Søk i GEO365.no

RSS fra geo365

Vår logo

Klikk for nedlasting

Dag 35: En dobbel ”Storskrymt”

Fjelltoppen Storskrymten ligger uveisomt til. Det kan være et slit å komme opp når tiden er knapp og veien lang og kronglete.

Halfdan Carstens

Værmeldingen tok feil.

Lørdag morgen opprant med nesten blå himmel. Da var det bare å legge av gårde og håpe at været holdt noen timer til (Dag 34: Ville til topps). Tom Bugge i Pertra fortsatte turen opp mot Storskrymten for å gjøre sin egen førstegangsbestigning av fjellet som har gitt navn til Pertras aller første oljefelt (Dag 4: Tar navn fra fjellheimen).

Tidlig om morgenen, før sola var oppe, la Tom av gårde mot Storskrymten. Første stekk er langs Åmotsvannet, og hvis han hadde hatt tid, ville han sett Skrymtan, med Storskrymten (t.v.), Vesleskrymten og Grytkollen. Storskrymten er den høyeste av de tre. Foto: Halfdan Carstens .

For de uinnvidde ligger Storskrymten i Doverfjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark og er med 1985 m Sør-Trøndelags høyeste fjell.

Tom er geolog, og på forhånd hadde han studert hva Direktoratet for naturforvaltning skriver om den nye nasjonalparken: "De harde gneisbergartene i vest er mer motstandsdyktige mot slitasje enn de mykere bergartene i øst. Snøhetta er en rest av harde bergarter, mens Drivdalen og de bratte skrentene rundt Åmotan er resultatet av at elvene har gravd seg ned i bl.a. mykere skiferbergarter."

”Dovrefjellområdet har store variasjoner i landskap og terrengutforming, fra de slake viddene i øst til det opprevne fjellandskapet lengst i vest. I hovedsak er landskapet et resultat av berggrunnen på stedet, isens bevegelser under istidene, samt senere påvirkning av vann, vær og vind,” skriver Direktoratet for naturforvaltning på sine nettsider om nasjonalparken. Foto: Halfdan Carstens .

Men Tom hadde det travelt og måtte konsentrere seg om å holde farten oppe. Geologiske filosoferinger fikk vente til en senere anledning. Harde tak ventet også: "Den siste strekningen mot toppen er en "tunggått sti gjennom steinurer og bratte motbakker som kjennes i beina," skriver Jon Arne Sæter i boka "Naturen i Trøndelag".

"Du må slite for å få et møte med Storskrymten personlig," legger han til i boka si.

Så det var bare å gi seg ura i vold.

Slik fortoner Storskrymten (1985 m) seg når de siste 5-600 meterne står igjen. Her er ingen sti. Det kan det være to grunner til: svært få tar turen opp, og det er så steinete at det ikke lar seg gjøre å lage en sti. DNTs røde T’er mangler også. Legg merke til at den første snøen er falt. Storskrymen består av øyegneis og hører med til det norske grunnfjellet. Foto: Halfdan Carstens.

Været holdt, og med lange ski- og orienteringssesonger i beina til å hjelpe seg var Tom på toppen av Storskrymten lenge før Nordre gate i Trondheim var invadert av handlekraftige trøndere med oljepenger i lomma.

- Jeg er vel ikke noen typisk kafégjenger. Jeg foretrekker å løpe med kart og kompass og lete etter bortgjemte poster, kommenterer fjellmannen.

Triumf. Ti timer tok det til sammen fra lengst nede i Åmotsdalen. Men Tom er godt trent og hadde ingen problemer med å klyve raskt opp de siste bakkene. Foto: Halfdan Carstens .

Nedturen gikk fort, først til Åmotsdalshytta, og etter et kort måltid var det bare å ta fatt på de drøye tre milene ned til bygda. Kommet utendørs kjente Tom de første regndråpene fra vest. Om noen timer ville det også bli mørkt. Nå var tiden knapp.

Men toppen var besteget. Seieren var i lomma. På en drøy uke ble det en dobbel "Storskrymt" for letesjefen i Pertra.

Oppdatert: 18.10.2011 03:39
av Alf Kvassheim

Brønn 15/12-18S