Devon 416 – 359 millioner år

De første virveldyrene - fiskene - oppsto allerede i kambrium, men vi sier gjerne at devon er fiskenes tidsalder. Det er fordi d fleste store fiskegruppene ble utviklet på denne tiden, og fiskene dominerte etter hvert livet både i havet og i innsjøene.

Mangfold av dyr og planter på landjorden

De første virveldyrene – fiskene – oppsto allerede i kambrium, men vi sier gjerne at devon er fiskenes tidsalder. Det er fordi d fleste store fiskegruppene ble utviklet på denne tiden, og fiskene dominerte etter hvert livet både i havet og i innsjøene. Blomsterløse planter, spesielt de grønne og storvokste bregnene begynner for alvor å kle landjorden i begynnelsen av devon. I tillegg utviklet de aller første trærne seg fra små busker til trær på over 30 meter. Den sterke veksten i plantelivet endret derfor Jordens “ansikt” – det ble grønt. Dermed økte produksjonen av fritt oksygen kraftig og vi fikk helt nye økosystemer. Rotsystemene holdt for første gang støvet på jorda fast og de første jordlagene ble dannet. Mot slutten av perioden begynte også virveldyrene å innta landjorden, og Jorden begynner så smått å ligne på den vi kjenner i dag.De første dyrene inntok landjorden først etter at planter (alger, mose og andre lavere planter) hadde etablert seg og ga et næringsgrunnlag. Spor etter disse tidligste landdyrene finner vi som gravespor allerede i ordovicium. De var sannsynligvis laget av tusenbein som hadde utviklet seg fra marine leddyr. De første primitive insektene finner vi i de eldste devonlagene i Skottland. Disse tidlige landdyrene var stort sett rovdyr, dvs. de jaktet på byttedyr. Det tidligste fossile beviset på plante-etere er fra silur, og består av fossile ekskrementer (koprolitter) inneholdende planterester.

Virveldyrenes erobring av landjorden

De første representantene for kvastfinnefiskene utviklet seg i begynnelsen av devonperioden, for ca. 415 millioner år siden. Både sitt norske og latinske navn har denne gruppen fått fordi skjelettet i deres parrete finner har form av en kvast. Lemmer (bein) utviklet seg fra finnene.To grupper av kvastfinnefisker fantes i devon. Den ene gruppen holdt til i ferskvann og dens største utviklingsmessige betydning ligger i det faktum at det var fra denne gruppen de første landvirveldyrene, amfibiene, utviklet seg. Acanthostega – en tetrapod (firfoting) med gjeller, lunger og fiskehale, samt Ichthyostega som kanskje ikke hadde gjeller og var mer robust enn Acanthostega utviklet seg fra denne gruppen. Acanthostega var dårlig tilpasset et liv på land. Knoklene og leddene var svake med luffe-lignende bein tilpasset et svømmende akvatisk liv, ikke bein for å bevege seg på land. Beina gjorde at dyrene kunne løfte seg opp fra vannet og puste med lungene. Tørt land var en ny nisje som tetrapodene kunne innta og etter hvert dominere.

Et liv på landjorden i devon ga virveldyrene en rekke nye utfordringer:

• i vann er det en viss oppdrift, mens på land virker gravitasjonen sterkere
• dyr på land kan trues av uttørking
• på land trenger kroppen støtte og annen måte å bevege seg på
• lemmer for å løfte kroppen, ren muskelkraft i begynnelsen
• rask bevegelse kun for dyr under 15-20 cm
• puste med lunger, ikke med gjeller
• sanseorganer og næringsopptak fungerer annerledes på land i vann
• reproduksjon (tidlige landtetrapoder gikk tilbake til vannet for å legge eggene)

Plantelivet endret seg påtakelig i løpet av devon.

De første landplantene var små sporeplanter, mange manglet ledningsnett, og planten var ikke organisert i rot, stengel og blader slik dagens høyere planter er bygget opp. Fossile sporer er kjent tilbake til ordovicium, mens makrofossiler av selve plantene først er funnet i lag fra silur.

Ved begynnelsen av devonperioden, for ca 400 millioner år siden, hadde det utviklet seg et stort antall urteformete karsporeplanter, bl.a. Zosterophyllum som kråkefotplantene har utviklet seg fra, og Rhynia som er utgangspunktet for bregnene og snelleplantene (kjerringrokk). Disse plantene hadde ikke ekte røtter, men krypende jordstengler med utvekster som kunne ta opp vann; egentlige blad hadde de heller ikke, men noen hadde skjellformete utvekster som kan ha fungert som blad.

Karsporeplantene som lever i dag, fantes allerede i devon, og mot slutten av devonperioden hadde de utviklet store trær. De fortsatte gjennom karbon hvor de var dominerende i sumpskogene som ble omdannet til kull, særlig skjelltrærne Lepidodendron og Sigillaria og snelletreet Calamites. Noen av dem var 30-50 meter høye.

De første frøplantene, som var gymnospermer (nakenfrøete), oppsto i den midtre delen av devonperioden, for ca. 370-380 millioner år siden. Utviklingen av frø førte til at disse plantene fikk en mer effektiv spredning, også til tørrere regioner på jorden.

Devonplantefossiler i Norge

Landplanter fra devonperioden finnes i Røragenområdet mellom Røros og grensen til Sverige. En lignende devonflora er påvist langs Trøndelagskysten, og en litt yngre finnes i alle vestlandske devonbasseng fra Nordfjord til ytre Sogn. Floraene består av typiske under- til mellomdevonplanter med Psilophyton som en ganske vanlig form. Hyenia er en planteslekt som har fått navn etter Hyen i Nordfjord hvor den først ble funnet og beskrevet. Fossilene er relativt dårlig oppbevart.

Devonlagene på Svalbard inneholder også en variert fossil flora. På Bjørnøya ble det igangsatt kulldrift på lag av devon alder på 1920-tallet. Disse lagene viste seg å være tynne, og driften ble ganske raskt avsluttet.

711x622_ID57_2

Bothriolepis Canadensis Devon

Massedutdøing i slutten av devon

Mot slutten av devon, for ca 375 millioner år siden opplevde Jorden nok en episode med masseutdøing. Mer enn 70 % av de virvelløse dyreartene forsvant brått. Det var i all hovedsak marine arter som ble rammet, bl.a. ble revdannende svamper (stromatoporoider) og mange koraller sterkt redusert i antall.

Denne utdøingen falt sammen med en reduksjon av atmosfærens oksygeninnhold. I marine avsetninger finner vi tykke, svarte organisk rike skifre. Geologene antar at disse er dannet under anoksiske forhold, dvs. sterkt redusert oksygeninnhold i havet. Det opprinnelig anoksiske bunnvannet sirkulerte etter hvert i vannmassene og tok livet av fisk og virvelløse dyr som åndet med gjeller. Økt næringstilgang til havet (eutrofiering) kan resultere i reduksjon i oksygeninnholdet pga. periodiske algeoppblomstringer og forråtnelse av plantematerialet. Landjordens ekspanderende skoger og trærnes røtter øker erosjonen på land og fører til økt sediment- og næringstilførsel til havet. Plantene, som ved fotosyntesen først økte atmosfærens oksygeninnhold, sto dermed også for oksygenreduksjon og anoksia i havet!

De organisk rike skifrene har senere kommet til nytte som kildebergarter for store olje- og gassfelter, bl.a. i nordvestlige Russland.

Fotosyntesen fjernet etter hvert også så mye CO2 i atmosfæren at Jorden gikk inn i en periode med lite CO2 og følgelig global nedkjøling. Den globale nedkjølingen førte til at en rekke landlevende virvelløse dyr (insekter) og planter døde ut.

En meteorkollisjon har også blitt foreslått som en av flere faktorer. Meteorittkrateret i Siljan (Siljanringen) i Sverige har en passende alder, men klimaendringer og oksygenreduksjon har nok hatt størst betydning for utdøingen.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Frykter mangel på mineraler


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments