Kobolt fra Blaafarveverket i Buskerud. Blaafarveværket var på 1800-tallet en betydelig industri, og mellom 1835 og 1840 var Blaafarveværket det største bergverket i Norge. Med produksjon av 80 prosent (!) av alt koboltfargepigment på verdensmarkedet var verket også den aller største koboltprodusenten i verden. Foto: Halfdan Carstens

Et skrekkens eksempel

Nordmenn er storforbrukere av metaller og mineraler, også til fornybarindustrien, men vi vegrer oss for å ta ansvar ved å produsere fra egne ressurser

Det kom som en stor overraskelse på det norske folk at hele 66 prosent av verdens koboltproduksjon (BP Statistical Review of World Energy 2018) skjer i Den demokratiske republikken Kongo (Kongo). Like overraskende er det kanskje ikke at metallet utvinnes med store belastninger for både mennesker og miljø.

Plutselig fikk el-biler, mobiltelefoner og andre tekniske hjelpemidler som er avhengige av batterier en ekkel bismak. Forklaringen er at kobolt er et helt nødvendig metall for å oppnå best mulig kapasitet, og per i dag finnes ikke gode erstatninger for det blå metallet.

Utvinningen av kobolt i Kongo har minst tre tragiske sider: at den er helse- og livsfarlig for arbeiderne (herunder barnearbeid), at den gir store skader på det ytre miljøet, og at inntektene langt på vei benyttes for å finansiere borgerkrigen.

Amnesty International uttrykker dette siste poenget veldig klart ved å kalle borgerkrigen en krig om ressurser (Dagsnytt Atten, 10.12.18).

Det er i dette perspektivet vi må se diskusjonen om ny gruveindustri her hjemme. Motstanderne, i all hovedsak representert ved miljøbevegelsens mange forgreininger, lenker seg gjerne fast i håp om å stoppe ethvert forsøk på utvinning. Og det til tross for at Norge er et foregangsland når det gjelder både det indre og ytre miljøet. Arbeiderne blir ikke utnyttet, de jobber under ansvarlige betingelser, og industrien selv jobber intenst med å unngå forurensninger i lokalmiljøet.

Norge kan faktisk tjene som et forbilde for resten av verden når det gjelder arbeidsbetingelser (HMS) og ansvarlighet.

Kongo er derimot blant verstingene, og eksemplet som Nobelpris-vinner Denis Mukwege trekker fram viser med all tydelighet hvor ille det kan bli når ingen tar ansvar. Dermed ikke sagt at all verdens gruveindustri utenfor Norge er uansvarlig. Men dessverre finnes det utallige uttak i mange land som også foregår med det vi nordmenn vil kalle uansvarlig driftsform.

På samme måte som vi forholder til CO2 som et globalt problem, og derfor bidrar både i og utenfor landet med reduksjoner, må vi se hele verdens gruveindustri som en global utfordring. Vi kan ikke sitte her hjemme og «vasse i metaller», samtidig som vi nekter å utvinne malm fra egne forekomster. Det er rett og slett umoralsk.

Til forskjell fra Nord-Korea er Norge en del av verdenssamfunnet. Da må vi ta ansvar ved både å lete og utvinne metaller og industrimineraler som vi alle er storforbrukere av. Motstanderne av mineralindustrien hadde således brukt ressursene sine mer effektivt ved å påvirke industrien her hjemme til stadig, nye forbedringer.

GODT NYTT ÅR!

HALFDAN CARSTENS

Fyrverkeriets mange farver skyldes at metallene avgir forskjellige farver når de brenner.

Det viktigste fra de siste dagene

Kunnskapsløft for deponering

Rekordhøye jernmalmpriser

Uverdig PR-kamp fra Sametinget


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments