Et mye omtalt brev

Mange geologer har prøvd å unnskylde at Norges geologiske undersøkelse i 1958 skrev et brev der de slo fast at det ikke kunne finnes olje eller gass på kontinentalsokkelen. Det er det ingen grunn til.

”I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at: ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte oljeeventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet.”

Slik innledet statsminister Jens Stoltenberg sin nyttårstale i år. Nok en gang ble vi minnet om det etter hvert beryktede brevet som Norges geologiske undersøkelse sendte til Utenriksdepartementet en sen februardag for 32 år siden. Derfor er det på tide med en ny gjennomgang av bakgrunnen for dette brevet som har ridd det norske oljemiljøet som en mare i flere tiår.

Kull – fra sokkelen

Vi – i betydningen ”vi nordmenn” – har egentlig visst det lenge. Faktisk i hele 140 år. Allerede i 1870 holdt daværende direktør ved Norges geologiske undersøkelse, Theodor Kjerulf, et foredrag i Videnskabs-Selskapet om funn av kullbiter langs kysten. Han konkluderte med at de kom fra kontinentalsokkelen. Kjerulf var altså den aller første som antydet at det fantes sedimentære bergarter utenfor kysten av Norge.

I dag vet vi også at kull kan være kildebergart for gass, og noe av den gassen som er funnet på norsk sokkel kan ha kull fra midt jura tid som kildebergart (GEO 06/2005; ”Energi for evigheten”).

I en artikkel i Norsk sokkel nr. 3, 2009 (foredraget er også omtalt i Landet blir til, Norges geologi, 2006), forteller geologene Jon Arne Øverland og Terje Solbakk om sogneprest Jespersen fra Kvæfjord i Troms som på 1860-tallet sendte inn en prøve av ”formodede forstenede Levninger av Hval” til professor Theodor Kjerulf ved Universitetet i Christiania. Kjerulf oppfattet raskt at han satt med en kullbit i hånden. Han fulgte opp med å sette i gang en rekke undersøkelser.

I foredraget fremholdt han at ”Kvedfjordkullet synes saaledes at være oppskyllet paa Land fleresteds i det nordlige Norge. Hvor og i hvilke lag det det oprindelig findes vides ikke, men man tør næsten med Sikkerhed formode, at det hidhører fra Jura-Afleiringer ude i Havet under Norges nordlige Vestkyst”.

Geologen Gunnar Horn interesserte seg også for kullfunnene, og i 1929 holdt han et foredrag i Norsk Geologisk Forening om resultatene av arbeidet sitt. Øverland og Solbakk skriver at Horns analyser viste ”et ekstremt høyt innhold av hydrokarboner”. Gjennom destillasjonsforsøk viste han også at nær 80 prosent av kullet ble omdannet til lettflytende tjæreolje. Horn støttet også opp om Kjerulfs konklusjon i det han skriver at ”Det er sannsynlig at Kvæfjordkullene stammer fra bogheadlag i submarine mesozoiske lag like ved kysten”.

Øverland og Solbakk skriver videre at ”… med utgangspunkt i kullfragmentene funnet langs kysten, kullforekomstene i Skottland, på Svalbard og på Andøya, postulerte Gunnar Horn de geologiske hovedtrekkene i havområdene utenfor Norge. Han betraktet vestkysten av Norge og sokkelen utenfor som en randsone i et stort basseng, hvor det var avsatt sedimenter av paleozoisk og mesozoisk alder.” De to geologene i Oljedirektoratet forteller også at Gunnar Horn hevdet at funnene av kullfragmenter langs norskekysten ”kunne danne basis for en bedre forståelse av den norske kontinentalsokkelen.” Gunnar Horn skriver selv at umiddelbart utenfor kysten ”turde det således ikke være ualmindelig å finne mesozoiske lag i havbunnen.”(Øverland og Solbakk ønsker å undersøke om det finnes flere funn av Kvæfjordkull som ikke tidligere har vært publisert. Tilgjengelige prøver fra Kvæfjord vil også bli forsøkt analysert for sammenligning med kull som er påvist ved boring på sokkelen).

Dette viser at flere norske geologer – lenge før 1958 – hadde vært inne på tanken om at det fantes sedimentære bergarter på kontinentalsokkelen, utenfor de krystalline bergartene som fastlandet består av.

Den eksakte ordlyden

”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.”

I innledningen heter det imidlertid at ”… det må understrekes at utredningen ikke gir noen gjennomarbeidet utredning av de kompliserte problemer vedrørende kontinentalsokkelens geologi og mulige råstoffkilder langs den norske kyst”.

Her ser vi altså at det ble trukket en bastant konklusjon, til tross for at det tas forbehold om at saken ikke er skikkelig utredet. Behovet for å gi et klart svar var altså større enn trangen ti å være vitenskapelig etterrettelig.

Sedimentbassenger i Nordvest-Europa

I forrige utgave av GEO (GEO 01/2010) presenterte vi en enkel oversikt over Nordvest-Europas oljeindustri frem til Norge gikk inn i oljealderen. Den viste at det i alle Nordsjølandene, med unntak av Norge, i flere tiår før 1958 hadde blitt lett etter olje og gass i flere forskjellige sedimentbassenger. Det hadde også blitt gjort en mengde funn av hydrokarboner, og en rekke felt var i produksjon, med Tyskland som den viktigste oljenasjonen etter Andre verdenskrig.

Det var på den tiden også grunn til å anta at flere av sedimentbassengene der det var påvist olje og gass fortsatte under Nordsjøen. Presis på samme måte som sedimentbassenget i Mexicogulfen i USA har en ”sømløs” grense mellom hav og land. Det siste var også godt kjent i 1958, ettersom letingen etter hydrokarboner utenfor kystlinjen allerede var godt i gang.

Vi skal heller ikke glemme at norske geologer allerede på 1800-tallet ble klar over at det ligger et lite sedimentbasseng på østsiden av Andøya. I et forsøk på å finne drivverdige forekomster av kull, ble det boret to brønner som viste at det ligger en pakke med sedimentære bergarter som er flere hundre meter mektig.

Ramsåfeltet har senere blitt grundig undersøkt, bl.a. med seismikk og fire boringer på 70-tallet, og dette er det eneste stedet på det norske fastlandet at vi finner mesozoiske, sedimentære bergarter (GEO 03/2008). Med dagens kunnskap vet vi at disse jura- og krittbergartene tilhører et nedforkastet sedimentbasseng mellom Andøya og Senja.

Gabrielsen og Doré (R.H. Gabrielsen and T. Doré: History of tectonic models on the Norwegian continental  shelf. Petroleum Exploration and Exploitation in Norway. Elsevier 1995). påpeker at det allerede tidlig på 1900-tallet ble fremstilt paleogeografiske kart som indikerte at Nordsjøen var et sedimentbasseng. De to forteller videre at det var en publikasjon fra 1951 som for første gang, med utgangspunkt i et grundig vitenskapelig arbeid, forutser et sedimentbasseng i Nordsjøen. ”Wills reconstructions illustrated the likelihood of basin systems beneath the North Sea. … The Atlas predicted the offshore extension of the Middle Jurassic coarse clastics, now known to form some of the most significant North Sea reservoirs. Also inferred was the Permian basin across the North Sea.”

Tellef Dahls observasjoner

“Ved den lille elv, som falder ud ved gaarden Ramsaa, nordøstligst paa Andøen i Dverberg prerstegjæld, blev sandsten med kullag første gang observert. Siden blev bituminøs skifer med lerjernsten iagttaget længere inde ved elven, hvorhos sandsten ogsaa fandtes i dagen paa et enkelt punkt ved den nordenfor beliggende gaard Breivik”.

Dette skrev bergmester T. Dahll i 1891, etter at han i 1867 hadde besøkt Andøya og foretatt de første geologiske undersøkelsene.

Les mer i Peter Midbøes artikkel ”Sokkelbergarter på land”, GEO 03/2008;

www.geoportalen.no/bergarter/sokkelbergarter/.

Amerikanerne viser vei

I dag er det meste av kontinentalsokkelen dekket av et finmasket nett med seismiske data. Disse, i kombinasjon med geologiske data fra langt mer enn 1000 letebrønner, har gitt oss usedvanlig god geologisk forståelse av sokkelen.

De første seismiske refraksjonslinjene ble skutt tidlig på 1950-tallet. En amerikansk forskningsinstitusjon stod bak, og data ble samlet inn i Nordsjøen så vel som utenfor Midt-Norge. I den vitenskapelige artikkelen, publisert i 1959, står det følgende: ”This station is on the continental slope west of Trondheim. Soundings showed a uniform slope from 330 fathoms (0.60 km) at A to 370 fathoms (0.67 km) at B. The section consists of unconsolidated (1.66 km/sec), semiconsolidated (2.08 km/sec), and consolidated (3.44 km/sec) sediments overlying the basement (4.01 km/sec).”(J. Ewing and M. Ewing, vol. 70, pp. 291-318, Bull. Geol. Soc. of America, 1959). Dataene viste altså med all tydelighet at det lå sedimentære bergarter på kontinentalsokkelen utenfor Midt-Norge.

Dataene fra Nordsjøen som ble publisert i 1959bekreftet også at undergrunnen bestod av tykke lag med sedimentære bergarter over ”basement”.

På den tiden da NGU skrev sitt berømte brev, hadde altså amerikanske forskere i flere år visst at kontinentalsokkelen utenfor Norge bestod av sedimentære bergarter. Kunnskapen var tilgjengelig, og året etter forelå den i en vitenskapelig publikasjon.

Det skulle likevel gå ytterligere tre år før noen norske forskere viste interesse for sokkelen.

De første undersøkelsene

Det var kunnskapen om Danmarks sedimentære lagrekke som inspirerte Markvard Sellevoll med flere til å sette i gang geofysiske undersøkelser i Skagerrak. ”The main purpose of this project was to study the earth’s crust between Norway and Denmark. In Norway the Precambrian bedrock is exposed (…). On the other side of Skagerrak, (…), the thickness of the sedimentary cover is at least 2500 m. One of the main objectives was consequently to identify the “geological transition” in the upper crust between Denmark and Norway”.(M.A. Sellevoll and Y. Kristoffersen: The early marine geophysical investigations on the Norwegian continental shelf. Petroleum Exploration and Exploitation in Norway. Elsevier 1995).

Hensikten med de aller første refraksjons- og refleksjonsseismiske dataene utenfor fastlandet, supplert med aeromagnetiske og gravimetriske data, var altså å undersøke skorpen mellom Norge og Danmark. I Sør-Norge består som kjent fastlandet og de ytterste skjærene av prekambriske bergarter, mens det må motsatt side av Skagerrak – i Jylland – finnes en sedimentær lagpakke, slik Sellevoll og Kristoffersen viste til. Det var overgangen forskerne ville lære mer om.

Den kunnskapen danskene hadde om geologien på land gjennom 23 år med leting (i 1958), og som kunne vært utnyttet av NGU da brevet ble skrevet, ble tydeligvis fullstendig oversett. Norsk fastlandsgeologi ble ekstrapolert ut i Nordsjøen i stedet for den danske. Sellevoll, fremsynt som han var, tok i stedet dette opp som en problemstilling.

Olaf Holtedahl indikerte allerede i 1929 at kontinentalsokkelen kunne bestå av sedimentære bergarter, men – i henhold til Sellevoll og Kristoffersen – ble det kun hevdet i en fotnote i en artikkel som omhandlet strandflaten.

Bet på agnet

Nordvest-Europas olje- og gassindustri spilte ikke noen stor industriell rolle på 1950-tallet. Den samlede produksjonen fra de fem Nordsjølandene var så liten at det aller meste av oljeforbruket måtte dekkes med import. Uten store gassreserver var også gassforbruket lavt, og noe distribusjonsnett var ennå ikke bygget ut.

Derfor hadde Nordsjø-landene liten kunnskap om å lete etter og utvinne olje og gass. Bare ganske få geologer, geofysikere og reservoaringeniører var involvert, og utdannelseskapasiteten var tilsvarende liten. Kontrasten til Nord-Amerika var stor, og mye av aktiviteten i Nordvest-Europa ble derfor ledet av amerikanske selskaper.

I Norge hadde vi på denne tiden selvsagt ingen oljeindustri. Vi hadde heller ingen nordmenn med kunnskap om oljeindustrien, og slett ikke petroleumsgeologer som forstod seg på hvordan olje og gass opptrer.

Likevel, det er et faktum at olje og gass ble produsert i flere av Nordsjølandene, og de som hadde kunnskap visste at sedimentbassengene meget gjerne kunne fortsette fra land og ut i havet. Og, som vi har hørt, flere geologer hadde spekulert på om det kunne finnes sedimentbassenger utenfor Norges kyst basert på funn av kullbiter. De som kunne sin Norgesgeologi visste også at det var påvist mesozoiske bergarter på Andøya.

Dette var situasjonen da Utenriksdepartementet i 1958 henvendte seg til NGU og ba om en ekspertuttalelse. NGU bet på agnet. Til tross for at institusjonen hadde kort tid å områ seg på, til tross for at den ikke hadde noen i staben som kunne noe om oljegeologi, og til tross for at slik ekspertise i det hele tatt ikke fantes i Norge, valgte de å gi et svar. Men NGU ga ikke bare et svar. Institusjonen ga en uttalelse der mulighetene for å finne olje og gass på det mest bestemte (!) ble avvist.

Det blir ofte anført at NGU hadde svært liten tid til å avgi sin uttalelse. Mulig det, men forskere og utredere må i slike tilfeller vurdere å avholde seg fra å gi et svar, og i alle fall ikke komme med bastante konklusjoner når de har (for) liten tid og lav kompetanse til rådighet.

Det var i mot all fornuft at NGU skulle uttale seg når verken Norge som nasjon eller NGU som institusjon hadde noen som helst tradisjoner eller forutsetninger for å kunne noe om de spørsmålene som ble reist.

Det har også blitt spekulert på hva NGU la i begrepet ”kontinentalsokkelen”. Flere har hevdet at NGU kun uttalte seg om den delen av norsk sokkel lå innenfor Norskerenna, fordi vanndypet i renna overskrider 200 meter som da var begrensningen på kontinentalsokkelen (se bl.a. Jens Jahren og Knut Bjørlykke: Olje i Nordsjøen Anno 1752; GEO 02/2005).

Dette er på ingen måte dokumentert i ettertid, og hvorfor skulle Utenriksdepartementet be NGU om en vurdering av ressurspotensialet rett utenfor fjæresteinene, når forhandlingene dreide seg om helt andre områder? Og hvorfor presiserte ikke NGU i så fall dette i sitt svar? Hensikten med brevet var jo i utgangspunktet å opplyse Utenriksdepartementet, og da må man i det minste forlange at en så bastant konklusjon er stedsbestemt.

Et tankeeksperiment

La oss i stedet gjøre et lite tankeeksperiment: at NGU på den tiden hadde en erfaren petroleumsgeolog i sin stab. Han (eller hun) ville ha kjent til hvilke forutsetninger som er nødvendig for å finne hydrokarboner. I tillegg ville vedkommende vært klar over at det i alle landene som grenser opp til Nordsjøen, både Danmark, Tyskland, Nederland og England, hadde vært lett etter olje, og at betingelsene for å gjøre olje- og gassfunn i høyeste grad var til stede. Vedkommende ville også ha kjent til flere produserende felt i sedimentbassenger som kan betraktes som en forlengelse av Nordsjøbassenget inn på land. Oppgaven ville derfor ha bestått i å forklare hvorfor berggrunnen i Norge er forskjellig fra de andre Nordsjølandene, og å spekulere på hvor overgangen mellom de krystalline bergartene på land og de sedimentære bergartene rundt Nordsjøen går. Til å hjelpe seg hadde ikke vedkommende geofysiske data fra sokkelen, den første vitenskapelige publikasjonen basert på slike data kom ikke før i 1959, men det var en mengde publikasjoner om kontinentalsokkelens øverste lag og flere teorier om kontinentalsokkelens tilblivelse å forholde seg til. Det var faktisk mulig å gå tilbake til Nansens publikasjon fra 1922 og sett at denne enestående vitenskapsmannen faktisk var ganske åpen for mange forskjellige tolkninger.

Vår tenkte petroleumsgeolog kunne ikke ha trukket noen bastante konklusjoner. Til det var det for lite data. Men det var nok materiale som ga grunnlag for å være optimistisk på Norges vegne og spekulere i at sedimentbassengene som var påvist rundt Nordsjøen faktisk også strakk seg langt nordover og inn mot kysten av Norge. Og, som vi vet, hvis det finnes et sedimentbasseng, kan det finnes både olje og gass.

Oljegeologene er forpliktet til å være optimistiske. Det er en del av jobben. I vårt tenkte tilfelle fra 1958 var det all grunn til å være nettopp det.

Det viktigste fra de siste dagene

Gruveingeniør & Geolog/Gruvegeolog

Bergmannstaven til Roar Sandøy

Seismikk-leveranse til Rogfast


geo365 Nyhetsbrev

3 Comments