Ny og nødvendig kunnskap om sjødeponering

Ny forskning med moderne teknologi og nye metoder framskaffer kunnskap som både forvaltningen og gruveindustrien trenger å vite om sjødeponering.

NYKOS

Forskningsprogrammet NYKOS startet opp i 2015 og har en tidshorisont på 5 år. Programmet finansieres med 80 % tilskudd fra Norges forskningsråds BIA program og resterende 20 % fra 7 gruveselskaper.

Programmet gjennomføres av 5 forskningsmiljøer: SINTEF, NIVA, NTNU, NGU og UiT.

Hovedmålsettingen med NYKOS er å bidra til ny kunnskap om miljøeffektene av deponering av gruveavgang i det marine miljøet.

Samfunnsnytten av NYKOS vil være å redusere spekulasjoner om miljøeffekter, øke mengden forskningsbasert dokumentasjon, samt dimensjonere miljøeffektene.

Ny kunnskap vil bidra til at myndighetenes beslutninger knyttet til konsekvensvurderinger og utslippstillatelser får bredere samfunnsaksept. I tillegg vil gruveindustrien kunne bruke den nye kunnskapen for å minimalisere miljøpåvirkninger av egen virksomhet (optimalisering av design av utslippsanordninger og eventuell endring av oppredningsprosesser for å sikre en mer miljøvennlig avgang).

Forskningsprogrammet vil generere data som skal publiseres i fagtidsskrifter som er underlagt en review-prosess. Et viktig premiss for forskningen er at den skal være etterprøvbar slik at andre forskere kan validere resultatene.

Jøssingfjord i Rogaland der Titania tidligere deponeres avfall fra produksjonen.
Foto: Halfdan Carstens

Gruvedrift skaper store mengder reststoffer (avgang og gråberg), som i hovedsak inneholder bergartsmineraler. Derfor er det en utfordring for gruveselskapene å finne gode og miljøakseptable løsninger for hvordan man skal bli kvitt disse reststoffene.

Vanligvis har disse reststoffene blitt lagret på land. I Norge har derimot sjødeponering av gruveavgang blitt praktisert i 50 år. Årsaken er selvsagt at mange av mineralforekomstene våre ligger nært sjøen og dype fjorder. Det foreligger derfor allerede en stor mengde erfaringsmateriale og data knyttet til miljøovervåking og forskningsrelaterte prosjekter.

Industripartnerne i NYKOS som praktiserer sjødeponering har alle tillatelse fra myndighetene, og de er pålagt å finansiere undersøkelser og overvåking. Resultatene fra disse er en viktig del av databasen som NYKOS drar nytte av.

5 arbeidspakker

Forskningsprogrammet NYKOS er delt i 5 faglige arbeidspakker: 1) Gjøre eksperimenter med gruveavgangen for å gjøre den mer miljøvennlig, 2) Maringeologisk og sedimentologisk kartlegging i fjorder hvor det er deponert gruveavgang tidligere for å kunne vurdere framtidige kriterier for sjødeponering (lokaliteter som er egnet og ikke er egnet), 3) Effekter av gruveavgang og prosesskjemikalier på marine økosystemer på sjøbunn, 4) Modellering av avgangsutslipp med fokus på partikkelspredning, og 5) Sammenfatning av data generert i programmet og datalagring.

Resultatene må gjøres kjent

Valg av forskningstemaer er i hovedsak gjort av fagmiljøene, men de 7 industripartnerne har i høyeste grad også vært med i diskusjonen.

Industripartnerne har spesielt påpekt behovet for økt kunnskap om spredning av partikler ved deponering, kunnskap om tålegrenser for marine organismer og reetablering av bunnorganismer i selve deponiområdet etter avsluttet deponering. Industripartnerne har også påpekt behovet for bedre modeller for simulering av fjordsirkulasjon og partikkelspredning og økt kunnskap om tilsetningsstoffer (prosesskjemikalier).

Ved valg av forskningstema har det også blitt tatt hensyn til hva befolkningen er opptatt av å få vite, og som gjør at mange er kritiske til sjødeponering.

NYKOS er nå inne i en fase hvor data genereres, evalueres og publiseres. Vi ser behov for at ny kunnskap om effektene av sjødeponering av gruveavgang blir gjort kjent for alle som kan dra nytte av denne kunnskapen.

Kunnskap om gruveavfallet

Spørsmål om hva som skjer med avgang som inneholder flotasjonskjemikalier når de kommer i kontakt med sjøvann er viktig å få svar på. Hvordan er kjemikaliene knyttet til avgangspartiklene, og i hvilken grad frigjøres disse fra partiklene på sin ferd fra prosessanlegg til sjødeponi? Er det mulig å immobilisere kjemikaliene før avgangen deponeres i sjøen? Dette jobbes det nå med, og gjennom svarene håper vi å redusere usikkerheten omkring kjemikaliebruken i gruveindustrien.

Nødvendigheten av gode kart

En viktig forutsetning for å kunne deponere store mengder mineralske reststoffer fra gruvevirksomhet i fjorder er at vi har et godt og detaljert kartgrunnlag, og at vi ut fra eksisterende kart kan tolke de naturlige sedimentasjonsprosessene som har skjedd i tusener av år. NYKOS tar i bruk det mest avanserte kartleggingsutstyret som er tilgjengelig for å kartlegge naturlig sjøbunn, samt sjøbunn hvor deponering av gruveavgang har pågått over lang tid eller fortsatt pågår.

For å bedre forstå hva som skjer ved sjødeponering kombinerer vi flere avanserte kartleggingsmetoder (batymetri, backscatter, seismikk, video og konvensjonell sedimentprøvetaking).

Miljøeffekter av gruveavgang i sjø

Kunnskap om kjemiske og biologiske effekter av sjødeponering er etterspurt. Dette er et stort og komplisert forskningsområde. Årsaken er at avgang fra gruver varierer både i kornstørrelse, mineralsammensetning og i tilsats av ulike typer kjemikalier (flotasjonskjemikalier og flokkuleringsmidler).

Det settes store krav til analysemetoder av kjemikalier og økotoksanalyser. Det er et mål at NYKOS skal bidra til å forbedre metodene som brukes blant annet ved overvåking. Det betyr at de resultatene og konklusjonene som NYKOS framskaffer vil være av interesse både for produsentene av gruvekjemikalier og for fiskerinæringen.

NYKOS tar for seg ulike tilnærminger for å bedre forstå kjemiske og biologiske effekter. Det gjøres undersøkelser i fjorder hvor deponering har pågått tidligere for å studere kjemiske forhold i gamle deponier, og i hvilken grad det biologiske livet på bunnen er rehabilitert. Undersøkelser som EWMA (Ennvironmental Waste Management) gjør i Repparfjorden er viktig innspill til NYKOS.

Det gjøres også undersøkelser i fjorder hvor deponering pågår eller har pågått tidligere for å studere kjemiske forhold i gamle deponier og i hvilken grad det biologiske livet på bunnen er rehabilitert. Og det anvendes eksperimentelle forsøk i storskala anlegg (mesokosmer) hvor man forsøker å etterligne forholdene i et fjorddeponi. Og det gjøres laboratorietester på marine organismer i sine mest følsomme livsstadier når dette er nødvendig for å øke kunnskapsnivået. Å forske på ulike skalaer er en styrke når kompliserte økologiske og biogeokjemiske prosesser skal undersøkes og tolkes. Dokumentasjon av miljøeffekter er nødvendig for å redusere usikkerheter, og da er en bred tilnærming til problemet viktig.

Miljøet påvirkes

Deponering av gruveavgang i fjorder har vært praktisert i mange år i de landene som har en kystlinje som er gjennomskåret av et fjordlandskap. Dette gjelder spesielt Canada, Grønland, Alaska og Norge. De typiske fjordene har terskler og dype bassenger, hvor bassengdypene ofte er større enn dybden i kystfarvannene utenfor.

Det finnes omtrent 1190 navngitte fjorder i Norge, og antallet fjorder hvor deponering av gruveavgang har foregått eller foregår er maksimum 30. Det er realistisk å tro at sjødeponering kan bli valgt i et 10-talls nye fjorder, hvilket betyr at på lang sikt vil kanskje 1-2 prosent kunne bli berørt. Til sammenligning finnes om lag 1100 lakseoppdrettsanlegg langs norskekysten (Miljøstatus.no, 2012) som også kan påvirke miljøet.

Legger bunnen død

Gruvedrift skaper store mengder reststoffer når for eksempel forekomsten som det drives på kun inneholder én prosent av det mineralet man ønsker å utnytte. I hovedsak er avgang nedmalte bergarter, ofte iblandet prosesskjemikalier (flotasjonskjemikalier og flokkuleringsmidler). Deponeringen skal foregå på en måte som gjør at massene som slippes ut i hovedsak skal deponeres i det fjordbassenget som er planlagt brukt og regulert til deponi. Målet er derfor å bruke metoder for deponering som gjør at deponiets utbredelse blir minst mulig. Det betyr samtidig at livet på sjøbunnen nær utslippspunktet i stor grad blir borte i den perioden gruvedriften pågår. Det er det stor enighet om i alle fagmiljøer. Årsaken til at bunnorganismene blir skadelidende nær utslippet er sedimentering av store mengder mineralsk materiale uten næringsverdi. Ny forskning vil derfor ha fokus på randområdene til deponier. Der kan det være usikkerhet om hvor stor sedimentering av gruveavgang på sjøbunn som tolereres av bunnfaunaen. Mer kunnskap er nødvendig for å kunne fastsette tålegrenser som forteller om sjødeponering er akseptabelt, spesielt i forhold til fiske og oppdrett.

Kunnskap finnes

Ettersom fjorddeponering av gruveavgang har vært praktisert både i Canada, Grønland og Norge i minst 50 år, er det generert mye fagkunnskap og overvåkningsdata. Undersøkelser av effekten av denne virksomheten i Canada og Grønland er i større grad enn i Norge publisert i fagtidsskrifter.

I Norge er det store databaser knyttet til sjødeponering i Jøssingfjorden og Dyngadjupet (Titania AS), i Bøkfjorden (Sydvaranger Gruve A/S), Ranfjorden (Rana Gruber) og Frænfjorden ved Molde (Omya Hustadmarmor A/S). I Canada er det store databaser knyttet til Island Copper Mine i Rupert Inlet, British Colombia og Kisault Molybdenum Mine i Alice Arm, British Columbia. I Alaska eksisterer det en omfattende konsekvensutredning (Quartz Hill Molybdenum Mine) knyttet til to store fjordsystemer, Wilson Arm og Boca de Quadra. Her ble det gjort mye modelleringsarbeid knyttet til avgangsspredning, samt grundige undersøkelser av naturlig variabilitet i fjordene som er påkrevet for å kunne dokumentere effekter av utslipp.

Det bør påpekes at data som genereres i nye forskningsprosjekter ved hjelp av moderne metoder og utstyr er av en helt annen kvalitet enn data fra en tidligere fase av sjødeponering. Det gjelder både modellverktøy, metoder og utstyr for in situ studier av partikler i sjøvann og eksperimentelt arbeid med gruveavgang i storskala anlegg for å studere effekter på marine organismer av gruveavgang og gruvekjemikalier.

Vi ser altså at det i flere land er lagt ned store økonomiske ressurser på dokumentasjon av effekter av sjødeponering og naturlige variasjoner i fjorder som bør utnyttes når ny forskning iverksettes. Det er derfor viktig at både nasjonal og internasjonal fagkunnskap tas i bruk når nye gruveprosjekter etableres, og hvor sjødeponering av avgang kan være et alternativ til landdeponering.

Enda mer data er på vei. I 2015 ble det gitt to tillatelser til gruvedrift med sjødeponering (Nordic Mining i Førdefjorden og Nussir i Repparfjorden). Tillatelsene er gitt på bakgrunn av omfattende konsekvensutredninger og undersøkelser i de to fjordene.

Spesifikke krav

Enhver forurensning er isolert sett uønsket og er i utgangspunktet forbudt etter forurensningsloven. Miljødirektoratet har oppgaven med å vurdere hvilke forurensninger som etter en helhetlig vurdering likevel bør tillates.

Tillatelsen som Nordic Mining har fått til å drive gruvedrift i Engebøfjellet med deponering av gruveavgangen i Førdefjorden ble gitt av Klima- og miljødepartementet, men er i hovedsak basert på Miljødirektoratets anbefalinger. Det samme gjelder Nussir i Repparfjorden. I utslippstillatelsene heter det at virkningen av avgangsdeponering må vurderes konkret for hver enkelt gruvevirksomhet. Det betyr at det ikke vil komme på tale med en generell tillatelse til sjødeponering i Norge.

Det stilles strenge krav til utslippet av partikler til Førdefjorden og Repparfjorden. I henhold til tillatelsene stilles det konsentrasjonskrav for partikler i vannmassene over utslippspunktet for å sikre at det ikke skjer en partikkelspredning oppover i vannmassene. Det er et godt eksempel på hvor viktig det er å gjøre forundersøkelser i områder hvor sjødeponering planlegges for å kartlegge normale variasjoner av partikkelinnholdet i ulike deler av vannmassene og i ulike deler av året.

Ny kunnskap avgjør

Det har vært betydelig motstand mot sjødeponering og gruvevirksomhet i deler av miljøbevegelsen og aksjonsgrupper, i noen tilfeller med støtte fra enkeltstående fagpersoner. En god del av denne motstanden skyldes mistro til både gruveindustrien og de fagmiljøene som jobber med miljøkonsekvensene av sjøutslipp. Vi må forvente at denne mistroen blir tonet ned når dokumentasjonen av effektene blir publisert, uavhengig av om forskningen konkluderer med at sjødeponering av gruveavgang ikke er miljøakseptabelt eller at sjødeponering er akseptabelt på visse vilkår.

Kunnskapsbaserte beslutninger om håndtering av restprodukter bør bidra til å dempe motstand som i noen tilfeller er basert på spekulasjon, manglende perspektiver og liten innsikt.

Hvis man er enig i grunnprinsippet om at fastlandets geologiske ressurser skal utnyttes til det beste for samfunnet, på samme måte som olje og gass har vært en viktig næring, så gjenstår vurderingen om hva som er best for miljøet når restproduktene skal deponeres. Det er dette NYKOS handler om.

 

 

Det viktigste fra de siste dagene

Mannefall i oljebransjen

Arven forvaltes på Løkken

Looking for deep oil


geo365 Nyhetsbrev

0 Comments