Fra Russland med ekspertise

Det er mye som tyder på at Pasvik har diamantførende kimberlitter. En russer leder an i letingen etter det som kan bli nok et gruveeventyr i nord.

Sommeren 2013 ble tilbrakt i Sør-Varanger. Uke på uke i godværet. På landeveien og i utmarka. På jakt etter mineraler og steiner av en helt spesiell valør. Mineraler og steiner som kan fortelle om han er i nærheten av en mulig diamantforekomst.

Pavel er profesjonell diamantjeger. Han regnes blant verdens fremste til å lete etter og identifisere disse ettertraktede edelsteinene. Denne sommeren fortsetter det møysommelige letearbeidet så langt øst i Norge du kan komme. Tett inntil Russland. Så tett at telefonen tar inn en russisk teleoperatør og – helt av seg selv – stiller klokka to timer frem. Den røslige, joviale karen er nesten hjemme.

 

En Scotch – eller to

Vi treffer han i en nyoppusset tomannsbolig langt sør i Pasvikdalen, nær Svanvik, der han har innredet bolig og kontor sammen med to assistenter med tilknytning til Universitetet i Tromsø. Ikke overraskende ligger det hauger med stein på gulvet. Innpakket i plastposer og merket med rød og sort tusj. Litt kaotisk, ja vel, men slik blir det når gutta bestemmer. Den selvkomponerte middagen har også en smak av gutter på feltarbeid. Glenn, den dyktige hovedfagsstudenten fra Seiland i Finnmark, som Pavel har trykket til sitt bryst, dunker en stor gryte pasta på bordet. Vær så god.

Tilbake i stua. Eller kontoret. Store, topografiske kart over leteområdet henger på veggen. Med skala 1:50.000 pynter Sør-Varanger kommune fra gulv til tak. På bordet slenger magnetiske kart med sterke farger i rødt og blått. Det er disse som har gitt ham nødvendig skyts for å tilbringe så mye tid inne i taigaen. Han mener kartene har en signatur som er klassisk for kimberlittrør, og – enda bedre – de har et mønster som minner om de enorme diamantforekomstene nær Arkhangelsk.

Det har allerede gått fire år siden Pavel var her første gang. Det startet med litt rekognosering for å bli kjent med terrenget, og ikke lenge etter var et team på ni studenter fra Universitetet i Tromsø i full sving med å samle prøver av sand, morener og fast fjell. Funnene de gjorde var så interessante at Kimberlitt AS, selskapet som står bak, like godt sikret seg leterettigheter over hele Sør-Varanger kommune (GEO 01/2011; «På diamantjakt i Pasvik»).

Allerede året etter, i 2010, kunne finnmarkingene undre seg over en merkelig farkost som for frem og tilbake over himmelen. De første målingene var i gang, fra et førerløst fly styrt fra bakken, som om det var et ganske alminnelig leketøy.

Diamantjakten var definitivt i gang. Pavel var i førersete. Der er det bare de aller beste som får sitte.

Karat

1 karat = 0,2 gram. Karat er et eldgammelt mål og tilsvarer vekten av frøet til Johannesbrødtreet. Prisen på diamanter er ca. kr. 2500 per gram. Det er bortimot 10 ganger prisen for gull. En typisk gruve kan ha 1-2 karat per tonn bergart.

 

Privilegert oppvekst

Pavel er en globetrotter. Det er mange som har ønsket hans kunnskap og erfaring.

  • Canada, USA, Russland, Ukraina, Hviterussland, Sierra Leone, Botswana, Sør-Afrika, Zimbabwe, ramser han opp på vår forespørsel.

Listen over land der Pavel har lett etter diamanter er lang. I flere har han også funnet kimberlitter. Og i noen av disse underlige rørene fra mantelen har det vært verdfulle, blanke mineraler. Til glede for kvinner med behov for ekstra dyr pynt. Og for menn som ønsker å vise at de har en velfylt lommebok.

Pavel er ekspert. Diamanter har preget det meste av livet. Han har fått dem inn gjennom morsmelken. Begge foreldrene var geologer, og moren står bak et kjempemessig diamantfunn i Arkhangelsk (Lomonosov diamond deposit) som har vært i drift siden 2005. Alfazodiac Diamonds driver på en forekomst med seks kimberlitter over en strekning på knapt ti km, og den har blitt en viktig referanse for vår russiske venn.

  • Jeg vokste opp i en oase, Akademgorodok – Academic City, en liten by like vest for Novosibirsk. Den ble grunnlagt på 1950-tallet som et vitenskapelig senter med undervisning og forskning på aller øverste nivå. Med en rekke privilegier var forholdene mye bedre enn andre steder i Russland, og mange nobelprisvinnere hørte hjemme inne i de uendelige furuskogene, fire timers flyreise fra Moskva, forteller den anerkjente geologen.

Etter å ha utdannet seg til geolog ved Moscow State University, herunder en PhD, fikk Pavel tilbud om å jobbe for de Beers i Sør-Afrika og Botswana, noe han selvsagt ikke kunne si nei til. Senere, i 1992, førte det akademiske kontaktnettet til en jobb ved University of South Florida, Tampa, for å undervise, forske og assistere forskjellige gruveselskaper. Siden den gang har USA vært hjemlandet.

I dag bruker han det meste av tiden på reise, over det meste av kloden, for i 2000 begynte han sin virksomhet som konsulent på heltid. Små og store selskaper fikk hjelp til å finne både diamanter og metaller.

  • I 2004 var jeg med og finne en av verdens største forekomster av sølv, Silver Bear Resources, forteller han stolt.

Men det er i Finnmark vi treffer ham. Langt inne i Pasvik. Denne underlige tungen som trenger seg inn mellom Finland og Russland. Med utsikt til gruvebyen Nikel er Russland veldig nært. På Coop’en i Svanvik snakker betjeningen bedre russisk enn norsk og engelsk.

Nå er sesongen på hell. Det er på tide å planlegge returen til Tampa. Mer sol og sommer venter. Men først er det noen få lokaliteter som må sjekkes en gang til. Noen ekstra prøver må samles inn for å komplettere bildet. Det er nemlig slett ikke enkelt å lete etter diamanter når bakken er dekket med flere meter tykt morenemateriale, og når blotninger nesten ikke finnes.

 

Anomalier gir optimisme

  • Denne historien startet over noen glass Scotch i Moskva, sammen med noen norske venner, forteller Pavel.
  • Vi diskuterte hvor vi kunne lete etter diamanter andre steder enn i Russland. For selv om det er mulig å finne diamanter, er det vanskelig å få tillatelse til å lete, byråkratiet er for stort, alt tar for lang tid.

Svaret var etter hvert ganske innlysende: Øst-Finnmark. Pavel var godt kjent med at det var funnet diamanter i Russland, like over grensen, og med vissheten om at isen hadde beveget seg med nordøstlig hovedretning, var det nærliggende å tro at de ha kommet fra nabolandet. Pasvik var derfor et naturlig sted å starte letingen. Senere, da de gode nyhetene fra den første feltsesongen begynte å strømme inn, ble interessesfæren utvidet til å gjelde hele Sør-Varanger kommune.

Aret etter ble det samlet inn magnetiske data fra luften (GEO 08/2010: «Diamantjakten har begynt»). Et ubemannet fly ble kastet ut i luften fra en katapult, styrt fra bakken til å krysse landskapet med lange linjer, for så å avslutte på en liten gress-slette, som for anledningen var omgjort til landingsplass etter avtale med en lokal bonde.

  • Anomaliene var veldig oppmuntrende, oppsummerer Pavel
  • Målingene viste at det innenfor området er en mengde ovale til sirkulære anomalier, fra noen få hundre meter til over en kilometer i diameter, og alle ligger tett opptil de stedene vi har funnet indikatormineraler.

Pavel påpeker at dette mønsteret er helt typisk for kimberlitter, og for å sjekke ut de mest interessante har han fått hjelp av en erfaren geofysiker i Arkhangelsk. Han jobber i diamantgruvene og kan dette gamet til fingerspissene.

  • Vi har sjekket ut mer enn 100 anomalier. En anomali er nemlig ikke nok. For å tro på den er det nødvendig med grundig feltarbeid. Vi må finne mineraler og bergarter som antyder at den kan ha sammenheng med en intrusjon fra mantelen.

Neste steg er å flymåle med større tetthet over utvalgte områder. Nye anomalier vil dukke opp mellom de gamle, mens andre vil bli mindre interessante. Det gjelder å innsnevre mulighetene og sortere ut de beste. Derfor ønsker Pavel enda en feltsesong før han planlegger et boreprogram. I beste fall kan det bli boring neste høst, men ting tar som kjent tid, så det er vel mer nærliggende å tro at det ikke kan skje før i 2015.

 

Leter etter kilden

Skog. Myr. Bjørk. Vann. Så langt øyet rekker i dette flate, litt unorske landskapet inne i Pasvikdalen.

Samt en tynn stripe sandstrand. Det var her, i nærheten av Vaggatem, at en fransk geograf tok noen prøver for mer enn 120 år siden, i 1891, av den underlige sanden på bredden av Pasvikelva. Lys nederst. Gråsvart i midten. Rød øverst. Bølgeslagene har sortert sanden. Kvarts er lettest og ligger lengst ned mot vannet. Hematitt og spinell har samlet seg inn i midten. Sand med tung granat ligger mot torva. Kanskje var det denne fargekombinasjonen som inspirerte den nysgjerrige franskmannen til å ta en prøve og putte i sekken. Den endte i alle fall opp i Paris hvor en interessert mineralog kastet seg over rariteten (Funnet er bredere omtalt i GEO 01/2011; «På diamantjakt i Pasvik»).

  • Han fant diamanter, forteller Pavel
  • Det var flere krystaller, opp til 1,5 karat, og alle var intakte med sin opprinnelige krystallform, legger han til.

For Pavel var ikke disse opplysningene veldig overraskende. Han har nemlig selv vært med på funn av diamanter bare noen få km over grensen inne på russisk side. Hele 27 krystaller har blitt identifisert. Den største er 1,4 karat. Han har også kjennskap til diamantfunn på kysten av Kolahalvøya. De må enten ha kommet med strømmen fra Pasvikelva, eller blitt transportert dit med morenemateriale.

  • Det er mye som forteller meg at diamantene er lite slitt. Det samme gjelder de mange mineralene vi har funnet i prøvene fra Pasvik, og som er assosiert med diamanter. «They are unabraided», sier han på godt amerikansk, foreløpig er det sparsomt med norske gloser.

Pavel er derfor helt sikker på at de ikke har blitt fraktet lengre enn noen få kilometer. Kimberlittene som diamantene og indikatormineralene kommer fra, kan ikke være langt unna.

  • Det er ingen tvil om at det finnes bergarter med diamanter i Pasvik, slår Pavel fast.
  • Men vi vet ikke hvor kilden er, kimberlittene, det er de vi jobber for å finne, det er dette som er det store, uløste spørsmålet.

Her har vi altså forklaringen på at han har tilbragt nok en sommer under midnattssolen i lag med horder av mygg. Og spist pasta så det holder.

 

På langtur

Det er ikke mange veier i Sør-Varanger. Pavel har vært på de fleste, om ikke alle sammen. For bilen er det mest effektive verktøyet for å komme seg frem på. Han har hjelp av to trofaste, håndplukkede geologistudenter, Glenn og Julie, som har tilbragt både denne og tidligere somre i Finnmark på jakt etter lamprofyrer, indikatormineraler og kimberlitter. Alle steiner er snudd.

Pavel tar oss med til noen av nøkkellokalitetene. De som forteller at vi er i et diamantterreng. I løpet av én dag blir det mer enn 50 (norske) mil og en mengde stopp på det nesten 4000 kvadratkilometer store letearealet.

Samtidig forteller han om hva som skal til for å finne diamanter.

  • Det må være tykk jordskorpe, den må være kald, og den må være gammel. Alle disse betingelsene er oppfylt i leteområdet vårt.

Første stopp er en lamprofyrblokk som ble funnet ved en ren tilfeldighet langt inne i skauen. Den kan bare være kommet fra mantelen, kilden er den samme som for diamanter, og lignende funn er gjort i Canada, på steder der det er påvist diamanter i lamprofyrbergarter.

Inne i Pasvik får vi også med oss den berømte, fargerike sandstranden, den som inneholder diamanter. Pavel smiler. Han er på hjemmebane.

Deretter forflytter vi oss i retning Grense Jakobselv, der grunnfjellet går i dagen, og hvor morenene er dumpet på havet. Til dalen som har fått nytt navn: «Picrite Valley».

  • Pikritt er en ultramafisk bergart som opptrer sammen med kimberlitter, forklarer Pavel.

Litt lengre borte ligger «Picrite Mountain». Enda mer pikritt, altså, Pavel lar oss forstå at dette er svært positivt med hensyn på at det skal finnes diamanter her. To skår i fjellsiden vitner også om pikrittganger. Riktig nok er steinen hard, men den forvitrer lett, noe som er svært karakteristisk.

 

Tores Lake – mulig borelokalitet

En grusvei i retning russergrensen leder oss inn til Tores Lake. Fjellene ligger ikke mange hundre meter over havet, men det er værhardt, så vegetasjonen er ytterst sparsom. Noen få hytter er spredt ut i terrenget. Noen liker tydeligvis å tilbringe fritiden her inne, langt fra sivilisasjonen, kun med selskap av noen få reinsdyr. Et værobservasjonssenter et plassert på en høyde. En grensestasjon på en annen. Det er nesten som å befinne seg i ingenmannsland.

Vi stopper på en kolle og skuer mot naboen i øst. Nedenfor ligger et vann. Det var medgründer Tore Birkeland (GEO 06/2008: Geolog, entreprenør og eventyrer) som først fant det.

  • Innsjøen er sirkulær, og rundt den er det en mengde blokker med lamprofyr som inneholder indikatormineraler, forteller Pavel med et stort smil, Han har selv gått på kryss og tvers med nesa langt nede i lyngen.

Pavel liker denne lokaliteten, men da NGU fløy med magnetometer i denne delen av Finnmark i 2012, kom de aldri så nær grensen. Med øst-vest-profilering var det nødvendig med en tre km bred sone for å snu flyet. Derfor er det en hvit flekk på kartet akkurat her. Pavel ønsker å fly med en annen retning for å dekke dette lovende området.

  • Hvis de magnetiske dataene viser en tydelig anomali, er det ingen tvil om at dette er min fortrukne borelokalitet, avslører han, og ser for seg at en borerigg blir fraktet inn på vinteren, finner sin plass på isen, og boret rett ned, inn i en kimberlitt med diamanter.
  • Et boreprogram må inneholde minst 20-30 lokaliteter, forklarer Pavel, for sjansen til å finne både kimberlitt og diamanter er ikke veldig stor.

Ferden går videre. Det er mer geologi å se. Det bærer i retning Bugøynes. Endelig blir det tid til en matbit. En liten restaurant mellom Neiden og grensen til Finland gjør nytten. Lokalt reinsdyrkjøtt forsvinner fort i sultne mager. Pavel er midtpunktet. Han underholder fra sitt liv med diamanter.

 

Famler litt i blinde

Etter flere feltsesonger og mange lange kvelder hengende over de magnetiske kartene, kjenner Pavel Sør-Varanger bedre enn de fleste finnmarkinger. Det finnes knapt den veistump han ikke har kjørt på, i sin evige jakt på gode prøvelokaliteter, enten det er morene eller fast fjell. Derfor har han nå en rekke gode bevis på at den prekambriske (arkeiske) skorpen har blitt gjennomtrengt av mantelmateriale i det han tror er paleozoisk tid.

  • Diamanter dannes i mantelen, forklarer Pavel. De kommer fra store dyp, flere hundre kilometer nede, trenger inn i skorpen og brøyter seg vei oppover, i noen tilfeller helt opp til overflaten.
  • Kimberlittrørene deler seg opp, omtrent som grenene på et tre, så det er om å gjøre å finne de store grenene, og helst stammen.

Vi har lært at bevisene for at kimberlittsmelter har trengt inn i jordskorpen under Finnmark er mange. Først og fremst er det funnet diamanter. Bare det er jo en stor oppmuntring i det videre arbeidet. Dernest er det gjort en rekke funn av indikatormineraler. Vi må også ta med at det er funnet bergarter med en sammensetning som viser at de stammer fra diamantenes stabilitetsfelt dypt under jordskorpen.

  • Det er absolutt ingen tvil om at jordskorpen i Sør-Varanger har blitt invadert av mantelmateriale, konkluderer Pavel.

Likevel. Det er diamanter han skal finne. Ikke mantelbergarter. Og han famler fortsatt litt i blinde. Koden er langt fra knekket. Mer arbeid gjenstår. Flere feltdager. Enda mer geofysikk. Spesielt magnetiske flymålinger med 50m linjeavstand og 50m flyhøyde (NGU flyr med mye større høyde og 200m linjeavstand) over utvalgte områder. Et slikt flyprogram er planlagt denne høsten og forventes å gi et mye bedre grunnlag for å tolke anomaliene og få dem bedre lokalisert. De er et viktig grunnlag for neste års feltarbeid. Bare på den måten kan kilden finnes. Og diamanter.

Det viktigste fra de siste dagene

58 millioner kroner i støtte

Slipper ut lokale mineraler

Oljen er uerstattelig


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments