En grå eminense

Med solid erfaring fra en av verdens rikeste oljeprovinser, inntok Farouk Al-Kasim det gryende norske oljebyråkratiet med faglig tyngde.

”[Farouk Al-Kasim] startet sitt arbeid i Industridepartementet i 1968, og mot slutten av 1972 ble han ansatt som leder av Oljedirektoratets planavdeling. I denne posisjonen var han en virkelig påvirker nasjonalt, blant annet i saker som gjaldt økt oljeutvinning, og når det gjaldt langtidsplaner for utvinning av petroleum på norsk sokkel.” Arve Johnsen: Norges evige rikdom (2008)

Statoils første direktør legger i sine memoarer ikke skjul på at Farouk Al-Kasim har hatt en fremtredende rolle i utviklingen av Norge som oljenasjon. Det Johnsen ikke nevner, er at den stillfarende mannen var landets aller første petroleumsgeolog, med elleve begivenhetsrike år i Irak i kunnskapssekken. Lenge før Statoil og Oljedirektoratet (OD) var påtenkt.

– Norge ga meg en mulighet, og dette takker jeg for, sier Farouk Al-Kasim i dag.

Fire engasjerte herrer

Året var 1969. Mer enn 30 letebrønner var avsluttet på norsk sokkel. Men det var ikke gjort noen kommersielle funn. Oljeselskapene begynte å miste interessen. Norsk sokkel syntes ikke å være så lovende som mange hadde håpet og trodd. Omtrent slik lyder det når de første årene av norsk oljevirksomhet omtales.

Så kom omslaget. Phillips Petroleum ble presset av myndighetene til å bore en siste brønn (GEO 07, 2009). For noen hadde fortsatt god tro på at norsk sokkel kunne bli en petroleumsprovins. Kanskje var de påvirket av et geologisk studium som en erfaren geolog fra Irak hadde gjort. Det skal vi høre mer om senere.

Det norske oljebyråkratiet var ikke tallrikt på den tiden. I industridepartementet satt det noen få menn og jobbet vettet av seg samtidig som de gjennomgikk et slags ”on the job training”-kurs. Det var en kamp hvor David kjempet mot Goliat, der noen få entusiaster med begrensede ressurser representerte førstnevnte, og verdens største oljeselskaper representerte sistnevnte.

“Engasjementet fra herrene Gulnes, Hagemann, Christiansen og Al-Kasim var entusiastisk og i perioder nesten døgnkontinuerlig. Sjelden har så få utrettet så mye for Norge i løpet av så kort tid, og med så usedvanlige teknologiske og økonomiske resultater”, skriver Arve Johnsen i sin bok.

To av de fire som forfatteren nevner hadde geologi som ballast. Fredrik Hagemann (GEO 08, 2008) ble fire år senere vår aller første oljedirektør, og de som har fulgt norsk oljeindustri fra innsiden kjenner selvsagt navnet godt. Men også sett fra utsiden har Hagemann vært synlig i kraft av sin stilling. Den andre, Farouk Al-Kasim, holdt i lange perioder en mer tilbaketrukket profil. Innad i oljemiljøet var imidlertid navnet hans godt kjent. Gjennom mer enn 20 aktive år jobbet han strategisk og stod som en bauta og voktet over oljerikdommen. Til beste for hele nasjonen.

– I midten av syttiårene ble jeg presset av geologene i planavdelingen til å profilere OD i offentligheten. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å prøve. I resten av syttiårene og hele åttiårene var jeg faktisk godt profilert i media som ODs talsmann når det gjelder ressursforvaltning. At jeg var aktiv styremedlem og formann i Norsk Petroleumsforening økte eksponeringen.

Men det er jo lenge siden den tid. De fleste av dagens geologer husker ikke dette. Og de siste 20 årene, etter at han sluttet i OD, har Farouk levd mer ”tilbaketrukket”.

En annen grunn til at navnet er lite kjent er at han ikke engasjerte seg i publisering av faglige artikler. Det hadde han rett og slett ikke tid til.

Så anonym har han faktisk vært de siste årene, at det er få i det oppvoksende norske geomiljøet som kjenner historien hans og alt han har bidratt til. Og ingen aviser har funnet det nødvendig å portrettere ham i de siste 20 årene siden han forlot Oljedirektoratet. Da NRK for et par år siden hadde en serie om norsk oljehistorie, ble han ikke nevnt. Ikke Hagemann heller, for den saks skyld.

En artikkel i Financial Times i fjor (29. august 2009) skulle endre noe på dette. Med ett ble den erfarne geologen og mangeårige byråkraten omtalt i norske media. Mange flere ble klar over at Farouk Al-Kasim var en betydelig brikke i de 25 første årene av norsk oljehistorie. I kraft av sin kunnskap, og i kraft av sin væremåte.

Ekofisk og Troll

Da oljealderen kom til Norge på 1960-tallet, møtte de internasjonale oljeselskapene byråkrater som senere ble omtalt som ”blåøyde arabere”. Det var det helt sikkert noe i, for ingen av de norske forhandlerne hadde erfaring fra oljeindustrien.

Det de ikke visste, var at byråkratflokken også inneholdt en brunøyd araber. En ekte araber. En oljegeolog med erfaring i både leting og produksjon – fra et land som senere skulle stå frem med noen av de aller største feltene i hele verden (GEO ExPro 04, 2010). Selv de norske gigantfeltene blir som smågutter å regne sammenlignet med disse supergigantene (GEO ExPro 03, 2009). Det kommer vi tilbake til.

Farouk, alle er på fornavn med ham, begynte sin byråkratiske løpebane på tilsynelatende beskjedent vis, som rådgiver i Industridepartementet, og avsluttet som mektig ressursdirektør i Oljedirektoratet. Som rådgiver hadde han betydelig innflytelse da den norske oljepolitikken ble meislet ut tidlig på 1970-tallet, og i kraft av sitt virke som ressursdirektør, frem til 1991, har han satt spor som både er varige og lett å få øye på. Ekofisk og Troll er stikkord.

Her er det ikke plass til å gå i detaljer, men det er en kjent sak i oljemiljøet at Farouk spilte en svært sentral rolle i suksessen med økt oljeutvinning fra Ekofisk. Ideen om vanninjeksjon var hans. Mange var skeptiske, men som geolog så han muligheten og forsto også de potensielle motforestillingene. Han fikk med seg operatørselskapet Phillips og forskjellige miljøer til å utrede mulighetene. Tunge geologiske prosjekter ble initiert. Forskning ble igangsatt. Det var kun fakta som talte. Synsing gjaldt ikke.

Det endte med at motforestillingene etter hvert ble avvist. Allikevel måtte vanninjeksjon prøves i et pilotprosjekt for å eliminere mulige skadevirkninger til reservoarbergarten. I dag vet vi at Ekofisk kan komme til å produsere i enda 50 år og på en måte som er forutsigbar. Uten vanninjeksjon og kunnskapen om reservoaret kunne feltet ha vært stengt allerede. I stedet kommer feltet til å produsere i en del tiår fremover som en sann gigant.

– Lærdommen fra Ekofisk er at man må være føre var. Feltutviklingen må ha fremtiden for øye og ha design for senere opsjoner, påpeker Farouk.

– I 1977 – nøyaktig ni år etter at jeg kom til Norge – ble dette en del av regelverket. Men det var en kamp å få det inn i en lovgivning som var myntet på sikkerhet. ”Haster det slik”, ble det sagt. Men vi klarte å snike inn setninger som vi kunne bruke som brekkstang i forsvarlig ressursforvaltning.

Og når det gjaldt Troll, var Farouk en sterk og utslagsgivende pådriver for at feltet skulle produsere olje (de tilstedeværende mengdene med olje var høyere enn i noen annet felt på sokkelen?), og ikke bare et gassfelt. Hydro hadde ideen til horisontale brønner for å kunne produsere fra den tynne oljesonen. Farouk så umiddelbart potensialet og ga sin støtte. Mens både Shell og Statoil var i mot, hadde Oljedirektoratet en krystallklar anbefaling. Til slutt skar energiministeren gjennom. Mange er av den mening at uten Farouk hadde det ikke gått slik.

Key note speaker

En brunøyd araber midt i blåøyde Norge. Ikke bare midt i Norge, forresten, men midt i det innerste av byråkratiet. Hvordan kan det ha seg? Her trengs en forklaring.

Farouk tar i mot oss på en travel hverdag. En ganske alminnelig hverdag, med andre ord, for denne snart 75-årige ”pensjonisten”. For her er det ikke snakk om å hvile på sine laurbær. Mange er nemlig interessert i et lite stykke av mannen som var en av arkitektene bak Stortingsmeldingen som la grunnlaget for opprettelsen av Oljedirektoratet og Statoil.

Få dager etter mitt besøk reiser Farouk til Ghana. Det norske programmet Olje for utvikling arrangerer et seminar, og Farouk er en av foredragsholderne. Et par uker senere går turen til New Zealand. Det er Crown Minerals som inviterer. Farouk er keynote speaker og skal delta i den avsluttende paneldebatten. For landet på den andre siden av kloden strever med å finne både olje og oljeselskaper som er interessert i å lete. Konferansen skal gi en ny giv, og derfor har energiministeren invitert en nordmann til å holde innledningsforedraget om ”The Norwegian Experience”. ”Smigrende”, kommenterer han selv.

Ved slike anledninger får han også sjansen til å snakke om oljeforbannelsen – ”the oil curse” – som omhandler det paradokset at ressursrike land får lavere vekst og dårligere levevilkår for landets innbyggere enn land med lite ressurser.

– Den kommer når oljeinntektene blir svært store i forhold til brutto nasjonalprodukt. Det er nettopp her at Norge har vært forutseende.

Nå er han bekymret for nettopp Ghana. Store oljefunn de siste årene kan bli en forbannelse om ikke regjeringen raskt tar de riktige grepene.

– Landet er dessverre ikke godt nok forberedt, men vi er med og hjelper dem med å oppnå det de ønsker.

Farouk holder seg godt. 75 år er ingen alder. Slank og rank, velkledd i lys grå bukse og blå blazer, sitter han foran PC-en på et romslig, men likevel beskjedent kontor, godt plassert ikke langt fra Oljemuseet i Stavanger.

Det virker som han er mest stolt over skjermbildet av Geirangerfjorden. Det har han tatt selv, og nevner ikke med et eneste ord diplomet på veggen som viser at han har mottatt prisen Oilman of the year 1992 fra SPE. At han også har bidratt langt utenfor landets grenser vitner et annet diplom om. Det er en Special Award fra Tanzania for hans bidrag til utviklingen av gassfeltet Songo Songo. Beviset på at nestoren har mottatt ONS Ærespris i 2006, for ”fortjenestefull innsats for teknologiutviklingen på norsk sokkel”, er ikke å se.

Skulle han i et øyeblikk av nostalgi sende tankene til barndommen i Basra, ja da hjelper det med et vakkert vintermotiv fra de norske fjellene på veggen for å komme tilbake til hverdagen. Til hjelp i så måte er nok også en rosemalt klokke som litt umotivert pryder veggen.

Født og oppvokst i Irak. Men godt norsk, og vel så det, etter å ha levd det meste av sitt voksne og mest produktive liv her i landet. Og de aller fleste av dem i Stavanger.

Dobbel gevinst i London

Farouk er født midt på 1930-tallet. Da hadde det gigantiske Kirkuk-feltet allerede blitt funnet (1927), og de første oljefatene ble eksportert i 1934 (GEO ExPro, 02, 2009). Irak var altså ingen stor oljenasjon da Farouk kom til verden, og det var først tidlig på 1950-tallet at produksjonen nådde 100.000 fat per dag (Norge nådde det nivået i 1975, og til sammenligning er Norges oljeproduksjon i dag i underkant av to millioner fat per dag). Deretter gikk det imidlertid fort, og i dag er det bare tre land i verden som har et større reservegrunnlag enn Irak.

Da Farouk kom i skolealderen var det Iraq Petroleum Company (IPC), et konsortium av de fem største oljeselskaper i verden, som dominerte den irakiske oljeindustrien, og det aller meste av oljeproduksjonen kom fra Kirkuk.

– Utfordringen på skolen var å bli blant de 100 beste i hele Irak. De fikk alle sammen sjansen om å få stipend for å studere i utlandet, mot å komme tilbake og erstatte de utenlandske ekspertene. Det var på den måten vi kunne bidra til ”irakifiseringen”. Hensikten var å sikre at landet bygget opp sin egen ekspertise i petroleumsvirksomheten.

Etter skoleutdannelse i Irak flyttet unge Farouk til London. Imperial College – Royal School of Mines – ventet. Et prestisjetungt universitet på linje med MIT. For den unge mannen var det en drøm som gikk i oppfyllelse. På den tiden var det godt kjent at utlendinger med bakgrunn fra Imperial College endte opp som høytstående embetsmenn. Fremtiden så definitivt lys ut. At lyset senere skulle skinne fra nordhimmelen hører med til livets mange tilfeldigheter.

For midt i Londons gater befant det seg også en ung og modig norsk kvinne. Hun var au pair for ett år. Det tok ikke lang tid før den kommende prinsen fikk sin prinsesse. Neste stoppested ble Irak. Alternativet hennes var retur til Åndalsnes.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene. For hensikten med å dra til London var å studere geologi.

– Da jeg skulle bestemme meg for studieretning, kom barndommens inntrykk fram. Jeg så flammene i ørkenen, fra brenningen av gass, og hadde alltid lurt på hva som lå bak, hvor oljen og gassen kom fra.

– Jeg var fascinert av hvordan olje var dannet og hvordan den kunne finnes, og ville være med på dette. Derfor satset jeg på geologi. Det var ikke rørene og boretårnene som interesserte. Det var grunnen til at det ikke ble ingeniørstudier.

Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at Imperial College var dominert av et hardrock-miljø. Granitt var tyngdepunktet. Det var minimal interesse for bløte bergarter. De samme bergartene som kan være reservoar for hydrokarboner.

– Heldigvis var en av Englands mest fremgangsrike sedimentologer i ferd med å slå rot i London, og sammen med en syrisk student, som jeg var blitt god venn med, insisterte jeg på at universitetet også burde satse på petroleumsgeologi.

– Det endte med at vi grunnla en ny tradisjon med feltarbeid i jurafjellene i Frankrike. Her var det både sandsteiner og kalksteiner slik vi kjenner dem fra Midt-Østen.

På den måten, etter bare noen få år på bortebane, demonstrerte den unge studenten lederegenskaper og initiativ som skulle slå ut i full blomst noen år senere.

Og oppholdet i London ble en skattkiste. Utdannelse og kone. Hva mer kan en ung mann ønske seg? Jo, en god jobb, og nå ventet IPC som hovedsakelig opererte gigantiske oljefelt (Kirkuk, Zubair og Rumaila, det siste ble funnet i 1953) og hadde lisens til å lete etter olje og gass over hele landet. Selskapet hadde bruk for geologer. I 1957 vendte Farouk tilbake til Irak.

En dramatisk vending

Egentlig var det to år i forsvaret som ventet, men regimet innså raskt at det ville være mer nyttig å bruke fem års utdannelse til det den var ment for. Derfor fikk geologen dispensasjon og begynte, etter ”svært kort opptrening”, som Resident Geologist. Her hadde han ansvaret for å bistå boreoperasjonene. Det er vel det vi i dag kaller operasjonsgeolog, men den store forskjellen var at både arbeidsplassen og boligen lå midt ute i ørkenen.

Det siste var avgjørende for hva slags jobb han valgte, og belønningen kom ganske fort i form av en velskapt gutt. Ikke rart at livet som ung mann midt mellom sanddynene i egen bolig og med ny familie i ettertid står frem som en ”drømmeverden” svært tidlig i livet.

Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Ikke stort lenger enn ett år. Storpolitikken innhentet ham. Revolusjonen i 1958 brakte oberst Abdul Kareem Qassim til makten. Han begynte å presse IPC som bare betalte noen få prosent royalty på produksjonen. Ikke nok med det, det utenlandske konsortiet hadde letelisens over hele landet som det gjorde lite med. For IPC trengte ikke finne mer. De store oljeselskapene bestemte selv oljeprisen, og nye funn kunne gi lavere priser. De hadde ikke noe ønske om å øke reservene. Derfor ble det gjort lite over store prospektive områder.

Konfrontasjonen endte med at myndighetene tok letelisensen fra selskapet. Feltene som var i produksjon ble holdt utenfor. IPC svarte med at det ikke lenger var bruk for geologene og geofysikerne, men loven tilsa at vi likevel måtte få lønnen vår. Så vi endte opp med å spille backgammon i kantinen. Vår eneste arbeidsoppgave var å heve lønn, en gang i måneden, forteller Farouk med et lite smil.

Økte reservegrunnlaget

Lediggang er ikke bare roten til alt vondt, den kan også gi næring til handling, og for Farouk resulterte denne tiden i et første forsøk på å bosette seg i Norge. En doktorgrad ved Universitetet i Oslo fristet, og her ble han tatt i mot med åpne armer. Men problemet med å skaffe bolig ble så stort at han i stedet endte opp i Leicester i England. I ettertid spilte det for så vidt liten rolle, for etter bare én ukes studier hadde arbeidsgiveren ombestemt seg. Et iltelegram fortalte at det nå var behov for geologer på de to feltene som IPC opererte i Sør-Irak, Zubair og Rumaila, og Farouk begynte på sin karriere som produksjonsgeolog.

– Min første oppgave var å lede et team som skulle beregne reservegrunnlaget. I løpet av tre måneder gjorde vi en svært grundig jobb basert på logger og kjerner. Resultatet var at vi økte reservegrunnlaget md 25 prosent, først og fremst fordi vi inkluderte mange ”tynne” soner som tidligere var neglisjert fordi de ble sett på som isolerte anomalier.

– Dette er et glimrende eksempel på at geologene har en oppgave gjennom hele verdikjeden. Operatøren forstod først ikke at geologer også kunne brukes i produksjonsfasen, her var det bare plass for ingeniørene. Så dette ble et vendepunkt i min karriere. Det hersket ikke lenger noen tvil om at geologene har en viktig rolle i produksjonsfasen.

Farouks neste oppgave var et sedimentologisk og petrofysisk studium av Mishrif-formasjonen (øvre kritt) som vi nå vet er det viktigste karbonatreservoaret i Irak. Konklusjonen var at formasjonen blir mektigere mot nord, og den ledet til oppdagelsen av feltet West Qurna, rett nord for Rumailla, et gigantfelt med opprinnelige, utvinnbare reserver på mer enn 43 milliarder fat olje (til sammenligning var de opprinnelig utvinnbare reservene fra Statfjordfeltet om lag fire milliarder fat oljeekvivalenter). Men det var i regi av det nasjonale oljeselskapet. IPC hadde falt for eget grep og var tilskuer til den eventyrlige utviklingen ikke langt unna.

– Vi gjorde en grundig jobb som omfattet alle typer data som var tilgjengelig, og for meg personlig ble det en stor triumf da vi senere boret en brønn sør for Bagdad basert på konklusjonene i studiet. Vi mente at havet transgrederte fra sør, og at revene derfor ble yngre jo lengre inn i landet vi kom.

– Jeg var ansvarlig geolog for denne brønnen, og var i ekstase da et nytt gigantfelt – Dujaila – ble påvist enda lengre mot nord. Tenk det, brønnen bekreftet teorien, og i ettertid ser jeg på dette som min desidert største bragd som fagmann. Bare studiet som konkluderte med økte reserver i de to feltene lengre sør kan konkurrere.

Farouk ble med andre ord godt voksen geolog lenge før han kom til Norge. Bare litt over 30 år gammel hadde han hatt betydelig innflytelse på både leting og produksjon i det oljerike landet Irak.

– Faglig sett hadde jeg to karrieretopper før jeg fylte 30, konstaterer geologen.

Til forskjell fra nordmennene som jobbet i departementet, kunne han skilte med lang og variert erfaring som petroleumsgeolog med kunnskap om både sand- og kalkstein reservoarer, da han ble ansatt på engasjement i 1968. Heldigvis hadde vi folk som visste å verdsette dette.

I ettertid kan vi også reflektere litt over hva han lærte om de internasjonale oljeselskapenes måte å forholde seg til vertslandene på. IPCs arrogante holdninger representerte ikke noen rollemodell, og akkurat denne erkjennelsen lå nok i bakhodet da han bare noen få år senere var sentral i utviklingen av ”den norske modellen”. Den inkluderer som kjent et ansvarlig departement, et oljedirektorat med forvaltningsansvar og et kommersielt statsoljeselskap.

Forsidedone

Nytt sceneskifte

Farouk og familien hadde etter dette ingen planer om å forlate Irak. Skjebnen hadde smilt til dem, og petroleumsgeologen hadde klatret fort og høyt i statsoljeselskapet. I 1965 ble han forfremmet til Area Geologist for Nord-Irak, og i 1966 ble han gitt den samme jobben for Sør-Irak.

– Jeg hadde et skikkelig gjennombrudd, fordi det nå ble akseptert at geologene var like nyttige i produksjon som i leting.

Men – én dag – var ikke alt like rosenrødt lenger. Den yngste sønnen fikk diagnosen cerebral parese. Myndighetene ville løse problemet med å ta han fra dem, for – som de sa – ”han kommer til å plage dere resten av livet”.

– Vi hadde ikke noe valg. Vi måtte dra til Norge. Det var bare her vi kunne få den behandlingen han trengte.

Så i mai 1968 stod familien Al-Kasim igjen på norsk jord.

Tilfeldighetene ville at det samtidig ble funnet kondensat i brønn 7/11-1 som ble boret på en saltindusert lukning i Sentralgrabenen, en struktur som operatøren Phillips hadde gitt navnet Cod. Historien om hans visitt i Industridepartementet, mens han ventet på at toget til Åndalsnes skulle gå, er fortalt mange ganger før. Hans selvpålagte oppdrag var å undersøke om det fantes oljeselskaper i Norge som trengte en geolog.

For departementet var det som om han skulle ha blitt ”sendt fra himmelen”, for departementet reagerte lynraskt og ga ham et tidsbegrenset oppdrag, med NGUs vannkontor som arbeidssted.

– Oppgaven jeg ble satt til var å vurdere ressursene i Cod-funnet. Jeg fikk en pult inne på Fredrik Hagemanns arbeidsværelse, og det ble hans oppgave å bære logger og seismikk fra departementet til Eilert Sundts gate, smiler Farouk.

– Konklusjonen var at funnet var marginalt. Det hjalp heller ikke at det var kondensat, noe som gir svært usikker fordeling av olje og gass. Men funnet var likevel viktig. Det viste at olje og gass var dannet sentralt i bassenget, og at det derfor med stor sannsynlighet kunne være olje på flankene.

Etter tre måneder fikk Farouk fast jobb. Fredrik Hagemann var nærmeste sjef. Den første arbeidsoppgaven han tok fatt på var å undersøke petroleumspotensialet i norsk sektor av Nordsjøen i lys av de 13 brønnene som var boret til da.

– Jeg studerte alle dataene, ikke bare brønndataene, men også de seismiske dataene. Tre brønner hadde spor av hydrokarboner, og den mest interessante var brønn 25/11-1, her var det en overbevisende kolonne. I dag er dette kjent som funnbrønnen på Balder-feltet (nå ferdig produsert), men den gangen ble funnet betraktet som marginalt, man forstod ikke geologien (GEO 07, 2009).

Den unge, men likevel svært erfarne, petroleumsgeologen mente at Nordsjøen hadde et aktivt petroleumssystem. ”Her er det bare snakk om tid før det blir gjort et skikkelig funn,” konkluderte han.

– Det stod klinkende klart for meg at det var stor sannsynlighet for å finne olje i kommersielle mengder. Funnene Cod og Balder viste at det var dannet hydrokarboner i bassenget. Men plasseringen av letebrønnene var sannsynligvis ikke optimale.

– Dessuten viste seismikken at det var mange prospekter å bore på. Før eller siden ville vi treffe på olje i store nok mengder. Man trengte ikke være geni for å forskuttere det.

Det er likevel en gåte at de utenlandske oljeselskapene med sine høyt verdsatte og godt betalte eksperter ikke var overbevist om det samme. Farouk forklarer dette med at de rett og slett ikke tenkte i form av petroleumssystemer. Andre ville ha sagt at det ikke var kultur for å tenke dynamisk, at det er lett å bli låst opp i gammel erfaring. Konsekvensen er den samme, og den demonstrerer til fulle ett av Farouks hovedpoenger da han arbeidet i Oljedirektoratet: betydningen av mangfold.

“… young people today have little knowledge of what Norway did in order to succeed. That sounds like the typical complaint of a 73-year-old, but in this case, the disappointment is justified

Financial Times, 2009

”Greatest value creator”

Til Financial Times sier Statoil-veteranen Willy Olsen at Farouk Al-Kasim kanskje er den største verdiskaperen i Norge noensinne: “Farouk is perhaps the greatest value creator Norway has had,” says Olsen. And with good reason. Most of the oil found in the world is never recovered: the average extraction rate worldwide is around 25 per cent. Norway averages 45 per cent, and for that, Olsen gives al-Kasim much of the credit: he pushed the government to increase extraction rates; insisted that companies try new technologies, such as water injection in chalk reservoirs or horizontal drilling; and threatened to withdraw operating licences from companies that balked. “It is this culture, a culture of ‘squeezing the last drop out’, which he cultivated,” says Olsen.”

”Den norske modellen”

Farouk var godt ansett i Industridepartementet. Derfor var han et naturlig valg som medlem i en liten gruppe som skulle skrive Stortingsmelding 123, og som ble presentert i 1971. Det er her” Den norske oljemodellen” blir meislet ut, en lovgivning som har vist seg å være en lykke for Norge og som mange land ser med misunnelse på.

Resultatet var at vi fra 1972 hadde et departement med ansvar for oljesaker, et forvaltningsorgan som sørget for at alt gikk riktig for seg (Oljedirektoratet) og et statsoljeselskap som tok seg av de kommersielle interessene (Statoil). Her ligger hemmeligheten. Det høres enkelt ut, men få land har lykkes i den grad Norge har gjort med å forvalte ressursene på en måte hvor mest mulig kommer opp av bakken på en sikker måte.

Et av kjernepunktene i norsk oljefilosofi er også den ”utfordringskulturen” vi har i mange ledd. Helt fra starten var det klart at det skulle være plass for andre enn Statoil. De utenlandske oljeselskapene var velkomne. I dag er mange av dem forsvunnet, men Statoil (nå med både Norsk Hydro og Saga Petroleum innlemmet) blir fortsatt utfordret av en del utenlandske selskap inklusive de mange småselskapene som har fått anledning til å innarbeide seg gjennom et helt nytt skatteregime. Med i ”utfordringskulturen” er også myndigheter og leverandører. Alle må bidra til å gjøre ressursforvaltningen bedre. Dette er i Farouks ånd.

Farouks erfaring fra Irak, der han fikk oppleve oljeselskapenes selvgodhet og arroganse på kroppen, har nok hatt innvirkning på dette systemet. Vi gjetter uansett på at det han opplevde tidlig i karrieren har formet hans vilje til å unngå konfrontasjon og i stedet strebe for samarbeid.

Selv sier Farouk at de første årene på norsk sokkel lærte ham to viktige ting.

– For det første at de store oljeselskapene kan overse mellomstore og store felt uten den minste anelse om at de er der. De er derfor ikke ufeilbarlige. Årsaken kan være at ”de er bortskjemt med olje” og er kun fokusert på elefantene. Konsekvensen var at jeg ikke hadde ubegrenset respekt for gigantene.

– For det andre innså jeg at regjeringen ikke må gå i konfrontasjon med de store selskapene. Det er destruktivt. De stopper hverandre og hindrer forbedringer. I stedet må de ta godt vare på den gjensidige tilliten for å jobbe effektivt sammen, ikke minst fordi de trenger hverandre.

Nå markedsfører Farouk ”den norske modellen” over store deler av verden. Han er en skattet foreleser i programmet Olje for utvikling, og derfor en viktig bidragsyter når utviklingsland skal utforme sin oljepolitikk. Butikken driver han i firmaet Petroteam med ”resource management” som spesialitet.

Interessant nok har han også vært konsulent for Norad i forbindelse med gjenoppbyggingen i Irak.

Farouk begynte i Oljedirektoratet da det ble opprettet i 1973. Han ser med glede tilbake på noen av de kulturendringene han har vært med på.

– En av de største milepælene i Oljedirektoratets historie var at vi klarte å tvinge fagfolk til å samarbeide på tvers av fagfeltene sine. Først fikk vi geologer og geofysikere til å jobbe sammen. Neste skritt var å få disse til å jobbe sammen med reservoaringeniørene. Det var vanskeligere.

– Dernest var det avgjørende å få fagfolkene til å tenke strategisk. Se helheten. Alt i ett og samme produkt. Også økonomi.

Det betyr, mener Farouk, at geologene som har lært behovet for flerfaglig tilnærming i dag danner flertallet blant ledende personer i oljesektoren.

– Geologene har også den fordelen at de er vant med ikke å være bastante. Det ligger i sakens natur at det er nødvendig med analyser.

“Farouk Al-Kasim has played a significant role in the development of Norway as one of the largest oil and gas exporters in the world. His influence on Norway’s policies and the resource management strategy has been considerable”

Willy Olsen, tidligere direktør i Statoil

Om å bli integrert

Farouk er iraker. Egentlig. Innerst inne. Til tross for sitt norske statsborgerskap. Dermed ikke sagt at han savner sitt hjemland. I alle fall ikke slik det har utviklet seg gjennom mange år med dårlig ledelse.

Men det har ikke alltid vært slik. De første årene som ung student – langt hjemmefra, både geografisk og kulturelt – var vanskelige. Det medgir han uten omsvøp.

– De første fem årene savnet jeg Irak ganske enormt. Men, man blir vant med nye omgivelser, og i prosessen med integrasjon er det lett å mislykkes hvis man er passiv. I stedet må man gi av seg selv, ville det, være engasjert. Ved å skape trivsel rundt seg øker forståelsen og eierskapsfølelsen, dermed gir du mer, og får mer.

På godt norsk heter dette at ”man er sin egen lykkes smed”. Derfor er Norge og Stavanger ”hjemme”, og han omtaler seg selv som ”nordmann”. Det kan vi andre, som er født inn i velstanden, være stolte av.

Farouk tenker også tilbake på et samfunn som på mange vis er mer åpent enn vårt.

– I Irak er man mye mer avhengig av hverandre. Man deler alle tankene. Derfor er det helt vanlig å ”plage andre” med sine problemer. Tar du buss eller tog, vet mange snart alt om hverandre. Denne dimensjonen savner jeg fortsatt.

– Bakgrunnen min fra Midt-Østen har gjort meg mer åpen enn nordmenn. Det kan føre til smekk på hjemmebane. Så den kulturelle spenningen er der fortsatt.

Bare én gang har han vært tilbake siden han forlat Irak i 1968. Det var i 1979. Like før den ødeleggende krigen mellom to naboland, Irak og Iran, brøt ut, og som pågikk i nesten ti år.

– Det jeg så var ikke bare positivt. De negative aspektene blir forstørret når du ikke trenger å leve med dem.

– Det jeg heller ikke fikk oppleve under mitt besøk den gangen var den menneskelige varmen som kjennetegnet det landet jeg forlot. Nye relasjoner hadde oppstått, mange hadde flyttet, dermed var det færre å dele minnene med. Da forsvinner også den emosjonelle tilknytningen.

Dermed er vi over i en samtale om integrasjonsprosessen som oppstår når et menneske flytter til et nytt land. Og kulturforskjellen mellom nasjoner. Om innvandringen til Norge. Men det er en helt annen sak. Her ville vi bare fortelle korte bruddstykker av en historie om en stor mann som har klart det kunststykke å bli profet i et lite land.

Akkurat det kan også ha sammenheng med at hans menneskesyn er positivt.

– Jeg har et godt inntrykk av mennesker. Jeg har sjelden truffet noen som har irritert meg eller skuffet meg.

– Du må behandle mennesker med respekt. Da får du respekt tilbake, er en av Farouks leveregler.

Ferdig med Irak er han likevel på ingen måte. Nå drar han tilbake. For å besøke sine søstre. Møtestedet er det nordlige Irak, i Kurdistan, hvor det er trygt å ferdes.

Den grå eminense

I 1991 tok Farouk farvel med det norske oljebyråkratiet. Da hadde han vært 5 år i Industridepartementet og 18 år i Oljedirektoratet.

– Jeg stilte meg spørsmålet om jeg i en alder av 55 år fortsatt var den rette. Jobben ble mer og mer krevende og kompleksiteten stilte nye krav. Også selve spillet med oljeselskapene, leverandørindustrien, politikerne og opinionen ble mer komplisert. Det var mange som ville ha innflytelse.

– Jeg kom til den konklusjonen at jeg måtte gi plass til en ny generasjon. Min rolle – å legge grunnlaget – var avsluttet.

Farouk er for mange en legende i levende live. Men for den yngre generasjonen av geologer er han, som vi har hørt, like fullt ganske ukjent.

For selv om han har holdt en høy profil i departementale kretser, og fått gjennomslag i særdeles viktige saker ved å legge bredsiden til, godt støttet av høy kompetanse og gode kolleger, har han holdt en lav profil både i det geologiske miljøet. Andre har tatt seg av den faglige profileringen av Oljedirektoratet utad. Andre har stått frem på møter med foredrag. Farouk har i liten grad menget seg med massene. I stedet har han konsentrert innsatsen om å kjempe gjennom saker. Til glede for hele landet. Til glede for mange generasjoner nordmenn. Men altså uten å stå frem i media og la lyset skinne over seg selv hver gang kampen er kronet med seier.

Farouk Al-Kasim er kroneksemplet på en grå eminense.

Toppen av karrieren

Etter mer enn 50 år med geologi, ressursforvaltning og ledelse i det internasjonale oljemiljøet kan det være vanskelig å rangere høydepunktene i karrieren. Flere vellykkete prosjekter i hjemlandet Irak kommer høyt på listen, men aller øverst – i følge ham selv – kommer invitasjonen fra Bente Nyland i Oljedirektoratet (OD) om å holde innledningen på institusjonens strategisamling. I hele to timer fikk han lov å boltre seg for alle ansatte, på den samme arbeidsplassen som han selv jobbet i mange år og var blitt en respektert leder. Den tidligere ressursdirektøren gikk gjennom direktoratets bragder, så som Ekofisk, Troll, Oseberg, TOGI, for å nevne noen, og gjorde det helt klart at det slett ikke er likegyldig hva som skjer med OD. ”Det er nødvendig at det går godt med Oljedirektoratet,” er hans mantra.


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments