"En viktig del av vårt oppdrag som forskere er å sørge for å eliminere feil (i våre teorier) før de eliminerer oss – direkte eller indirekte. Av den grunn må vi, og det er et kollektivt ansvar, forsikre oss om at rådende teori om klimaet ikke utgjør en større trussel for oss enn klimaet," skriver Per Arne Bjørkum i denne kronikken. Foto: Halfdan Carstens

Bør vi stole blindt på klimavitenskapen?

For folk flest er det nok utenkelig at mange tusen klimaforskerne skal ha vært på et feil spor i over 30 år, men erfaringen viser at slikt skjer.

I over 50 år var til eksempel hjerteforskerne sikre på at vi fikk hjerteinfarkt fordi blodårene inn mot hjertet ble blokkert av kolesterol som vi fikk i oss via matenså som egg og dyrefett. Sammenhengen fremstod først som opplagt. Så viste det seg at den var mer sammensatt (J. Le Fanu, The Rise & Fall of Modern Medicine, 2011). Nå er egg sunt, og dyrefett ikke så usunt som man trodde.

Hvis vi godtar klimaforskernes diagnose på hvorfor klimaet endrer seg, og går med på den foreskrevne kuren, dreier det seg ikke lenger om et egg fra eller til.  Det ligger an til et gigantisk og forsert teknologisk-økonomisk eksperiment (vi har til nå ikke vært i stand til å bestille fremtiden) som lett kan komme ut av politisk kontroll. Vi bør derfor være rimelig sikre på det vi bestemmer oss for å gjøre er noe vi faktisk gjøre. Men det kan vi bare finne ut av hvis vi også får vite noe om svakhetene knyttet til klimaforskningen. Klimaforskerne er imidlertid lite villige til å snakke om disse svakhetene.

De mener at vi må stole på dem uten forbehold. Én av grunnene de oppgir er at klimavitenskapen bygger på kjent fysikk og kjemi (se også NRKs Folkeopplysningen, 3. oktober 2018). Akkurat det kan nok virke tillitsvekkende, men matematikeren Henri Poincaré (1854-1912) har bevist at det finnes en type problemstillinger der naturvitenskapen og matematikken kommer til kort – og disse dukker opp i studiet av vær og klima.

Da de første datamaskinene kom på 1950-tallet, var det noen forskere som trodde at de skulle kunne regne presist på vær og klima – på fagspråket omtalt som kaotiske eller selv-regulerte system. Det ble imidlertid tidlig klart at «Der kaos begynner, slutter den klassiske fysikken» (J. Gleick, Chaos: Making of a New Science, 2008). Datamaskiner har vært til hjelp, men de kan ikke overkomme iboende faglige og matematiske problemer. Dette er noe værmeldere erfarer daglig.

I naturen oppviser selv-regulerte system en fascinerende, men ikke helt forstått evne til å jobbe seg tilbake mot før-tilstanden når de blir forstyrret – forutsatt at forstyrrelsene ikke er for kraftige eller vedvarende. Livet er avhengig av denne evnen. Evnen til selv-reparasjon ser ut til å øke med økende kompleksitet, dvs. jo flere ulike prosesser som inngår. Klima er mer komplekst enn vær, og det er trolig én av grunnene til at klimaet er mer stabilt enn været – som «tipper over» rett som det er.

Selvregulerte system/fenomen er noe vi observerer mer enn vi forstår. Vi har til eksempel cirka 15 ulike folkesykdommer, og vi er ennå ikke sikre på årsakene til noen av dem (Le Fanu, 2011). Leger kan derfor ikke si om en pasient vil ende opp med en kronisk lidelse, men de kan se ulike tegn på at vedkommende ligger an til å «tippe over» i en kronisk sykelig tilstand. Legene kan nemlig vise til millioner av pasienter som er blitt kronisk syke. Det kan ikke klimaforskerne. De kan foreløpig ikke vise til et eneste eksempel på at klimaet har «tippet over» i en kronisk overopphetet («Hothouse Earth») tilstand på grunn av de endringene i naturen som de viser til.

Selv om klima ikke er det samme som vær, er den underliggende vitenskapen mye den samme. Klimavitenskapen hviler imidlertid på et svakere teoretisk fundament enn meteorologivitenskapen. Vi er nokså sikre på at vi vet hva som styrer været, men ikke klimaet. Klimaet påvirkes, i motsetning til været, også av «trege» kjemiske og biologiske prosesser, men vi vet ikke hvilke av dem som må tas hensyn til.

Ettersom klimavitenskapen dessuten er beheftet med et mangelfullt erfaringsgrunnlag (vi har til eksempel ikke ødelagt klimaet før), er det ikke lett å skjønne hvor den faglige sikkerheten som klimaforskerne gir uttrykk for, så som at vi har kun tolv år på oss for å hindre en klimakatastrofe, skulle stamme fra. Den faglige (skrå)sikkerheten kan ikke komme fra vitenskapen alene, fordi selv om den vitenskapelige kunnskapen er den viktigste og den beste kunnskapen vi har, kan vi «aldri vite noe med absolutt sikkerhet» (K. Popper, In Search for a Better World, 1994). Vi forskere er derfor forpliktet til å «lete etter feil, slik at vi kan korrigere dem».

Forpliktelsen har en moralsk begrunnelse. Menneskeheten er nemlig blitt påført mye lidelse og død fordi vi trodde vi visste. En viktig del av vårt oppdrag som forskere er derfor å sørge for å eliminere feil (i våre teorier) før de eliminerer oss – direkte eller indirekte. Av den grunn må vi, og det er et kollektivt ansvar, forsikre oss om at rådende teori om klimaet ikke utgjør en større trussel for oss enn klimaet.

Per Arne Bjørkum, dr. philos
Prof. II NTNU/UiS og forfatter

Dr. philos Per Arne Bjørkum er geolog og forsker. Bjørkum er også forfatter av boken “Annerledestenkerne” (1998, 4. utgave i 2016). Boken handler om vitenskapsmenn og forskere som utfordret vedtatte sannheter i sin samtid. Ved hjelp av eksempler fra vitenskapens historie viser forfatteren hvordan disse arbeidet, hva de kom fram til, og hvordan deres teorier og resultater ble mottatt og motarbeidet. Samtidig er boken en innføring i vitenskapsteori.

 

 

Det viktigste fra de siste dagene

Begynner i Sweco

Ferdig med Norge

Fant både olje og gass


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

5 Comments

  1. Hvor har du det fra at klimaforskerne er «skråsikre». Seriøse klimarapporter er fulle av tvil, det er sannsynlighet det snakkes om, ingen vet med sikkerhet. Det er ingen klimaforsker meg bekjent som hevder at vi har ti år på oss. Skal du skriver seriøst om klimaforskning må du ikke ta utgangspunkt i det som står med fete typer i dagsavisene.

    Einar N. Strømmen,
  2. Forfatteren synes å debattere med en stråmann. Riktignok er det mer enn nok av aktivistiske klimaforskere som roper alarm og hevder at vi bare har får år på oss. Men der er også en grunn til at IPCC opererer med en klimafølsomhet ved dobling av CO2 i et spenn fra 1,5 til 4,5 C. Den eneste redelige tolkningen av det, er at klimaforskningen på langt nær er så skråsikker som Bjørkum hevder.

    Rune Valaker,
  3. Selv om klimaet skulle være et selvregulerende system, så er det styrt av drivkrefter som vi kjenner svært godt. Det er på tide at Bjørkum kommer med alternative drivkrefter som kan testes. Hvis ikke er klimaforskningen en død vitenskap, som Popper ville sagt det.

    Øyvind Engen,
  4. Viser til kommentarene etter Bjørkums artikkel fra Strømmen, Valaker og Engen der de benekter at klimaforskerne er skråsikre. Det er godt mulig at i de fleste vitenskapelige artikler tas forbehold om usikkerhet og at dette ikke kommer fram i media. Jeg har imidlertid fulgt med i media der dommedagsprofetier blir slått opp med store overskrifter. I nesten alle disse oppslagene kan vi se bekreftelser fra klimaforskerne der de bekrefter at situasjonen er kritisk og som oftest verre enn klimaforskerne har trodd. Ikke en eneste gang har jeg sett en klimaforsker stå fram og si at det her er usikkert og at oppslaget er overdrevet. Ikke en eneste gang. Klimaforskerne med Samset og Cicero i spissen står fram hver gang og bejubler dommedagsprofetiene uten et eneste forbehold. Dette bekrefter fullt ut det Bjørkum skriver i sin artikkel.
    Det samfunnsmessige problemet er at et nesten samlet politisk miljø med så godt som hele Stortinget og Regjeringen baserer seg på det som kommer fram i media, de tar heller ikke et eneste forbehold om at det faktisk kan være usikkerhet i spådommene. For å illustrere dette vil jeg henvise til rapporten fra Miljødirektoratet;

    REPORT 2018:14 M-1209|2018
    Oppdatering av kunnskap om konsekvenser av klimaendringer i Norge.
    Rapporten er utarbeidet av Cicero og Vestlandsforskning, altså de «fremste eksperter på klima som vi har i Norge». På side 18 i denne rapporten står det: «For de neste par tiårene vil naturlige variasjoner være viktigere enn de menneskeskapte klimaendringene for å forklare endringer i temperaturen og andre meteorologiske parametre».
    Jeg har ikke sett et eneste mediaoppslag på dette, det er heller ingen politikere som har referert til rapporten på dette punktet. Også Cicero er helt taus om sin egen konklusjonen som er dramatisk forskjellig fra uttalelser i det politiske miljøet. Hvorfor Ikke?
    I et oppslag i Dagbladet 22. januar om den nye beredskapsministeren Ingvil Smines kommer følgende kommentarer fra Arild Hermstad, nasjonal talsperson i Miljøpartiet De Grønne (MDG): Menneskeskapte klimaendringer er det største sikkerhets- og beredskapsspørsmålet i vår tid. Hvis Ingvil Smines mener de ikke finner sted, er hun ikke skikket. Jeg mener beredskapsministeren må ha tiltro til forskningen. Når vi har en minister som innbiller seg at det er naturlige svingninger, har vi et alvorlig sikkerhetsproblem.
    Uttalelsene fra Smines kan oppsummeres slik: «Jeg tror det er klimaforandringer, men jeg tror ikke nødvendigvis de bare er menneskeskapte». Smines ville videre ikke svare på om hun mener menneskenes utslipp er hovedårsaken til klimaendringene. Selv om dette er et såkalt «ikke svar» fra en politiker er dette helt i samsvar med konklusjonen fra Miljødirektoratet.
    Det vil være interessant om MDG kunne komme med opplysning om når de naturlige klimaendringene stoppet opp.
    Dette bekrefter Bjørkums konklusjoner og avkrefter påstanden fra Strømmen, Valaker og Engen.

    Edvard Iversen,
  5. Til Einar N. Strømmen
    Jeg tok opp hvordan klimavitenskapen blir fremstilt i media med assistanse fra våre fremste klimaforskere – og ikke hva som står i de vitenskapelige artiklene (de er selvfølgelig mer objektive).

    Per Arne Bjørkum,