Anita Helene Hall er generalsekretær i Norsk Bergindutri. Foto: Halfdan Carstens

Gruveskam?

I 2019 er det full anledning til å skamme seg for nesten hva det skal være. Et godt år for alle med litt selvforakt.

Flyskam er det mest kjente nyordet i skammekroken, men stadig nye versjoner av skam dukker stadig opp. Kan hende er det skam vi skal leve av etter oljen.

Kjøttskam, plastskam, båtskam, dieselskam og oljeskam. Det er noe veldig protestantisk over all denne skammingen. Kirke og stat er for alvor i ferd med å skilles ad, men nordmenns hang til skam er tilsynelatende tiltagende.

Til tross for fjorårets nobelprisvinner Denis Mukweges kritikk av vestlig mineralimport er det fortsatt tilsynelatende ingen som har benyttet muligheten til å peke på det som kanskje kunne vært et av de mer betimelige skambegrepene i samtiden, nemlig gruveskam.

Gruveskam er noe norske og vestlige forbrukere, og ikke minst, politikere bør kjenne på. Særlig politikerne. Vesten er helt og ubetinget avhengig av importerte mineralske råstoffer som materialer i nær sagt alt vi omgir oss med av teknologi og elektronikk. Derfor kan velmenende naturvernere stolt twitre sin gruvemotstand via en mobiltelefon proppfull av mineraler fremstilt under fryktelige forhold i Afrika og Asia. De burde kjenne litt på gruveskammen før de dømmer trygg og moderne norsk og europeisk industri nord og ned.

Med det sagt er det ikke forbrukerne som bør skamme seg mest. Det er for mye forlangt at den enkelte skal ha oversikt over hva alt er laget av og hvor hver enkelt komponent kommer fra. Det er det som gjør all denne skammingen så kontraproduktiv. Det hjelper ingenting å fortsette å gjøre som man pleier, men med litt dårlig samvittighet. Folk flest er opptatt med travle hverdager og har ikke alternativene på plass til å gjøre “riktige” valg. Det er urimelig å forvente at alle skal ha oversikt over hvor mineralene til elbilen eller datamaskinen deres kommer fra. Eventuell gruveskam bør heller oppstå hos bedriftene som produserer produktene og politikere som (ikke) legger til rette for mer lokal utvinning av råstoffer.

Bærekraftige produkter må være laget av bærekraftige materialer. Norske og europeiske politikere kan bidra til reell bærekraft i den teknologiske utviklingen gjennom å legge til rette for mer lokal mineralutvinning.

Norge har to formidable politiske utfordringer om man ønsker mer mineralnæring og derigjennom mindre gruveskam: For det første må den internasjonale anseelsen til Norge som attraktivt investeringsmarked løftes videre. Selv om vi ser en økning, er det fortsatt relativt lite leteaktivitet på metaller og industrimineraler i dag. For det andre må prosjektene det faktisk er interesse for møtes av et forutsigbart offentlig forvaltningsløp der de ulike myndighetsnivåene og –instansene har en mer samkjørt prosess enn i dag med færre omkampsmuligheter.

Man kan bruke tiden bedre enn å skamme seg for alt mulig i miljøets navn. Men litt mer gruveskam ville i det minste vitnet om økt bevissthet rundt reell bærekraft og grønne produkter. Jo større deler av verdikjeden vi kan kontrollere lokalt, jo sikrere kan vi være på at miljøvennlige produkter faktisk er miljøvennlige.

 

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

Fant 50 milliarder fat


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

1 Comment

  1. Det er jo mange former for skam, et lite(!) utvalg er jo, foruten de selvfølgelige; turskam, kjøttskam, LesePåNettet-skam (bruker el-energi). En annen lite påaktet skam-type er skam for skråsikre påstander uten skygge av kunnskap (ref. en ung svenske), sile ut (egentlig lignende sensur) faktisk informasjon som ikke støtter opp under premissen menneskeskapt klimakatstrofe (eller -krise).

    Bjørn Brevik,