Om riktig ressursbruk

I Norge er utslippene av CO₂ omtrent 45 millioner tonn per år. Våre totale utslipp av klimagassen er altså bare en bitte liten brøkdel av verdens totale utslipp. Ca. 0,0018 for å være mer presis, eller - uttrykt litt annerledes -under to promille av verdens samlede utslipp.

Livet er et eneste stort regnestykke. Regnestykket ovenfor kan vi bruke til å forstå at det spiller liten rolle - i global sammenheng - hva vi gjør her i landet for å redusere utslippene av klimagasser. De globale utslippene vil, for det første, ikke endres nevneverdig pga. våre tiltak og, for det andre, likevel øke kraftig i årene fremover fordi energiforbruket øker. Det eneste som kan forhindre denne utviklingen er om det gjøres (svært) dramatiske inngrep i de landene som står for de store utslippene i global sammenheng (bl.a. USA, Kina, India og Brasil). Noe jeg ser på som svært usannsynlig i et perspektiv på noen få tiår (den tidsrammen Al Gore gir oss på å gjøre noe som monner).

Og - som det også er blitt påpekt fra forskerhold - temperaturen på Jorden vil, uansett hvilke tiltak vi tar i bruk, komme til å øke i tiden fremover. Det hjelper faktisk ikke om vi klarer å temme utslippene av klimagasser i global sammenheng, slik at konsentrasjonen forblir på dagens nivå.

Dette er basale fakta og enkle regnestykker som vi må ha i tankene når vi foreslår tiltak som skal redusere utslippene av klimagasser på fastlandet eller kontinentalsokkelen.

Derfor må vi nå diskutere hvordan vi på en best mulig måte kan utnytte den overfylte pengesekken vår. Våre investeringer for å redusere utslippene av klimagasser nasjonale må bidra like mye til globale utslippsreduksjoner som om de samme kronene blir brukt et annet sted på kloden.

Det må, sagt litt annerledes, bli slutt på den tiden hvor vi prøver å vise verden hvor flinke vi er ved å initiere påkostede tiltak som i den store sammenhengen har liten eller ingen effekt. Tiden for symbolpolitikk må være over.

Halfdan Carstens

Oppdatert: 17.10.2011 18:47
av Alf Kvassheim