Søk i GEO365.no

Sand avsatt på dypt vann i paleocen tid er reservoarbergart for en rekke oljefelt på norsk og brittisk sokkel. De samme sandsteinene er også reservoarbergart i den modellen geologene har laget for prospektet Storskrymten.

Halfdan Carstens

- Sandsteiner avsatt i paleocen tid hører med til de viktigste reservoarene i Nordsjøen. Det var også i slike sandsteiner den aller første oljen ble funnet på norsk sokkel, forteller geolog Sigmund Hanslien i Pertra .

Sigmund har en lange karriere i Esso bak seg, og i mange år jobbet han med de geologiske problemstillingene rundt Balder-feltet .

Mange felt

Høsten 1966, altså for drøyt 40 år siden, boret Esso 25/11-1, ca 100 km nord for 25/12-18S. Dette var den andre brønnen i norsk sektor, og det aller første funnet. Det tok likevel mer enn 30 år før Balder ble satt i produksjon.

- Det er altså ikke riktig at Ekofisk var det første oljefunnet på norsk sokkel, slik det ofte blir hevdet. Men Ekofisk var det første feltet som ble satt i produksjon, sier Sigmund.

Også i engelsk sektor ble det første funnet gjort med paleocene sandsteiner som reservoarbergart. Feltet Arbroath ligger ca. 100 km sør for Pertras brønn. Ved tusenårsskiftet var 43 felt med paleocen reservoar i produksjon, og de totale reservene ble anslått til 5,8 milliarder fat olje, 520 millioner fat kondensat og 220 milliarder kubikkmeter gass.

Hvis Pertra gjør et funn i den brønnen som bores nå, vil det være for lite olje til å gjøre store utslag på statistikken over Nordsjøens oljereserver. Men, som vi vet, "mange bekker små gjør en stor å", og for nasjonen Norge er det nå viktig å finne alle de små feltene så fort som mulig. Det er fordi mange av dem kan være lønnsomme, så lenge de store feltene fortsatt er i produksjon. Når infrastrukturen om noen år er borte, kan det være for sent. Da vil det rett og slett koste for mye å bygge ut de små feltene.

Figuren viser utbredelsen av dypvannsavsetningene fra paleocen (gul farge). Sandsteiner avsatt på denne tiden er mer ubredt på brittisk side enn på norsk. Figuren viser også olje- og gassfeltetne som er funnet i denne typen reservoarbergart (olje = grønn, gass = rød). Legg merke til at brønn 15/12-18S ligger helt i utkanten av disse sandsteinene. I 15/12-1, som er den nærmeste brønnen, er avsetningene ca. ti meter tykke. Figuren er modifisert fra Millennium Atlas, 2003.

Den geologiske tolkningen som geologene i Pertra har gjort i og rundt blokk 15/12 innebærer at reservoaret i prospektet Storskrymten består av sandsteiner avsatt i paleocen tid. Tyformasjonen (Dag 7: Vil finne sandsteiner og olje) er ett av mange sandsteinslag som ble avsatt tidlig i tertiær tid da områdene rundt Shetland ble hevet og Nordsjøbassenget sank inn. Reservoarbergarten i Balder-feltet er et annet.

På Shetlandsplattformen rant elvene på denne tiden fra vest mot øst, og de bygget store deltaer der de møtte havområdet mellom Norge og Storbritannia. Gjennom paleocen og eocen, en periode på mer enn 25 millioner år, ble det bygget flere deltaer som i dag delvis ligger ved siden av og delvis oppå hverandre. Men ingen av dem ble så store at de kom inn i det som senere skulle bli norsk sektor av Nordsjøen.

Mye av sanden i elvene ble transportert forbi deltaet og videre ut på dypt vann med undersjøiske strømmer.

- Foran deltaene, der vanndybden var større, ble det derfor avsatt tykke lag med leir, silt og sand. Sentralt i Vikinggrabenen, omrent midtveis mellom de to landene, er disse lagene enkelte steder totalt blitt mer enn 1000 m tykke. Lagene blir tynnere jo lenger øst vi kommer. Vi sier at de "kiler" ut, dvs. at de blir tynnere og tynnere for til slutt å forsvinne helt, sier Sigmund.

Mens vanndypet i dag er 90 m der brønn 15/12-18S bores, kan disse sandene ha blitt avsatt på dyp ned til 7-800 m.

- Vi har brukt seismiske data og lagt ned mye arbeid i å finne ut hvor langt øst sandene har blitt transportert. For hvis det er sandsteiner innenfor lisensområdet, kan det også være reservoar.

Undersjøiske strømmer

Sandsteinene er avsatt av såkalte turbiditt-strømmer, eller undersjøiske ras hvor silt og sand flyter i en slags tung suppe (suspensjonsskyer) som har høyere tetthet enn vannmassene rundt. Når strømmene kommer til de dypeste delene av bassenget, der hvor dette flater ut, avtar farten, og de sprer seg ut som en vifte. Derfor kaller vi dem undersjøiske viftesystemer.

Flere av dem nådde så langt at de i dag ligger inne på norsk sokkel, og geologene kjenner dem under navnene Ty-, Andrew-, Heimdal-, Forties-, Hermod- og Friggformasjonene. Flere felt på norsk sokkel har disse avsetningen som reservoarbergart, bl.a. Jotun, Balder, Frigg og Grane.

Og snart får vi vite om Tyformasjonen er reservoarbergart i et nytt felt i blokk 15/12.

Geologisk modell som viser hvordan undersjøiske vifter dannes. Avsetningene fra en enkelt strøm kan være fra noen få mm til flere meter tykke, og totalt kan det akkumuleres flere hundre meter slik at de kan bli gode reservoarer med store volumer. I Nordsjøen er denne typen reservoarbergart svært utbredt, og i Norskehavet er dypvannsavsetninger reservoarbergarten i gassfeltet Ormen Lange Figuren er lånt fra ”Landet blir til”, NGF 2006.

Oppdatert: 30.09.2007 15:49
av Alf

Brønn 15/12-18S