Svea Nord – Kullgruve med suksess

På en tid med svært høye energipriser produserer kullgruven Svea Nord etter budsjett og er blitt en formidabel pengemaskin. Reservene rekker imidlertid bare noen få år frem i tid. Store Norske er derfor i full gang med å planlegge ny drift i Lunckefjellet samt påvise ytterligere reserver.

Den kraftige støyen fra trommelkuttemaskinen gjør det helt nødvendig med øreklokker, og kullstøvet legger seg som en tett dis inne i den mørke gruvegangen, slik at munnbind også er påkrevet. Daglyset forsvant da vi kjørte inn i gruven, så det eneste lyset kommer fra lykten på hjelmen. Dette er opplagt ikke et arbeidsmiljø for sarte sjeler.

Vi er inne i kullgruven Svea Nord som er blitt rene gullgruven for Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG), eller Store Norske som de fleste sier til daglig. I rekordåret i fjor ble det tatt ut i overkant av fire millioner tonn kull til en verdi av 1,9 milliarder kroner. Og i år er det nye rekordtall.

– Omsetningen øker i år fra to til tre milliarder, og overskuddet ser ut til å nærme seg én milliard kroner. Det sier seg selv at vi har en solid økonomi, sier adm. direktør Bjørn Arnestad, og legger til at selskapet regner med å være gjeldfri før årsskiftet.

Årsaken til de gode tidene er selvfølgelig at produksjonsvolumet holder seg høyt og at kullprisen nærmest har gått til himmels de siste årene.

– Vi har fått betalt opptil 180 dollar per tonn, og snittprisen ser ut til å kunne bli liggende på ca. 130 dollar per tonn i år, noe som er flere ganger høyere enn bare for noen ganske få år siden.

Hovedstollen begrenser gruven mot vest. Produksjonspanelene er orientert nordøst-sørvest, og med sort farge ser vi de som allerede er tømt for kull. Mellom panelene ser vi de 6 m høye og 4 m brede oppfaringstollene. I løpet av ett år drives hele ti km med slike gruveganger.  Illustrasjon: Store Norske

Hovedstollen begrenser gruven mot vest. Produksjonspanelene er orientert nordøst-sørvest, og med sort farge ser vi de som allerede er tømt for kull. Mellom panelene ser vi de 6 m høye og 4 m brede oppfaringstollene. I løpet av ett år drives hele ti km med slike gruveganger.
Illustrasjon: Store Norske

Presis på budsjett

På kontoret i Svea sitter produksjonsdirektør Magne Larsen, bergingeniør med mangslungen bakgrunn i bergindustrien fra både Svalbard og fastlandet. Inntil for et drøyt år siden bidro han gjennom jobben i Dyno sterkt til å sprenge i stykker fjell over det ganske land, men fra sommeren i fjor har han for tredje gang i karrieren vært å finne på Svalbard.

– Jeg var her som gruvegeolog tidlig på 1980-tallet, og kjenner både Gruve 3, 6, 7 og Svea Vest rimelig godt. Så det er hyggelig å komme tilbake hit, selv om både samfunnet og gruvene er noe ganske annet i dag.

Hyggelig må det også å være ansvarlig for at produksjonen går så det suser.

– Kullproduksjonen i Svea Nord går veldig bra. Budsjettet vårt i år er på 3,4 millioner tonn. Hittil i år har vi produsert to millioner tonn, og i slutten av september vil vi ligge 100.000 tonn foran budsjett. Per i dag ser det derfor ut til at vi skal treffe produksjonsmålet for året ganske presist, sier Magne.

– Det er ikke til å legge skjul på at vi er svært godt fornøyd. Forklaringen er at vi har foretatt en rekke tekniske forbedringer og er blitt svært produksjonseffektive.

Noe malurt er det likevel i begeret. Det har vært noen ulykker i det siste. Heldigvis uten at det har hatt store konsekvenser. Men det kunne gått mye verre. Magne presiserer derfor at bedriften nå har et sterkt fokus på HMS.

– Vi vil ha god orden overalt, bare på den måten kan vi gardere oss mot uforutsette hendelser, sier produksjonsdirektøren.

Magne Larsen sitter på de fine planene og tenker de store tankene. Den tøffe jobben med å kjøre maskinene inne i gruva for å få ut stadig mer kull er det andre som gjør. Vi allierer oss med gruvesjef Per Nilsen og kjører sammen med han de åtte kilometerne inn til hovedstrossa, der trommelkuttemaskinen går døgnet rundt og i snitt tar med seg 10.000 tonn med kull i døgnet.

Komplisert drift

Hovedstollen (se kartet) – en bred og høy gruvegang med plass til flere kjøretøyer i bredden – er hovedpulsåren i gruven. All transport inn og ut, enten det er personell, materiell eller kull, må følge denne, og den er også “endestasjonen” i produksjonspanelet.

– Arbeidsoperasjonene kan deles inn i kutting av kull, kulltransport og bergsikring. Kuttingen av kull deles inn i tre driftsområder; hovedstollen, oppfaringen (sidetunneler som gjør klar for den 250 meter lange trommelkuttemaskinen) og strossedrift (selve kuttingen). Kuttemaskinen tar med seg kull i en bredde på 250 m og over en lengde på 3000 m ganger på ett år. Når et panel er produsert, må nye stoller for neste panel værer ferdig oppfart slik at strossemaskineriet kan flyttes direkte fra et utdrevet panel til neste klargjorte stollsystem, forklarer Per.

– Og det er like komplisert som det høres ut til.

Her går det altså unna, og det er et “yrende liv” inne i de mange gruvegangene, for det er mange og varierte arbeidsoperasjoner som skal til for å få flyt i driften.

Over oss er det mange hundre meter med stein. Vi føler oss likevel trygge. For her er det helt tydelig at sikkerheten tas på alvor. Før vi fikk bli med inn i gruven, måtte vi gjennom en grundig innføring i hvordan vi skal oppføre oss om ulykken er ute.

Men det har gått galt, og ett av de store faremomentene er ras. Ras er alltid det store spøkelset for en gruvearbeider.

Bergsikring er flaskehalsen

Meldingene om gruveulykker i Kina er uendelige. Det er særlig kullgruvene som er utsatt, og hvert eneste år mister tusenvis av mennesker livet. Forholdene i Norge og Kina kan likevel ikke sammenlignes. Til det er driftsformene alt for forskjellige. Men de forteller oss likevel at gruvedrift kan være forbundet med stor fare om ikke sikkerheten tas på alvor. Og grunnlaget for sikkerheten ligger i å forstå hvordan fjellet oppfører seg når store maskiner graver lange tunneler og flytter enorme mengde masser. De som steller med sikringen av fjellet kaller seg bergmekanikere.

– Det er spenninger det dreier seg om. Fjellet er utsatt for både vertikale og horisontale spenninger, og det er helt nødvendig å kjenne disse for å planlegge optimal gruvedrift og drive gruven på en sikker måte, forklarer Tom Frode Hansen som i ung alder har fått ansvar for bergsikringen i Svea Nord.

– Den raske utviklingen i faget bergmekanikk har gitt driften i Svea Nord en ny dimensjon. Bergsikring har alltid vært en faktor, men nå tar vi tak i dette på en langt grundigere måte enn tidligere. Vi driver bl.a. med forskning og utvikling underveis, og tester nye typer sikring med leverandørene.

At bergsikringen tas alvorlig bekreftes av at det hvert år brukes 30-35 millioner kroner på denne aktiviteten.

Den 1. april 2006 gikk det et uventet ras i en av transportstollene. Resultatet var 14 dagers produksjonsstopp, usikkerhet blant operatørene og etterforskning.

Stollen i rasområdet hadde blitt drevet ut for mer enn ett år tilbake da dette skjedde, og gruveselskapet mente de hadde god forståelse av bruddutviklingen. Det var heller ingen forhåndsvarsler om at det kunne komme et ras. Ut fra lang erfaring knyttet til horisontale spenninger i fjellet, var det heller ingen ting som tydet på at fjellet skulle kollapse.

– Raset kom derfor totalt overraskende, fremholder Tom Frode.

– Ved hjelp av kjerneboring i hengen (taket) etter raset, oppdaget vi en sandsteinskanal inne i de massive leirsteinene rett over hengnivå. Uten å kjernebore fra nedsiden var den helt umulig å oppdage. Nå kan vi si at raset sannsynligvis skyldes at sandsteinene bidro til at de horisontale spenningene endret retning, slik at stabiliteten av fjellet ble mindre.

Hendelsen satte fart i oppstarten av et planlagt prosjekt som hadde flere hensikter: optimalisere bergsikringsmetodene, forstå bruddmekanismer og bruddutvikling for å kunne se faresignalene og gjøre bedre bergsikring, samt overvåke, kontrollere og dokumentere stabile forhold i sikrede rom.

– I løpet av de tre siste årene har vi utviklet et system for bergsikring og overvåking for å tilfredsstille våre egne, myndighetenes og samfunnets krav. En av konsekvensene er at vi i mye større grad benytter bergmekaniske måleinstrumenter, påpeker Tom Frode.

Tom Frode jobber også med planleggingen av nye gruver. Det er nemlig spenningene i fjellet som bestemmer hvordan kullet skal tas ut. Nå er det Lunckefjellet nord for Svea Nord som får oppmerksomheten.

Lunckefjellet om fem år

Mange år med intens leting etter nye kullreserver har gitt resultater.

– I Lunckefjellet er det drøyt 13 millioner tonn kull med god kvalitet, og det skal være mulig å ta ut ca. 10 millioner tonn. Årlig budsjettert produksjon er opp mot ca. 3 millioner tonn i det beste driftståret, forteller prosjektleder Arne Langeland i Store Norske.

Lunckefjellet ligger like nord for Svea Nord, men for å komme dit er det nødvendig å krysse Marthabreen over en strekning på ca. to km. For å komme til breen vil hovedstollen i Svea Nord kunne benyttes, noe som gir en svært rasjonell atkomst. Personell, materiell så vel som produsert kull vil derfor bli transportert via hovedstollen den dagen driften er i gang. For kullet er det aktuelt med transport på lastebil, dumper eller beltebånd. Andre alternativer foreligger også, for eksempel tunnel under breen, men Store Norske har god erfaring med transport på bre, og sammenligner den med veien som ble bygd over Höganäsbreen til Svea Nord-gruva.

Det er nettopp nærheten til Svea Nord som gjør at Lunckefjellet er en naturlig fortsettelse av gruvedriften. Her er det allerede infrastruktur, og begge gruvene vil kunne bli drevet samtidig over noen få år. Ressursene i randsonen av Svea Nord vil også kunne bli utnyttet bedre ved drift på to steder.

– Intens kartlegging, herunder 15 borehull og avdekning av fjellsidene for å måle mektigheter der kullet er utgående, viser at den drivverdige kullmektigheten varierer fra 1,5 til 2,2 meter. Dette er mindre enn i Svea Nord og gir mange utfordringer til driften, sier Langeland.

– Driftsformen er derfor ennå ikke bestemt, så vi vurderer både konvensjonell strossedrift (tilsvarende som i Svea Nord) samt rom og pilardrift (slik som i Gruve 7). Akkurat nå er vi inne i en intens utredningsfase, så det er alt for tidlig å trekke noen konklusjoner.

Planene for Lunckefjell har vært kjent lenge, og mange høringsuttalelser er hentet inn. I løpet av høsten 2009 vil også konsekvensutredningen være ferdig.

–          Det gjenstår fortsatt en del feltarbeid, så vi trenger en feltsesong til for å studere flora og fauna i den detalj som er nødvendig før utredningen kan skrives ferdig, sier Langeland.

Dermed vil det kunne foreligge en søknad om drift i løpet av første halvår 2010, og planen er å starte oppfaringen i 2011. Det betyr at produksjonen går for fullt i 2013.

Må finne mer

Store Norske har laget en prognose for kullproduksjonen i 15 år fremover. Den viser at Svea Nord vil produsere i drøye fem år til, men allerede i 2013 skal altså Lunckefjellet være i gang slik at det blir produksjon på to steder samtidig i en overgangsperiode. Senere kan Svea Øst, randsonene i Svea Nord og Ispallen bli satt i produksjon. Alle disse gruvene vil være mindre enn Svea Nord. Med et totalt uttak på 30 millioner tonn kull vil de likevel sikre en betydelig aktivitet fremover. Ikke minst vil de ta i bruk den infrastrukturen som allerede er etablert rundt den eksisterende gruven.

Gruvebransjen er imidlertid av en slik karakter at det er nødvendig å ha en lang horisont. Det tar tid å påvise nye ressurser, og det tar tid å sette dem i drift. Derfor fortsetter gruveselskapet det leteprogrammet de satte i gang for mangeår siden (GEO 03/2002).

– Sist vinter begynte vi å bore i Colesdalen sørvest for Longyearbyen, omtrent midtveis mellom Longyearbyen og Barentsburg, et område som har vært helt ukjent for oss. Den eneste informasjonen vi hadde var fra to borehull fra 1971 og 1994, samt en del russiske data fra deres utmål på nordvestsiden av Colesdalen, forteller Malte Jochmann i Store Norske.

Malte er utdannet geolog fra Tyskland og har nå ansvaret for Store Norskes ambisiøse leteprogram. Det betyr bl.a. at han titt og ofte må sette seg på snøscooteren og kjøre inn til boreriggen for å følge boringen, se på kjerner og snakke med mannskapet. Vi forstår raskt at nettopp det ikke er noe stort offer. Malte setter pris på den vakre Svalbard-naturen og det frie livet mellom hvite fjell, langt fra storbyenes kjas og mas.

Selv har vi gleden av å “fly lavt over vidda” med en sportslig snøscooter inn til borelokaliteten. Her skal vi ta boreoperasjonen nærmere i øyesyn. Malte er i godt humør, for resultatene fra boringene er oppløftende.

– Så langt har vi avsluttet fire hull, hvor hvert av dem er flere hundre meter dypt, og det dypeste nådde hele 514 m. Resultatene er vi godt fornøyde med. Den beste fløtsmektigheten er to meter, deretter er det ca. en halv meter mellomstein, og under der igjen en og en halv meter ren kull.

– Nå undersøker vi hvordan fløtsen utvikler seg lateralt. I et av hullene boret vi gjennom en skyveforkastning med en betydelig spranghøyde. Fra før vet vi at det fins en slik forkastning i området. Når gjelder det å undersøke den så nøyaktig som mulig, og kanskje kan vi finne ut om og hvordan den henger sammen med en forkastning som russerne har kartlagt, sier Malte, og legger ikke skjul på at det er nok av utfordringer i jobben med å kartlegge en eventuell ny forekomst.

Store Norske har også gjort undersøkelser andre steder på Svalbard i år. Tre hull er boret på Lunckefjellet hvor hensikten bl.a. har vært å ta bergspenningsmålinger. Rett nord for Svea har det også blitt boret et nytt hull i håp om å kunne påvise at Svea Nord har en lengre utstrekning mot nord enn det man kjenner til i dag. Området er vanskelig tilgjengelig og ligger stort sett under bratte fjellsider og isbreer. Det har også blitt boret i nye områder sør for Van Mijenfjorden, hvor tidligere har kartlegging antyder at det her kan ligge en kullforekomst.

Et par regnestykker

Et enkelt regnestykke viser at kull fra Svalbard gir et lavere karbonavtrykk enn alternativt kull fra mange andre land. Det har sammenheng med kullets kvalitet, fjellets beskaffenhet, produksjonsmetode og frakt til markedet (GEO 0x, 200x). Å avslutte kulldriften på Svalbard for å redusere Jodens totale CO2– og CH4-utslipp vil derfor være et feilgrep. Et annet regnestykke (som mange ikke liker å gjøre) viser at Svalbard-turismen gir et svært negativt karbonavtrykk når vi summerer energien som går med til både flytransporten fra fastlandet (noen kommer også ens ærend fra fjerne land) og den bensinen som brennes på snøscooterturer. Curiseturisme mellom isflak og inn i fjordene er vel heller ikke spesielt miljøvennlig.

Et flaggskip

Longyearbyen og Svalbard preges sterkt av kulldriften, og det er kullgruvene som i mer enn 100 år har vært bærebjelken i dette samfunnet. De andre pilarene som samfunnet i dag står på er forskning og undervisning samt en turiststrøm fra hele verden. Uten kullet hadde det imidlertid neppe vært verken universitet eller turisme. Kullgruvene er selve motoren i verdens nordligste industrisamfunn.

Store Norske fremstår som et flaggskip i norsk gruveindustri. Her finner vi et eksempel på et statlig selskap som har bevist sin dyktighet til fulle og ved flere anledninger tatt modige steg inn i fremtiden. Det skal bli spennende å følge dem også inn i fremtiden.

Det viktigste fra de siste dagene

58 millioner kroner i støtte

Slipper ut lokale mineraler

Oljen er uerstattelig


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments