Stein for «det grønne skiftet». Uten mineraler, ingen grønne planter. Uten stadig større uttak av mineraler, intet «grønt skifte». Det moderne samfunnet har gjort seg fullstendig avhengig av store volumer med metaller, mineraler og stein, og nå – med god hjelp fra debatten rundt Repparfjord – er dette faktum i ferd med å sige inn hos politikere og folk flest. Det er god drahjelp for den jobben Anita Helene Hall har startet på som ny generalsekretær i Norsk Bergforening. Foto: Halfdan Carstens

Midt i debatten

Den nytilsatte generalsekretæren i Norsk Bergindustri har fått hendene fulle med både evaluering av mineralloven og stor støy rundt sjødeponi.

Gruveindustrien er ikke hva den var. I Næringslivets hus på Majorstua i Oslo møter vi en kvikk dame med et smil som sitter løst. Med voksne barn og «i sin beste alder» takket hun ja til stillingen som generalsekretær i bransjeforeningen Norsk Bergindustri.

Fremover er det hun som skal fronte alt fra støyende pukkverk i byenes nærmiljø til underjords gruver tett inntil en fjord med levende fisk. I februar fikk hun en forsmak på hva som venter henne i en næring med frynsete rykte, men som hevder å tjene fellesskapets beste.

– Jeg er veldig godt fornøyd med den offentlige debatten i etterkant av at regjeringen ga Nussir driftskonsesjon, parerer Anita Helene Hall.

– Den har vært faglig god og svært opplysende, og derfor passet den utmerket inn i vår strategi som blant annet går ut på å gjøre bransjen mer synlig i samfunnet.

Gruvedrift eller …

Sjelden har vel mineralnæringen fått større oppmerksomhet enn i etterkant av det omtalte vedtaket. Det startet i det små, men så fikk riksavisene i teften av en sak som kunne lage store overskrifter basert på interessekonflikter: gruvedrift eller fiske, gruvedrift eller reindrift, og slett ikke begge deler, mente mange.

Det hele toppet seg med Debatten på NRK P1 og 6 sider i Morgenbladet der motpolene fikk boltre seg fritt.

Behovet for metaller og mineraler i et moderne samfunn, samt fordeler og ulemper ved land- og sjødeponi, var med ett nærmest allemannseie. Nå vet de fleste opplyste nordmenn at vi trenger kobber for «det grønne skiftet», at norsk gruvedrift har sine klare fortrinn framfor de fleste andre land, og at vi fortsatt lever i steinalderen, mer enn noen gang før, faktisk.

Fra maskiner til gruver

Syv år som direktør for Maskingrossistenes Forening (2010-2017) er det nærmeste Anita Hall har kommet bergindustrien i sitt drøyt 30 år lange yrkesliv. Der ble hun kjent med nærmest alle slags maskiner, ikke minst hjullastere og dumpere, og det kommer selvsagt godt med når hun skal slå av en jovial prat med «gruvesluskene» i de mer enn 160 medlemsbedriftene.

– Det er faktisk mange felles medlemmer i de to foreningene, og jeg kan derfor dra nytte av det gamle nettverket mitt. Vi snakker jo også om mye av det samme håndverket blant de som jobber i disse bedriftene.

Hun kan altså mye av språket i mineralnæringen, og med sitt smilende vesen er vi helt sikre på at hun klarer å opprette gode dialoger med dem som vet hvor skoen trykker i en presset næring.

– Dette er likevel en helt ny bransje for meg, og den største forskjellen er nok at det er mer politikk her enn det jeg var vant til. Å jobbe for gode rammebetingelser for bergverksbransjen har nå blitt en viktig del av hverdagen min.

«Oslojente» kaller hun seg, og det er ingenting ved bakgrunnen hennes som tilsier at hun skulle bli frontfigur for en mannsdominert bransje med tyngdepunkt i distriktene, langt utenfor de urbane strøkene hun er vant til å tråkke i. Menneskelig kontakt er hun derimot ikke ukjent med.

– Jeg er utdannet revisor, og gjennom 15 års praksis fikk jeg god trening i å møte folk og spørre de rette spørsmålene for å forstå driften, skjønne bedriftskulturer, og ikke minst få innsikt i den økonomiske virkeligheten.

– Senere ledet jeg egen bedrift og fikk ytterligere kunnskap om de utfordringene som man blir møtt med i det virkelige liv.

Familiebedriften ble imidlertid solgt, og etter fire års «pliktarbeid» som administrasjonssjef var hun klar for nye oppdrag. Det var da hun slo til på tilbudet om å lede en forening av selskaper som omsetter maskiner eller teknisk utstyr og som med full rett kan kalle seg maskingrossiter. Sandvik for eksempel. Eller Pon Equipment. For ikke å si Metso. Alle kjente navn i gruvebransjen.

Et spørsmål om moral

– Det paradoksale er jo at de argeste motstanderne av gruvedrift skal lenke seg fast i lenker laget av jern. Råstoffene kommer altså fra en gruve de egentlig ikke vil ha.

Hall smiler til det ironiske i dette, for det er ikke til å unngå at den dagsaktuelle debatten – om vi skal ha gruvedrift her i landet – blir et tema under samtalen vår.

– Det er jo dette som er problemet. De færreste tenker over hvor metaller og mineraler kommer fra. Alle vet at melken kommer fra kua, men det er ikke like lett å forstå at hvitfargen i soft-is kommer fra et metall som utvinnes i Rogaland.

Den nye generalsekretæren er derfor svært glad for den drahjelpen hun og foreningen nylig har fått i sitt opplysningsarbeid der det pekes på nødvendigheten av bransjen.

– Vi er kjempefornøyd over at ikke motstanderne har fått all oppmerksomheten. Det er nesten rørende, sier hun.

Like rørende er det ikke, ifølge henne, at gruveindustriens motstandere ikke tar inn over seg at miljøperspektivet er helt annerledes i Norge enn i mange andre land som vi slett ikke ønsker å sammenligne oss med, men som produserer mange av de metallene og mineralene vi er helt avhengige av.

– Hvorfor skal ikke Norge bruke våre egne naturressurser? Hvorfor skal vi kjøpe metaller og mineraler fra andre land der det er mye dårligere forhold både med hensyn til arbeidsforhold og miljø?

– Jeg mener det er veldig arrogant å ikke ville produsere selv, samtidig som vi selvsagt vil ha både datamaskiner, elektriske biler og vindmøller. Det er et spørsmål om moral.

Men debatten i etterkant av at regjeringen ga driftskonsesjon til Nussir i Repparfjord har altså endret dette til det bedre.

– Den har vært en «wake-up call», mener Hall.

4 saker som opptar generalsekretæren

I Norsk Bergindustris strategi ligger det at foreningen skal ha fokus på 4 områder: Kjennskapskampanje rettet mot befolkning og politikere, bransjens rammebetingelser, en bærekraftig bergindustri (med innføring av for eksempel EPD) og en tryggere bergindustri (HMS).

Mot en ny minerallov

Anita Hall styrer så visst ikke over noen ensartet gruppe. Blant de rundt regnet 160 medlemmene hører 100 til i gruppen produsenter, mens de resterende 60 er leverandører. Produsentselskapene består av tre grupperinger: byggeråstoffer (grus og pukk), metaller og mineraler, samt naturstein og skifer.

Det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave å tilfredsstille alle medlemmene til enhver tid. Men noen saker er viktigere enn andre.

– Lovverket og rammebetingelser står alltid høyt på agendaen vår, sier Hall.

Akkurat nå gjelder det fornyelsen av den drøye ni år gamle Mineralloven (den trådte i kraft 1.1.2010). Norsk Bergindustri har selvsagt gitt innspill til den evalueringen som Nærings- og fiskeridepartementet startet i juni i fjor og hvor utvalget leverte sin rapport i desember i fjor.

Evalueringsutvalget anbefaler at det vurderes omfattende endringer. «Utvalget peker på at det er behov for betydelige endringer i mineralloven og jeg vil vurdere nøye hvordan anbefalingene best kan følges opp,» kommenterte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen den gang.

Norsk Bergindustri har på sin side et klart ønske om at Norge får en langt tydeligere strategi for uttak av ressurser i lys av at verden har et økende behov for metaller og mineraler, men også som følge av at mineralindustrien er viktig i distriktene.

– Ressursene kan ikke bare ligge der, påpeker Hall.

Hun kommer samtidig med et spark til en gruppe med særinteresser.

– Samene lever som oss, om enn med sin egen kultur, og de bruker de samme ressursene som oss, og dette må de ta inn over seg.

HMS er også et område der det er sammenfallende interesser for medlemsbedriftene.

– Her er det viktig for oss å samarbeide med andre foreninger ettersom det kan være mange fellestrekk. Vi kan for eksempel kjøre konferanser i samarbeid med andre og høste fordeler av det.

Akkurat nå jobbes det med Environmental Product Declaration (EPD) («et kortfattet tredjeparts verifisert og registrert dokument med transparent og sammenlignbar informasjon om produkters miljøprestasjon gjennom hele livssyklusen») som er en europeisk standard som først ble innført for asfalt- og betongprodusenter, men som nå også er i ferd med å innta bergindustrien.

– Å ha en EPD vil etter hvert også bli et krav i bergindustrien, og da er det greit å ha en forening som drar prosessen og bidrar til at den enkelte bedrift kan gjennomføre evalueringen på egen hånd.

Må spre kunnskap

For Hall er det nå viktig å bli kjent med medlemmene og få en god oversikt over bransjen. Derfor bruker hun mye tid på å farte rundt og besøke bedrifter i det ganske land, og GEOs lesere beroliges med at fylkesgeologene hører med til dem som står på den lange listen hennes. Det er de som bør ha oversikt over ressursene i de forskjellige delene av landet.

– Gruvedrift, uttak og oppredning, basert på lokale ressurser er bare første ledd i en lang verdikjede, minner hun om.

– I tillegg gir gruveindustrien råstoffer til industrien, og det er blant annet dette den norske befolkningen må ha kunnskap om, avslutter Anita Helene Hall, generalsekretær i Norsk Bergindustri.

Det viktigste fra de siste dagene

Uviten(het)skam

Vil stikke kjepper i hjulene

Mer olje i basement


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments