Bartlettforkastningen på Coloradoplatået i Utah er med sine 150-200 meter bevegelse representativ for forkastninger i oljefelt på norsk sokkel.
Håkon Fossen

Så store forkastninger vil kunne avbildes og tolkes på refleksjonsseismiske linjer. Geologen vil normalt tolke forkastningen som en strek med tilhørende forskyvning av lagrekken, og ferdig med det. Men denne blotningen viser tydelig at forkastninger er langt mer enn forskyvninger av lagrekken med tilhørende streker på dataskjermen.
Det første som slår oss er forskjellen mellom hengen og liggen. Hengsiden viser en flere hundre meter bred slepesone (lagene bøyer oppover mot venstre), mens liggblokken ser ut til å være kuttet av nokså skarpt og brutalt.

Vil vi kunne identifisere en slik slepesone på seismiske data? Det avhenger selvsagt av de akustiske kontrastene mellom bergartene, av dypet lagene ligger på, samt andre, geofysiske faktorer som begrenser den seismiske oppløsningen.
Identifikasjon av slep langs en forkastning er viktig for å forstå om det lekker hydrokarboner gjennom forkastningen. Er reservoaret i kontakt med seg selv over forkastningen. Eller kanskje ikke? Med en slepesone reduseres spranget, og sjansen for lekkasje øker.
Men hva med liggen? Er den helt udeformert? For å få svaret på dette trenger vi nærkontakt med bergartene. Derfor forflyyter vi oss til den andre siden av dalen - rett ved siden av forkastningen. Her finner vi svermer av noen millimetertykke bånd med cm-skala skjærbevegelse. Disse er kjent som deformasjonsbånd og ble først beskrevet fra de porøse sandsteinene på Coloradoplatået. Senere har deformasjonsbånd blitt identifisert i sandsteiner verden rundt.
Deformasjonsbåndene vi finner her involverer kornknusning og en permeabilitetsreduksjon på et par størrelsesordener i forhold til vertsbergarten. Det betyr at båndene, som selvsagt er umulig å identifisere fra seismiske data, reduserer permeabiliteten. Hvor mye avhenger av hvor mange bånd væsken må passere. I de mest porøse sandsteinene, som i Bartlettforkastningen, kan det dreie seg om flere hundre, målt fra forkastningskjernen og inn i liggen.
Men fordelingen er ikke jevn: jo nærmere forkastningen, jo tettere opptrer deformasjonsbåndene. Og det er bare i de innerste 10-15 meterne fra forkastningskjernen at båndene blir plagsomt mange. Med andre ord: en produksjonsbrønn må stå svært nær en forkastning for at båndene skal redusere reservoarkvaliteten i særlig grad.

Forkastningskjernen er den sonen som har opplevd sterkest deformasjon og som vanligvis har tatt opp det meste av spranget. Her finner vi ekstremt tette soner med deformasjonsbånd og utsmøring av litologier fra både liggen og hengen. De danner en lav- eller impermeabel membran som kan gi forkastningen forseglende egenskaper. På bildet ser vi at en linse av den lyse sandsteinen i liggen er dratt ned i forkastningskjernen. På den motsatte siden av dalen (der bildet er tatt fra) er linsen mange ganger bredere, noe som viser hvordan slike linser raskt kan endre geometri og størrelse.
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 17.10.2011 12:51
av Alf Kvassheim
