Næringen trenger en ny strategi

Mineralloven er på plass. Nå er det behov for at myndighetene legger en mineralstrategi slik at bergindustriens muligheter til verdiskaping får vind i seilene.

Flere steder i landet opplever vi lokal og nasjonal motstand mot å åpne nye metallgruver. Det vitner om at det norske samfunnet har liten forståelse for den rollen bergindustrien spiller for å skaffe oss de råstoffene vi så sårt etterspør.

– Bergindustrien spiller en vesentlig rolle i å skaffe samfunnet mineraler som trengs for å bygge, opprettholde og vedlikeholde vårt moderne samfunn og livsstil, fremholdt Magne Båtstad i Minera på årets Høstmøte i regi av Norsk Bergindustri og Norsk Bergforening.

Båtstad er nestleder i bransjeforeningen Norsk Bergindustri og har sammen med styreleder Kjell Apeland og nestleder Hanne Markussen Eek vært sentral i arbeidet med å foreslå en mineralstrategi.

Vil drive forsvarlig

– I gjennomsnitt bruker hver eneste nordmann 850 tonn stein i løpet av livet, fra sandkassen til gravstøtten, fremholdt Båtstad.

Med slike tall å slå i bordet med er det lettere å argumentere for at landet trenger en sterk bergindustri som kan levere produkter på en miljømessig forsvarlig måte. Båtstad får også god hjelp fra statistikken som forteller at Europa bruker 20 prosent av verdens mineraler, men kun produserer 3 prosent. Her kan Norge komme til unnsetning for å bedre tallene noe, og med norsk forvaltning kan dette med all sannsynlighet foregå på en mer bærekraftig måte enn i mange andre land.

– De gangene vi sier nei til et uttak her hjemme. vil behovet for tilsvarende råstoff dekkes fra andre gruver. Ulempen er at slike gruver også omfatter land hvor både menneskerettigheter og miljøstandarder ikke ivaretas på samme måte som i Norge.

– Hva sier vi ”ja” til, når vi sier ”nei” til gode norske prosjekter, istemmer Kjell Apeland, styreleder i Norsk Bergindustri og adm. dir. i Norstone, med referanse til bergindustriens dårlige rykte i mange land, og appellerte indirekte til en forståelse for at vi må se på denne industrien som global.

Derfor har vi en jobb å gjøre her hjemme. Bergindustriens opplever det som om det politiske Norge er lite bevisst de verdier og den betydningen våre mineralske ressurser faktisk har for hele det norske samfunnet.

– Oljeindustrien så vel som kraftindustrien har en veldefinert strategi. Nå som Mineralloven er på plass (GEO 02, 2010), er det på tide at også mineralindustrien får en politikk og nasjonal strategi å forholde seg til, hevder Båtstad.

Og om noen var i tvil, la Båtstad vekt på at vi snakker om ikke-fornybare ressurser, og at alle uttak må drives på ”en god og forsvarlig måte”, der det blir tatt tilbørlig hensyn til miljø og lokale interesser. Bergindustrien ønsker med andre ord å spille på lag, slik driften av flere moderne gruver rundt omkring i landet har demonstrert, i nyere tid, men hvor historien har alt for mange eksempler på det motsatte. Hukommelsen om gamle synder er god, og dette forfølger bergindustrien i dag.

Kina viser vei

Et stabilt Kina bygger på økende velstand og sikker tilgang på råstoffer til industrien. Det krever en bevisst strategi, og den omfatter økning av egen produksjon av mineralressurser, avtaler med andre land med store forekomster, oppkjøp av selskaper i andre land og maksimering av verdiskaping hjemme.

Savner bevisst holdning

Motstanden mot ny gruvedrift ute i distriktene kommer klart til uttrykk i Naustdal kommune i Sogn og fjordane. Nordic Mining sitter på en stor forekomst med rutil som selskapet ønsker å sette i produksjon.

I denne vestlandskommunen har de ingen tradisjoner med gruvedrift. Slik virksomhet er ny og fremmed, og lokale motstandere med blomster i håret lager skremmescenarioer som mangler rot i virkeligheten. Godt støttet av Havforskningsinstituttet som opptrer som en part i saken. Miljøvernbevegelsen blir en god støttespiller for disse, og vice versa, og alle sammen ser totalt bort fra tunge konsekvensutredninger som viser at miljøulempene ved gruvedrift er minimale og temporære.

– For folk flest er det greit at samfunnet produserer disse råstoffene. De er også positive til sluttproduktene, samfunnet er gjennomsyret av mineraler og metaller i alt vi bruker, men motstanden mot å leve tett innpå uttaksstedene er stor. Bergindustrien er en typisk ”not in my backyard”-bransje. Det er helt greit at råstoffene blir tatt ut ”rundt neste sving, men – for all del – ikke her”, sier Båtstad.

Myndighetene blir dratt mellom sterke krefter, og mineralbransjen kan fort bli en tapende part i et samfunn som ikke ser ut til å ønske industri. I neste omgang er det likevel befolkningen selv som taper. Lokalt, fordi det ikke blir nye arbeidsplasser, og nasjonalt, fordi det oppstår ressursmangel og prispress.

Dette vitner alt sammen om mangel på kunnskap, og ikke minst redsel for det nye og ukjente. Derfor trengs det nå en mineralstrategi, hevder bransjeforeningen.

– Det er nødvendig at myndighetene har en bevisst holdning til den rollen mineraler og mineralbedrifter spiller i samfunnet, og ved å utarbeide en nasjonal strategi vil alle parter bli mer oppmerksom på hva bransjen betyr for landet vårt, påpeker Båtstad.

Det betyr ikke at motstanden mot nye utbygginger vil forsvinne. Slett ikke. Men samfunnet vil ha et dokument å forholde seg til som viser at uttak av mineraler er et nasjonalt så vel som regionalt og lokalt anliggende.

En lang verdikjede

Bergverksnæringen omsatte for drøyt elleve milliarder kroner i 2009, og nesten 5000 ansatte i mer enn 800 bedrifter hadde sitt daglige virke i befatning med uttak, oppredning og salg av norske steinressurser (GEO 04, 2010). Over hele landet, og først og fremst i utkantstrøkene, finner vi gode representanter for en flere hundre, for ikke å si flere tusen, år gammel bransje.

– Bergindustrien er i all hovedsak en distriktsnæring, og videreutvikling av denne næringen vil derfor bidra til å opprettholde bosetningsmønsteret vårt, sier Båtstad.

Ikke minst gjelder dette Finnmark, slik næringssjef Målfrid Baik i Finnmark Fylkeskommune ga klart uttrykk for på bergindustriens Høstmøte i Kirkenes i begynnelsen av september.

– Finnmark må stå på flere bein, påpekte hun.

Ser vi litt lengre bortover verdikjeden, vet vi at langt mer enn 20.000 er ansatt i industri som bearbeider mineraler og stein. Og da er verdien tidoblet i forhold til hva uttakene selv bidrar med. Bedriften Colorana i Mo i Rana er et godt eksempel. Basert på jernmalm fra gruva oppunder polarsirkelen fremstilles et fargeprodukt som har en salgsverdi som er flere titalls ganger større enn jernmalmen. Kronos Titan i Fredrikstad er et annet eksempel. Denne bedriften benytter titanjermalm fra Titania i Sokndal (Rogaland) og fremstiller titanhvitt som også gir en formidabel verdiøkning.

– Jo mer av bearbeidingen som beholdes i Norge, jo mer verdier skapes og beholdes i det norske samfunnet. Men det krever altså at politikerne aksepterer industriell virksomhet, samt en del ulemper for noen lokalsamfunn, sier Båtstad.

Vil ha fylkesgeologer

Bergindustrien ser et klart behov for flere fylkesgeologer. I dag er det et fåtall fylker som har dette, og slett ikke alle er opptatt av bergindustrien. Det bør stilles krav om geologisk kompetanse på regionalt nivå for å sikre at de geologiske ressursene forvaltes på en helhetlig måte. Arealkonflikter vil bare tilta med tiden, kultur- og miljøaktivister får raskt fotfeste, og nye byggeprosjekter dukker stadig opp, kanskje uten at mulige ressurser er kartlagt. Det er for sent å starte bergverksdrift når et areal er nedbygget. Ved båndlegging av arealer, herunder vern, bør det stilles krav om geologisk kartlegging. Fylkesgeologene kan her spille en viktig rolle.

Verdier for milliarder

Kloke hoder ved Norges geologiske undersøkelse har imidlertid regnet ut at oppunder 200.000 mennesker er sysselsatt i industri som bruker bearbeidete mineralske eller metalliske produkter. Papirindustrien for eksempel, som benytter kalkstein, eller oljeindustrien som benytter tunge metaller til vektmateriale i boreslam.

For å vise hvilken betydning bergverksnæringen kan ha i fremtiden liker bransjen også å trekke frem hvilke verdier som ligger i norske fjell.

– Basert på nåværende produksjons- og markedsforhold er det lett å regne seg til at verdien av norske mineralressurser langt overskrider 1000 milliarder kroner. I tillegg kan fremtiden med utvikling av ny teknologi muliggjøre ny bruk av forekomster som vi i dag ikke verdsetter, fremholder Båtstad, og eksemplifiserer dette med at de industrimineralene vi i dag tjener gode penger på som hovedregel var lite påaktet 50 år tilbake i tid.

Vi ser altså at bergindustrien har vært, er og kan fortsette å være svært viktig for sysselsettingen og verdiskapingen her i landet. Den kan ha positive ringvirkninger hos underleverandører, og for mange små samfunn er den en bærebjelke og helt nødvendig for fremtidig utvikling.

Både historien og statistikken viser at en sunn bergindustri er helt nødvendig for samfunnet.

– Bedriftene i bergindustrien har positive ringvirkninger i lokalsamfunnet ved at mange underleverandører gis muligheter. Verdiutviklingen av denne industrien vil derfor bidra til å opprettholde bosetningsmønsteret her i landet, sier Båtstad.

En ny strategi

Så hva skal en norsk mineralstrategi inneholde?

Bransjen selv fremhever betydningen av stimulerende rammer, herunder næringspolitiske virkemidler som legger til rette for verdiskaping.

Tiltak for å stimulere til leting ønskes også velkommen. Både Sverige og Finland er langt mer aktive enn Norge. Derfor gjør de også flere funn. Samtidig bør Norges geologiske undersøkelse få midler til å drive målrettet kartlegging med både geologiske og geofysiske metoder. Planen om flymagnetiske målinger over hele Nord-Norge vil i så måte være svært viktig.

Bergindustrien ønsker også å se sin egen næring i forhold til utnyttelsen av olje- og gassressursene i nordområdene. Spesielt viktig blir tilgang på norsk gass som utgangspunkt for uttak og foredling av nye forekomster.

– Bergindustrien kan på mange måter sammenlignes med oljeindustrien som har skatteregler som lett kan overføres til bergindustrien. Langsiktige rammebetingelser er en nødvendighet for å starte opp med mineralleting, mener Båtstad.

Striden i Hardanger har også synliggjort industriens behov for overføring av kraft og langsiktige leveranser.

– Direktoratet for mineralforvaltning må bli en hjørnestein i norske myndigheters forvaltning av mineralske ressurser. Spesielt er det viktig at direktoratet blir øverste myndighet for konsekvensutredninger av bergverkssaker. I dag ligger slike saker i hver enkelt kommune, men sakene er så komplekse at kommunene helst vil slippe hovedansvaret.

– Kompetanseoppbygging gjennom gode utdanningsinstitusjoner og forskning og utvikling er også nødvendig for å opprettholde en bærekraftig industri. En strategi for næringen bør derfor ivareta behovet for utdannelse av nøkkelpersonell. Det er derfor viktig at utdanningsinstitusjonene får midler til å drive de smale fagene som bergingeniørutdannelse og at ikke disse blir nedbygd, avslutter Magne Båtstad.

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

En sandkasse av kalk


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments