Tilbake til røttene

Den nye sjefen i Direktoratet for mineralforvaltning har vokst opp i gruvebyen Mo i Rana. Det var i «den rød byen» at hun fikk interesse for miljøarbeidet.
  • Jeg bærer Bergmannsdrakten med stolthet, proklamerer vår nye mineraldirektør.

Derfor vil hun selvsagt ikle seg denne når bergfolket benker seg ved festbordet, og på den måten vise for all verden hvor hun kommer fra. Festdrakten er nemlig forbeholdt dem som har tatt sin sivilingeniørgrad ved «Berg» på NTNU. Av samme årsak er hun også godt kjent med bergmennenes egen visebok og stemmer gjerne i når allsangen starter ut på kvelden.

Randi Skirstad Grini, ny leder i Direktoratet for mineralforvaltning, har papirene i orden. Hun har eksamen fra Berg A, den gang det het NTH og instituttene hadde enklere navn. Hun kunne derfor gjerne endt opp som gruvegeolog. Men hennes personlige engasjement fra ungdommelige år styrte karrieren i en annen retning. Nå kommer det samme engasjementet godt med i den nye jobben.

 

Motivert for oppgaven

«Bergvesenet». Ordet, begrepet – la det synke inn – det syder av tradisjon. Det er da heller ikke til å undres over. Den første bergmesteren ble utnevnt av kong Christian III i 1539. Snart 500 år tilbake i tid.

Men nå heter det ikke Bergvesenet lenger. Den nye Mineralloven (GEO 03/2009: «Ny minerallov – tross protester») trådte i kraft 1. januar 2010 og innebar at «Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard» skiftet navn til «Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard». I dagligdags tale forkortes dette til «Direktoratet for mineralforvaltning», og for noen blir det bare DMF. Et av de siste vesener i Norge, om ikke det aller siste, er dermed en saga blott. Og tittelen bergmester er erstattet av direktør.

DMF styrer virksomheten sin fra Lade i Trondheim. I NGUs toppetasje trår besøkende på et utvalg av landets flotteste natursteiner, og selvfølgelig er det vår egen nasjonalbergart – larvikitt – som dominerer inngangspartiet. Det skulle da også bare mangle. For hit kommer besøkende fra nær og fjern som ønsker å bli kjent med Norge som bergverksnasjon. Det er hit de kommer for å lære lovverket å kjenne. Det er til mineralbyen de kommer når de skal sikre seg rettigheter til å lete etter gull og andre metaller. Derfor må kontoret være «representativt», og bergverksbransjen har selv lagt stein på stein gjennom en liten dugnad. Og de som er så heldige å få snakke med sjefen selv, kan glede seg over storslagen utsikt over det som en gang var «Trondheimske bergdistrikt». Vår nære historie forteller nemlig at vi inntil 1986 hadde fem bergdistrikter, og at landet først i 1994 fikk et bergmesterkontor som dekket hele kongeriket. Bergverkskontoret i Industridepartementet ble avviklet i 1988, og bergmesteren var da allerede trygt etablert i Trondheim.

Med Randi Skirstad Grini på plass i direktørstolen er de gamle og nedstøvede tradisjonene definitivt borte. Nå heter det altså ikke «bergmester» lenger, «bergmennene» ledes av en kvinne, den lenge etterlyste Mineralloven er virksom fra 2010, og i år har bergindustrien – for første gang i landets historie – fått en mineralstrategi å forholde seg til (GEO 03/2013; «Skattejakten har begynt»).

Mineralnæringen er inne i en ny tid. Et ryddig kontor vitner om at direktøren startet med blanke ark. For staben var det bare å brette opp ermene. Arbeidsoppdraget er omfattende. Det går klart frem av mineralloven, og de som har lest den ferske mineralstrategien vil fort oppdage at DMF er tiltenkt enda flere og nødvendige oppgaver i tiden fremover.

  • Jeg er glad for at det i strategien står at direktoratet skal spille en viktigere rolle, og ikke minst at vi skal ha muligheten til å utøve, sier Grini, og legger ikke skjul på at hun er sterkt motivert for den jobben hun er beskikket til av Kongen i statsråd.

Trenger bedre omdømme

Det trengs, for det er mange krevende oppgaver som venter den nye direktøren, og etter fem hektiske måneder i sjefsstolen begynner det å stå klart for henne hva de viktigste består i.

  • Tradisjonelt har uttak av mineraler satt spor i naturen gjennom forurensning av grunnen, manglende opprydding og sår i terrenget. Det er vår rolle å påse at virksomheten foregår på en ordentlig måte, fastslår Grini, samtidig som hun setter fingeren på bergverksnæringens største problem for å oppnå aksept for virksomheten den driver.

Det høres jo greit ut. Men like greit er det nok ikke med tanke på at det finnes 3-4000 registrerte bergverksbedrifter her i landet. Vi nevnte at oppgaven er formidabel.

  • Fra et ressursmessig ståsted er det også nødvendig at forekomstene drives på en optimal måte. Vi må ikke sløse med ikke-fornybare ressurser. Vi må sørge for at kommunene er klar over de ressursene de råder over, slik at de ikke blir nedbygd eller forringet på annen måte.

Direktoratet skal også følge med på utviklingen ved gamle bergverk. Her er det som kjent mange svin på skogen, og mange vassdrag er livløse på grunn av gammel uvitenhet.

  • De omfattende forurensningene på Løkken er et godt eksempel på at Staten har blitt en problemeier av gamle synder i gruver som nå er nedlagt. Og det er vi som må håndtere dette eieransvaret på vegne av Nærings- og handelsdepartementet. Overvåking, pålegg og gjennomføring av tiltak i nedlagte gruver hører med til noen av de aller mest presserende oppgavene våre.

Hvis du som fjellvandrer har kommet over inngjerdete gruveåpninger, skal du også vite at det er det gamle Bergvesenet som har vært inne og sørget for trygg ferdsel både for mennesker og dyr. Arbeidet fortsetter under det nye navnet og den nye ledelsen.

  • Tilsyn, der vi fysisk drar ut og inspiserer driften, hører også med til våre prioriterte arbeidsoppgaver. Men i en overgangsperiode vil vi utfordre bedriftene ved å være mindre til stede i bytte med sterkere oppfølging av bedriftenes internkontrollsystem og driftsrapportering.

Grini fremhever at DMF også skal bidra til at industrien får et bedre omdømme. For selv om bransjen selv er godt i gang med dette arbeidet, er det fortsatt et langt lerret å bleke. Noe skyldes at næringen er flere hundre år gammel, men selv i dag er det noen som ikke driver helt etter boka.

  • Slikt fører raskt til dårlig omdømme for hele bransjen. Derfor må vi sørge for at ingen driver på siden av regelverket, poengterer Grini, og lover at omdømmebygging og samfunnsansvar er høyt prioriterte oppgaver i DMF.

Staheten betalt seg

  • Jeg vokste opp i «den rød byen», forteller Grini, og nå nærmer vi oss hennes genuine interesse for miljøvernarbeidet.

Den røde byen er tuftet på malmforekomstene nord for byen, og Norsk Jernverk ble i 1946 vedtatt bygget basert på et ønske om å gjøre landet selvforsynt med stål.

  • På 70-tallet var de hvite hagegjerdene røde. Forurensningen fra Jernverket preget hele byen, forteller geologen, og forklarer samtidig hvorfor hun allerede fra barnsbein av ble interessert i å ta best mulig være på miljøet.
  • Det var egentlig miljøgeolog jeg ville bli. Men da jeg skulle ta diplomoppgaven, var det ikke et tilbud innen dette faget. I stedet fikk jeg god innsikt i et beslektet tema gjennom å studere gruveforurensning i Chr. Sextus-gruven på Røros.

Veien fram var likevel ikke enkel. Lavkonjunkturene etter oljeprisfallet i 1986 preget landet da Grini studerte, og slik var det fortsatt da hun var klar for arbeidsmarkedet, jobbmulighetene vokste ikke på trær.

Men det var miljøgeolog hun ville bli, var sta, og ventet på at muligheten dukket opp. Derfor fikk hun sin første jobb som vit.ass. på NTH. Her skulle hun bygge opp faget «miljø- og ressursteknikk» basert på innleide lærerkrefter. Grunnlaget ble lagt for det som i dag er «studieretning for miljø- og geoteknologi». Dette ble begynnelsen på mer enn 20 år i arbeid for et bedre miljø, og også for fagkunnskap som kommer godt med i den jobben hun nettopp har tiltrådt. Oppmerksomheten rundt miljøvennlige løsninger får som kjent stadig større oppmerksomhet.

 

For dårlig informasjon

Etter tiden ved NTH fikk hun sitt ønske om å praktisere som miljøgeolog oppfylt. I mange år jobbet hun med forurenset grunn fra bygg- og anleggsvirksomhet, samt utvikling av gamle industriområder til boligformål. Først i Kummeneje, deretter i Rambøll, da giganten kjøpte den lokale trondheimsbedriften og etablerte seg i «mineralhovedstaden».

  • Vi gjorde et nødvendig arbeid i en tidsperiode da sjønære tomter ble tatt i bruk. Grunnleggende kartlegging og planer for opprydding var en del av hverdagen.
  • Omdisponering av forurensete sedimenter i fjordene var også noe vi fikk i oppdrag å utføre. Jobben bestod i å finne alternativer, se på risikoen for spredning og oppfølging av risiko. Mye av dette var som ansatt i NGI på oppdrag fra Kystverket som følge av en storstilt satsing på opprydding langs kysten.

Miljøgeologen fikk på denne måte innsikt i vår industrielle forhistorie: Utenfor utallige kaikanter har forurensende bedrifter lagt igjen sine lite tiltalende visittkort. Så selv om arbeidsoppgavene ikke ledet henne direkte til dagens hyperaktuelle problemstillinger innen deponering av gruveavfall, ga det selvsagt god bakgrunn for en mengde saker som berører gruveindustrien langs kysten. Og fordi både eksiterende og fremtidige gruver merker den økte motstanden mot å benytte fjordene som lagringsplass, er slik kunnskap god ballast. Selvsagt har hun meninger om dette konflikttemaet.

  • For menigmann er det vanskelig å forholde seg til forbedrende tiltak uten fagkompetanse. Det blir fort slik at følelsene tar overhånd. Som fagpersoner har vi ikke lykkes med kommunikasjonen. Vi har undervurdert behovet for informasjon.

 

Grep sjansen

I 2006 byttet Grini beite. Administrative oppgaver ventet da hun fikk ansvaret for å bygge opp Norges Geotekniske Institutts trondheimskontor hvor geoteknikk og miljøteknologi utgjør kjernen i virksomheten. Den faglige karrierestigen ble til dels erstattet av lederrollen.

  • Vi opplevde en boom på grunn av nytt regelverk, og på sju år økte staben fra 1 til 14 personer.

Neste mulighet til en større, personlig omveltning kom i fjor da direktørstolen på Lade ble ledig. Den kunne hun heller ikke si nei til, når tilbudet kom.

  • Jeg har nok en tendens til å søke nye utfordringer.
  • Og jeg var klar, legger hun raskt til. – Jeg kjente at jobben appellerte til meg. Derfor grep jeg sjansen.

Det som tiltalte henne var at hun kan bruke fagkompetansen samtidig som jobben innebærer ledelse på høyt nivå. Direktoratet for mineralforvaltning var etter mer enn 20 år i arbeidslivet rett plass. Det mente også Nærings- og handelsdepartementet som med denne utnevnelsen til fulle demonstrerte at «gammeltida» er over. Nye koster skal feie i en verden som hvor bergverksindustrien må forholde seg til samfunnet på en helt annen måte enn den har hatt tradisjon for.

Vi kan altså slå fast at Direktoratet for mineralforvaltning nå ledes av en som er utdannet bergingeniør, har interesse for miljøarbeid og som har erfaring med forurensning. Hva mer kan bergindustrien be om? Hva mer kan miljøorganisasjonene forvente? Hva mer kan de lokale gruvesamfunnene rundt omkring i landet ønske seg?

 

Erfaringsoverføring – begge veier

  • Vi har en veldig viktig oppgave. Vi forvalter ikke-fornybare naturressurser, og med både mineralloven og mineralstrategien har vi fått et ansvar som bare blir større med tiden. DMF skal styrkes, år for år, har vi blitt fortalt, og det viser at departementet mener alvor.
  • Vi kan vokse fort. Vi er nå 19, og 4 nye kommer allerede i år. Vi søker kompetanse innen jus, miljøteknologi og bergteknikk. Ikke minst det siste er en utfordring.

Grini fremholder at DMF er en klassisk forvaltningsinstitusjon. Den trenger bred kompetanse for å fylle rollen, og den må derfor nyttiggjøre seg et bredt spekter av bakgrunn og erfaring. Derfor vil hun ta fordel av at direktoratet nå skal vokse. Erfaringsoverføring, som selvsagt er svært avgjørende i et fagområde med begrenset rekruttering, opptar henne som leder av en institusjon hvor gjennomsnittsalderen er ganske høy.

  • For selv om det er trygt med seniorkompetanse, er vi svært interessert i å rekruttere nyutdannete. Vi må nemlig ikke glemme at erfaringsoverføring skjer begge veier, fra gammel til ung, og – ikke minst – fra ung til gammel. Aldersspredning i staben er derfor noe jeg etterstreber. Det er også motiverende.

 

Mellom fisk og øyegneis

Vår nye direktør for bergforvaltningen står foran tøffe oppgaver i et mannsdominert og til dels konservativt miljø. Lange arbeidsdager står foran henne. Men det er hun vant med.

  • Jeg er glad i jobben, og jeg jobber mye, medgir hun, og vet også at det trengs når etaten står foran rask vekst og store endringer.

Pusterommet finner hun på Løkta og Træna i Nordland, små øyer nord for Sandnessjøen, der familien forvalter to flotte eiendommer.

  • Både sommerferiene og mange helger tilbringes her. Vi er tett på naturen, har høy toleranse for været, og lar oss ikke stoppe av at votter og lue av og til er mer anvendelig enn shorts og badetøy.
  • Tiden tilbringes med fiske og restaurering. Det er god rekreasjon, og inn i mellom finner vi le for vinden bak en knaus.

På Løkta kan hun dessuten studere gamle steinbrudd med øyegneis. Steinen har blitt brukt i Petter Dass-statuen ved museet på Alstahaug, noen mil mot sør familieparadiset med de vakre nordlandsnettene. Randi Grini Skirstad har, som vi skjønner, sterke bånd til landets bergverksindustri.

 

I henhold til egenmeldingen er Randi Skirstad Grini både ryddig og strukturert. Det kommer godt med når bergverksnæringen i årene fremover vil måtte gjennomgå store endringer. Årsaken er Mineralloven fra 2010 og den ferske Mineralstrategien. Disse forteller begge at Direktoratet for mineralforvaltning skal styrkes og få et bredere arbeidsfelt. Foto: Halfdan Carstens

I henhold til egenmeldingen er Randi Skirstad Grini både ryddig og strukturert. Det kommer godt med når bergverksnæringen i årene fremover vil måtte gjennomgå store endringer. Årsaken er Mineralloven fra 2010 og den ferske Mineralstrategien. Disse forteller begge at Direktoratet for mineralforvaltning skal styrkes og få et bredere arbeidsfelt.
Foto: Halfdan Carstens

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Frykter mangel på mineraler


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments