Geologiens førstedame

Hun var en pionér og viste at også kvinner kunne virke som geolog på museum, i laboratorier og på kartleggingsoppdrag. Hun fant seg også godt til rette i skyggen av de berømte professorene som svært gjerne ville ha henne som sin assistent.

Wilhelmine (Mimi) Johnson (1890-1980) søkte seg til en mannsbastion da hun tidlig på 1900-tallet valgte studium. Helt siden kvinner fikk anledning til å studere ved universitetet i 1884 hadde farmasi, kjemi og medisin tiltrukket seg stadig flere kvinner. På Bergstudiet var det derimot bare menn. Det skjedde i 1907. Fem år senere, i 1912, ble hun Norges første cand.min. Takket være Vibeke Eeg-Henriksen, som i en årrekke var bibliotekar ved Institutt for geologi ved Universitetet i Oslo, og som både samlet informasjon om Mimi Johnson, og også intervjuet henne, kjenner vi i dag til viktige etapper i denne geologiens førstedames karriere. (1)

Med sine 17 år var hun den yngste i studentkullet. I følge hennes egen fortelling var det faren, sakfører Sam Johnson, som oppmuntret henne til å velge en utdanning som ledet til et virke i den næringen han selv var fascinert av, bergverksbransjen. Denne næringen hadde siden 1890-årene opplevd gode konjunkturer. Det skyldtes dels at det nye industrisamfunnet etterspurte flere av bransjens produkter, dels at ny teknologi gjorde det mulig å utnytte den relativt fattige malmen flere steder i Norge. Gruvene på Løkken ble som en følge av dette revitalisert, mens de på Kongsberg og Røros ble modernisert. En rekke nye virksomheter så dessuten dagens lys, bl.a. i Dunderlandsdalen (1904), i Kirkenes med Sydvaranger (1906), i Salangen (1907), og i Fosdalen (1908).

Horder av studenter

Mange gruvearbeidere fant nytt levebrød i bergverkene i denne perioden. Det tok heller ikke lang tid før lærerne på bergstudiet merket oppsvinget i næringen. I årene mellom 1890 og 1900 var det ikke uteksaminert mer enn elleve kandidater fra universitetet. Etter 1900 endret dette seg radikalt. Studenttilstrømningen var særlig merkbar etter 1905. Det året alene ble det tatt opp hele ni studenter på bergstudiet, de to neste årene, henholdsvis 19 og 18 studenter.
“Hordene” av nye bergstuderende virket overveldende på lærerne som stort sett var vant til å forholde seg til noen svært få. Om det var av hensyn til seg selv og sine kolleger, eller fordi de fryktet at det ikke ville bli arbeid for alle de lettsindige sjeler som hadde valgt bergstudiet, er usikkert, men da et par og tjue unge studenter møtte på laboratoriets ytre rom høsten 1907, opplevde flere av dem det som om professor Johan H.L. Vogt, blant studentene gjerne bare kalt “Proffen”, forsøkte å skremme med lediggang for alle sammen. Det så, i følge Rolf Falck-Muus, som hørte til dette kullet, ut til å virke. “Allerede den neste arbeidsdag, da vi møtte til fordeling av de 10-11 plassene på ytre labben, resten skulle innlogeres på andre avdelinger, var vi bare 15 standhaftige tilbake. Resten var skremt bort, og ennu et par trakk sig i løpet av et år”
Mimi Johnson hørte til blant de standhaftige.
Det spørs imidlertid om hun hadde særlig tid til å omgås sine medstudenter. Dette var lenge før det fantes noen statlig studiefinansieringsordning, og selv om noen fikk det de trengte av underhold hjemmefra, var det mange som måtte finansiere studiene sine selv. Mimi Johnson hørte til blant dem. Hun underviste i språk og matematikk ved Ragna Nielsens skole og ved Olav Bergs pikeskole, tok i mot privatelever hjemme og leste latin med farmasistudentene, innimellom sine egne studier. I tillegg mottok hun 350 kroner i lån fra Understøttelsesfondet for kvinnelige studerende.

“hva de bante og svor”

Så lenge Mimi Johnson var ved universitetet, var hun langt på vei blant likesinnede. Universitetets studenter kom først og fremst fra handels- og dannelsesborgerskapet, de snakket samme språk og hadde noenlunde lik forståelse av hva som sømmet seg og ikke. Og hvor anstendighetenes grenser gikk. Gruvesluskenes og arbeiderklassens kultur var en annen. Det oppdaget Mimi Johnson for alvor da bergstudiets fire måneders lange gruvepraksis skulle gjennomføres.
Mimi praktiserte først i Folldal, deretter hadde hun et vinteropphold på Kongsberg, som ble regnet som et obligatorisk stoppested for bergkandidatene. Hun møtte utfordringer fra første stund. I Saggrenda, gruvesamfunnet et godt stykke unna Kongsberg sentrum, der gruvearbeiderne bodde, var det ikke noe eget rom for den kvinnelige studenten. De tre studiekameratene fulgte henne derfor rundt i grenda for å høre om hun kunne få leie rom. Lokalbefolkningen der var vant til å leie ut til mannlige studenter, men nektet å ta imot en kvinnelig leieboer. Den første natta overnattet hun derfor i guttenes rom, men neste dag lyktes hun å ordne med mer sømmelig innkvartering.
Maten var en annen utfordring. Bergkandidatene fikk under oppholdet servert samme mat som arbeidsfolket. Middagsmaten var ofte fisk, og det av en mye ringere kvalitet enn det de var vante til å spise hjemme. Det hendte derfor at de fire studentene vandret fra Saggrenda og inn til Kongsberg for å spise seg mette.
Møtet med gruvesluskene var en historie for seg: “Du milde, hva de bante og svor, og hva de sa! Råbarkede karer var det, men snille – og så måtte de jo erte litt. De skremte vettet av meg.”.

(1)De som vil lese mer om Mimi Johnson, kan for eksempel lese Vibeke Eeg-Henriksen, Wilhelmine (Mimi) Johnson (1890-1980) – Norges første kvinnelige geolog, i F.S. Nordrum og A.O. Larsen (red.), Kongsberg mineralsymposium, Kongsberg 2002: 87-115.

Professorenes assistent

Den barske kulturen og det krevende fysiske arbeidet var antakelig én grunn til at Mimi Johnson raskt fant ut at et virke i gruvene ikke var noe for henne. Det akademiske livet ved universitetet passet henne bedre, og i de påfølgende årene kom hun til å arbeide på oppdrag for to av de mest markante professorene ved universitetet; Waldemar Christopher Brøgger (1851-1940) og Victor Moritz Goldschmidt (1888-1947).

Brøgger, som på dette tidspunktet også var universitetets rektor, rekrutterte henne først. Samme sommer som Mimi kunne smykke seg med tittelen cand.min., i 1912, begynte hun som assistent i kartleggingen av Kristianiafeltet. Det var i følge henne selv ikke så anstrengende, men dyrt. Brøgger hadde ikke for vane å velge de billigste pensjonater som innkvarteringssted. De tolv kronene hun hadde i diettpenger forsvant også raskt når middagen bestod av flere retter og ble akkompagnert av vin. I brev til en venninne trøstet hun seg med at hun resten av sommeren skulle reise alene. Da skulle hun spare og legge seg opp penger.
“I en uke har jeg nu gaaet derinde paa vidderne og i skogen i øsende regnveir, ganske alene, men aldrig ensom. Jeg har vadet de opsvulmede fjeldbækker til hofterne og sunket til knæs ned i mosemyrenes drømmende brüsselertæpper, spist melkemat til frokost og aftens og ingen middag og haft det deilig. Noget positivt utbytte i geologisk retning har jeg ikke havt, idet jeg ikke har fundet spor av devon-fossiler i Sølen-sandstenen. Men det negative utbytte har jo i dette tilfælde også sin betydning.”
Sommeren etter arbeidet hun for Goldschmidt, som under et feltarbeid sør for Røros nærmest hadde snublet over et felt med fossile planter. Han sendte ilbud til Kristiania og bad om forsterkninger. Mimi var en av dem som drog og hjalp til i den innsamlingen av det rike og sjeldne materialet. I ettertid beskrev hun oppdagelsen av dette devonfeltet som eventyrlig. I likhet med alle kartleggere og vitenskapere delte hun drømmen om å få være med på nettopp dette; å oppdage noe andre tidligere ikke hadde sett, og slik også bidra til den kunnskapsutviklingen geologene deltok i.

Den første publikasjonen

På de første kartleggingsoppdragene var Mimi Johnson assistent for professorene, og hun fikk varme takksigelser fra dem i innledningene til de arbeidene som de publiserte under sitt eget navn. Men i 1917 kom den første publikasjonen fra Mimis egen hånd. Den handlet om en fossil hval som var funnet under gravingen av en brønn i Rekkevik i 1914, og som konsul Lars Christensen, ivret for å få gravd opp og satt sammen til åpningen av det hvalfangstmuseet som han hadde forært sin fødeby Sandefjord.
Mimi ble tilkalt for å delta i utgravingen, og skrev senere en liten artikkel om den som ble trykt i den første publikasjonen fra Hvalfangstmuseet. Senere holdt hun foredrag om funnet i Norsk Geologisk Forening. Reusch anmeldte dessuten arbeidet i Naturen. “Avhandlingen er forfatterindens første videnskabelige arbeide”, skrev han. Og poengterte at det var “omhyggelig utført” og utmerket seg ved en god fremstilling. Meldingen fra NGUs bestyrer må ha varmet, men forfatteren selv var likevel langt fra fornøyd med arbeidet. Selvtillit i forhold til egne akademiske ferdigheter var åpenbart ikke det hun var best utstyrt med, og selv om fagets fremste menn tilkjennegav at de stolte på hennes vurderingsevner, og også mer enn gjerne inviterte henne med på eget feltarbeid, virker det som om Mimi fant seg bedre til rette i assistentrollen enn som forfatter av egne publikasjoner.

Konservator på nytt museum

Som assistent hadde hun dessuten mer enn nok å gjøre. I 1915 deltok hun i arbeidet med å flytte mineral- og bergartssamlingen fra universitetet til det nye geologiske museet på Tøyen. Hun trakk dessuten i trådene og fikk god bruk for sitt praktiske talent da Det skandinaviske naturforskermøtet ble arrangert i hovedstaden i 1916. Mimi innkasserte kontingent fra deltakerne i en lunsj som Norsk Geologisk Forening arrangerte, og gjorde det hun kunne for at konferansens deltakere skulle ha det komfortabelt. Men hun fikk også tid til å samtale med de ti kvinnelige deltakerne som var på møtet. Seks av dem hadde allerede vitenskapelige stillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Det var universitetets to første kvinnelige professorer, Kristine Bonnevie (professor i botanikk fra 1912) og Ellen Gleditsch (professor i kjemi, 1928). Botanikersøstrene Thekla (amanuensis i botanikk) og Hanna Resvoll (universitetsstipendiat i botanikk) samt zoologistudenten Aslaug Sverdrup (assistent ved Institutt for arvelighetsforskning) deltok også.
Året etter havnet Mimi Johnson i det samme selskapet. Fra 1917 var hun nemlig ansatt som konservator ved museet på Tøyen. Søknaden var utstyrt med meget gode attester fra Brøgger, Goldschmidt og Resuch. De gikk enstemmig inn for at hun skulle få stillingen. I følge førstnevnte hadde Johnson “erhvervet sig et saa indgaaende kjendskab til museet som ingen av os andre». Goldschmidt, som ikke akkurat var kjent for å kaste rundt seg med superlativer, supplerte med følgende:
“Jeg har kunnet følge hendes videnskabelige arbeide og utdannelse. Hun har udmerkede kundskaber i mineralogi, petrografi og geologi og behersker fuldkommen de i disse videnskaber anvendte arbeidsmetoder. Jeg kjender til, at hun har udført selvstændige videnskabelige arbeider […] som tildels vil bli offentliggjorte i nær fremtid […] Hun har også taget del i undervisningen og forstaar at fremsætte stoffet i en ordnet og klar form.”
Med slike skussmål var det ikke rart at professor Jacob Schetelig (1875-1935) innstilte henne til stillingen. Selv hevdet hun mer enn 60 år senere at det var “pinlig å tenke på at jeg søkte”. Det var nemlig en annen søker til stillingen “- og han hadde kone og 2 barn”. Slik hun så det, burde altså familieforsørgeren heller fått jobben. Han kom imidlertid ikke i betraktning fordi han hadde krevd nesten dobbel så høy gasje som var satt av til stillingen.

Kartlegging og mikroskopiering

Wilhelmine var 37 år da hun fikk sin første faste stilling. Det må ha vært en lettelse. For første gang i sitt liv hadde hun fast gasje. Hun slapp dessuten å engste seg for om de ulike oppdragene hun påtok seg strakk til, og var tilstrekkelige til å dekke de utgiftene hun hadde.
Men samme lønn som sine mannlige kolleger hadde hun neppe. Tanken om at kvinner og menn skulle lønnes likt var på denne tiden en ny og kontroversiell tanke. Mimi hadde likevel reagert da hun tok på seg sitt første oppdrag for NGU og Reusch tilbød henne halv lønn. Begrunnelsen var “at […] I fruentimmer kan jo stryge jeres egne bluser og koge jeres egen mad”. Vi vet ikke hva som ble resultatet av lønnsforhandlingene Mimi Johnson og Reusch førte denne gangen. Noen år senere, da Johnson var på oppdrag for NGU på Sørlandet for å lage en oversikt over kvartsbruddene i landsdelen, hadde Reusch i alle fall endret oppfatning. I brev til den kvinnelige kartleggeren skrev bestyreren til henne: “Efter lov av 26. juli 1916 har Undersøkelsens folk fra 1ste juni kr 6 per døgn uanset land eller by og et tillægg av kr 4 i tilfælde overnatning”.
Året etter, i 1917, var Mimi Johnson på nytt kartleggingsoppdrag. Denne gangen gikk reisen til Hardangervidda der hun kartla for Goldschmidts prosjekt som i 1921 resulterte i Studien im Hochgebirge. Noe kart fra dette arbeidet fikk hun likevel aldri anledning til å ferdigstille. Eeg-Henriksen har imidlertid funnet et udatert manuskriptkart med Johnson og Halvor Rosendahls navn på. Da Rosendahl, som i følge eget utsagn bare hadde kartlagt et lite «hjørne» av kartet, fikk i oppdrag av professor Olaf Holtedahl å trykke kartet til en geologisk ekskursjon i 1934, krediterte han Johnsons innsats ved å presisere at kartet var utarbeidet “mainly after Mimi Johnson”.
Johnson hadde lagt mye arbeid i dette kartet. Hun arbeidet også med mikroskopiering av bergartene og hadde notater og tynnslip liggende blant sine notater. Planen var å lage en tekst til kartet. Det fikk hun aldri tid til. Det kan tenkes flere grunner til det.

Etterspurt assistent

En av dem hang sammen med at hun i 1920 sa opp stillingen sin ved Geologisk museum. Året før giftet hun seg med kjøpmann Eivind Høst, og for kvinner fra de bedrestilte samfunnsklasser var ikke rollen som hustru og mor forenlig med noen yrkeskarriere. Mimi Johnson Høst føyde seg med dette inn i det vanlige mønsteret blant gifte kvinner.
Men selv om hun var hjemmeværende, utførte hun enkelte mikroskopieringsoppdrag for Goldschmidt. Etter at hun ble skilt i 1924, arbeidet hun dessuten igjen som assistent på flere av Goldschmidts prosjekter på Statens Råstofflaboratorium. Der gjorde hun utvilsomt en god jobb, og da professoren flyttet til Göttingen i 1929, fikk han henne også i en periode samme høst ned dit for å undervise. Sønnen Gunnar var med, og da moren måtte dra hjem til Norge en tid på grunn av alvorlig sykdom i familien, bodde han hos Goldschmidt. V.M. Goldschmidt var ugift og barnløs, og kollegene i Norge fant det slett ikke bare enkelt å samarbeide med denne faglige kapasiteten. Gunnar Høst opplevde likevel en annen side av den myndige og bortskjemte professoren: Hver morgen lå det en ny liten leke inne i servietten hans da han kom til frokostbordet.
Ved Geologisk museum ville de også gjerne ha henne tilbake. Men Johnson Høst fortalte mange år senere at hun ikke kunne tenke seg å stå i veien for sine mannlige kolleger. Hun erindret dessuten helt sikkert hvor vanskelig det hadde vært å leve av midlertidige prosjekter. I tillegg kom det siste, og kanskje avgjørende argumentet. Mimi Johnson Høst mente at hun ikke hadde noen “videnskabelig legning”, og hun hadde lenge følt seg ensom som kvinne i et mannsdominert miljø. Summen av alle disse momentene gjorde at hun i 1932 slo inn på en annen vei: legestudiet. Sommeren 1940 var eksamenspapirene klare, og fra samme høst var Mimi Johnson Høst etablert som privatpraktiserende lege på Lillestrøm. Den praksisen opprettholdt hun til 1975.

Langt mellom kvinnene

Fra Mimi Johnson Høst avsluttet karrieren som bergingeniør, skulle det gå 38 år før den neste kvinnen ble uteksaminert ingeniør fra dette studiet. Da var bergingeniørstudiet for lenge siden (i 1910) flyttet fra Det Kgl. Frederiks universitet i hovedstaden til Norges Tekniske Høyskole (NTH) i Trondheim.
Ved Geologisk institutt i Oslo fulgte noen få kvinner i utdanningssporene etter geologiens førstedame. Birgit Katharina Parmann (1895-1987) ble konservator ved Paleontologisk Museum i 1917, og var Johnson Høsts kollega i noen år før hun sluttet og fant seg noe helt annet å gjøre. I Bergen fantes en mer standhaftig dame. Hun het Astrid Monsen (1886-1968), og ble i 1918 ansatt som konservator ved Bergen Museum. Den stillingen beholdt hun til hun gikk av i 1948. Mens Mimi Johnson Høst ble den første som entret mannsbastionen på bergstudiet, ble Astrid Monsen den første geologen som virket i faget karrieren ut.
To damer og fire menn på feltarbeid på Hardangervidda i 1917. Halvor Rosendal og Olaf Holtedahl kartla sammen med Mimi Johnson og Birgit Katharina Parmann. Parmann studerte geologi og kjemi noen år etter Mimi, og hun var fra 1917 og i noen år fremover ansatt som konservator ved Paleontologisk museum på Tøyen. Kilde, Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

En sandkasse av kalk


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments