Kull fra en varmere tid
Tertiære kull fra gruva Svea Nord – geologiske minner fra en varmere tid på Jorda – lagres ved utskipningshavna ved van Mijenfjorden for omlasting til videre transport. Det største bruksområdet for Svalbard-kullet er energiproduksjon (70 prosent). Resten går til metallurgisk industri, sementproduksjon, kalkbrenning, metallstøping og kjemisk industri. Kull er Svalbards viktigste geologiske ressurs. Men etter at oljeletingen i Barentshavet begynte for mer enn 30 år siden, må vi også se på Svalbard som en geologisk kunnskapsressurs som alle interesserte geologer kan stikke nesen dypt ned i. Det er geomiljøene ved UNIS, Norsk Polarinstitutt og Store Norske som forvalter denne arven. Foto: Halfdan Carstens

GEOKALENDER 2014

På Svalbard merkes suksessen fra leteboringene i Barentshavet godt. Stadig flere vil besøke øygruppens usedvanlig fine blotninger for å lære mer om kontinentalsokkelens muligheter og utfordringer. I GEO-kalenderen for 2014 presenterer vi derfor et lite utvalg ekskursjonsmål fra urtiden og alle de etterfølgende geologiske periodene.

Svalbard: Innfallsport til Barentshavets geologi

Kart over Svalbard Omtrent 60 prosent av Svalbard er dekket av isbreer. Til gjengjeld mangler øygruppen vegetasjon som på varmere breddegrader ofte hindrer geologene innsyn. Derfor har øygruppen mengdevis av utmerkede blotninger som grunnlag for ny kunnskap. Svalbard kan til og med skryte av bergarter fra alle de geologiske periodene opp gjennom fanerozoikum, fra kambrium til kvartær, foruten prekambriske bergarter.  Kartografi: Norsk Polarinstitutt

Kart over Svalbard
Omtrent 60 prosent av Svalbard er dekket av isbreer. Til gjengjeld mangler øygruppen vegetasjon som på varmere breddegrader ofte hindrer geologene innsyn. Derfor har øygruppen mengdevis av utmerkede blotninger som grunnlag for ny kunnskap. Svalbard kan til og med skryte av bergarter fra alle de geologiske periodene opp gjennom fanerozoikum, fra kambrium til kvartær, foruten prekambriske bergarter.
Kartografi: Norsk Polarinstitutt

Barentshavets kontinentalsokkel har blitt hevet gjennom tertiær og kvartær. I sør er hevningen ca. 1000 meter, mens den på Svalbard er hele 3000 meter. På Svalbard er derfor sokkelen eksponert. Geologene sier gjerne at sokkelens bergarter «går på land».

Totalt dekker øygruppen et areal på 61 200 km2, og de største øyene er Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya og Barentsøya. Det nordligste punktet (Rossøya med prekambriske bergarter) ligger omtrent 1000 km sør for Nordpolen.

Svalbard ble oppdaget i 1596 av Willem Barentsz. Han ledet en nederlandsk ekspedisjon som hadde til hensikt å finne en sjøvei til Kina og India. Den vitenskapelige og geologiske utforskningen av Svalbard begynte for snart 200 år siden, da Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) i 1827 reiste nordover. Ekspedisjonen varte i seks uker, og Keilhau utførte undersøkelser innen både geologi og botanikk. Keilhaufjellet og Mathiasbreen på Sørkapp er begge oppkalt etter ham. I 1910 fant den svenske geologen Alfred Nathorst (1850-1921) oljesig i trias skifre (nå kjent som Botneheiformasjonen). Senere har tidsekvivalente skifre blitt kjent som gode kildebergarter i Barentshavet (Steinkobbeformasjonen)

Svalbard ligger i dag langt nord, mellom 76° 30’N og 81° N. Men på grunn av de platetektoniske bevegelsene har landet flyttet på seg gjennom hele fanerozoikum. Helt siden devon-tiden har det gått nordover, og en gang i karbon passerte landet ekvator. Derfor har klimaet på Svalbard alltid vært i endring. Klimaets avhengighet av geografisk posisjon kommer på toppen av de klimaendringene som Jorda som helhet har vært utsatt for opp gjennom den geologiske historien. Bergartene og lagrekken på Svalbard bærer preg av disse klimaendringene.

Samlet har øyene en lagrekke som omfatter bergarter fra prekambrium og alle de etterfølgende elleve geologiske periodene gjennom fanerozoikum. De eldste bergartene fra prekambrium og kambro-silur er alle i varierende grad omdannet. Lagrekken fra devon til kvartær består i all hovedsak av sedimentære bergarter. Unntakene er rester etter lavastrømmer, intrusjoner og andre vulkanske bergarter.

De aller eldste bergartene ligger på Bjørnøya, i et belte langs vestkysten og nordkysten av Spitsbergen, samt på Nordaustlandet. Disse bergartene – ofte kalt «grunnfjellet» – ble omdannet under den kaledonske fjellkjededannelsen, og de gir et alpint landskap, i kontrast til platålandskapet som skapes av de yngre, sedimentære bergartene.

Den kaledonske fjellkjeden ble dannet for 470–400 millioner ved en kollisjon mellom Laurentia (et nordamerikansk-grønlandsk kontinent) og Baltika (et nordeuropeisk kontinent). Under kollisjonen ble berggrunnen på begge kontinentene presset sammen og foldet, og svære flak av bergarter ble skjøvet oppå hverandre.

I vest og nord dominerer eldre bergarter fra devon, karbon og perm. Karbonavsetningene inneholder kull som russiske Trust Arktikugol tok ut fra gruva Pyramiden frem til 1998. Devonske avsetninger ligger nedforkastet i et område mellom Isfjorden og nordkysten, og i et område rundt Hornsund i sør.

Mesozoiske (trias, jura, kritt) bergarter vitner om en rekke forskjellige avsetningsmiljøer: ørken, tropiske karbonatplattformer, grunne havområder, kystletter og elvesletter. Disse finner vi på sidene av det tertiære trauet. De mesozoiske bergartene er spesielt godt utbredt i de østlige delene av Svalbard, herunder Edgeøya, Barentsøya og Kong Karls land. Gode kildebergarter stammer fra både trias, jura og kritt (GEO 02, 2013; «Det lukter olje. May the source be with you»).

Grønland ble presset mot Svalbard mens de to landområdene gled forbi hverandre i tidlig tertiær, noe som førte til foldninger og overskyvninger. Det kraftige relieffet med de spisse fjellene langs vestkysten av Spitsbergen er et resultat av denne kompresjonen. Samtidig med kompresjonen ble det dannet et forlandbasseng. Dette er et avlangt trau der de yngste bergartene ble avsatt sentralt på den sørlige delen av Spitsbergen (sør for Isfjorden). Gruvene i Barentsburg, Gruve 7 og Svea Nord driver alle på kull fra denne tiden. Gruvene i Ny Ålesund og Grumant ble også drevet på dette kullet.

Svalbards lagrekke gjennom 375 millioner år, fra sen devon og frem til i dag. Kilde: Norlex (klikk or å forstørre)

Svalbards lagrekke gjennom 375 millioner år, fra sen devon og frem til i dag.
Kilde: Norlex
(klikk for å forstørre)

Mer lesestoff

Svalbards geologi: Synnøve Elvevold, Winfried Dallmann og Dierk Blomeier, Norsk Polarinstitutt, 2007

Geological History of the Barents Sea, NGU, 2009

Landet blir til, Norges geologi, Norsk Geologisk Forening, 2013

Tertiær: GEO 07/2012: Lab for både klimaforskere og oljegeologer

Kritt: GEO 06/2012: Tykke sandsteinslag utgjør megasekvens

Trias: GEO 05/2012: Trias i nord. Opptur i Barentshavet

Perm: GEO 08/2012: På leting etter senpaleozoiske karbonater

Karbon/Perm: GEO 01/2013: Uløste klimagåter og massedød

Kildebergarter på Svalbard: GEO 02/2013: Det lukter olje

Kartlegging: GEO 03/2013: Fra øyer til dyphav

Devon:GEO 06/2013 Storskala tektonikk på Nord-Spitsbergen

Det viktigste fra de siste dagene

Rystende og undergravende

The winner is: Cara

Increasing the volumes


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments