Naturstein i søyler og signalbygg

Stein fra vår egen berggrunn preger kulturhistorien opp gjennom århundrene, men globaliseringen – med import av utenlandsk stein – forvirrer den norske folkesjelen. Våre natursteinsbygg er uansett vel verd en nærmere gransking.
Den tyske 1800-tallsarkitekten Gottfried Semper sa at “arkitektur er sivilisasjonens fossiler”. Dersom vi tar Sempers metafor bokstavelig, er det bygningsmaterialet som gjør det mulig å lese og forstå disse fossilene. Derfor er stein en viktig, men ofte underkjent del av vår kulturhistorie. En byvandring med blikket festet på fasader og rennestein kan imidlertid fortelle mye om sammenhengen mellom geologi og arkitektur.

Naturstein i arkitektur og kunst

Solid, værbestandig stein har alltid vært et viktig byggemateriale gjennom skiftende trender i byggeskikk. Tenk bare på greske søyler, italienske palasser og engelske herregårder utformet i marmor, granitt eller sandstein.

I Norge utgjør våre mange gamle steinkirker fra middelalderen en viktig kulturarv. Av mer verdslig, men ikke mindre viktig karakter var bruken av naturstein i grunnmurer på hus og fjøs, på skifertak, gjerder, steinbroer og steinkaier.

Etter hvert kom natursteinsproduksjonen inn i mer industrielle former, og i dag bygges mange signalbygg med flotte fasader og gulv av marmor, larvikitt og skifer. Ellers ligger det mye spennende byggehistorie i brostein, kantstein, skiferheller i gater og hager, gulvfliser, bardisker og tørrmurer av murestein, og, ikke minst gravstein på kirkegården.

Operabygget i Oslo er uten sammenligning den bygningen her i landet som har fått størst oppmerksomhet på grunn av den steinen som ble valgt. I ettertid kan vi trygt si at marmoren fra Italia bidrar sterkt til at hovedstaden har fått et nytt landemerke.

Operabygget i Oslo er uten sammenligning den bygningen her i landet som har fått størst oppmerksomhet på grunn av den steinen som ble valgt. I ettertid kan vi trygt si at marmoren fra Italia bidrar sterkt til at hovedstaden har fått et nytt landemerke.

Naturstein – skifer og blokkstein

Bergarter som brukes til slike formål kalles gjerne naturstein. Begrepet brukes om stein som kan sages, spaltes eller hugges til plater og emner for bruk i bygningsmateriale. Det skilles mellom skifer som spaltes langs plane, naturlige sjikt, og blokkstein som brytes som store blokker som deretter sages eller hugges til plater eller emner.

Naturstein – i alle farger og aldre

Norges geologiske undersøkelse (NGU) har registrert over 1000 norske natursteinsforekomster som enten er eller har vært i drift, eller som kanskje kan komme i drift i framtida. Vår varierte berggrunn gir et bredt spekter av dekorative steintyper, og istidene har gitt oss et konkurransefortrinn, fordi isen har fjernet mye dypforvitret fjell av dårlig kvalitet. Både hos NGU, universitetet i Tromsø, foajeen på Institutt for geofag i Oslo, og sikkert flere andre steder, finnes det natursteinsgulv som presenterer det store tilbudet av stein som norsk natur har å by på. La oss her nøye oss med noen få eksempler.

Oslofeltet inneholder mange spennende natursteiner, blant dem vår nasjonalbergart larvikitt. I tillegg finnes det et utall mange andre magmatiske dypbergarter som har fått lokale navn, som drammensgranitt og grorudsyenitt. Sistenevnte ble blant annet brukt i byggingen av slottet på 1820-tallet, senere til løvene på Løvebakken og deler av stortingsbygningen.

I den eldre kaledonske fjellkjeden finnes det en rekke forekomster av skifer, marmor, sandstein, kleberstein, granitt og serpentinitt. Et par eksempler er den kjente Ottaskiferen med sine karakteristiske nåler av hornblende, den lyse kvartsdioritten med handelsnavnet trondhjemitt, som blant annet er lagt på den ene veggen og skvalpesonen mot vest i operaen, Grand Hotell i Oslo, og den karakteristiske rosa fauskemarmoren, brukt blant annet i gamle Bodø sykehus.

Blant våre eldste bergarter i det prekambriske grunnfjellet finnes det en rekke ulike typer gneiser og granitter, eksempelvis fra Iddefjord eller Grimstad, samt vår nyeste eksportartikkel, anortositt fra Rogaland. Kvartsittskifer fra Alta og gneis fra Bugøynes, brukt blant annet på oljemuseet i Stavanger, er andre ærverdig representanter for våre eldste natursteiner.

Globalisering speiles i brosteinen

Bruken av brostein i våre største byer illustrerer poenget med arkitektonisk stratigrafi og historie i stein. Fram til et stykke ut på 1900-tallet ble det brukt lokale, kortreiste bergarter, helt til de store og effektive steinbruddene i Østfold konkurrerte dem ut. På 1970-tallet tok portugisisk granitt over, til den måtte gi tapt for indisk brostein. Det varte imidlertid ikke lenge før kinesisk stein ble dominerende, og der er vi i dag. En vandring i bygatene er med andre ord en vandring i 150 års evolusjon mot globalisering.

Stein er populært i monumenter og skulpturer, som her i Stavanger sentrum. Foto: Halfdan Carstens

Stein er populært i monumenter og skulpturer, som her i Stavanger sentrum. Foto: Halfdan Carstens

Norsk stein i alle verdensdeler

Natursteinsindustri har preget identiteten til mangt et lokalsamfunn. For mange var steinen den viktigste inntektskilden, for andre var den en viktig tilleggsnæring til jordbruk og fiske.

Langs kysten oppsto gravsteinsindustri, og takskiferbrudd ble opprettet der det fantes tynnspaltende skifer. Noen steder var de strukturgeologiske forholdene slik at det gikk an å få ut store blokker uten for mange sprekker, og disse ble brukt til grunnmurer på fjøs og bolighus.

Lokal, “kortreist” forsyning av stein var vanligvis en dyd av nødvendighet, med unntak av store signalbygg og kirker, der det var økonomisk rom for ornamenter utformet i mykere stein. Et godt eksempel på det siste er restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim, der steinen ble hentet fra Troms i nord til Hordaland i sør.

Lokal stein spilte derimot en betydelig rolle i gjenoppbyggingen av Ålesund etter bybrannen i 1904. De karakteristiske husene i Jugendstil er bygd av marmor fra Eide i Romsdal.

Også andre norske byer har blitt preget av lokale steintyper som har vært lett tilgjengelig byggeråstoff i viktige perioder i byenes historie. Oslo har sin rosa syenitt fra Grorud, Bergen har gneis og granitt, brukt eksempelvis i jernbanestasjonen, der stein fra Vaksdal og Austevoll er godt representert. Trondheim har mørk sandstein fra Reppe og Hovin, avsatt på dyphavet en gang for nesten en halv milliard år siden, eksempelvis brukt i Trondhjems Sparebank. Og alle har fått en rikelig dose med Iddefjordgranitt.

Granitten fra Østfold har i tillegg gitt materialet til vår mest kjente skulpturpark, Vigelandsparken. På begynnelsen av 1900-tallet ble det også eksportert store mengder gatestein fra de samme bruddene til hele verden. I 1911 var Argentina hovedmottaker av granitt fra Iddefjord, og det skal ligge mang en gate- og kantstein fra Østfold i gatene i Buenos Aires. På plassen foran Louvre i Paris ligger Altaskifer. Trondhjemitt er blant annet brukt i jernbanestasjonen i Hong Kong og Riksteateret i Gøteborg. Larvikitt finnes signalbyggfasader og bardisker verden rundt. Etter å ha fløyet rundt i verden og sett på norsk naturstein, kan vi lande på Gardermoen og beundre gulvet av larvikitt fra Larvik, skifer fra Otta og marmor fra Fauske.

Selv med en stolt fortid, er natursteinsindustrien på ingen måte moden for museum. I 2010 ble det omsatt norskprodusert naturstein for nærmere 850 millioner norske kroner. Dagens norske natursteinsindustri kjennetegnes av noen få, store enheter, og blokksteinsbruddene i Larvik er de største. Det tas også ut betydelige mengder skifer i Otta, Oppdal og Alta, og skifer og murestein blir brukt lokalt en rekke steder i landet. Bransjen kompletteres av flere mindre brudd i anortositt, kleberstein, granitt, gneis og marmor.

Monolitten i Vigelandsparken er en av våre "signalsøyler". i stein (granitt). Kjent blant kulturinteresserte over hele verden. Foto: Halfdan Carstens

Monolitten i Vigelandsparken er en av våre “signalsøyler”. i stein (granitt). Kjent blant kulturinteresserte over hele verden. Foto: Halfdan Carstens

Monolitten i Vigelandsparken er en av våre “signalsøyler”. i stein (granitt). Kjent blant kulturinteresserte over hele verden. Foto: Halfdan Carstens

Kineserne har kommet

Natursteinsbransjen har blitt stadig mer internasjonal. I våre dager er det få nye bygg og uteanlegg som bruker lokal, norsk stein. Et godt kjent eksempel er diskusjonen rundt byggingen av operaen for noen år tilbake.

Mye av aversjonen mot å bruke norsk stein skyldes at utbyggere legger økende vekt på pris. Høyt norsk kostnadsnivå, kombinert med tilgang på billig stein fra lavkostland som Kina, India og Brasil, gjør at det i dag knapt legges en eneste gatestein av norsk opprinnelse. Det er et paradoks at det er billigere å frakte en råblokk med granitt fra Norge til Kina, bearbeide den der, og frakte den tilbake til norske kunder, enn å bearbeide den samme blokka i Norge.

Kortreist stein er med andre ord ikke noe viktig tema, i alle fall ikke i råblokkmarkedet. Derfor sliter mange små blokksteinsbrudd med lønnsomhet og markedstilgang. Som for eksempel da hvit granitt til det nye kulturhuset på Støren ble benyttet: Norges best kjente steinbrudd i hvit granitt finnes på Støren, men valget falt likevel på importert granitt fra Kina.

Noen lykkes imidlertid, til tross for høye norske produksjonskostnader. Dette skyldes at råstoffet er av en eksklusiv kvalitet som kundene er villige til å betale mer for, samtidig som forekomstene er så store at de kan drives rasjonelt. Larvikitt finnes i statusbygg rundt hele kloden. Det kjente fargespillet skyldes lysbryting i feltspatkrystallene og gjør den unik, vakker og eksklusiv. Et lignende fargespill finnes i anortositt fra Rogaland, og også denne produseres for eksport.

Noen få småskala blokksteinsprodusenter lykkes også i prosjekter der bruken av stein er gjenstand for et bevisst valg fra arkitektens side. Langs den nye bybanen i Bergen er det for eksempel brukt lys granitt fra Beiarn i Nordland. La oss håpe at arkitekter og byggherrer rundt om i landet følger slike eksempler og blir mer bevisst på å bruke mer norsk stein. Ikke bare fordi den er norsk, men fordi den er kortreist og følger tradisjoner i byggeskikk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ingen ”nordmann” er mer internasjonal enn larvikitten. Her fra et mausoleum i Buenos Aires. Foto: Halfdan Carstens

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Går egne veier

Er bergenserne dumme?


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments