Nasjonal helt og verdensborger

Folket og komiteen har sagt sitt. Larvikitt - norsk natursteins smykke - er blitt Norges nasjonalbergart.

Og hva så?

Hva er det som gjør at akkurat larvikitten skulle gå til topps i tevlingen om å bli kåret til den mest nasjonale bergarten i Norge, til tross for at den kun finnes i det sentrale Østlandsområdet?

Og hva kan dette brukes til?

Jeg skal forsøke å gi noen svar, stille noen spørsmål og komme med noen tanker om veien videre. Så får jeg håpe at dere identifiserer dere litt mer med vår nye nasjonalbergart når dere har lest disse linjene.

Oslofeltet med sedimentære bergarter fra kambrium, ordovicium og silur (lys grønn farge), samt størkningsbergarter fra perm, inklusive larvikitt. Oslofeltet ligger i en graben omgitt av grunnfjellsgneiser. Kartografi: Tom Heldal

Oslofeltet med sedimentære bergarter fra kambrium, ordovicium og silur (lys grønn farge), samt størkningsbergarter fra perm, inklusive larvikitt. Oslofeltet ligger i en graben omgitt av grunnfjellsgneiser.
Kartografi: Tom Heldal

Definitivt vakker

Jeg skal begynne med det åpenbare; nemlig at larvikitt er en sjeldent vakker bergart, så langt fra gråstein som det er mulig å komme i mineralriket. Nesten 90 % av bergarten består av feltspat, hvor de store krystallene er sammensatt på en slik måte at det fremkommer et blått fargespill når lyset brytes i ørsmå lameller internt i krystallene. Dette optiske fenomenet kaller vi gjerne for labradorisering eller Schiller-effekt. Det er den helt spesielle sammensetningen av feltspaten som er årsaken til dette, en kompleks sammenblanding av to feltspattyper, der lameller av den ene opptrer i den andre. Når vi legger en larvikittprøve under elektronmikroskopet, kan vi se disse lamellene tydelig.

Det er dette fargespillet som er årsaken til at bergarten brytes og eksporteres i stor skala til hele verden, og jeg vil våge den påstanden at det ikke finnes en eneste by i verden der vi ikke finner polerte larvikittplater i fasader, bordplater eller gravmonumenter.

Selv om larvikittblokker ble brukt allerede i middelalderen til bygging av steinkirker, og fargespillet i feltspatkrystallene har vært kjent i hvert fall fra 1700-tallet, var det først i 1811 vi finner den første referansen til larvikitt som mulig råstoff til polert naturstein. På vegne av Det Kongelige Selskab for Norges Vel forfattet en viss Ohlsen et brev addressert til “Hr. Overlærer Flor”, hvor jeg har sakset noen sitater. Det begynner beskjedent:

“Da jeg paa mine Omreiser ved Opmaalingen i Laurvigs Grevskab har fundet et Biærg af flere 100 Alens Længde og omtrent 50 Alen høit, som heel igjennem – af Yderfladen at dømme – indeholder Labrador af hoslagde Prøve No. 1; saa i Tilfelde at samme maatte ansees af nogen interesse eller Vigtighed for Selskabet for Norges Vel, holdt jeg det for Pligt at tilstille Hr Ven Underretning om denne Gienstand og at overlade denne Sagen til deres gode Bedømmelse og videre Forsorg.”

Etter hvert kommer den egentlige hensikten med brevet:

“….Grev Reventlow yttrede Ønske om at et saa stort Brud af Labrador kunde findes, af derav kunde forarbeides Seuler til Ridder Salen i det igien opbygde Slot i København”

men så begynner herr Ohlsen å bli riktig engasjert og visjonær, i det han skriver:

“I Tilfælde deslige Forsiringer ønskedes ved det norske Universitets Bygning, da kunde Labrador bequemt faaes herfra, og dersom Universitetet blev anlagt i Laurvigen, da kunde den heele Bygning blive opført af Labrador”

Litt skjulte agendaer ute og går kanskje!

Han avslutter brevet:

“….det er dog en Fædrelands Sag”

Men så skjedde det som kjent saker og ting etter at brevet ble skrevet, og det var helt andre slott som sto på dagsorden enn dem i København. Og som vi alle vet ble ikke Universitetet lagt til Larvik!

Ringenes herre var dansk

Uansett så tok det lang tid før det ble larvikittdrift, ikke før i 1884 da Ferdinand Narvesen åpnet brudd i Fuglevik nær Stavern. Det betyr at det neste år er et lite jubileum. Så gikk det slag i slag, og fra NGU-geologen John Oxaals oversikt over brudd og forekomster fra 1916 ser vi at driften spredte seg som ild i tørt gress. I dag drives det på flere typer med ulike fargenyanser i Larvikområdet, og mer enn 300 personer er direkte sysselsatt i bransjen.

Men det er ikke bare steinbrytere og arkitekter som har glede av larvikitt. Bergarten har også vært sentral i forskning om Oslofeltet; vår egen, antikke versjon av “Rift Valley”. Det var geologen og statsmannen Waldemar Brøgger som først innså hvor unik bergarten var, og som ga den navnet larvikitt i sin avhandling fra 1890. Brøgger var også den som påviste en rekke av de sære mineralene som finnes i pegmatitter internt i larvikittene, og som også i dag er velkjente jakttrofeer for norske og utenlandske mineralsamlere.

Larvikittenes fargespill og mineralogiske sammensetning var gjenstand for flere forskningsprosjekter på 40- og 50-tallet, der blant annet sammenhengen mellom fargespill og avblandingslamellene i feltspatkornene ble påvist.

Men det måtte altså en danske til for å kaste lys over larvikittenes innbyrdes forhold og struktur. Jon Steen Petersens banebrytende modell fra 1978 står fremdeles støtt på Vestfoldske svaberg; Petersen påviste at ulike enheter av larvikitt er atskilt av sirkulære grenser, slik at hele greien ser ut som en rekke ringformete legemer inni hverandre. Denne geologiens svar på ringenes herre påviste også at de østlige ringene er eldre enn de vestlige, noe han blant annet tolket ut fra en systematisk variasjon i mineralogi. Else Ragnhild Neumann ved Universitetet i Oslo klarte rett etterpå å bevise Petersens modell geokjemisk, og samtidig at larvikitt og rombeporfyr er to sider av samme sak: larvikitten er magmakammeret dypt under overflaten, rombeporfyren er lavaen som kom opp i dagen. Dette kan være en trøst for alle dem som stemte på rombeporfyr som nasjonalbergart: tittelen ble i hvert fall innenfor familien!

I nyere tid har Sven Dahlgren, som er regiongeolog for tre fylker på en gang, Buskerud, Telemark og Vestfold, understøttet Petersens ringstrukturer ytterligere gjennom dateringer, der han ser at dannelsen av larvikittene skjedde i løpet av en periode på fire millioner år, for mellom 293 og 297 millioner år siden, eldst i øst og yngst i vest.

Men selv om mye forskning har blitt utført i larvikdistriktet, gjenstår mye. Hver gang vi rusler rundt i området dukker det opp nye spørsmål, og det finnes åpenbart mange muligheter for interesserte forskere å boltre seg i mange år fremover. Men lett blir det ikke, larvikitten er en bergart som holder godt på hemmelighetene sine.
Foto: Lundhs Labrador

Foto: Lundhs Labrador

Unik, eller bare sjelden?

Hvor unik er egentlig larvikitten?

Det skal visstnok være noen steder rundt om i verden der det finnes bergarter med tilsvarende sammensetning. Jeg har selv blitt forevist en del prøver fra forskjellige land, men har hittil ikke sett noe som kan sammenlignes. Men hva med Riftdalen i Øst-Afrika, som har geologiske likhetstrekk med Oslofeltet? Der må det da finnes larvikitt? Og det gjør det sikkert, for eksempel dypt under Kilimanjaro. Men det tar nok mange millioner år før disse blir bragt opp på et konkurransedyktig nivå i jordskorpa!

I de senere årene har vi på NGU sett litt mer på den industrielle siden av larvikittene. For det er ingen tvil om at dette er en geologisk ressurs i verdensklasse. Og da må vi ta godt vare på den, slik at også fremtidige generasjoner kan høste slik vi gjør. Et kart over de forskjellige fargevariantene av larvikitt var en begynnelse. Dette viser hvor vi har larvikittyper av forskjellig markedsverdi, og vi gjenkjenner Petersens ringstrukturer i kartbildet.

Men attraktive typer er ikke nok, bergarten må også være homogen og produserbar i store blokker. Når vi tar slike forhold med i betraktningen, snevrer vi inn utvalget av forekomster som er eller kan bli drivverdige.

Sammen med Sven Dahlgren har vi prøvd å lage langsiktige scenarier for mineralforekomster i området de neste 300 årene. I gjennomsnitt kommer larvikitten bra ut, selv i et slikt perspektiv, men når det gjelder enkelte typer så bør man allerede på kort sikt arbeide for å undersøke og sikre nye ressurser. Men helt klart er det at verdier under bakken av god kvalitet beløper seg til hundretalls av milliarder kroner.

Men det er ikke bare råvaren larvikitt som kan utnyttes. Larvikitt er ett av tyngdepunktene i Norges første Europeiske Geopark – Gea Norvegica, som åpner 6. juni i år. Kan det tenkes at gjengen bak geoparken er fornøyd? Her ligger det store muligheter til, ikke bare formidling, men også til å skape et aktivt miljø som kan utvikle ny kunnskap om larvikitt.

Et godt valg?

Er larvikitt et godt valg som vår nye nasjonalbergart? Skulle vi ikke heller ha valgt en tilsynelatende traust gammel gneis der personligheten kun kommer frem med grundige analyser og mikroskopering? Mer i stil med lange tradisjoner og folkeeventyr? Jeg kan ikke forestille meg at trollene ble til larvikitt da solen rant.

Slikt sett er larvikitten en avviker i den norske berggrunnen, med sin ungdommelighet og dristighet. Den er mer Peer Gynt enn Terje Viigen. Og mer til: det er noe nyrikt over denne bergarten. Den begynte sin karriere i maktens templer, der den prydet bank, børs og frimurerlosjer. Men i takt med velstandsøkningen har den bokstavelig talt fått plass rundt kjøkkenbordet i de tusen hjem. Aner vi her en modernisert folkesjel?

Og vi kan dra denne enda lengre: larvikitt er vanskelig å få ut av fjellet. Men når den først er hugget eller saget ut, reiser den jorden rundt. Slikt sett kan vi si at vår nye nasjonalstein også er en internasjonal stein, tilhørende den stadig voksende gruppen av kosmopolittiske bergarter. I takt med tiden?

Til slutt vil jeg slutte en sirkel, eller kanskje heller en ringstruktur, for å holde meg til terminologien. Vi har nettopp bevitnet avdukning av en skulptur i larvikitt som gave til NGU på 150-årsdagen. Denne spesielle typen kommer fra Klåstad mellom Sandefjord og Larvik, en av de mest attraktive larvikittvariantene. På midten av 1880-tallet ga NGUs første direktør, Theodor Kjerulf, råd til firmaet E.A. Gude om å starte drift nettopp på disse forekomstene. Slikt sett er valget også vårt jubileum verdig.

Så da er det ikke mer å gjøre enn å ønske både larvikitt og det norske folk til lykke med valget!

Det viktigste fra de siste dagene

58 millioner kroner i støtte

Slipper ut lokale mineraler

Oljen er uerstattelig


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments