Norsk oljehistorie – ved fem av dem

”Kremen av norsk alderdom” har brukt tre hele dager til å formidle norsk oljehistorie overfor geofagstudenter i Oslo, Bergen og Trondheim. Fordi ”kremen av norsk ungdom” fortjener det.
”Det lå et land der oppe som het Norge.”

Fredrik Hagemann, vår aller første oljedirektør (1972-1996), slo an tonen med et lunt smil og tørrvittig humor. Vi referer til foredragsturneen som oljepionerene holdt i oktober. Geofagstudenter fra Oslo, Bergen og Trondheim ble invitert til å høre om den tidligste norske oljehistorien. Av de som skrev historien.

Hagevann, unnskyld – Hagemann, fortalte om Norges inntreden i oljeverdenen for snart 50 år siden. Den nå pensjonerte oljebyråkraten er geolog med en cand.real-grad fra Blindern, og startet karrieren ved NGUs vannkontor i 1957 (GEO 08/2008).

Da muligheten bød seg, lot han seg imidlertid ikke be to ganger, og kastet seg ut i det ukjente. Kollegene hans ristet derimot på hodet da han i 1966 aksepterte å bli stipendiat på Oljekontoret i Industridepartementet. Fast stilling var ikke på tale. Byråkratene anså den gang Oljekontoret som midlertidig.

Tilbake til den lille anekdoten. Det hadde seg slik at en av direktørene i Phillips Petroleum reiste rundt på sommerferie i Europa. Her oppdaget han at alle snakket om gassen i det gigantiske Groningen-feltet i Nederland. Petroleumsgeologen luktet at det kunne være hydrokarboner under Nordsjøen og presenterte sin nyervervede kunnskap på hovedkontoret i Oklahoma. Resultatet var at tre representanter reiste over Atlanterhavet og undersøkte mulighetene for å skaffe areal til å lete på. Engelsk, nederlandsk, tysk og dansk sokkel ble av forskjellige grunner raskt avskrevet. Da oppdaget de Norge, langt der oppe i nord, i følge Hagemann.

Via ambassaden i Bonn dro de til Oslo og endte opp hos utenriksminister Trygve Lie. ”Om det var mulig å lete etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen?” Han ba dem skrive et brev og håpet å få saken ut av verden. De driftige herrene gikk i stedet rett tilbake til Grand Hotel hvor de forfattet en søknad om enerett på norsk kontinentalsokkel, slik som A.P. Møller hadde fått i Danmark. Dagen etter ble brevet egenhendig overlevert til Industridepartementet.

– Men det tok 24 år fikk Phillips fikk et formelt svar. Brevet hadde blitt lagt til side da byråkratene ikke visste hva de skulle svare. Men da vi endelig svarte, hadde vi stor moro av å meddele at ”det har tatt litt tid, men etter en totalvurdering kan vi dessverre ikke imøtekomme ønsket”. Det satte samtidig et punktum for oljeselskapets spøkefulle harselering med byråkratiet, der de stadig fremholdt ”at vi har bedt om enerett, men vi har ikke fått noe svar”, forteller Hagemnn.

Hagemann fortalte også om da Ocean Traveler ankom landet, riggen som i 1966 skulle bore den aller første brønnen på norsk sokkel. Tilfeldigheten ville at det var St. Hansaften, og på alle høydene innover mot Dusavika i Stavanger brant det lystige bål i det fine været. Amerikanerne lurte fælt på dette, og da var det et muntert hode som svarte at ”det er de innfødte som forbereder aftensmåltidet”.

Hagemann la ellers vekt på at Norges inntreden i oljeverdenen var preget av mange tilfeldigheter. En av disse var at juristen Jens Evensen, uten lang byråkratisk erfaring, og derfor ikke preget av handlingslammelse, fikk ansvaret for å føre i pennen en lov om norsk overhøyhet over kontinentalsokkelen. Den loven ble vedtatt i 1963, og er senere blitt sagt å være en av de viktigste lovene landet noen sinne har vedtatt. Når vi vet hva oljevirksomheten har betydd for landet vårt, er det lett å være enig i det.

– Justisdepartementet mente til å begynne med at forslaget om en slik lov var ganske dumt, og de tilbød seg å trekke den tilbake, med løfte om ikke å røpe til noen som helst at det var fremsatt.

En annen tilfeldighet, som Hagemann refererte til, var hvordan Norge klarte å sikre et så stort areal i Nordsjøen. Midtlinjeprinsippet tar utgangspunkt i ”grunnlinjen”, en strek som går mellom de ytterste skjærene (ved lavvann). Den ga et mye bedre resultat enn om det skulle bli tatt hensyn til alle fjorder og bukter langs kysten.

– Hvis midtlinjen mot Storbritannia og Danmark bare hadde vært noen få kilometer nærmere Norge, kunne både Ekofisk og Statfjord vært på utenlandske hender, hevder Hagemann. Han berømmer derfor Jens Evensen for dette forslaget. Han var da ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet.

Den første oljen

Riggen som ble slept inn til Stavanger på St. Hansaften for 45 år siden skulle bore for Esso. Den første brønnen (8/3-1) var tørr, men allerede i andre brønn (25/11-1) ble det gjort et lite funn.

Stavangergutten Arvid Bærheim hadde som ufaglært og student fått hyre som roustabout (”den som gjør alle drittjobbene”). I løpet av to uker tjente han svimlende 1865 kroner, nok (og vel så det) til å kjøpe seg et stereoanlegg. ”Det var svære greier,” minnes han.

Bærheim fikk senere jobb i Esso, og i mange år var han redaktør i det samme selskapet hvor han møtte det røffe oljemiljøet første gang. I dag er han pensjonist, men forteller mer enn gjerne om sine opplevelser til studenter og andre interesserte. Han har førstehånds kunnskap om en tid da sikkerheten på sokkelen bare var så som så. Mange er historiene om da hatt var mer vanlig enn hjelm, hvor synkevest var mer beskrivende enn redningsvest, og – dessverre – helt unødvendige ulykker med fatal utgang skjedde litt for ofte.

Møtet med det amerikanske arbeidsspråket var også ganske sjokkerende for en med oppvekst på det mørke Sør-Vestlandet. Han fikk seng på dykkerlugaren og husker fortsatt noen av de beste uttrykkene, eller skal vi si ”de verste”. Her er ett av dem: ”that fucking fucker has fucked up the whole fuck again”. Men man vender seg til alt, og Bærheim forteller at nordmennene om bord, mange av dem var fiskere og bønder, var tilpasningsdyktige og klarte å omgås amerikanerne på riggen like godt som torsk og sau i hjembygdene.

Historien om da Esso traff på olje i tertiære sandsteiner ligger hjertet nært. Han var om bord de hektiske dagene. Men geologer og boremannskapet var hemmelighetsfulle, og det var ikke lett å få tak i hva som faktisk skjedde.

I ettertid kjenner vi imidlertid detaljene. Olje ble påtruffet i tertiære sandsteiner i et elleve meter tykt sandsteinslag. Flere fat ble transportert til land og raffinert ved Essos raffineri på Slagentangen utenfor Tønsberg. Bildet av industriminister Sverre Walter Rostoft som fyller Nordsjø-bensin på bilen er blitt en klassiker.

Bærheims roustabout-karriere ble kort. Men han rakk å få med seg et historisk øyeblikk.

Polarhunder og ullvotter

Ikke alle fant olje. Og i alle fall ikke de som prøvde seg på Svalbard. Geir Ytreland (GEO ExPro 04/2009) er en av Norges mange ukjente oljepionerer. Allerede før han var ferdig med kortbuksene reiste han til sin første sommerjobb til øyriket i nord. Her var han assistent for sin far, Ivar Ytreland (GEO 04/2010; GEO ), under boringen av flere letebrønner på den iskalde tundraen.

Pur unge Ytreland benyttet tiden godt. Lønnen var ubegrenset tilgang til et rikt friluftsliv med jakt, fiske og utendørs lek. Bonusen for tenåringen var interesse for geologi etter å ha vært Norges første mudlogger. Interessen for stein vokste etter hvert som han jobbet seg gjennom tusenvis av meter med skifre og sandsteiner. Derfor endte han i første omgang opp som geologistudent i Bergen. Hovedfaget tok han selvfølgelig, ja nettopp, på Svalbard. Deretter bar det ut i den store oljeverdenen.

Om sikkerheten var dårlig hos Esso, var den neppe mye bedre på Svalbard. Hjemmestrikkete luer og ullvotter erstattet hjelm og hansker. Men man lærte å ta ansvar. Og man lærte å improvisere. Man måtte klare seg med det man hadde. Polarhunder stod for eksempel for transporten. En trillebår gjorde jobben på barmark.

Boresesongen startet rundt St. Hans-tider. Da var det meste av snøen smeltet bort, og det tok bare et døgn eller to å grave riggen frem. Svalbards klima umuliggjorde selvsagt helårsboring med de små ressursene som selskapet hadde til rådighet. Ingen fikk lønn. Mannskapet bestod av studenter. I beste fall kunne de håpe på å få en aksje i Norsk Polar Navigasjon, selskapet som stod bak operasjonene.

Gode minner fra ungdomstiden er også god lønn å ta med seg senere i livet. Det samme er fellen fra en isbjørn mudloggeren selv skjøt en av somrene oppunder Nordpolen (den gang var ikke isbjørnen fredet).

De fysiske minnene fra den tid er imidlertid ikke mange. Men den andre boreriggen som ble benyttet på Svalbard fant Ytreland igjen da han kom tilbake 24 år etter at han hadde sin siste sommer med feltarbeid. Nede i fjæra lå den og rustet. Med litt hjelp fra Bergmesteren ble den berget, og nå kan alle interesserte beundre den på Svalbard museum. Den aller første riggen ser derimot til å være tapt for all ettertid. Sannsynligvis ligger den nedgravd et eller annet sted utenfor Ålesund.

”Olje i siste brønn”

Omtrent på samme tid som den unge mudloggeren trådte sine barnesko rundt en hakkende borerigg (det var en såkalt ”cable tool rig”), vandret en ung geologistudent fra Bergen rundt omkring i de sedimentære bergartene på Svalbard. Noen år senere satt han i parkett da Phillips Petroleum fant Ekofisk-feltet.

Eigill Nysæther begynte i Norsk Hydro 1. september 1969. Her var han eneste geolog og rapporterte direkte til generaldirektør Johan B. Holte. Ikke formelt sett, men den engasjerte industrilederen fulgte operasjonene fra dag til dag, og interessen svant ikke hen da oljen flømmet over dekk på Ocean Viking en tidlig septemberdag.

Oljen stod imidlertid under høyere trykk enn det boreingeniørene var forberedt på, og det var ikke langt fra at det endte med en skikkelig utblåsning. En svært erfaren boresjef klarte å unngå det. Brønnen måtte likevel oppgis.

En ny brønn ble påbegynt en knapp kilometer til siden. Men da borekronen kom inn i de samme lagene som den første brønnen traff olje i, var det bare skifer – og verken gass eller olje. Total skuffelse. Nysæther hadde vanskeligheter med å gi Holte en skikkelig geologisk forklaring. Hans eget humør var heller ikke på topp. Var dette slutten på karrieren som oljegeolog, nesten før den var begynt? De negative tankene var langt fra ubegrunnet. For denne brønnen var den aller siste som Phillips-gruppen skulle bore på norsk sokkel. Hvis det ikke ble gjort funn på dette prospektet, var det ”game over”.

Boringen fortsatte likevel ufortrødent. Neste mål var oligocene sandsteiner som det var funnet gass i andre steder. Men nei, ingen sand var å finne, langt mindre hydrokarboner. Paleocene sandsteiner som var fulle av olje i Cod-funnet var neste ”target”. Men, ny skuffelse. Ikke et sandkorn kom opp på dekket. Heller ikke olje. Det så mørkt ut.

Nysæther forteller at Holte hadde lagt mye prestisje i at Norsk Hydro skulle være med i letingen etter olje på norsk sokkel, men med en lang rekke tørre brønner kunne han nå risikere stillingen sin.

Men det er alltid håp i roterende borkrone, og bare noen dager senere skjer det totalt uventede. Alle brønnene på norsk sokkel hadde til da boret gjennom tykke pakker med kritt (”chalk”). Uten å påvise olje. Troen var derfor lav, for å si det mildt. Men så, den 25. dagen i oktober, kommer overraskelsen.

Nysæther kan berette om flere meter lange telexmeldinger som i detalj beskriver bergarter som det tyter olje ut av. Dag etter dag tar Phillips kjerner gjennom krittbergarter smekkfulle av svart olje. Og snart går det opp for alle involverte at det er gjort et betydelig oljefunn. Men det går likevel to måneder før det norske folk får servert nyheten. Det er derfor myten om at Norge ble en oljenasjon på lille julaften 1969 fortsatt lever.

Lørdag 25. oktober blir i stedet for alltid stående som den dagen da Norge ble en oljenasjon. En 31 år gammel bergenser hadde gleden av å oppleve hendelsen på nært hold.

Den usynlige teknologien

Mens de fleste av oss like å lese eventyr, er Knut Åm (GEO 03/2009) mer opptatt av å skrive eventyr. Det ”norske teknologieventyret” på kontinentalsokkelen er hans greie på det oljehistoriske seminaret.

– Det er fantastisk det som har skjedd på norsk sokkel, og nøkkelen har vært teknologiutvikling, hevder Åm.

Mannen taler med autoritet. Han er utdannet bergingeniør fra NTH og hadde egentlig tenkt å bruke livet til å lete etter verdifulle metaller. Men skjebnen ville det slik at Oljedirektoratet ble opprettet bare tre år etter at han begynte ved NGU. Dermed ble det olje i stedet for malm, og med grunnlag i en rekke lederstillinger i Oljedirektoratet, Statoil og Phillips Petroleum har han hatt en viktig finger med i spillet om utviklingen av norsk teknologi.

Teknologihøydepunkter er det nok av. Ekofisk med rask produksjonsstart, undervannskomplettering, bøyelasting, gassinjeksjon og flerfasetransport er et eventyr i seg selv, mener Åm. Senere kom blant annet Condeep-plattformene, flytende produksjonsanlegg, horisontale flergrensbrønner og flerfasetranport over lange avstander.

For ikke å snakke om økt utvinningsgrad fra produserende felt.

– Her er vi best i verden, proklamerte Åm overfor de unge studentene, og refererte til at 46 prosent av oljen på norsk sokkel kommer opp av bakken. Men han tror prosenttallet kommer til å bli enda høyere. 50 prosent er innenfor rekkevidde, og vi bør ikke være fornøyd før utvinningsprosenten er oppe i 60 prosent, mener han som ledet Utvinningsutvalget, eller ”Åm-utvalget” (GEO 06/2010).

Statfjord-feltet viser at det er mulig. Hele 66 prosent av oljen som var til stede vil bli utvunnet. Minst. Ny teknologi kan gjøre at det blir enda mer.

– Det er viktig å ta ut så mye olje som bare mulig. Vi må for all del ikke sløse med ressursene. Den tankegangen går rett inni bondesjelen min, sier han.

Den erfarne oljemannen er allikevel mest imponert over det han kaller den ”usynlige teknologien”. Han snakker om de teknologiske nyvinningene som er vanskelig å visualisere gjennom spektakulære bildekomposisjoner. Alle og enhver blir jo imponert av flergrensbrønner som slynger seg gjennom Manhattan og treffer inngangsdøren til Empire State Building. Det er gjerne disse bildene norsk allmennhet forbinder når vi snakker om oljeteknologi.

– Med den ”usynlige teknologien” mener jeg undergrunnsteknologien. Den har vært grensesprengende. Vi snakker om tolknings- og reservoartekniske modelleringsverktøy som geologer og reservoaringeniørene er blitt helt avhengige av. Det er blant annet disse verktøyene som gjør det mulig å kartlegge reservoarene i detalj og legge grunnlaget for økt utvinning.

Norges sterke situasjon innenfor seismikk må heller ikke glemmes. Tidlig på 1960-tallet ble det for første gang skutt seismikk på sokkelen av norske geofysikere. Markvard Sellevoll stod bak to linjer i Skagerrak. De viste med all tydelighet norsk sokkel bestod av sedimentære bergarter. Nesten 50 år senere kan vi slå fast at det aller meste av den seismikken som skytes rundt omkring i verden har en sterk norsk komponent. Norge er en stormakt, påpeker Åm.

Hvordan har en slik utvikling i undergrunnsteknologi vært mulig? Jo, svarer Åm, takket være det grunnlaget som ble lagt av Jordskjelvstasjonen i Bergen, NTNFK, Oljedirektoratet, samt universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim. Her ble det udannet kandidater på høyt nivå.

En stor takk

Det er 45 år siden Esso boret den første brønnen i Det norsk-danske basseng, og det er 40 år siden Phillips Petroleum startet oljeproduksjonen fra Ekofisk.

– Mange av dem som var med den gangen er fortsatt blant oss. Ikke bare fikk de oppleve disse historiske øyeblikkene, de var faktisk med på å skrive historien. De var med å danne grunnlaget for vår velstandsøkning, og for å forvalte våre petroleumsressurser på en måte som gjør at Norge i dag er et av verdens rikeste land. Det var ingen selvfølge at det skulle gå slik, sier professor Gunn Mangerud, leder ved Institutt for geofag i Bergen, og initiativtaker til turneen.

Fem av dem satte altså av tre hele dager for å formidle sine inntrykk og erfaringer til geofagstudenter i tre norske byer.

– Det norske oljemiljøet skylder dem en stor takk for at de på denne måten har gitt kommende oljegenerasjoner litt historisk ballast. Det er nyttig å se ting i perspektiv, og det lå mye læring for unge geovitere i fortellingene til disse fem nestorene. La oss håpe at de som lyttet viderefører de verdier og perspektiv de fikk formidlet gjennom disse timene med “créme de la créme”. De var definitivt verd å lytte til, avslutter Gunn Mangerud.

Det viktigste fra de siste dagene

Gullgutten

Fensfeltet: En europeisk ressurs

Seismikk-leveranse til Rogfast


geo365 Nyhetsbrev

2 Comments