Sokkelbergarter på land

Andøya i Nordland er det eneste stedet på fastlandet hvor vi kan studere sokkelbergarter fra Jordens mellomtid i fast fjell. Her ligger noen spredte rester av sedimentære bergarter avsatt i Jordens mellomtid.

Ytterst i et lite elveleie, og på en langstrakt sandstrand som vender inn mot Andøyfjorden, ligger det noen få blotninger med sandsteiner og skifere som ble avsatt i jura og kritt tid. For å finne dem, må du helst ha med kjentmann. Og i alle fall må det være lavvann. For de beste blotningene ligger under flomålet.

Geologisk kart over Ramsåfeltet. Ramsåfeltet ligger på østsiden av Andøya og på nedsiden av riksveien mot Andenes. Du finner blotningene ved å parkere langs riksveien mot Andenes og spasere ned til stranden. Men husk å komme når det er fjære sjø. De fire rød prikkene angir plasseringen av fire boringer som ble gjort tidlig på 1970-tallet. Gården Ramså ligger på grunnfjell. Illustrasjon: StatoilHydro

Geologisk kart over Ramsåfeltet. Ramsåfeltet ligger på østsiden av Andøya og på nedsiden av riksveien mot Andenes. Du finner blotningene ved å parkere langs riksveien mot Andenes og spasere ned til stranden. Men husk å komme når det er fjære sjø. De fire rød prikkene angir plasseringen av fire boringer som ble gjort tidlig på 1970-tallet. Gården Ramså ligger på grunnfjell.
Illustrasjon: StatoilHydro

De eneste på fastlandet

Den første interessen for disse blotningene, for langt over 100 år siden, skyldes tynne kull-lag som ga håp om en drivverdig forekomst. Senere, de siste 30-40 årene, er det olje- og gassvirksomheten på sokkelen som har gitt fornyet interesse for disse bergartene, både blant geologer, investorer og eventyrere.

Blotningene finnes langs kysten i 8.4 km lengde mellom Ramså og Skarstein. De er omgitt av prekambriske granitter og gneiser samt kaledonsk gabbro. Sedimentene er bevart i nedforkastede, små sedimentbassenger og har derfor unngått å bli skrapt vekk da mektige isbreer skyflet vekk løsmasser og fjell under de siste istidene.

Avsetningene på Andøya er de eneste in situ sedimenter av mesozoisk alder funnet på land i Norge. Lagrekken er således unik for geologien på det norske fastlandet, og forekomstene forteller litt om den geologiske utviklingen av landet vårt.

Lagrekken fra jura og kritt er inndelt i fire formasjoner.  Illustrasjon: StatoilHydro. Modifisert fra en publikasjon av Arne Dalland (1974).

Lagrekken fra jura og kritt er inndelt i fire formasjoner.
Illustrasjon: StatoilHydro. Modifisert fra en publikasjon av Arne Dalland (1974).

Har vært kjent lenge

Ved Ramså på nordøstsiden av Andøya ble det for lenge siden funnet kullbiter på den lange sandstranden rett nedenfor et lite gårdsbruk. De ble omtalt allerede av Tellef Dahll i 1867, og i to perioder mellom 1865 og 1898 ble det boret i strandområdet. Hensikten var å påvise drivverdige forekomster av kull.

“Ved den lille elv, som falder ud ved gaarden Ramsaa, nordøstligst paa Andøen i Dverberg prestegjæld, blev sandsten med kullag første gang observert. Siden blev bituminøs skifer med lerjernsten iagttaget længere inde ved elven, hvorhos sandsten ogsaa fandtes i dagen paa et enkelt punkt ved den nordenfor beliggende gaard Breivik”.

Dette skrev bergmester T. Dahll i 1891, etter at han i 1867 hadde besøkt Andøya og foretatt de første geologiske undersøkelsene. I tillegg står geologene J.P. Friis (1903), Johan H.L, Vogt (1905) og N. Sokolov (1912) sentralt i det tidligste arbeidet med å beskrive områdets alder og stratigrafi.

Mens Tellef Dahlls primære oppgave var å kartlegge kullag i den sedimentære lagrekken og drivverdigheten av disse, arbeidet Vogt (GEO 02/2006) med Andøyas stratigrafi. Vogt delte avsetningene inn i tre enheter ut fra hvor kullagene befant seg i lagpakken. Han ble dermed den første som ga en fullstendig beskrivelse av Andøyas mesozoiske sedimenter. På basis av informasjon fra borehullene estimerte han også mektigheten av lagene: “Den nu levnede rest af Andø-afleiringene viser saaledes, for at regne med et rundt tal, mæktighed mindst 500 meter, kanskje endog 550-600 meter eller lidt derover”. Senere beregnet Arne Dalland (1975 og 1980) at den samlede mektigheten på de mesozoiske lagene er i underkant av 1000 meter.

Vitenskapelige arbeider etter 1950 retter seg mot en generell geologisk beskrivelse av sedimentene og er ikke konsentrert rundt kullagene. I nyere tid har olje- og gassfunnene i de mesozoiske avsetningene på kontinentalsokkelen gitt ny vitenskapelig og kommersiell interesse for området.

Stratigrafi

Andøyas mesozoiske lagrekke består av sedimentære bergarter fra jura og kritt (se geologisk tidsskala side 12).

Jura

Juralagrekken på Andøya består av Ramsåformasjonen og den overliggende Dragnesetformasjonen. Lagrekken er delvis blottet i et strandprofil nord for utløpet av Gårdselva og oppover selve elva. Nederst opptrer fersk- og brakkvannsavsetninger med kullag.

Det finnes flere kullag i Ramsåformasjonen, hvert av dem med mektighet på opptil én meter. Dette er den eneste forekomsten av kull på det norske fastlandet. Kullet opptrer sammen med organisk rike skifre og representerer opphopning av fossilt plantemateriale. Trolig har tykke torvlag blitt dannet i myrer eller skoger i sumpområder nær kysten. Blant plantefossilene som er funnet, dominerer rester av nåletrær og bregner.

Dragnesetformasjonen har innslag av mer marine avsetninger fra marginalt marint til fullt marint miljø. De dominerende fossilene her er muslinger, ammonitter og belemnitter. Enkelte fisk og sporfossiler viser at området lå under havnivået på denne tiden.

Kritt

Krittlagrekken består av marine avsetninger og deles i Nybruaformasjonen og den overliggende Skarsteinformasjonen.

Nybruaformasjonen består av leirholdige silt- og sandsteiner, mens den mektigere Skarsteinformasjonen består av siltstein og siltholdige leirsteiner i de nedre delene, samt leirstein, skifre og tynne lag med sandstein i de øvre delene. I Nybruaformasjonen opptrer en del marine fossiler, der muslinger er dominerende.

Høyere opp i lagrekken avtar fossilmengden, mens skallinnholdet av mikrofossiler som planktoniske foraminiferer øker. Dette indikerer stort havdyp under avsetning av Skarsteinformasjonens sedimenter.

Funn av fiskeøgleknokler

De første funnene av fiskeøgleknokler på Andøya ble gjort av Tor Ørvik sommeren 1952. Funnene ble gjort i lag som tilhører Breisandleddet (øvre jura) nederst i Dragnesetformasjonen. Alderen bestemte han på basis av ammonitter (blekkspruter). Knoklene som ble funnet var ryggvirvler, ribben og noen udefinerbare rester. Fossilene er i tre forskjellige stuffer som i dag oppbevares i Geologisk avdeling i Tromsø museum.

I august 1971 gjorde Arne Dalland flere funn av fiskeøgler. Spesielt interessant var et 2,55 m langt fiskeøgleskjelett med kranium. Ved siden av dette ble det i alt tatt ut 66 biter med beinrester. Prøvene er også rike på invertebratrester i form av muslinger, ammonitter og belemnitter. Under utgravningen spaltet sandsteinen som inneholdt fiskeøglen langs en svakhetssone, slik at skjelettet delte seg i to like, speilvendte deler. Materialet ble i 1971 brakt til Paleontologisk museum i Oslo som stod for prepareringen. Avstøpninger av hele fossilet finnes i dag i Paleontologisk museum i Oslo, Bergen museum, StatoilHydros kontor i Harstad, Tromsø museum og Polarmuseet på Andøya.

Fiskeøglene var langstrakte og strømlinjeformede og hadde kroppsform som de fleste beinfisker, haier og delfiner. Fiskeøglene varierte i størrelse fra 1-15 meter. De antas å ha eksistert på jorden i en periode på vel 150 millioner år og døde ut i kritt.

Ville finne olje

På begynnelsen av 1970- tallet gikk Norge for alvor inn i oljealderen. I denne fasen var det en rekke selskaper som med stor optimisme og enda større risikovilje ville være med på oljevirksomheten, også i denne delen av landsdelen.

I 1971 ble det Andenes-baserte oljeselskapet Norminol etablert. Selskapet var et av de mer seriøse som opererte på denne tiden. Jurasedimentene på Andøya ble ansett som interessante, noe som selvsagt hang sammen med at det var gjort olje- og gassfunn i bergarter av samme alder i Nordsjøen.

Somrene 1971 og 1972 utførte AS Geoteam refraksjonsseismiske undersøkelser i området Skarstein-Ramså, og i desember 1973 samlet Geco inn refleksjonsseismikk utenfor Skarstein med båten Longva på 10-15 m dyp. Somrene 1971-72 utførte geologen Arne Dalland en geologisk undersøkelse av feltet.

Norminol gjennomførte så fire boringer i Ramsåfeltet i perioden 1971- 1974 før prosjektet ble oppgitt.

Kartleggingen forut for boringene må ha vært mangelfull. Bergartene er dårlig blottet, og den seismiske informasjon i Andfjorden var svært begrenset. I ettertid kan vi se at felle, kildebergart og termisk modning var problemfaktorene for å gjøre et eventuelt funn, mens reservoarbergarten er til stede. Denne er tilstrekkelig utviklet i form av ganske tykke og porøse midtjura sandsteiner i Ramsåformasjonen. Det ser imidlertid ut til at ingen av de fire boringene treffer forseglede feller. Det ble heller ikke påvist spor av olje eller gass i reservoarlagene.

Den kanskje mest sannsynlige kildebergarten, Dragnesetformasjonen av senjura alder, ser ikke ut til verken å ha kvalitet til å gi olje eller å være dypt nok begravd til å kunne ha dannet olje. Den dårlige kvaliteten på kildebergarten skyldes trolig at sedimentasjonen foregikk nært elvesystemene som fantes i området for 150 millioner år siden, og at det derfor var et oksygenrikt avsetningsmiljø.

Utvinning av kull

I over en menneskealder har det blitt funnet kull på østsiden av Andøya ved Ramså. Utforskningen av de sedimentære bergartene på Andøya tok imidlertid først til på slutten av 1800-tallet. Dette skyldtes bergmester Tellef Dahlls undersøkelser i 1867.

Det var kullforekomster i Ramsåformasjonen av midtjura alder som vakte interessen. Prøveboringer ble foretatt med statlig støtte i tidsrommet 1869-1873 og i privat regi 1895-1898. Prøvedrift ble igangsatt i år 1900 og det ble tatt ut 120 tonn kull fra ett eneste dagbrudd. Dette kan i dag ses fra riksvegen til Andenes i form av en stor vanndam like til høyre for vegen, tett ved forsvarets lagerhus. Kullet ble drevet fra tre kullag, hvert inntil én meter tykt.

Ny prøvedrift ble igangsatt 1918 på samme sted, men den varte bare noen måneder. Denne gangen ble det tatt ut 216 tonn kull. (Til sammenligning er den daglige produksjonen i Svea Nord på Svalbard rundt regnet 10.000 tonn).

Under 2. verdenskrig planla tyskerne drift av både kull og den bituminøse skiferen i Kullgrøftaleddet i Ramsåformasjonen. Det ble utført noen kjerneboringer i nærheten av det gamle dagbruddet, men det ble ikke satt i gang drift.

Spredte forekomster fra mellomtiden

Noen få kjente lokaliteter med in situ sedimentære bergarter fra mesozoikum er bevart i kystnære områder på fastlandet i Norge. Disse finnes i Beitstadfjorden i Nord-Trøndelag, Frohavet utenfor trøndelagskysten, i Sortlandsundet i Nordland og på Andøya i Nordland.

I tillegg er det gjort enkelte funn av løsblokker. I 1914 ble det funnet en løs stein av kalkholdig sandstein med midtjurassiske fossiler på Froøyene i Sør Trøndelag. Senere ble det gjort flere tilsvarende funn i området, og et undersjøisk basseng i Frohavet ble etter hvert påvist. Samme år ble det funnet flere løsblokker av konglomerat av feltspatisk sandstein med bruddstykker av muslinger fra tidlig kritt på Hanøy i Vesterålen. Blokkene er antagelig transportert opp på øya av isbreene fra havbunnen under siste istid.

I forbindelse med byggingen av den undersjøiske Bjorøytunnellen ved Bergen i 1994, ble det funnet sedimenter av senjura alder 70 m under havnivå og vel 750 m inne i tunnelen. Sedimentene opptrer i en ca. ti meter bred forkastningssone i kaledonske gneiser og består av løs sand med kullfragmenter, konglomerat og sandsteiner. Det er mye som tyder på at sedimentene ble avsatt på et delta eller en kystslette, og dette er i overensstemmelse med den kunnskapen vi har om jurabergarter i Nordsjøen.

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

En sandkasse av kalk


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments