Professorenes larvikitt

Den kommersielle driften på larvikitt begynte på 1880-tallet, og de første entreprenørene ble sterkt oppmuntret til å satse av entusiastiske professorer.

Lenge før larvikittindustrien var oppegående hadde flere av professorene i geologi ved Universitetet i Oslo ivret for at byggherrer og myndigheter skulle utnytte det landet var fylt av – stein – som byggemateriale og pynt på fasader.

Theodor Kjerulf (1825-1888) var én av dem. Fra 1850-årene bygde han opp “en svite slebne norske bergarter og mineraler” på Universitetets myntkabinett. Denne ble flittig brukt i professorens undervisning, men den var også en viktig utstillingsgjenstand som publikum kunne studere hver lørdag formiddag da mineralkabinettet var åpent for alle. Hensikten med den var blant annet å skape oppmerksomhet om hva Norge hadde å by på, og å få noen til å investere i drift på noen av bergartene og mineralene.

På 1880-tallet kartla Kjerulf en larvikittforekomst som han mente hadde et stort potensial, og denne forsøkte han å få private investorer til å etablere drift på. Ingeniøren Erik A. Gude lyttet til Kjerulf. I 1888 etablerte han et steinbrudd på Lamøya ved Viksfjorden som raskt ble det største av de som til da var etablert i Tjølling. I 1890 hadde han 20 mann i arbeid.

Først og fremst granitt

Erik A. Gude, sønn av maleren og professoren Hans Fredrik Gude, tok sin ingeniørutdanning i Tyskland og Norge. Da han kom tilbake til hjemlandet, kjøpte og leide han steinbrudd og etablert steinhuggervirksomhet en rekke steder i landet. Fra disse eksporterte han bygningstein (granitt) og prydstein (bl.a. marmor) til Europa. Han ble dessuten etter hvert en betydelig leverandør av granitt til en rekke monumentalbygninger i Oslo, som for eksempel Frimurerlogen (1902), Fagerborg kirke (1903), den gamle regjeringsbygningen, som i dag huser Finansdepartementet (1906), Norges Bank-bygningen (1907) og Posthuset (1924).

“Vore ualmindelig vakre bergarter”

To av Kjerulfs elever, Waldemar Christopher Brøgger og Johan H. L. Vogt, arbeidet enda mer målrettet enn sin lærer for at norsk stein skulle utnyttes. De virket også i en tid da steinindustrien var i raskere vekst enn i Kjerulfs mest aktive periode midt på 1850-tallet. Nasjonalisme, rask industrialisering og urbanisering kan brukes som merkelapper på perioden og det gav ringvirkninger for steinindustrien. Mange av Europas storbyer var i forandring og det trengtes stein til den storstilte veiutbyggingen (fast gatedekke og kantstein), som bygningsmateriale i staselige monumentalbygg, til pynt på fasader og i interiør. Ikke så rent lite gikk til monumentindustrien. I 1894 hadde eksportverdien av gatestein, finhugget og slipt norsk stein nådd én million kroner.

I Norge ble det også brukt mer stein. Stein hogd med en røff, buet overflate – såkalt råkopp – var på moten og ble svært populær fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt første verdenskrig. Mange mente denne stilen symboliserte det norske grunnfjellet. I en tid da Venstres politikere satte konsulatsak og egen utenrikspolitikk på dagsordenen, vant denne stilen frem.

Brøgger og Vogt gjorde det de kunne for å bidra til at det ble brukt mer stein. Deres engasjement kan spores på fldere felt. De to professorene kartla blant annet marmor- og granittforekomster for NGU, skrev tykke avhandlinger om dem og ivret gjennom foredrag og avisartikler for at deres innsikt og kunnskap om ulike typer stein skulle komme offentligheten, og særlig entreprenører, for øret. De oppfordret dessuten arkitekter til å bruke stein som byggemateriale og utførte i tillegg en lang rekke konsulentoppdrag for de personer og selskap som vurderte å starte drift på norsk stein. Begge var overbeviste om at flere av Norges “ualmindelig vakre bergarter” hadde et stort markedspotensial, og de hadde ingen motforestillinger mot at deres konsulentrapporter aktivt ble brukt når aksjeinnbydelser ble sendt ut.

Professorer som konsulenter

Det var for eksempel tilfellet da steinhuggerfirmaet Johs. Grønseth i 1886 sendte ut tegningsinnbydelse til en utvidelse av aksjekapitalen. Midlene skulle brukes til å investere i et nytt sliperianlegg. Brøgger og Vogt hadde på forhånd utredet mulighetene for å etablere maskindrift for sliping av norske bergarter, og Grønseth ville at professorene skulle gi en uttalelse om selskapets fremtidsutsikter. Firmaets økonomi ble gjennomgått, bruddene kontrollert og opplysninger om svensk steinindustri oversendt eieren. Brøgger organiserte dessuten en forsendelse til prøvesliping i London, til et selskap som hadde et slipeanlegg av samme type som det Grønseth ønsket å kjøpe. Aksjer kjøpte de også.

Støtten fra Brøgger og Vogt var i første omgang ikke tilstrekkelig til å lokke annen kapital til seg. De norske interessentene la derfor prosjektet på is. Da Norge i årene rundt 1905 for alvor tok steget inn i industrialderen og avsetningen for steinindustrien var enda bedre enn på 1880-tallet, ble selskapets økonomi imidlertid så god at det var mulig å investere i nye maskiner for sliping av gravmonumenter og andre steinprodukter. På det tidspunktet disponerte også Grønseths firma et larvikittbrudd på Brulanes der de selv skaffet seg noe av den larvikitten de slipte og laget produkter av.

Larvikitt – “fuldstendig enestaaende”

Da ett av de andre selskapene som brøt larvikitt ønsket å etablere en nasjonal steinindustri som sikret at større deler av den steinen som ble brutt i Norge også ble bearbeidet innenlands, stilte Brøgger og Vogt på nytt sin faglige autoritet til disposisjon. Initiativtaker denne gangen var ingeniør Halvor E. Heyerdahl og billedhugger Stephan Sinding, som anmodet de to professorene om å gi en uttalelse vedrørende flere av de steinbruddene Erik A. Gude eide.

Brøgger og Vogt stilte villig opp. I den uttalelsen de gav, som ble sendt med aksjeinnbydelsen, var det nasjonale elementet sterkt understreket. Det nye selskapet skulle sikre at utnyttingen av landets skjulte rikdommer skjedde innen landets grenser, i stedet for å havne på utenlandske hender. Det likte professorene, som minnet om at Gude allerede hadde gjort en solid innsats for sikre seg rettigheter til en rekke steinbrudd: 40 brudd var i 1895 i hans eie, deriblant labrador fra Vigsfjord, Helgeroa og Larvik. Prøver fra samtlige brudd var utlagt til beskuelse i en forretning på Karl Johan, og det nye selskapet skulle ikke nøye seg med å eksportere råblokk, men foredle steinprodukter fra nye, tidsmessige anlegg ved Kristianiafjorden og i Nord-Norge.

Brøgger og Vogt var begeistret over kvaliteten på steinen fra bruddene, og de understreket at Norge hadde flere bergarter “som overhovedet ikke er kjendt paa noget andet findested paa den hele vide jord”. Larvikitt var ett meget godt eksempel på nettopp det, og superlativene satt løst når den bergarten Brøgger selv hadde navngitt, ble beskrevet: “med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin” var larvikitten “fuldstændig enestaaende”. De to forsikret også eventuelle aksjekjøpere om at Tjøllingbruddet til Gude hørte til blant det aller beste på den mørkeste typen labrador, med dypt blått fargespill, som allerede den gangen ble kalt “emerald pearl”. Tilgangen på dette materialet var “praktisk talt ubegrænset”, og det var lett å selge.

Problemet var at alt for mye ble eksportert rett til utlandet. Professorene ønsket, i likhet med Gude, at en større del av steinen skulle videreforedles i Norge. Det ville gi ny industri, arbeid til flere, enda bedre pris for produktene – og ikke minst bekrefte at Norge selv var i stand til å foredle sine råvarer. Problemet var at tollsatsene i Tyskland og USA ikke var gunstige for foredlet vare. Store tyske firma som selv eide brudd i Norge og Sverige (Kessel und Röhl), slipte derfor i Tyskland. I forhold til USA hadde Norge imidlertid en konkurransefordel i lavere arbeidslønn. Tollsatsene kunne ikke de som ivret for en nasjonal steinindustri gjøre noe med. De mente likevel at et nytt og moderne foredlingsanlegg som raskt kunne effektuere store ordrer var mulig i Norge. Det var også den eneste muligheten foredlet norsk stein hadde i konkurransen med utlandet.

Uttalelsen fra de to professorene var det vektigste bilaget i innbydelsen til aksjetegning som gikk ut ved årsskiftet 1895/96. Gude hadde også alliert seg med flere. Gruveingeniør E. Spargos fra Liverpool attesterte bruddenes kvalitet og understreket med sin uttalelse at det engelske markedet som var stort, og stadig ble større, kunne bli et interessant marked for det nye selskapet. 35 av hovedstadens arkitekter ønsket med en erklæring også selskapet velkommen. Flere av den hadde i de senere årene tatt initiativet til å bruke norske bergarter i oppføringen av nye bygg, noe som blant annet kom til uttrykk ved oppføringene av fasadene av en rekke større forretningsgårder i hovedstaden.

Norsk granitt i nasjonale bygg

Som universitetets bygningsinspektør fra 1907 fungerte arkitekt Holger Sinding-Larsen som en hel Plan- og bygningsseksjon. Universitetets økonomi var trang, behovet for bygninger prekær. Men W.C. Brøgger, som var blitt universitetets første rektor fikk Stortinget til å prioritere bevilgninger til nye bygg. Sinding-Larsen tegnet dem og administrerte byggeprosjektene. Zoologisk museum stod ferdig allerede i 1904, deretter fulgte Botanisk museum som var ferdig i 1913. Det nye universitetsbiblioteket ved Solli plass stod ferdig samme år. Geologisk museum ble fullført i 1917. Alle bygningene var et typisk eksempel på tidens rådende arkitektur. I fasaden er det brukt råhogd norsk granitt. Granitten symboliserte stabilitet og varighet og bruken av den er ett av mange eksempler på at de som agiterte for bruken av nasjonal stein, fikk gjennomslag. Bygningen står som ett av flere monumenter over norsk selvbevissthet før og etter det forrige århundreskiftet. Bruken av norsk granitt gledet helt sikkert Brøgger, som hadde ivret for dette siden 1880-tallet.

Da kong Haakon åpnet Geologisk museum i 1920, hadde universitetsmuseet endelig fått egnede lokaler for formålet; daglige fasiliteter for forskerne, magasiner og økt tilgjengelighet for studentene, for skolene og for det generelle publikum. Visjonen om å bidra til folkeopplysning og dannelse hos arbeiderklassen på hovedstadens østkant var en av årsakene til at arkitekt Holger Sindig-Larsens naturhistoriske museumsbygninger ble lagt til Tøyen. Universitetet skulle bidra til å forbedre folkets dagligliv og levekår. I store saler, innredet med vegg- eller gulvfaste montre etter eldre europeiske forbilder, skulle fragmenter fra naturen stilles ut til undring og læring. Og Norges plass som naturvitenskapelig nasjon skulle ettertrykkelig markeres.

Foto: Halfdan Carstens

Foto: Halfdan Carstens

Aksjeinnbydelsen utløste i første omgang en faglig debatt om hvilke bergarter som var best egnet til bygningsformål, og hvilke som med fordel kunne brukes til innredning. Noen mente for eksempel at marmor egnet seg til fasader, andre mente at røyken fra kullfyringen i de store byene – med dannelse av svovelsyre – virket skadelig på slike fasader. Brøgger hørte til dem som var skeptisk til utstrakt bruk av marmor til ytre fasader. Marmoren burde heller brukes til innredning, mente han som ville høstet støtte hos mange etter den oppmerksomheten som den gulnede marmoren i Operabygget i Bjørvika har fått. Som et alternativ til marmor, argumenterte Brøgger heller for mer bruk av harde bergarter som granitt og larvikitt, som ville være “praktisk talt holdbare for al fremtid”.

Alle debattantene var enige om at overflatens holdbarhet var viktig, men de var slett ikke enige om hva som egnet seg best som fasadestein. Noen delte heller ikke professorens generelle begeistring for larvikitt. Ingeniør Henrik Lund var en av dem som imøtegikk Brøggers argumentasjon. Lund reagerte særlig på Brøggers iver etter å bruke larvikitt som fasadestein. I et innlegg i Teknisk Ukeblad skrev han følgende:

“Til ydre brug anbefaler professoren en udstrakt anvendelse af vore syeniter (labrador?); men har professoren tænkt sig, hvilken virkning det vilde have om en gade fik treerages huse med “labrador”-fasader på to sider? Vi vil vel aldrig opleve den dag, men bare tanken stemmer en rent trist. Det er nok af mørke og tungsind i den norske karakter, om man ikke klæder sine husfasader med gravsten. Nei, lyst og venligt må der bygges, særlig i en by, og de mørke stensorter bør forvises til kirkegårde og til enkelte partier i en eller lys fasade, hvor de vil gjøre god effekt og neppe forstyrre det lyse totalindtryk.”

Lenge før Bank of America i Jakarta og det nye universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo ble bygd og fikk fasader av mørk larvikitt, var fagfolkene altså ikke enige om hvor egnet larvikitt var som fasadestein. Steinens estetiske uttrykk var det også delte meninger om.

Gode konjunkturer, byggetid og nasjonal bevissthet hos ingeniører, arkitekter og geologer bidrog likevel til ny vekst i larvikittindustrien, og da John Oxaal på oppdrag for NGU i 1916 presenterte en oversikt over steinbruddene i Larvikdistriktet, var hele 28 brudd tegnet inn.

Den eksklusive steinen var definitivt blitt en merkevare, og av det slaget som solgte godt, særlig til utlandet. Steinhuggerier og sliperier i Tyskland, Belgia og England var lenge de viktigste kundene.

I utlandet ble larvikitt brukt til både monumenter og som ornament på påkostede offentlige og private bygg. Noen stuffer av larvikitten havnet også på museum. Sedgevick museum (oppkalt etter den anerkjente engelske geologen Adam Sedgwick) i Cambridge var én av de universitetsmuseene som skaffet seg eksemplarer av både mørk og lys larvikitt. I den katalogen som ble laget til utstillingen, påpekte forfatteren blant annet at den vakre steinen kunne beskues på en rekke restaurantfasader i London.

Men om larvikitt ble mer utbredt og solgte bra, forble larvikittindustrien først og fremst råvareleverandører av produktet. Noe ble riktignok bearbeidet i Norge, hvor steinen først og fremst ble brukt til gravmonumenter, men de som fra 1890-årene ivret for at det skulle etableres en nasjonal steinindustri, fikk ikke gjennomslag for sine planer.

Katalogen over bygningssteiner fra Cambrigde bekrefter det. I listen over forhandlere av larvikitt er tre engelske firmaer (Messrs Kirkpatric, Manchester), og to norske (De Forenede Stenhuggerier, Christiania) oppført Vi vet også at store mengder råblokker med larvikitt havnet i steinhuggerverksteder i Aberdeen, der de ble bearbeidet til kledning, søyler og fasadeplater. Den skotske byen var et viktig håndverkssenter for hele Storbritannia, og mye av den larvikitten som pynter opp fasader og interiør i London, ble antakelig levert fra sliperiene og verkstedene derfra.

De nasjonalt sinnede professorene fikk altså ikke realisert sin drøm. Andre har senere tenkt i samme baner som dem, og planer for videre innenlandsk bearbeiding av larvikitt har flere ganger blitt lansert, men uten at det har gitt varige resultater. Larvikitt har fra starten av vært, og er fremdeles, en utstrakt eksportnæring og i dag eksporteres så å si all stein til utlandet.

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

En sandkasse av kalk


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments