|
|
Klikk for nedlasting
En av de viktigste geologiske oppdagelsene i geologien er at kontinentene forflytter seg i forhold til hverandre. Først het det kontinentaldrift, deretter ble vitenskapen introdusert til havbunnsspredning, og til slutt - på 1960-tallet - kom teorien om platetektonikk som forklarer mekanismen.
Med et helt alminnelig verdenskart er det lett å se at vestkysten av Afrika har samme form som østkysten av Sør-Amerika. Dette har vært kjent helt siden de aller første verdenskartene ble konstruert av de tidligste sjøfarerne på 1500-tallet. Men det var først ved inngangen til det 20. århundre at den østerrikske geologen Eduard Suess la frem sine tanker om at et superkontinent hadde dekket en del av Jorden, før det ble brutt opp og dannet kontinenter og hav.
Først kontinentaldrift
Bare noen få år senere, i 1915, presenterte den tyske meteorologen Alfred Wegener (1880-1930) et grundig geologisk arbeid hvor han introduserte teorien om kontinentaldrift. Han mente at kontinentene for 200 til 300 millioner år siden hang sammen i et superkontinent som han kalte Pangea - "alt land". Alfred Wegener er i ettertid blitt kreditert som opphavsmannen til teorien om kontinentaldrift. I samtiden møtte han imidlertid stor motstand, og på en stor geologisk konferansen i New York 1926 ble teorien arrogant avvist, til tross for at han presenterte en mengde overbevisende argumenter. De fleste av datidens geologer var ikke modige nok til å ta til seg så revolusjonerende tanker.
En viktig årsak til at teorien ikke ble akseptert var at Wegener ikke kunne gi en tilfredsstillende forklaring på hvorfor og hvordan kontinentene flyttet på seg. Den engelske geologen Arthur Holmes (1890-1965) var først ute med en forklaring. Allerede i 1929 foreslo han at konveksjonsstrømmer i mantelen var drivkraften. Holmes argumenterte for at de oppadgående strømmer i mantelen splittet kontinentene og dannet de midtoseaniske ryggene. Holmes kalte selv ideene sine for svært spekulative og mente at de ikke hadde noen vitenskapelig verdi inntil de ble støttet av uavhengige beviser.
Deretter havbunnsspredning
Planeten Jorden karakteriseres av at den består av land og hav. Det er landområdene - kontinentene - vi kjenner best. Men havområdene dekker hele to tredjedeler av jordens areal, og likevel er det disse vi kjenner dårligst. Mens geologer har kartlagt kontinentene i flere århundrer, til dels med svært detaljerte studier, var det først for 50-60 år siden at havene ble interessante studieobjekter. Dette hang sammen med en kraftig økning i tilgang på maringeologiske data etter den andre verdenskrigen.
Til gjengjeld er det havområdenes geologi som i stor grad har bidratt til en helhetlig geologisk forståelse av planeten. Batymetriske, magnetiske og gravimetriske målinger forteller om lange fjellkjeder, enorme dyphavsgroper og markante bruddsoner.
I 1962 skrev den amerikanske geologen Harry Hess en artikkel hvor han introduserte teorien om havbunnsspredning ("sea-floor spreading"). Hess tok utgangspunkt i at sedimentmektigheten i havene øker med avstanden bort fra midthavsryggene. Ryggene, mente han, kunne derfor være yngre enn selve dyphavene. Konsekvensen var i så fall at ny havbunn blir dannet ved ryggene ved at flytende magma kommer opp fra mantelen og størkner. Høyere varmestrøm under ryggene enn ut til sidene bekrefter en slik forklaring. Hess tok også de mange jordskjelvene ved ryggene til inntekt for at havbunnen sprakk opp og delte seg.
Nå vet vi at midthavsryggene strekker seg rundt hele Jorden, og at det her blir dannet ny havbunn. I dyphavsgropene blir den samme havbunnen flere titalls millioner år senere dratt ned i mantelen, hvor den forsvinner for alltid. Dette er noe forenklet hva havbunnsspredning går ut på.
Hvis teorien er riktig, skal altså havbunnen bli eldre jo lenger vi kommer bort fra midthavsryggene. Ved å bore ned i sedimentene og den underliggende skorpen er det mulig å finne ut av dette. Og det var nettopp dette som ble gjort. I 1968 begynte boreskipet Glomar Challenger et boreprogram som har bekreftet essensen i Hess' teori.
Og så platetektonikk
Teorien om kontinentaldrift ble ikke akseptert i tiårene etter at den ble lansert. Tilbakeblikket ovenfor forteller at det skulle ta 40-50 år før nye data la grunnlaget for å gi nytt liv til den. Det var nemlig først da teorien om havbunnsspredning og platetektonikk ble lansert hhv. tidlig på 1960-tallet og i siste halvdel av 1960-tallet at brikkene falt på plass for det konservative geovitenskapelige miljøet. Først mer enn 50 år etter Wegeners publikasjon var geologene modne for et nytt verdensbilde.
Verden stod ved inngangen til 1970-tallet derfor foran et paradigmeskifte i geovitenskapelig forståelse. En ny tid var innledet.
Teorien om platetektonikk sier at de øverste 70-300 km av jorden (lithosfæren) er inndelt i mange store og små plater som beveger seg i forhold til hverandre med en hastighet på opp til 15 cm per år. Jordens skorpe (30-40 km tykk under kontinentene, 5-10 km tykk under havene) utgjør den øverste skiven av platene. Noen plater består bare av osean skorpe (for eksempel Stillehavsplaten), andre består av både osean og kontinental skorpe (for eksempel Den eurasiske platen). Det fremgår også av platetektonikken at jordskjelv og vulkaner, dyphavsgroper og fjellkjeder opptrer der to plater kolliderer, deler seg eller sklir forbi hverandre.
Det er viktig å merke seg at platetektonikk dreier seg om geometri. Teorien gir en nøyaktig beskrivelse av globale tektoniske hendelser, men den sier ingen ting om de mekanismene som ligger bak.
Teorien om platetektonikk er ikke én manns verk. Den er et resultat av mange års arbeid med innsamling av data og mange forskeres uavhengige studier og tanker. Det er likevel alminnelig anerkjent at forskningen som ledet frem til teorien hovedsakelig foregikk ved fire forskjelllige universiteter, tre i USA (Scripps Institution of Oceanography i California, Princeton University i New Jersey, Lamont Geological Observatory ved Columbia University i New York) og ett i Storbritannia (Cambridge University). De aller fleste som bidro i prosessen frem mot teorien på 1960-tallet, hadde vært ved ett eller flere av disse stedene i de foregående årene.
Det er absolutt ingen tvil om at platetektonikken representerer et paradigmeskifte i geologien. I geologisk tenkning kan vi snakke om før og etter. Selv om mange av de etablerte geologiske prinsippene selvfølgelig fortsatt gjelder, måtte den geologiske historien langt på vei skrives om. Det ble umulig å forklare den geologiske utviklingen av hav og kontinenter uten referanse til denne teorien.
Et lite eksempel er forståelsen av at Kaledonidene i Nord-Europa og Appalakkene i Nord-Amerika egentlig er én og samme fjellkjede som ble dannet da de to kontinentene Laurentia og Baltika kolliderte i silur. Da Atlanterhavet oppstod, ble fjellkjeden splittet, og derfor finner vi nå hver sin del av den gamle fjellkjeden på hvert sitt nye kontinent.
Les hele artikkelen..
Oppdatert: 21.10.2007 14:26
av Alf
Operatør
Pertra
Partnere
Revus
Bridge Energy
Dana Petroleum
