess.

Grunnlaget ble lagt på første halvdel av 1960-tallet under en Arbeiderpartiregjering. Politikerne var imidlertid lite involvert, og Industridepartementet stilte seg nærmest utenfor hele prosessen, noe som skyldtes Kings Bay-saken. Det var derfor oppegående jurister som Jens Evensen og Leif Terje Løddesøl i Utenriksdepartementet som spilte hovedrollene. Oljesakene ble først overført til Industridepartementet 1. januar 1965, samtidig som Gulnes ble ansatt.

– Evensen var ubyråkratisk og tenkte forretningsmessig. Han var en høvding, og hadde en spesiell måte å jobbe på, sier Nils B. Gulnes, som uten omsvøp gir ham det meste av æren for at Norge på så kort tid fikk utrettet så mye.

Senere regjeringer har i all hovedsak holdt fast ved politikken som ble meislet ut den gang. Da Ekofisk ble funnet i 1969, og gjorde Norge til en oljeproduserende nasjon, måtte forvaltningsregimet endres. Resultatet ble som nevnt opprettelsen av OD og Statoil i 1972. Olje- og energidepartementet ble opprettet i 1978 med Bjartmar Gjerde som landets første oljeminister.

På 1990-tallet var store deler av norsk sokkel blitt moden, og det var slutt på de store og spektakulære funnene. Interessen for norsk sokkel begynte å dale. Mange så derfor et behov for endring av både lisenssystemet og skattesystemet. I tillegg til den nevnte TFO-ordningen ble det åpnet for nye små oljeselskap og etablert et helt nytt skattesystem med refusjon av leteutgifter.

De aller fleste mener at det nye lisenssystemet har vært en suksess. Dette synet underbygges av at det i TFO 2014 var 47 selskaper som søkte, mens 40 selskaper nominerte blokker til den 23. konsesjonsrunden. Interessen for norsk sokkel har altså økt formidabelt.

Men enda viktigere er det at TFO-ordningen har ført til en mengde funn som har gitt en betydelig ressurstilvekst. Johan Sverdrup-funnet forsvarer TFO-ordningen alene. Vi kan samtidig minne om at den største delen av feltet ligger i blokk 16/2 som opprinnelige tilhørte lisens 001, tildelt i 1965, for 50 år siden.

60-tallet: Det norske geomiljøet

Vi har hørt at Markvard Sellevoll var fremsynt, og hans interesse for sokkelen ledet til en storhetstid for Jordskjelvstasjonen.

Det geologiske miljøet i Norge var på denne tiden svært lite. De fleste geologene var knyttet til Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTH, Norsk Polarinstitutt og Norges geologiske undersøkelse. I tillegg var det noen få geologer ansatt i gruveindustrien og anleggsbransjen. Knut Bjørlykke, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, anslår antallet geologer tidlig på 1960-tallet til ca. 60.

Ikke desto mindre hadde to av medlemmene i Kontinentalsokkelutvalget solid geologisk og geofysisk kompetanse.

LITTERATUR:

Finn Lied: In the Beginning: Petroleum Exploration and Exploitation in Norway. NPF, 1991.

Stig S. Kvendseth: Funn! Historien om Ekofisks første 20 år. Phillips Petroleum, 1991.

Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim: Norsk oljehistorie, Bind 1. NPF, 1992.

Anne Kristine Børresen og Astrid Wale: Kartleggerne. Norges geologiske undersøkelse 1958-2008. Tapir Akademisk Forlag og Norges geologiske undersøkelse, 2008.

Terje Johansen: Seismikkbåtene som var først – Oljealderen begynte i 1963, Petromagasinet nr. 6, 2012.


geo365 Nyhetsbrev



3 Comments